Er det håp?

[Gjest trist og lei]

Trenger noen virkelig gode råd!

Jeg har hele livet slitt med depresjoner og angst og komplekser og hatt det helt jævlig innvendig, mens alle fra utsiden har ment at jeg har vært en pen og snill og glad og oppegående person.

For ca 8 måneder siden møtte jeg en jente som jeg ble utrolig forelsket i. Dette er noe jeg aldri trodde ville skje. I allefall ikke at det kunne føre til noe.

Hun ble kjempeforelsket i meg også og hun hadde aldri hatt det sånn med noen før. Jeg har ett lite og kortvarig forhold bak meg mens hun har fler.

Vi var bare ment for hverandre og alt var helt uforklarlig. Vi tattoverte også strekkoder med hverandres personnummer i nakken så vi alltid ville være hos hverandre uansett.

Vi forlovet oss for litt over 3 måneder siden. Hun fridde og det kom stjerneskudd på himmelen. Alt var bare uvirkelig.

Men nå i det siste har jeg en helt jævli følelse av at hun ikke føler noe for meg lenger. Hun flyttet ut (har bodd sammen i 6 måneder) pg.a. hun trengte hvile.. (psykisk)jeg hjalp henne gjennom alt! Noe som var ekstremt tungt for meg da jeg sliter med depresjoner, angst og "personlighetsforstyrrelser" selv. Alikevel klarte jeg å hjelpe henne gjennom det tunge fordi jeg brydde meg kun om henne og at hun skulle ha det bra. Var liksom en selvfølge. Jeg elsker henne jo og ville gjort absolutt alt for henne uansett.

Nå ligger jeg hver kveld å gråter og har det helt jævli. Greier ikke sove uten henne. Hun er absolutt ikke som hun var før. Hun viser liksom ikke følelser lenger. Sexlivet har blitt dårligere også, men det spiller liksom ingen rolle.

Jeg er utrolig redd for å bli alene og miste henne. Hun er hos meg nå, men hun er fortsatt helt fjern. Ikkeno "god natt" eller "jeg elsker deg vennen min" eller noe sånt.. Jeg klarer ikke sove. Forestilte meg hvordan det ville være uten henne. Forestilte meg henne med noen andre. Begynte å kaste opp og gråte masse. Det virker ikke som hun engang bryr seg om hvordan jeg har det noen ganger.

Jeg vet ikke engang om jeg ville klart å overleve et brudd med henne uansett hvor patetisk det høres ut.

Bare gråter hele tiden.

Føler at alt er min skyld også. At jeg har gjort noe galt. At jeg kunne gjort noe anderledes. Samtidig føler jeg også at det bare er "skjebnen" min som nok engang viser meg hvor liten og ubetydelig jeg er og at jeg er dømt til å ha det JÆVLI resten av livet.

Så virkelig positivt på livet en periode. Jeg smilte og var glad. Ekte liksom. Ikke bare skuespill. Utrolig følelse. Var dum nok til å tro at jeg endelig kom til å få det bra. Men jeg vet ikke.. kanskje det er håp enda? Jeg prøver i allefall å gi henne tid og pusterom og å gjøre alt jeg kan for henne.

Foreldrene mine ser at jeg ikke har det bra... nok en gang. Moren min kom til meg her om dagen og gråt og var helt ifra seg og lurte på hvor dårlig jeg egentlig hadde tenkt å bli før jeg tok i mot hjelp. Men jeg har liksom ikkeno tro på at en psykolog kan snakke meg til en bedre tilværelse. Står helt på kanten nå og vet ikke hva som skjer eller hva jeg skal gjøre. Vet bare at jeg er helt knust og livredd.

Føler meg stakkarslig og rar etter å ha lest innlegget jeg nettop skrev. Føler ikke jeg fikk med tingene ordentlig heller. Sender det likevel for jeg trenger virkelig noen gode og seriøse råd her.

Hjelp!

[Gjest Katrin]

Kjære deg.Jeg vet akkurat hvordan du har det og føler deg.Og,jeg kan garantere deg at det er håp.Kom deg til psykolog!Jeg har opplevd nesten akkurat det samme som deg,og det er ikke mye godt.Denne kvinnen i ditt liv kommer bare til å gjøre det værre for deg.Men som jeg merket,men klarer ikke gi faen uansett.Men,med hjelp fra en lege kommer du til å klare dette.Vær så snill,ta meg på ordet!Det kommer til å hjelpe deg mer en du aner.

Jeg synes det er vondt å høre hvordan du har det spesielt når jeg vet hva det vil si!

Alle ønsker om en bedre framtid til

deg:))Stå på!

MVh

[Gjest 21 år gammel gutt]

Verdsett foreldrene dine høyt, de bryr seg veldig om deg, slik du skrev. Vet ikke hva jeg kan si, prøv å dann en positiv tone innvendig om at dette etterhvert vil bli bedre, og da lev på de lyse øyeblikkene som vil dukke opp litt senere.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du er betydelig trist og lei. Det gjør også inntrykk å merke hvordan du nedvurderer deg selv ved å gi deg rollen som en som ikke får det til.

Det er tungt å leve med angst og depresjoner.

Når du likevel spør om det er håp, aner jeg at du er motivert for forandringer.

Jeg tror det er mye håp for deg og at du har mye til gode, selv om du nå er mest urolig for parforholdet med kjæresten din.

Uavhengig av kjæresteforholdet ditt, altså om det utvikler seg slik eller slik mellom dere, vil jeg råde deg til å oppsøke hjelp nå. Det er fordi jeg har tro på at jo mer en person får tilbake troen på seg selv, og får mer selvtillit, jo lettere vil personen komme overens med både seg selv og sin familie, sine kjærester og venner.

Ta kontakt med legen du bruker, eller ring til til en psykolog, psykiater.