Barn eller ikke, jeg blir helt frustrert (langt)

[Gjest Lisan12]

Jeg er relativt ny her inne, så må nesten fortelle litt før jeg kommer til selve problemet, så dette blir dessverre langt.

Jeg er 31 år, samboer med en på 34. Vi har vært kjærester i ca. 3 år og har planlagt å gifte oss til sommeren. Han har et barn fra tidligere som snart er 4,5 år.

Da vi traff hverandre var min livssituasjon som følger. Jeg hadde vært singel noen år, jeg hadde en jobb som krevde veldig mye av meg, dvs. jeg jobbet så og si døgnet rundt og jeg reiste veldig mye. Jeg så ikke for meg et liv med mann og barn på det tidspunktet, jeg var vel heller mer bitt av karrierebasillen. Men da jeg traff "mannen i mitt liv" endret ting seg sakte, men sikkert. Jeg sa til slutt opp jobben min, og fant meg en ny interessant jobb med normale arbeidstider og lite reising. Jeg har blitt utrolig glad i å kunne ha fritid som jeg kan planlegge, og leve et mer normalt "a4 liv".

Da vi traff hverandre begynte tidlig han å snakke om at han ønsket seg flere barn. For meg var det helt fjernt, og jeg gjorde det klart for ham at dette trengte jeg tid til å fordøye, og om mulig var det ikke sikkert at jeg ønsket egne barn. Vi har hans datter annenhver helg + 1 dag og i ferier, og det fungerer veldig bra. Jeg er veldig glad i barn, det har jeg alltid vært og alltid hatt mye barn rundt meg i familien, men har liksom ikke sett for meg selv i den situasjonen. Dette har vel også mye med at jeg alltid har jobbet mye og satt det først osv.

Men så har tiden gått, jeg har som sagt byttet jobb, vi har akkurat kjøpt oss hus og vi skal gifte oss. Og nå begynner min biologiske klokke og tikke. Og jeg har funnet ut at jeg faktisk begynner å bli klar for å få barn. Kjæresten min satt senest rett før jul og spurte datteren sin om hun ønsket seg en lillebror/søster, og da hun svarte ja, så tittet han på meg og sa "da må vi spørre hun først om hun vil". Jeg sa ikke noe da, selv om jeg da visste at jeg snart var klar for å få barn. Men jeg ville vente litt med å fortelle dette til kjæresten min, måtte liksom tenke meg om bittelitt til først.

Så i helgen smalt jeg bomben. Vi hadde en romantisk middag og jeg følte at tidspunktet var riktig. Og jeg følte meg så bra og skulle fortelle dette. Men reaksjonen jeg fikk var langt fra den jeg hadde forventet.

Han ville ikke ha flere barn!!!

Jeg ble jo helt sjokkert, han har jo sagt det hele tiden. MEn da jeg spurte om hvorfor i alle dager han hadde ombestemt seg så fikk jeg bare til svar at sånn var det. Han hadde villet det før, men ikke nå.

Jeg måtte summe meg litt, og spurte igjen om det virkelig var sånn at om jeg hadde kastet p-pillene før jul så hadde det vært greit, men ikke nå. Og det var visst sånn.

Etter hvert så fikk han også summet seg litt og fikk mumlet frem at grunnen var at han trodde ikke jeg taklet tiden med så lite søvn osv., for jeg er visst så grinete når jeg sover for lite.

Jeg ble helt matt, og helgen min var ødelagt. Og nå sitter jeg her da, og lurer på hva i alle dager skal jeg gjøre.

Jeg har nå liksom gått og planlagt fremtiden min oppi hodet mitt, og jeg ser for meg et liv hvor vi skaper vår egen lille familie. Men nei da, sånn blir det ikke.

Så nå lurer jeg på hva jeg skal gjøre. Selvfølgelig må jeg ta en alvorsprat igjen med mannen min, men om han er fast bestemt på dette at han ikke vil ha barn, så vet jeg ikke om jeg kan gjennomføre dette bryllupet til sommeren. Jeg vil ikke bli gammel uten å ha noen etter meg osv. osv.

Kan jeg få noen gode råd eller trøstende ord, så hadde jeg vært veldig takknemmelig.

[skorpionfisken]

Her er kommunikasjon på høyt nivå ser jeg.

Her har du i årevis sagt at du ikke vil ha barn. Han har villet ha deg likevel, og elsker deg såpass at han vil gifte deg, til tross for at han ønsket seg flere barn. Han har likevel for din skyld gått med på å ikke få flere barn, og har vent seg til tanken på at dere ikke får flere barn.

Så modnes tanken hos deg over lang tid, uten at du sier et ord om det til ham, selv ikke når han bringer det på bane før jul.

Når han så endelig har gitt opp kommer du...

-paraaaa- NÅ skal vi ha barn.

Ikke rart han nøler. Er dette en fiks ide fra deg som like før jul nekta, eller er det gjennomtenkt.

Og så truer du med at det ikke kan bli bryllup når han ikke danser etter din pipe.

Du bør kanskje tenke på om du elsker ham lengre, når du med bittelitt motstand vurderer å skrinlegge hele bryllupet.

Kanskje han trenger like lang tid som deg på å omstille seg til ny tanke om barn.

[fuji1365380447]

Jeg syntes at det høres ut som om han har blitt usikker på deg - du har vist så lite entusiasme over så lang tid, at han har begynt å tvile...

Nå må du langsomt overbevise ham om at du elsker ham, og at du gjerne vil føde hans barn.

Hvis du nå for panikk og sier at du plutselig MÅ ha barn, så kommer han til å lure på om hans rolle som avlsokse er viktigere enn som elsker...

Gjentatte avvisninger, som han har fått fra deg, setter spor. Han har blitt usikker på deg og din kjærlighet, og nå må du gjenoppbygge tilliten uten å få panikk.

[Gjest Lisan12]

Her er kommunikasjon på høyt nivå ser jeg.

Her har du i årevis sagt at du ikke vil ha barn. Han har villet ha deg likevel, og elsker deg såpass at han vil gifte deg, til tross for at han ønsket seg flere barn. Han har likevel for din skyld gått med på å ikke få flere barn, og har vent seg til tanken på at dere ikke får flere barn.

Så modnes tanken hos deg over lang tid, uten at du sier et ord om det til ham, selv ikke når han bringer det på bane før jul.

Når han så endelig har gitt opp kommer du...

-paraaaa- NÅ skal vi ha barn.

Ikke rart han nøler. Er dette en fiks ide fra deg som like før jul nekta, eller er det gjennomtenkt.

Og så truer du med at det ikke kan bli bryllup når han ikke danser etter din pipe.

Du bør kanskje tenke på om du elsker ham lengre, når du med bittelitt motstand vurderer å skrinlegge hele bryllupet.

Kanskje han trenger like lang tid som deg på å omstille seg til ny tanke om barn.

Jeg har aldri sagt at jeg absolutt ikke vil ha barn. Jeg har siden vi traff hverandre sagt at det HAR VÆRT en utenkelig tanke for meg, men at jeg kanskje med tiden blir moden for det. Og vi har jo vært innom og snakket om det tidligere, men jeg har da sagt at det er for tidlig, og at jeg også har villet at alle praktiske ting skulle være i orden, sånn som huskjøp osv.

Grunnen til at jeg ikke sa noe da han la dette opp i hendene på meg rett før jul, var at hans barn satt der, og jeg hadde behov for å snakke med han alene om en sånn viktig avgjørelse. Og da de spurte meg så sa jeg ikke blankt nei heller. Jeg bare smilte og sa "kanskje det". og så ble det bare feid bort.

Så tror nok ikke det er så ille med kommunikasjonen som du antyder. Men tydeligvis er det et eller annet. MEn at han endrer seg så drastisk på 3 uker syns jeg er rart.

Og det med å utsette bryllupet handler vel mer om tanker på min fremtid. Hva om han går hen og dør eller forlater meg om 10 år. Da sitter jeg igjen alene for evig og alltid, mens han stadig har sin datter. Det er vel egoistisk, men jeg vil faktisk ha en familie rundt meg når jeg blir gammel....

[Gjest krusedulla]

Det kan ikke være riktig at han snur så mye og så fort med begrunnelse i at han blir redd du blir grinete ved lite søvn.

Spør ham hva den egentlige grunnen er, dersom du også betviler begrunnelsen hans.

Fortell ham at det du skriver her, om hvilken utvikling du har vært i etter at dere møttes (ta med nedgang i karriere) og at du nå er klar for barn.

Vis styrke. Ikke trygle ham om å ville skulle ha barn med deg. Du kan velge å få barn med noen andre, ikke glem at det er en mulighet.