Hvordan fortelle historien?

[ChinaTWO]

Vi som har barn fra Kina har, i likhet m enkelte andre land, en utfordring når det kommer til å fortelle barna hvordan deres opprinnelse var. Vanskelig å vite hva en skal si. Vil prøve å snakke skånsomt om dette med at magemor ikke kunne beholde henne, vi vet jo ikke grunnene - selv om man kan spekulere ut ifra generelle fakta. Ikke lett å forklare om ettbarns politikk eller at gutter er foretrukket pga jordarv og økonomisk trygghet for foreldrene. Hva har dere der ute tenkt om dette, også dere med barn fra andre land enn Kina, med barn uten mulighet til å finne sine bio foreldre?

[Gjest ikke barn fra Kina.]

Jeg tenker slik at man må være ærlig og fortelle det en har av informasjon enten det er ingenting, lite eller mye. Det viktigste og mest utfordrende er vel å finne hvilket stadium barnet er i for å kunne håndtere de opplysningene hun/han får. I tillegg tror jeg det er viktig at det legges opp til en prat rundt dette også etter at barnet har fått fordøyd informasjonen litt. Kanskje er det andre barnet også kan snakke med? Andre adopterte fra samme land?

Vel...dette er et vanskelig tema, og jeg vet ikke hva som er riktig, men jeg håper det kunne gi deg litt innspill.

[Gjest heller ikke kina-mor]

Jeg tenker slik at man må være ærlig og fortelle det en har av informasjon enten det er ingenting, lite eller mye. Det viktigste og mest utfordrende er vel å finne hvilket stadium barnet er i for å kunne håndtere de opplysningene hun/han får. I tillegg tror jeg det er viktig at det legges opp til en prat rundt dette også etter at barnet har fått fordøyd informasjonen litt. Kanskje er det andre barnet også kan snakke med? Andre adopterte fra samme land?

Vel...dette er et vanskelig tema, og jeg vet ikke hva som er riktig, men jeg håper det kunne gi deg litt innspill.

Temaet du tar opp er kjempeviktig!

Vi har kjent dette "problemet" på kroppen , ved at vi har ett barn som vet alt og ett barn som ikke vet noe. H*n har heller ingen mulighet til å finne ut noe!

Vi har valgt å fortelle det vi tror er riktig. Vi lager vår egen historie hvor vi forteller at h*n aldri kan møte magemor, få vite hva hun heter eller hvor hun nå bor.

Selv sier h*n at hun er død og påstår at vi har fortalt det.

Vi har valgt å være så åpne vi kan ved å si det vi vet! Vi har "alltid" snakket om dette, slik at barna våre nok egentlig ikke kan huske noe annet enn at vi har vært åpne.

Dette er et tema vi snakker mye om, vi voksne. Om vi gjør rett nå, får vi vel ikke vite før barna våre er voksne.

Jeg savner et sted hvor vi kan få mer info om dette temaet. Dette er jo noe som alltid vil følge barna våre, enten vi vil eller ei. I større eller mindre grad må vi også forholde oss til dette, siden vi har valgt å adoptere barn.

[Gjest ikkekinaherheller:)]

Temaet du tar opp er kjempeviktig!

Vi har kjent dette "problemet" på kroppen , ved at vi har ett barn som vet alt og ett barn som ikke vet noe. H*n har heller ingen mulighet til å finne ut noe!

Vi har valgt å fortelle det vi tror er riktig. Vi lager vår egen historie hvor vi forteller at h*n aldri kan møte magemor, få vite hva hun heter eller hvor hun nå bor.

Selv sier h*n at hun er død og påstår at vi har fortalt det.

Vi har valgt å være så åpne vi kan ved å si det vi vet! Vi har "alltid" snakket om dette, slik at barna våre nok egentlig ikke kan huske noe annet enn at vi har vært åpne.

Dette er et tema vi snakker mye om, vi voksne. Om vi gjør rett nå, får vi vel ikke vite før barna våre er voksne.

Jeg savner et sted hvor vi kan få mer info om dette temaet. Dette er jo noe som alltid vil følge barna våre, enten vi vil eller ei. I større eller mindre grad må vi også forholde oss til dette, siden vi har valgt å adoptere barn.

Nei, det er ikke lett å vite hva man skal si! Og her i heimen er det et annet dilemma: Uansett hvordan vi forteller, virker ikke gullet særlig interessert... Vi vil jo ikke presse, men samtidig vil vi jo være de som forteller ting til ham, slik at vi får bestemme hvordan gullet oppfatter seg selv og sin historie og ikke noen utenforstående!

[muriel]

Svar på det hun spør om. Selvsagt har du gjort "forarbeidet" med å fortelle at hun har ligget i en annen mamma sin mage osv osv.

Det er min fulle og hele overbevisning at barnet spør når det er modent for å vite. Og det er forskjellig fra barn til barn.

Det blir på samme måte som med egenfødte: Når smårollingen for første gang spør hvor babyer kommer fra, da ruller du ikke ut de gynekologiske plansjene du har i skapet og snakker om stive tisser og sånt. Neida, babyen kommer fra magen til mamma (tissen kommer sannsynligvis inn i bildet i NESTE omgang

På samme måte har jeg begynt med kinamammaen, fortsatt med at kinamammaen var nok kjempekjempeglad i deg, men hun kunne ikke passe på deg og gjøre sånne ting som mammaer gjør, videre til at i Kina bor det så kjempemange at der kan foreldre bare ha ett barn... Som du ser, jeg gjør det enkelt i begynnelsen, generaliserer litt. Unntakene fra ettbarnsregelen kommer seinere.

Nå er vi kommet så langt, førsteklassingen og jeg, at vi har snakket om kjønnsroller og eldreomsorg i Kina.

Som sagt, ta det som det kommer, hun spør når hun er klar.

[Gjest litchi]

Svar på det hun spør om. Selvsagt har du gjort "forarbeidet" med å fortelle at hun har ligget i en annen mamma sin mage osv osv.

Det er min fulle og hele overbevisning at barnet spør når det er modent for å vite. Og det er forskjellig fra barn til barn.

Det blir på samme måte som med egenfødte: Når smårollingen for første gang spør hvor babyer kommer fra, da ruller du ikke ut de gynekologiske plansjene du har i skapet og snakker om stive tisser og sånt. Neida, babyen kommer fra magen til mamma (tissen kommer sannsynligvis inn i bildet i NESTE omgang

På samme måte har jeg begynt med kinamammaen, fortsatt med at kinamammaen var nok kjempekjempeglad i deg, men hun kunne ikke passe på deg og gjøre sånne ting som mammaer gjør, videre til at i Kina bor det så kjempemange at der kan foreldre bare ha ett barn... Som du ser, jeg gjør det enkelt i begynnelsen, generaliserer litt. Unntakene fra ettbarnsregelen kommer seinere.

Nå er vi kommet så langt, førsteklassingen og jeg, at vi har snakket om kjønnsroller og eldreomsorg i Kina.

Som sagt, ta det som det kommer, hun spør når hun er klar.

Vel talt!

Tror dette er måten å gjøre det på.

[ChinaTWO]

Nei, det er ikke lett å vite hva man skal si! Og her i heimen er det et annet dilemma: Uansett hvordan vi forteller, virker ikke gullet særlig interessert... Vi vil jo ikke presse, men samtidig vil vi jo være de som forteller ting til ham, slik at vi får bestemme hvordan gullet oppfatter seg selv og sin historie og ikke noen utenforstående!

Setter pris på gode og fornuftige svar i møte med mitt innlegg. Et generøst forum dette her :-)!

[Gjest Vi har barn fra Kina]

Svar på det hun spør om. Selvsagt har du gjort "forarbeidet" med å fortelle at hun har ligget i en annen mamma sin mage osv osv.

Det er min fulle og hele overbevisning at barnet spør når det er modent for å vite. Og det er forskjellig fra barn til barn.

Det blir på samme måte som med egenfødte: Når smårollingen for første gang spør hvor babyer kommer fra, da ruller du ikke ut de gynekologiske plansjene du har i skapet og snakker om stive tisser og sånt. Neida, babyen kommer fra magen til mamma (tissen kommer sannsynligvis inn i bildet i NESTE omgang

På samme måte har jeg begynt med kinamammaen, fortsatt med at kinamammaen var nok kjempekjempeglad i deg, men hun kunne ikke passe på deg og gjøre sånne ting som mammaer gjør, videre til at i Kina bor det så kjempemange at der kan foreldre bare ha ett barn... Som du ser, jeg gjør det enkelt i begynnelsen, generaliserer litt. Unntakene fra ettbarnsregelen kommer seinere.

Nå er vi kommet så langt, førsteklassingen og jeg, at vi har snakket om kjønnsroller og eldreomsorg i Kina.

Som sagt, ta det som det kommer, hun spør når hun er klar.

Er forsåvidt enig med deg at barnet spør når det er modent, men jeg har gjort litt mer ut av "forarbeidet" enn deg. Vi har noe fine bøker som "tegner og forteller" hvordan barn blir til. Laget for barn, en god del mer mot virkeligheten en fortellinger om storken...

Jeg syns det er en utfordring og ruste barnet mitt til spørsmål som kommer fra eldre barn. Jeg føler veldig for å gi dem ord og et språk slik at de kan gjøre "rede for seg".

Og hva med kinapappa? Han finnes jo også.

[Gjest Yljali]

Er forsåvidt enig med deg at barnet spør når det er modent, men jeg har gjort litt mer ut av "forarbeidet" enn deg. Vi har noe fine bøker som "tegner og forteller" hvordan barn blir til. Laget for barn, en god del mer mot virkeligheten en fortellinger om storken...

Jeg syns det er en utfordring og ruste barnet mitt til spørsmål som kommer fra eldre barn. Jeg føler veldig for å gi dem ord og et språk slik at de kan gjøre "rede for seg".

Og hva med kinapappa? Han finnes jo også.

Ja, hva med kinapappa? Det har jeg også tenkt på. Jeg har litt problemer med å se for meg hvordan kinapappas rolle er i fortellingen om mitt framtidige kinabarns opphav. Han er en veldig perifer figur i mitt hode, men han har jo definitivt vært tilstede han også. Og samtidig som jeg umiddelbart fylles med sympati for en mor som må gi fra seg barnet sitt, så må jeg innrømme at følelsene overfor en ukjent far er mer ambivalente.

Forøvrig tror jeg også at barna selv vil komme med spørsmålene når de er modne. Vårt hjemmelaga barn har gått igjennom typiske spørsmålsrunder, og er interessert i enkle og konkrete svar. Hvis vi det er ting vi ikke vet svaret på, så har vi hatt glede av å filosofere litt sammen med barnet og sende spørsmålet tilbake: Hva tror DU om den saken da? Ideelt sett så håper jeg kinabarnet kan få være med å spinne sin egen versjon av opphavshistorien når interessen melder seg. Men virkeligheten lever jo sjelden opp til den idealiserte forventningsverdenen

[Gjest Vi har barn fra Kina]

Ja, hva med kinapappa? Det har jeg også tenkt på. Jeg har litt problemer med å se for meg hvordan kinapappas rolle er i fortellingen om mitt framtidige kinabarns opphav. Han er en veldig perifer figur i mitt hode, men han har jo definitivt vært tilstede han også. Og samtidig som jeg umiddelbart fylles med sympati for en mor som må gi fra seg barnet sitt, så må jeg innrømme at følelsene overfor en ukjent far er mer ambivalente.

Forøvrig tror jeg også at barna selv vil komme med spørsmålene når de er modne. Vårt hjemmelaga barn har gått igjennom typiske spørsmålsrunder, og er interessert i enkle og konkrete svar. Hvis vi det er ting vi ikke vet svaret på, så har vi hatt glede av å filosofere litt sammen med barnet og sende spørsmålet tilbake: Hva tror DU om den saken da? Ideelt sett så håper jeg kinabarnet kan få være med å spinne sin egen versjon av opphavshistorien når interessen melder seg. Men virkeligheten lever jo sjelden opp til den idealiserte forventningsverdenen

Det er kanskje lettere og snakke om kinapappa om barna har kunnskap om hvordan barn blir laget?

Jeg vet ikke svarene jeg altså..

Jeg tenker en del på at som utenlandsadoptert så kan barna risikere og stå alene i en gruppe og få spørsmål som ingen av de andre barna i gruppen får. De skiller seg jo ut!

Og barn spør jo om alt mulig ut fra barnlig undring og nysgjerrighet.

Så jeg lurer på om vi som foreldre må være litt i forkant og hjelpe barna våre til og forstå, før de er modne nok til og stille alle spørsmålene selv?

[muriel]

Er forsåvidt enig med deg at barnet spør når det er modent, men jeg har gjort litt mer ut av "forarbeidet" enn deg. Vi har noe fine bøker som "tegner og forteller" hvordan barn blir til. Laget for barn, en god del mer mot virkeligheten en fortellinger om storken...

Jeg syns det er en utfordring og ruste barnet mitt til spørsmål som kommer fra eldre barn. Jeg føler veldig for å gi dem ord og et språk slik at de kan gjøre "rede for seg".

Og hva med kinapappa? Han finnes jo også.

Kinapappaen er (eller burde) vel være like reell som kinamammaen?

Hvis dere går så mye i detaljer at dere tar med/vurderer å ta med ettbarnspolitikk, jordarv etc, så syns jeg det er naturlig.

Undersøkelser tyder på at de fleste barn som adopteres ut fra Kina, har gifte foreldre. Og at det ofte er far som tar avgjørelsen om å gi fra seg barnet.

[hjertebarnet]

Kinapappaen er (eller burde) vel være like reell som kinamammaen?

Hvis dere går så mye i detaljer at dere tar med/vurderer å ta med ettbarnspolitikk, jordarv etc, så syns jeg det er naturlig.

Undersøkelser tyder på at de fleste barn som adopteres ut fra Kina, har gifte foreldre. Og at det ofte er far som tar avgjørelsen om å gi fra seg barnet.

Det er vel ikke helt riktig at det er faren som vanligvis tar avgjørelsen. De undersøkelsene jeg har lest, viser at det som regel er farens foreldre, altså barnets besteforeldre, som bestemmer dette. For dem i deres generasjon anses det som helt nødvendig å ha en mannlig arving.

[muriel]

Det er kanskje lettere og snakke om kinapappa om barna har kunnskap om hvordan barn blir laget?

Jeg vet ikke svarene jeg altså..

Jeg tenker en del på at som utenlandsadoptert så kan barna risikere og stå alene i en gruppe og få spørsmål som ingen av de andre barna i gruppen får. De skiller seg jo ut!

Og barn spør jo om alt mulig ut fra barnlig undring og nysgjerrighet.

Så jeg lurer på om vi som foreldre må være litt i forkant og hjelpe barna våre til og forstå, før de er modne nok til og stille alle spørsmålene selv?

De skiller seg ikke så mye ut som du tror, med mindre du bor innerst i en fjordtarm med 50 sambygdinger. Økende innvandring og stadige økende adopsjonstall har sørget for det.

Men selvfølgelig - spørsmålene kan komme, og de gjør jo gjerne det på ett eller annet tidspunkt.

Jeg tror det aller viktigste er å gjøre det ENKELT. Finn deres egen "punchline" til slike situasjoner. Når øyeblikket er der, vil følgende skje: Ungen husker ikke (eller klarer ikke å gjenfortelle) den fine (og ofte lange) historien som de har hørt fra foreldrene. Her har vi sittet trygt i sofakroken, kanskje med ei bok eller et album, hatt all verdens tid og pratet om dette. Situasjonen er ganske så forskjellig fra skolegården!

Og OM de faktisk skulle huske hele "remsa" - så er det ingen som gidder å høre den. Dobbelt nederlag!

Nei, vi skal selvfølgelig lese, snakke, se på bilder, reflektere sammen med ungene - når DE er klare for det. Men i tillegg bør ungen ha klar en kort og konsis kommentar som stopper all videre diskusjon i flokken.

Sånn i tilfelle.

[muriel]

Det er vel ikke helt riktig at det er faren som vanligvis tar avgjørelsen. De undersøkelsene jeg har lest, viser at det som regel er farens foreldre, altså barnets besteforeldre, som bestemmer dette. For dem i deres generasjon anses det som helt nødvendig å ha en mannlig arving.

Det kan vi jo diskutere opp og ned, i og med at man bbør ta alle slike kilder med en klype salt.

Det viktigste er vi jo uansett enige i: Faren (eller farens familie) har hatt sterk innvirkning på skjebnen til barna våre.

[morsan]

De skiller seg ikke så mye ut som du tror, med mindre du bor innerst i en fjordtarm med 50 sambygdinger. Økende innvandring og stadige økende adopsjonstall har sørget for det.

Men selvfølgelig - spørsmålene kan komme, og de gjør jo gjerne det på ett eller annet tidspunkt.

Jeg tror det aller viktigste er å gjøre det ENKELT. Finn deres egen "punchline" til slike situasjoner. Når øyeblikket er der, vil følgende skje: Ungen husker ikke (eller klarer ikke å gjenfortelle) den fine (og ofte lange) historien som de har hørt fra foreldrene. Her har vi sittet trygt i sofakroken, kanskje med ei bok eller et album, hatt all verdens tid og pratet om dette. Situasjonen er ganske så forskjellig fra skolegården!

Og OM de faktisk skulle huske hele "remsa" - så er det ingen som gidder å høre den. Dobbelt nederlag!

Nei, vi skal selvfølgelig lese, snakke, se på bilder, reflektere sammen med ungene - når DE er klare for det. Men i tillegg bør ungen ha klar en kort og konsis kommentar som stopper all videre diskusjon i flokken.

Sånn i tilfelle.

Bare et pittelite apropos til det at man ikke nødvendigvis skiller seg så veldig ut:

Mange barn er jo "fargeblinde" også, slik som min sønn, som omtalte den utenøandsadopterte klassekompisen som "han med det svarte håret" før han lærte seg navnet hans! ;-)

Hudfargen ble ikke nevnt med ett ord! *S*

[Gjest Vi har barn fra Kina]

De skiller seg ikke så mye ut som du tror, med mindre du bor innerst i en fjordtarm med 50 sambygdinger. Økende innvandring og stadige økende adopsjonstall har sørget for det.

Men selvfølgelig - spørsmålene kan komme, og de gjør jo gjerne det på ett eller annet tidspunkt.

Jeg tror det aller viktigste er å gjøre det ENKELT. Finn deres egen "punchline" til slike situasjoner. Når øyeblikket er der, vil følgende skje: Ungen husker ikke (eller klarer ikke å gjenfortelle) den fine (og ofte lange) historien som de har hørt fra foreldrene. Her har vi sittet trygt i sofakroken, kanskje med ei bok eller et album, hatt all verdens tid og pratet om dette. Situasjonen er ganske så forskjellig fra skolegården!

Og OM de faktisk skulle huske hele "remsa" - så er det ingen som gidder å høre den. Dobbelt nederlag!

Nei, vi skal selvfølgelig lese, snakke, se på bilder, reflektere sammen med ungene - når DE er klare for det. Men i tillegg bør ungen ha klar en kort og konsis kommentar som stopper all videre diskusjon i flokken.

Sånn i tilfelle.

Klart du har et poeng der med at vi bor i et land etterhvert med mange ulike folkeslag, men jeg tror at det for det meste gjelder Oslo og til en viss grad de andre store byene i landet.

Men det er mange måter og skille seg ut på sett fra en unges ståsted. Vi fikk spørsmål om hvorfor vårt barn hadde så mørk hud når hun vitterlig var mye lysere i huden enn den lille som spurte...hår og øyne er mørke men ikke huden.. )

Og hva tror du ungene selv vil se når de vokser opp? Om de ser seg annerledes så er det jo det som er deres virkelighet.

Vet ikke om dette innlegget havner der det skulle, det ble så mange interessante innlegg her...