Eks'en

[Nathaniella]

Jeg var samboer i nesten 10 år før jeg valgte å bryte ut, egentlig var vi enige der og da om at det var det beste.

Nå har jeg bodd alene (m/barna) i snart et år, og det trives jeg godt med. Ingen av oss har truffet noen ny enda.

Vi hadde et turbulent forhold, han var mye utro de første årene, men jeg tilgav ham(prøvde iallefall) og etter hvert fikk vi det bedre. Men det var også mange andre problemer i forholdet vårt.

Etter at vi flyttet hver for oss fortsatte vi å ha sex, til å begynne med var det ok, men etterhvert innså jeg at det måtte ta slutt hvis jeg skulle kunne komme meg videre i livet mitt.

Han tok dette tungt og jeg forsto det slik at han håpet at vi skulle finne tilbake til hverandre. Noe jeg absolutt ikke vil.

Allikevel sliter jeg med masse rare følelser.

Jeg vil gjerne være venner, og det fungerer greit i perioder, men lar jeg ham komme for nært innpå, prøver han å få meg til sengs, og det vil jeg ikke. Etter å ha blitt avvist, blir han helt fraværende, hører ikke fra han på flere uker, hvilket selvfølgelig plager meg fordi vi har barn sammen, det er jo ikke rett at han skal la dette gå utover dem.

Jeg er helt 100 % sikker på at jeg aldri kunne tenke meg å bli sammen med ham igjen, allikevel blir jeg veldig lei meg av ting han gjør og sier. Hadde en stund mistanke om at han hadde truffet en annen, noe han nekter for, da var jeg skikkelig nedfor.

Problemet er at jeg ikke skjønner hvorfor jeg reagerer sånn, jeg vil jo ikke ha ham uansett. Er det valig å ha det sånn etter et brudd, selv om det var det man ville?

[Gjest quando]

Du må da få dekket sine seksuelle behov hos andre menn, slik at han SER at det er definitivt over?