Kjæresten hater mine barn.

[57modell]

Jeg er 49 år gammel og brøt ut av ekteskapet for 2 år siden etter å ha vært gift i nesten 20 år. Har 2 barn, en jente på 18 og en gutt på 20. Gutten bor for seg selv og jenta hos mor.

Har nå fått meg ny kjæreste på min alder. Hun har ikke barn selv. Har visstnok hatt flere aborter i sitt tidligere forhold. Dette vil hun ikke snakke med meg om.

Vi har det kjempefint bortsett fra når det gjelder mine barn.

Min kjæreste har kun møtt datteren min 2 ganger og aldri sett sønnen min. Allikevel har hun et voldsomt hat ovenfor dem. Mener at de utnytter meg både når det gjelder penger, lån av bil etc. Måten dette håndteres på er å skjelle meg ut på det groveste. Det kan pågå over lang tid, 1 sms fra barna kan resultere i en ødelagt helg for meg og kjæresten.

Det har enkelte ganger gått så langt at hun har truet med å ta sitt eget liv hengende over balkongen i 6. etasje.

Vi har blitt enige om at hun må få profesjonell hjelp og hun startet med psykologtimer for 2 mnd. siden. Jeg ser imidlertid ingen endring i adferdsmønsteret så langt.

Jeg er i tvil om hvordan jeg skal håndtere dette, jeg velger som regel å ha mobilen på 'lydløs' og skjule alle henvendelser fra ungene. I det lang løp er jo ikke dette holdbart.

Ville vært takknemmelig for gode råd fra noen som eventuelt har vært i samme situasjon.

[Cillimor]

Forandrer ikke dette seg vil det være svært vanskelig for deg og opprettholde dette forholdet.

det er klart at ungene dine merker at du er mer reservert ovenfor de når hun er i nærheten.

Du må nåk ta et valg til slutt!

Er hun verd å ødelegge ditt forhold til barna dine? Selv om barna er så pass store vil de alikevel spille en vesentlig rolle i livet ditt for alltid (forhåpentligvis)

Ønsker deg lykke til videre

[pablito]

Den dama har et alvorlig problem med sjalusi overfor dine barn og sikkert også din fortid. At hun er ufrivillig barnløs er trist for henne, men det gir henne ingen rett til å opptre slik overfor deg og dine barn. Sjalusi er ikke fjernet over natten, og jeg vil tro at mens hun "jobber med sitt problem" kan avstanden mellom deg og barna dine ha økt til lysår. Hennes ønske om å holde dere fra hverandre for dermed å kontrollere sin sjalusi har for så vidt fungert, da du innretter deg etter hennes følelser. Spørsmålet er om hun er viktigere for deg enn barna dine, og etter hvert også evt. barnebarn i framtiden.

Det er en farlig vei å gå å gi etter for trusler og psykiske symptomer som jo er effektive kontrollmekanismer overfor omgivelsene. Det er ikke sikkert hun gjør dette bevisst eller er ondskapsfull, men hun kan være i stand til å ødelegge mye for dere. Jeg tror det er så alvorlig at du må velge mellom å ha forhold til henne eller barna. Personlig er jeg ikke i tvil om hvilken side jeg ville valgt; nemlig forholdet til barna.

Du kan jo fortelle henne at du opplever situasjonen så uholdbar at du må foreta et valg om hun ikke endrer adferd med en gang. Å vente til hun er ferdigbehandlet er alt for usikkert.

[tonie]

Jeg har aldri vært i samme situasjon, takk og lov. Hvis det noen gang skulle skje ville jeg avsluttet forholdet tvert, før forholdet til barna ble ødelagt. Dette forholdet ser dessverre heller håpløst ut i mine øyne. Høres ikke ut som normal sjalusi.

[Gjest Det er ingen skam å snu]

Blod er tykkere enn vann. En kjæreste som fornekter det har ingen verdi i mine øyne.

[Icora Panter]

Hun er tydeligvis veldig sjalu på dine barn. Og hater at du gir dem oppmerksomhet..

Må nok fortsette hos psykolog ja.

Lykke til..

[org]

Dessverre. Jeg synes det høres dødfødt ut.

[jaime]

Den dama har et alvorlig problem med sjalusi overfor dine barn og sikkert også din fortid. At hun er ufrivillig barnløs er trist for henne, men det gir henne ingen rett til å opptre slik overfor deg og dine barn. Sjalusi er ikke fjernet over natten, og jeg vil tro at mens hun "jobber med sitt problem" kan avstanden mellom deg og barna dine ha økt til lysår. Hennes ønske om å holde dere fra hverandre for dermed å kontrollere sin sjalusi har for så vidt fungert, da du innretter deg etter hennes følelser. Spørsmålet er om hun er viktigere for deg enn barna dine, og etter hvert også evt. barnebarn i framtiden.

Det er en farlig vei å gå å gi etter for trusler og psykiske symptomer som jo er effektive kontrollmekanismer overfor omgivelsene. Det er ikke sikkert hun gjør dette bevisst eller er ondskapsfull, men hun kan være i stand til å ødelegge mye for dere. Jeg tror det er så alvorlig at du må velge mellom å ha forhold til henne eller barna. Personlig er jeg ikke i tvil om hvilken side jeg ville valgt; nemlig forholdet til barna.

Du kan jo fortelle henne at du opplever situasjonen så uholdbar at du må foreta et valg om hun ikke endrer adferd med en gang. Å vente til hun er ferdigbehandlet er alt for usikkert.

Nå kan det jo tenkes at hun er _frivillig_ barnløs og ikke kan fordra foreldrerollen/barn/ungdom...men da burde hun jo for svarte holde seg langt unna menn med slik "bagasje"...

[Gjest KariKruskakli]

Dette høres ut som alvorlig sjalusi.

Hun vil at du skal rette all oppmerksomher mot hemme.

Jeg tror nok ikke du hadde opplevd dette om hun hadde hatt barn selv. Hun greier ikke å skjønne forskjellen mellom kjærlighet til sine barn og kjærlighet til partner.

Skal dette forholdet overleve, må det skje en drastisk endring. Du kan ikke gjøre noe annet enn å velge dine barn.

Dette må du ikke la gå ut over dem, og det må du gjøre klinkende klart for henne.

[Gjest mirakel*2?]

det forholdet høres veldig vanskelig ut. Barna dine er de viktigste og de er jo en del av deg. Hun må godta dem når hun godtar deg. Hva når du får barnebarn? Tenk hvis hun da viser samme hatet og sjalusien mot dem? Og hun ikke liker at du kjøper ting til dem eller bruker tid sammen med dem? Jeg synes ikke forholdet deres høres så bra ut. Det er noe som er alvorlig galt når du må ha mobilen på lydløst for at hun ikke skal vite at du får mld fra dem

[57modell]

Nå kan det jo tenkes at hun er _frivillig_ barnløs og ikke kan fordra foreldrerollen/barn/ungdom...men da burde hun jo for svarte holde seg langt unna menn med slik "bagasje"...

... Hun er ufrivillig barnløs og hater ikke barn/ungdom generelt. Har et fint forhold til tantebarn etc.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er veldig leit og uholdbart at kjærester ikke tåler partnerens barn. For er det en ting som er sikkert her i livet så er det at foreldre og barn henger sammen, og det betyr relasjoner, så gode som mulig.

Når din kjæreste har et så negativt forhold til dine barn at du sier hun hater dem, ja da er det all grunn til å ta det alvorlig. I det minste burde hun tatt seg bryet med å bli kjent med dem før hun snur ryggen til og avviser. Bare det må vel gjøre deg urolig.

Min erfaring er at mye kan skyldes sjalusi i slike saker. Det kan slå ut på to måter. For det første ved at hun kanskje savner å bli forelder selv, du nevner flere aborter, og derfor blir minnet kraftig på det hun selv ikke har oppnådd. At dette slår ut i sinne over barna og deg er en reaksjonsform som hun kanskje ikke er bevisst. Dette må hun bli fortalt.

Mange nye partnere jeg snakker med ønsker så inderlig at deres barn skal være "hovedbarnet". Det er veldig fint med partnere som har barn fra før helt til man selv blir kjæreste med dem. Da kommer tidligere barn i veien.

Den andre grunnen til kjærestens negative holdning kan være at barna dine faktisk virker veldig bortskjemte på henne. Store ungdommer trenger mye penger og tar seg fort til rette mer enn foreldre også ønsker, men pappa og mamma klarer ikke å si fra, fordi de har så dårlig smvittighet selv pga samlivsbruddet fra den andre foreldren.

Du kommer ikke utenom en ordentlig prat om dette. Vær åpen for at hun kan tilføre deg info som du selv ikke ser i saken. Ikke bruk barna som skjold, snakk for deg selv. Og for all del ikke forminsk foreldrerollen din. Snakk heller tydelig og ærlig om hva barna betyr for deg, og hvordan du vil holde på din farsrolle.

Forsøk å foreslå hvordan dere kan få i stand et bli kjent opplegg med barna. For det er helt uhørt at foreldre ikke kan inkludere barna i nye parforhold.

[Gjest Himmel og hav @@@@@@]

Dette er ikke noe du kan ordne opp i.ta vare p deg selv og barna dine.Dama trenger hjelp, og det straks.

[Speak]

Fint at ho har tatt skrittet og oppsøkt hjelp. Men som du sier: Det har ikke endret noe enda.

Jeg tror du må sette deg ned med henne og fortelle hvordan du har det. At du kommer til å prioritere dine barn også framover, og at de kommer til å være en stor del av ditt liv (selv om du nå ikke lengre bor daglig sammen med dem)

Fortell også at du nå har hatt mobilen på lydløs for å unngå problemer med henne. Fortell også at å ha slike lange diskusjoner med henne om dine barn ikke kommer til å skje igjen. OG dersom ho begynner, så si at dette diskuterer du ikke med henne, og gå. (Minn henne gjerne på at det var slik det kom til å bli)

Jeg tror også du må sette en TIDSFRIST. Denne må ikke være for langt fram i tiden. Kanskje en mnd.? Fra denne dagen kommer du ikke lengre å ta hensyn til henne på dette punktet. Si at du vil gjøre alt for å hjelpe henne på vei.

Jeg tror kanskje at det hele er døfødt, men det er vel vært et forsøk.

Synes også du bør kontakte ungene så de vet hva som foregår. De kan bli veldig utenfor i en slik periode. Men de er jo store, og bør forstå at du vil gi henne en mulighet. Si også klart i fra at det er de som betyr mest.

[jaime]

... Hun er ufrivillig barnløs og hater ikke barn/ungdom generelt. Har et fint forhold til tantebarn etc.

Ah ok, da er det jo litt underlig, og samtidig ikke så underlig, hvis du skjønner...

[Babette]

Har hun sagt at hun hater dem, da? Eller er det din beskrivelse av hvordan hun reagerer når de kontakter deg?

Som andre sier, er det uholdbart å ha det slik. Hun trenger jo ikke å elske dem, men hun må godta dem og framfor alt godta at du som deres far må få lov å ha så mye kontakt med dem som du vil.

Kan hun ikke godta det, kan forholdet umulig ha noen framtid.

Samtidig kan det jo hende hun har litt rett i at du skjemmer dem bort med penger og sånt, det er ikke uvanlig at skilte fedre gjør det.

For øvrig høres hennes oppførsel ikke normal ut.

Jeg er selv i samme situasjon som henne, og kan bli irritert når kjæresten min punger ut i søkk og kav til sine voksne barn og aldri stiller krav til dem, men jeg har aldri reagert på omfanget han har av kontakt med dem, og har ingen problemer med å forholde meg til dem.

[jubalong70]

Jeg har (heldigvis) ikke vært i samme situasjon. Men jeg må si at alle varselslamper lyser når jeg leser innlegget ditt.

At hun truer med å ta sitt eget liv fordi du har kontakt med barna dine er direkte sykt. Med mindre du har lyst til å hanskes med et menneske som har store psyiske problemer, og som på sikt kan skape splid mellom deg og barna dine, bør du bryte ut av dette forholdet.

Det finnes helt sikkert ei kjempekoselig dame der ute som kommer til å bry seg like mye om barna dine som det du gjør.