er han i trassalderen?

[mariamamma]

Jeg ser ikke på stahet som en negativ egenskap i seg selv.

Stahet er et utslag av viljestyrke og er som muskelstyrke positivt eller negativt i forhold til hvordan det anvendes.

Når ungene mine kjemper som verst for noe jeg absolutt ikke kan gi etter for, trøster jeg meg med at med en slik vilje, stahet og utholdenhet, blir de kanskje ikke de første til å gi etter for kompispress heller.

Jeg er glad jeg selv er sta, fordi mine barn iblant har krevd at jeg anvender hvert milligram av den staheten.

;-)

Det er synd når stahet blir brukt ensidig negativt, nesten som et skjellsord.

mvh

Du får sagt det du ;o)

[PieLill]

Mamma pleide å si, når brødrene mine kalte meg sta: "Hun er _ikke_ sta, hun er viljesterk!" Hun hatet ordet sta, fordi det alltid ble forbundet med noe negativt.

Sta brukt på den negative måten er ufyselig. Det kan også være et makt- og manipulasjonsmiddel i en diskusjon / uenighet. Problemet er plutselig ikke selve saken, men en av debatantenes personlighet.

Det finnes likevel noen ganger der folk viser en så total mangel på evne og vilje til å innse at de er på bærtur, at det kan være riktig å påpeke at de tviholder på et standpunkt bare for å tviholde på det. Da kan bruken av ordet sta i dets negative form være relevant.

Jeg missliker sterkt når voksne bruker ordet sta overfor barn. Det blir noe så utrolig nedlatende over det, som gjør barn hudløse og forsvarløse på en svært ydmykende måte. Synes også at barn kan omtales som sta på en ufin måte. Eldre barn vil ta etter voksne og hevde seg over yngre barn med det samme ordet.

Jeg bruker ordet mest når jeg trenger å kvinne meg opp fordi det står vilje mot vilje og jeg har plikt til å vinne. Da kan det være greit å minne seg selv om at jeg faktisk er staest!

;-)

[hoppetopp]

hei!

Forferdelig når man kommer inn i sånn dårlig spor med barna sine. Har vært der selv jeg.

Fikk god hjelp i å handle helt annerledes med gode resultater uten trusler og mye skriking og kjefting. Prinsippet går på å ha fokus på all positiv atferd og forsterke det med ros både verbalt og i form av belønning som en koselig lesestund;lekestund med mamma og pappa eller noe godt å spise.Overse det negative og gjør avtaler med ham om at når han har gjort det dere vil skal han få belønning. I begynnelsen begynner dere med å belønne en minste god ting han gjør eller sier. Virker kunstig, men det funker. Vil anbefale deg boken " de fantastiske årene" oversatt fra engelsk. Forfatter er Carolyn Webster Stratton. Søk på nettet så finner du sikkert mer informasjon om denne damen og hennes måte å hjelpe foreldre i å støtte sine barn i oppdragelsen i forhold til hensiktsmessig atferd.For å hjlpe barna våre er det ofte at vi som foreldre må endre atferd først.

Bygg en god relasjon med barnet vårt gjennom leik.

Ros det for det gode det gjør.

Overse det negative så lenge det ikke skader seg selv og andre.

Vær konskvent når der har avtalt noe......og så en stooor porsjon kjærlighet som jeg er sikker på at du har!!!

Lykke til

[PieLill]

hei!

Forferdelig når man kommer inn i sånn dårlig spor med barna sine. Har vært der selv jeg.

Fikk god hjelp i å handle helt annerledes med gode resultater uten trusler og mye skriking og kjefting. Prinsippet går på å ha fokus på all positiv atferd og forsterke det med ros både verbalt og i form av belønning som en koselig lesestund;lekestund med mamma og pappa eller noe godt å spise.Overse det negative og gjør avtaler med ham om at når han har gjort det dere vil skal han få belønning. I begynnelsen begynner dere med å belønne en minste god ting han gjør eller sier. Virker kunstig, men det funker. Vil anbefale deg boken " de fantastiske årene" oversatt fra engelsk. Forfatter er Carolyn Webster Stratton. Søk på nettet så finner du sikkert mer informasjon om denne damen og hennes måte å hjelpe foreldre i å støtte sine barn i oppdragelsen i forhold til hensiktsmessig atferd.For å hjlpe barna våre er det ofte at vi som foreldre må endre atferd først.

Bygg en god relasjon med barnet vårt gjennom leik.

Ros det for det gode det gjør.

Overse det negative så lenge det ikke skader seg selv og andre.

Vær konskvent når der har avtalt noe......og så en stooor porsjon kjærlighet som jeg er sikker på at du har!!!

Lykke til

Det der er ikke bare "et dårlig spor man kommer inn på" med barna sine. Det er ofte en nødvendig, ubehagelig og krevende del av utviklingen.

Som foreldre er det alltid ting vi kan lære oss, både om oss selv og barna våre, og ting vi kan gjøre langt bedre.

Men vi må vokte oss vel for å trekke den konklusjonen at når barn er rabiate er det automatisk fordi foreldrene har en alvorlig systemfeil i opplegget sitt.

Noen barn har bare så enormt sterk vilje og trang til å teste grenser at det er kule umulig å drive et hjem på forsvarlig vis om man ikke iblant går i direkte klinsj med den negative adferden.

Noen barn blir faktisk mer missfornøyde og kranglete på kvelden, jo mer man har stått på pinne for dem og gjort dagen deres positiv, etter mye-vil-ha-mer-prinsippet.

Opplegget du skisserer vil funke nesten på egne ben på noen barn, som du har erfart med dine. Men bare som en delløsning i forhold til andre barn.

I vår voksne verden løser vi ikke problemer ved ensidig fokusering på det positive. Det vet vi ikke nytter. Vi vet også at det kan være en alt for kostbar omvei å ta. Iblant må man utforske og ta tak i det negative. Hvorfor skulle barnas verden være annerledes?

Det jeg kanskje reagerer mest på ved det du skriver er at det gir et inntrykk av at dårlig stemning i hjemmet automatisk indikerer at foreldrene har feilet.

Det legger stein til byrden for de foreldrene som har barn det er umulig å omgås uten at det iblant blir krig. Det holder også foreldre tilbake fra å ta nødvendige konfrontasjoner og sette absolutte grenser av frykt for å skade den hellige, pedagogiske stemning.

Det er heller ikke bra for barna å møte en konfliktløshet og konstant vennlighet som er lite representativ for den verden de skal ut i siden.

mvh

[hoppetopp]

Det der er ikke bare "et dårlig spor man kommer inn på" med barna sine. Det er ofte en nødvendig, ubehagelig og krevende del av utviklingen.

Som foreldre er det alltid ting vi kan lære oss, både om oss selv og barna våre, og ting vi kan gjøre langt bedre.

Men vi må vokte oss vel for å trekke den konklusjonen at når barn er rabiate er det automatisk fordi foreldrene har en alvorlig systemfeil i opplegget sitt.

Noen barn har bare så enormt sterk vilje og trang til å teste grenser at det er kule umulig å drive et hjem på forsvarlig vis om man ikke iblant går i direkte klinsj med den negative adferden.

Noen barn blir faktisk mer missfornøyde og kranglete på kvelden, jo mer man har stått på pinne for dem og gjort dagen deres positiv, etter mye-vil-ha-mer-prinsippet.

Opplegget du skisserer vil funke nesten på egne ben på noen barn, som du har erfart med dine. Men bare som en delløsning i forhold til andre barn.

I vår voksne verden løser vi ikke problemer ved ensidig fokusering på det positive. Det vet vi ikke nytter. Vi vet også at det kan være en alt for kostbar omvei å ta. Iblant må man utforske og ta tak i det negative. Hvorfor skulle barnas verden være annerledes?

Det jeg kanskje reagerer mest på ved det du skriver er at det gir et inntrykk av at dårlig stemning i hjemmet automatisk indikerer at foreldrene har feilet.

Det legger stein til byrden for de foreldrene som har barn det er umulig å omgås uten at det iblant blir krig. Det holder også foreldre tilbake fra å ta nødvendige konfrontasjoner og sette absolutte grenser av frykt for å skade den hellige, pedagogiske stemning.

Det er heller ikke bra for barna å møte en konfliktløshet og konstant vennlighet som er lite representativ for den verden de skal ut i siden.

mvh

Jeg deler gjerne mine positive

erfaringer med alle som selv ber om råd. Jeg ser meg ikke i en posisjon hvor jeg hverken kan dømme andre foreldre eller hvor jeg innhar absolutte sannheter. Er bare lykklig for at det hjalp oss og har er vel ingen annen intensjon enn å forsøke å være behjelpelig. Ukritisk til metoder skal man aldri være og ja, barn skal jo få være i sin egen utvikling. Personlig synes jeg det er flott at det finnes andre rundt meg som kan støtte meg i foreldrerollen selv om jeg forbeholder meg retten til å hevde at jeg og min mann kjenner mine barn best og at vi er best for våre barn med eller uten hjelp utenfra. Alikevel er jeg såpass ydmyk at jeg ser at andre kan bidra om det så gjelder såkalte fagfolk, andre fam. medlemmer eller venner.Heldigvis er vel de fleste som setter barn til verden tenkende mennesker og kan sortere i mangfoldet av heldige og mindre heldige råd.