Har han mistet følelsene?

[helenis]

Jeg er ei jente på 20 år, som for tiden er veldig frustrert. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne... For 2-3 uker siden, noen dager før julaften, så slapp mannen min bomben om at han ikke elsket meg lenger. dette kom som et sjokk for meg. Jeg ville aldri sett det komme. Vi ble sammen 14.November 2003, og forlovet oss 28.februar, 2004. Noen mente dette var veldig tidlig, men vi visste begge to at vi var ment for hverandre. Han bodde hjemme hos meg og min mor (med bror og stefar) i et år, før vi kjøpte oss leilighet sammen. Alt var bare helt toppers. Så, i Mai 2005, så fortalte han at han ikke ville mer, og det var ikke noe å diskutere. Jeg flyttet ut, selv om jeg ikke ville, og prøvde å få livet mitt på bena igjen. To mnd etter bruddet, kom han nærmest krypende tilbake. Han savnet meg, og sa han ikke kunne forestille seg et liv uten meg, og da var det ikke fordi han ikke ville være alene, for han hadde ei dame i mellomtiden når det var slutt, men det var MEG han ville ha, jeg var den ene for han. Vi giftet oss så 30 september 2005, og han gråt av lykke. Og det vet jeg var av ærlighet. Så kom han altså med denne beskjeden for en stund siden. Han har tidligere vært rusmisbruker, og hadde vært rusfri i et halvt år før han møtte meg. Han hadde en sprekk i høst når vi ble sammen igjen, men han kom seg gjennom det, og det virket som om livet hans var veldig fint. Men han sier jeg er for kontrollerende. Og det vet jeg at jeg er. Jeg blir sjalu for ingenting, og da mener jeg ingenting. Hvis han leier med en film hjem for å være koselig, så kan jeg bli sint hvis det er ev pen dame på dvd coveret. Jeg er veldig psykisk sjalu, men dette er noe jeg nå har søkt om hjelp for. Jeg har det ikke godt med meg selv, og vil absolutt ikke ha det slik. Men når jeg sier til han, at det er vondt å være sjalu, og at jeg egentlig ikke vil ha det sånn, så tror han ikke på meg når jeg sier jeg virkelig vil forandre meg. Han sier det var grunnen til at det ble slutt forrige gang, og han angrer på at han var så dum som trodde at jeg hadde forandret meg. Men jeg vet med meg selv at det er egentlig ikke sånn jeg er, jeg er blir, sprudlende, leken, barnslig, og alt det der. Men sjalusien har overtatt hele livet mitt, og det ødelegger meg innvendig. For min mann er nemlig den mest sjarmerende og omtenksomme i hele verden. Men så kommer spørsmålet.. Tror du virkelig han har mistet alle følelsene sine for meg i løpet av kun 2 1/2 mnd? Han vil fortsatt at jeg skal bli boende sammen med meg, og han vil ikke leve hvis jeg ikke kan være i livet hans som en venn. Men det klarer ikke jeg. Men jeg bor der fremdeles, ikke som en venn fra min side, men som jeg alltid har gjort, iallefall frem til sommeren, for jeg vet at vi begge kommer til å sitte å angre senere, hvis vi ikke forsøker. Han sa noen dager etter han slapp bomben at vi ikke burde ha sex lenger, for det ga han dårlig samvittighet. Så jeg flyttet ut, han sa han ikke ville ha meg der egentlig. Men etter 2 dager bestemte jeg meg for at noen av oss må være voksne, og ta ansvar, så jeg reiste opp, med alle klærne mine, og nektet å flytte ut. Da han oppdaget det gliste han fra øre til øre, men han lurte på om jeg taklet å bo der som venn. Jeg forklarte at jeg ikke ville bo der som venn, men at jeg bodde der for å forsøke å få ting tilbake igjen. Siden den dagen, som var i begynnelsen av forrige uke, så har ting vært veldig bra. Vi har sex, og han liker det veldig, Han holder meg i hånden hvis jeg tar etter den, noe han ikke gjorde tidligere. På lørdag var vu i 50årslag, da danset vi hele kvelden, og han strøk meg over hele kroppen, og kysset på meg, og hvisket små ting inn i øret mitt, jeg spurte han om dette, men han sa at det var bare en måte å ha det gøy på som venner. Tror du virkelig han bare vil være venn med meg? Eller er det følelser der som jeg kan bygge videre på? Jeg sa til han senest i går når vi skulle legge oss: "Jeg skal ikke påstå at du elsker meg like mye som før, men jeg vet innerst inne at de dype følelsene dine for meg er der, det ser jeg på hele deg, og jeg vet at du aldri vil at jeg skal være jenta til noen andre, bare din. Og så lenge jeg føler at dette er riktig for meg, at du er den ene, så gir ikke jeg opp uten kamp. For når du får meg til å føle som det du gjør, og når det er deg jeg vil bli gammel med, så kan jeg ikke gi opp" Da sa han ingenting... og i dag når han er på kurs med jobben, så sendte han meg melding hvor det sto at han var glad i meg, og at han håpet jeg hadde det fint. Jeg føler selv at det ER følelser der fra han sin side, men inbiller jeg meg det bare? Jeg tror han er redd for å overgi seg til meg igjen, for han er redd for at det skal bli det samme gamle med en gang han gjør det... men det garanterer jeg at det ikke blir. Jeg er villig til å gjøre hva som helst for dette forholdet, for jeg var helt ødelagt i sommer uten han, og jeg vet han var ødelagt uten meg. Jeg kunne godt tenkt meg å gå på et samlivskurs el. men siden han mener vi bare er venner foreløpig så tørr jeg ikke foreslå det. Sist jeg spurte om det ikke var noen sjans for oss (det var i går) så svarte han at "jeg tror egentlig ikke det" mens første gang jeg spurte så var svaret "det er ikke sjans i havet. nå er det slutt for godt, jeg har aldri vært så bestemt"... kan du gi meg noen råd? skal jeg gi opp? eller er det håp for oss to? jeg ser jo i øynene hans, og jeg kjenner på hele han at det er noe, men hva tror du?

Han er forresten 21 år....

På forhånd, tusen takk!

[Prozak]

Tips: Bruk avsnitt når du skriver så langt som dette. Veldig mange gidder rett og slett ikke lese en så lang tekst uten avsnitt.

"................................................."

[collins]

Tips: Bruk avsnitt når du skriver så langt som dette. Veldig mange gidder rett og slett ikke lese en så lang tekst uten avsnitt.

"................................................."

*applaus* ;o)

[marlenexxx27]

Det høres ut som at han forsøker å avslutte forholdet med deg, men at du nekter å la deg avvise.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er ikke uten videre lett å svare på om sjansene er gode for forholdet deres. Slik du beskriver samlivet og samspillet dere virker det skjørt og helt uavklart. Med det mener jeg å si at både du og han trenger å få kontroll på følelsene. For når følelsene svaier opp og ned for så viktige ting som ektefellen, og spørsmålet om å være eller gå er oppe hele tiden, er det vanskelig å finne løsninger. Dere har begge ting å jobbe med, du med din sjalusi og han med sin bakgrunn og opp og nedturer.

Det er ikke dumt å bruke tid og være alene for å finne seg selv og hva man ønsker og vil. Kanskje dere trenger å være fra hverandre, for å tenke og sjekke ut hva dere vil med livet deres og med et eventuelt samliv.

Jeg synes ikke du skal nøle med å foreslå et samlivskurs for dere. Samlivskurs er for par som har brudt med hverandre men som vil forsøke gjenforening, og for de som enda ikke vet om de vil slå seg sammen og for par som vil forebygge problemer.

Jeg foreslår et Prep kurs for dere. Finn Modum Bad på nettet og let dere frem til det kurset som er i deres omgivelser.

[Gjest collett]

Her er mange problemstillinger. Vanskelig for oss utenfor å finne løsninger for dere og helt umulig å vite hva han måtte føle for deg. Det er det bare han som vet. Ikke du heller vet det, selv om du tror du kan se det på han.

Har bare en kommentar angående din sjalusi. Den kommer til å ødelegge ethvert forhold uansett. Ingen kan leve med en partner som er så kontrollerende som det du beskriver. Jeg snakker av egen erfaring.