Ikke frisk fra bulimien...

[Gjest caztra]

Tror jeg vet hvorfor jeg ikke blir frisk fra bulimien selv om jeg har gått til psykolog i 2 år nå. Jeg vil jo på en måte ikke bli frisk...

Ved å leve på den måten jeg gjør, føler jeg at jeg har kontroll over hverdagen. Jeg klarer rett og slett ikke å se for meg ett liv uten SF. Samtidig vet jeg jo at kroppen tar skade av det. Det er vel den eneste grunnen til at jeg går til psykolog "for å bli frisk". Det at motivasjonen er så dårlig, er nok årsaken til at meg og psykologen ikke kommer noen vei i prossessen. Vi har liksom ingenting og snakke om lengre. Hun har sluttet og mase om jeg ikke vil slutte med bulimien. Og dermed ser det ut til at hun ikke ser grunnen til at jeg vil gå til henne mer...

Hvilke underverker er det egentlig psykologen skal kunne gjøre for meg, for at jeg skal få viljestyrke nok til å slutte og overspise og spy?

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære caztra! Jeg vil råde deg til å ta dette opp med psykologen din- hvorfor har dere kommet til et punkt hvor du har en opplevelse av at "prosessen" står stille? Dette er svært vanlig i en terapi og som du sikkert vet kan det ta svært lang tid på veien ut av spiseforstyrrelsen. Det blir for mange en tålmodighetsprøve og mange beskriver de samme tankene som deg, ønske om å holde på sf-en, det gir på en måte trygghet. Angst for forandring, angst for å "miste kontollen". Slik du beksriver dine tanker tenker jeg at du ennå har en vei å gå før du våger å gi slipp på spiseforstyrrelsen, men jeg oppfordrer deg til å prøve å ha mot, kraft, vilje til å kjempe videre mot en forandring. En dag vil nok også du kunne kjenne på en positv endring, en personlig vekst, finne ut at det går an å ha et liv uten spiseforstyrrelsen. Det viser seg at samtaleterapi hjelper- så lykke til på veien videre!