Hvordan reagere når barn slår seg?

[Åsemor]

Ser at jeg, venninna mi og samboeren til venninna mi gjør det på veldig forskjellige måter når barna våre slår seg. Jeg vet ikke hva som er riktig, kanskje dere vet?

-Den ene av oss sier til ungen "du er en tøffing, dette gjorde ikke vondt. Er du ikke en "Hansen" eller, du må jo ikke grine for dette, det er bare pingler som griner når de slår seg".

-Den andre tar med barnet til en spennende ting for avledning. Sier "se på denne, er ikke den fin? Se på alle de fine fargene".

-Den tredje av oss sier "Huff, fikk du vondt du da? Det var nok ikke så godt å slå hodet i gulvet nei, kom hit så skal jeg blåse litt" mens barnet får en god klem og trøst.

Jeg vet iallefall hvilken metode jeg mener er helt på viddene, men av de to andre vet jeg ikke...

[Gjest neofix]

Jeg mener helt klart at de to første metodene er helt på tryne. Har man slått seg så skal man da ikke "være tøff og tapper" bare fordi man "er en Hansen". Man skal heller ikke late som om det er tabu å slå seg ved å prate det bort og peke på pene sommerfugler.

Når barnet har slått seg så syns jeg barnet fortjener respons på det. Du slo deg, fikk du vondt, gikk det bra, trenger du trøst?

Det finnes jo en fjerde metode - hysteri-metoden. Barnet faller, mor OG far spretter en meter opp fra stolene, løper til og skriker og kaver, skremmer vettet av barnet og alle andre innen 20 meters radius, trøster og bysser og løper rett til telefonen for å ringe legevakta...

Gi barnet respons på det de ber om respons på, sier jeg. Og har barnet slått seg eller fått et rift eller et kutt, så behandler man det, snakker om det, og hvis barnet vil gråte så får det det, men mor og far skal ikke bli hysteriske.

[Lillemus]

Hvis barnet gråter bruker jeg den siste metoden, gråter det ikke eller ser på meg for å formidle noe så lar jeg det bare være.

Førstemann du nevner er jo en komplett dust og må bare være enn mann.

[snø]

Vi bruker først metode tre - trøste. Men når vår lille dramaqueen har grått en liten stund, så får hun beskjed om å tørke tårene, for _så_ vondt kan det umulig ha vært. Vel å merke de gangen hun ikke har slått seg skikkelig da.

Og enkelte ganger, når samme dramaqueen dulter bort i noe og gråter for oppmerksomheten sin skyld, så får hun beskjed om å tørke tårene uten trøst.

Men det ville ikke ramlet meg inn i halvsøvne å bruke metode en og to på en unge som virkelig slår seg.

Men jeg er heller ikke en sånn mor som styrter bort og trøster før barnet har fått kjent etter om det virkelig gjorde vondt. Den metoden synes jeg heller ikke noe om.

[Gjest Xenia]

Jeg syns det spiller en rolle om barnet virkelig har slått seg, eller bare falt og blitt forskrekka. Ofte setter barn i gang med å gråte pga. av hendelsen og oppmerksomheten og ikke smerte, og da syns jeg avledning er en god metode, og kanskje tom. den "tøffing"-varianten (selvom vi bruker mer den "Oppsann, der falt du, opp igjen, det var da ikke så farlig?") men bare når vi VET det ikke var farlig. Som da niesen min fikk en serviett i hodet= hyl og skrik. Da er ikke trøst tingen.

[Gjest hajksjhdkajshkdjha]

Vi bruker først metode tre - trøste. Men når vår lille dramaqueen har grått en liten stund, så får hun beskjed om å tørke tårene, for _så_ vondt kan det umulig ha vært. Vel å merke de gangen hun ikke har slått seg skikkelig da.

Og enkelte ganger, når samme dramaqueen dulter bort i noe og gråter for oppmerksomheten sin skyld, så får hun beskjed om å tørke tårene uten trøst.

Men det ville ikke ramlet meg inn i halvsøvne å bruke metode en og to på en unge som virkelig slår seg.

Men jeg er heller ikke en sånn mor som styrter bort og trøster før barnet har fått kjent etter om det virkelig gjorde vondt. Den metoden synes jeg heller ikke noe om.

Som jeg skulle "sagt" det sjøl!

[Gjest katten kathinka]

Kommer litt ann på barnet. Noen griner ved minste lille berøring, og da kan kanskje en litt annen variant av eks. 1 eller eks. 2 brukes.

Andre barn griner kun når de har virkelig vondt og da er eks. 3 det rette.

[mumitrollet]

Det kommer vel helt an på bl.a. hvor mye barnet slår seg, om det er fortvilet fra før el.l. Bør ikke overdramatisere og overtrøste når de snubler lett, eller så tror jeg man kan få seg unger som ikke tåler noen ting!

[Ulrikke]

Metode 1 er fullstendig på jordet... Med mindre ungen er hysterisk, og nærmest får vondt av at noen ser på den - da kan det være greit å få beskjed om at det ikke er noe å gråte for (uten å si at det er pinglete å gråte, da...)

Å sprette opp og si "stakkars deg" før ungen i det hele tatt har merket om det gjør vondt, blir jo også feil... Men det er vel gjerne sånn man får barn som i det første eksempelet mitt...

En blanding av variant 2 og 3 dersom jeg vet at ungen ble mer forskrekket enn det gjorde vondt, kanskje... Men helt klart trøst dersom barnet faktisk har slått seg og har det vondt! (men avleding igjen dersom barnet fortsatt hyler kun for å få trøst etter lengre tid...)

Vanskelig, dette!

[Gjest theoline]

Mellomting mellom en og to tror jeg, ser fort om det er reelle grunner for grining og er det det trøster jeg, men det er veldig sjeldent!

Det blir sånn "opp igjen, dette gikk bra", sånn har jeg alltid gjort det, og det går måneder mellom hver gang det grines pga han har slått seg her hos oss...

Det eneste som er litt traumatisk for poden er masse blod, han er en ordentlig tøffing, men et par dråper blod setter han helt ut, da dramatiserer han ved å fortelle at det rant å rant, masse blod og greier!

Da blir han svimmel og kvalm og holder på å besvime, akkurat som jeg var da jeg var liten, he he!

[favn]

Det kommer an på hvilken 'type' barn man har og hva slår seg betyr (svært mye, mye, middels, litt, ooops).

For den 'type' barn jeg forholder meg til, blir det en blanding av alle tre.

Alle 'metoder' er altså ok til sitt bruk, synes

[nitni]

Nr.3 er den metoden jeg mener er mest rett.

Barna bør få bekreftelse på følelsene sine.

Men man trenger jo ikke dulle og dalle så lenge med dem etter at de har slått seg, så etter en stund kan jeg godt si; sånn, nå er det vel bedre, nå kan du vel fortsette med osv...

[Gjest Flystripa]

Jeg er veldig enig med snø.

[nynne]

Hvis sneipen eller søsteren griner umiddelbart tar jeg høyde for at de faktisk _har_ slått seg. Da får de trøst, blås og dett var dett-"talen".

Hvis de må sjekke at jeg har sett at de falt _før_ det er antydning til tårer, da er det opp-igjen-metoden.

[Gjest Elextra]

Det er vel en selvfølge at metode 3 er det rette. Samtidig bør man ikke overdrive trøstingen, og se behovet for trøst før man fokuserer på at barnet har slått seg.

[serendipity]

Alt etter hvor "alvorlig" det ser ut til at barnet slår seg så tilpasser jeg min empati. Men jeg sier jo selvsagt IKKE at han ikke kan gråte, heller ikke avleder jeg hen. Men mengden sympati og trlst jeg viser han avhenger hvor "ille" det var.

[kaffepiken]

Jeg foretrekker metode 3. Det må da være bra at man godtar barnets smerteopplevelse og reaksjon, og trøster det? Etterpå kan man jo godt avlede barnets oppmerksomhet på noe annet syns jeg.

Hva lærer barnet ved de to andre "metodene"? At mor ikke ønsker å se barnets emosjonelle reaksjoner, eller at mor ikke tror på at det gjorde vondt.

[Gjest prinsesse og prinse mamma]

metode 3.Da viser man at man forstår barnets smerte og tar deres signaler på alvor. Det er greit å vise følelser, og det er viktig for barna at vi forstår dem.

[kaffepiken]

Hvis barnet gråter bruker jeg den siste metoden, gråter det ikke eller ser på meg for å formidle noe så lar jeg det bare være.

Førstemann du nevner er jo en komplett dust og må bare være enn mann.

#Førstemann du nevner er jo en komplett dust og må bare være enn mann.#

Det tror jeg også!

[jubalong70]

Jeg gjør nok som nr. 3.