forvirret

[Gjest lille_trille]

Hvorfor er jeg så oppatt av å vere tynn, hva er det som gjør det vert det, blir alt så mye bedre dersom jeg er tynn, liker folk meg bedre da, de liker meg vel kanskje ikke bedre men jeg får jo mer oppmerksomhet.. ….men jeg er så innmari redd for å bli feit…for eksempel etter terapien.. tenk om jeg går opp masse…alt dette forgjeves…tenk om klærne ikke passer lengre…at jeg må kjøpe nye fordi de er for små. .herregud, det hadde vert forferdlig…det er en ting…jeg vil ikke bli feit…det tror jeg er normalt.. men hvorfor vil jeg bli så tynn. .ser jo på en måte at jeg ikke er feit.. kanskje litt overvektig…men jeg skjønner ikke hvorfor jeg må være så sykelig tynn. .det kan jo være at jeg vil at folk skal se at jeg er syk, eller at jeg har det vondt, at de skal si at jeg er blitt så tynn og at de bekymrer seg…for jeg syns jo ikke det er så innmari fint med altfor tynne jenter. .så det må være det at jeg vil skade meg, og at folk skal se det. ..som da jeg skjære meg for eksempel…for å kanskje syns synd på meg selv, at det synd på meg….så hvorfor spyr jeg da…tja, det er vel en blanding av at jeg vil bli tynnere og at når jeg har det vondt inni meg, så hjelper det å spy. .som å skjære seg…venner sier jo at jeg er tynn, og at jeg ikke må gå ned flere kilo, men jeg tror ikke på dem…de kan lyge for å så å tro at jeg blir betrygget av å høre det.. at de tror at det hjelper for meg å høre det.. at de tror at de får meg ut av spiseforstyrrelsen.. for hvorfor kan ikke de se at jeg er småfeit…hvorfor kan ikke de se sideflesket og magen…de ser det tror jeg, men de kan jo ikke si det…jeg hadde ikke sagt det til en venninne jeg trodde hadde spiseforstyrrelser…så hva gjør jeg…hvem kan jeg stole på…psykologen min sier at det er en del av sykdommen.. at jeg ser feil.. men hva vet jeg om hun og lyver…for å unngå at jeg blir enda tynnere.. tenk om jeg er feit, hun kan da ikke si det…det ville gjort ting verre for meg… åh, jeg vet ikke, jeg vet ingenting for tiden, alt er bare kaos, alt er bare mat,mat.mat…og jeg er sulten, jeg er sliten av å trene så mye, jeg er sliten av å se meg i speilet hele tiden…hvorfor i helvete er jeg aldri fornøyd??? hvorfor gjorde du det mot meg pappa? hvorfor gav du meg så dårlig selvbilde, hvordan kunne du? jeg var jo dattera di….

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære lille_trille! Du har mange tildels vonde , kaotiske tanker og følelser som du sliter med. Likevel er det flott at du stiller deg alle disse spørsmålene og også klarer å settte ord på de. Forstår av innlegget ditt at du går til psykolog,men du tviler om hun snakker sant. Prøv så godt du kan å være åpen,ærlig ovenfor din behandler, du vil etterhvert kunne se at hun/han er til å stole på. Senere vil du også kunne se at andre mennesker er til å stole på og ikke minst deg selv. Du oppfordres til å fortsette der du nå er dvs fortsette å gå til behandling, det tar tid, er en tålmodighetsprøve, en kamp, slit,- men en dag er slitet fortid og de fleste som klarer å jobbe seg ut av spiseforstyrrelsen får en opplevelse av et rikere liv og personlig vekst. Du ønskes all lykke til videre på denne veien til forandring!