trening

[Gjest robin]

Jeg har ikke selv SF, men har en samboer som har det, så litt innblikk har jeg. Men for venner og familie er dette også vannkelig, men på en annen måte. Å ta opp temaet er som å gå i et minefelt og en må velge ordene med varsomhet.

Min sammoer har lyst til å begynne å trene, men jeg er litt redd for at dette ikke er så lurt i og med at hun har et lavt næringsinntak. Hun har spurt meg et par ganger om hva jeg syns ang trening, men jeg har liksom ikke svart fordi jeg er redd for at det jeg sier ikke er så populært. Hva skal jeg si til henne? Kan trening være bra, eller er det som jeg tror litt skummelt?

[Gjest Ronja]

Litt trening er bare bra, for å opprettholde muskelmassen nogenlunde. Ved for lavt næringsinntak er musklene noe av det første som brytes ned. Mosjon kan også føre til at hun blir mer sulten, og kanskje oppregulerer matinntaket noe.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære robin! Vanligvis er fysisk aktivitet av det gode, antagligvis også for din samboer. Det er riktig at enkelte som sliter med spiseforstyrrelser blir frarådet forskjellige former for trening. Jeg vil råde deg til å si til din samboer at du er bekymret for henne, ønsker å være til hjelp så godt du kan. Det er ofte bedre å være åpen, direkte da det medfører trygghet, hun vet hva du vet og mener. Likevel er det viktig å ikke være belærende, utålmodig og avvisende. Det er dessverre slik at mange som sliter med en spiseforstyrrelse avviser at de har et problem. De har ofte selv vanskelig for å klare å se farene, skjønne at de har et problem,- og det kan ta svært lang tid før de er der at de er i stand til selv å innrømme, skjønne , forstå at de har en spiseforstyrrelse. flott at du bryr deg, lykke til med din videre støtte overfor din samboer!

[Gjest robin]

Kjære robin! Vanligvis er fysisk aktivitet av det gode, antagligvis også for din samboer. Det er riktig at enkelte som sliter med spiseforstyrrelser blir frarådet forskjellige former for trening. Jeg vil råde deg til å si til din samboer at du er bekymret for henne, ønsker å være til hjelp så godt du kan. Det er ofte bedre å være åpen, direkte da det medfører trygghet, hun vet hva du vet og mener. Likevel er det viktig å ikke være belærende, utålmodig og avvisende. Det er dessverre slik at mange som sliter med en spiseforstyrrelse avviser at de har et problem. De har ofte selv vanskelig for å klare å se farene, skjønne at de har et problem,- og det kan ta svært lang tid før de er der at de er i stand til selv å innrømme, skjønne , forstå at de har en spiseforstyrrelse. flott at du bryr deg, lykke til med din videre støtte overfor din samboer!

Tusen takk til derebegge for gode råd. Dette skal vi nok greie!