Trenger råd om forholdet

[Gjest Tenkende33]

Jeg befinner meg i et ferskt forhold, vi har kun vært kjærester noen måneder. Jeg er 33, han er 35, og begge ønsker et varig forhold. Ingen av oss har barn, men begge ønsker seg barn. Han er en kjekk og snill gutt på mange måter. Vi har en del felles interesser og verdier, som jo er viktig. Vi har tilbrakt mye tid sammen, enten hos ham eller meg. Jeg kommer godt overens med familien hans, og han kommer godt overens med mine! Altså skulle jo alt være ”perfekt” - men iblant føler jeg meg usikker på forholdet. Håper dere orker å lese alt, for jeg trenger virkelig gode & seriøse råd!

Tror jeg vil starte med litt ”historikk”, kanskje det kan gi noen ”knagger å henge ting på”...

Jeg har to samboerskap bak meg. Det første kan vel beskrives som ”den store kjærligheten” – et sterkt og godt forhold, som jeg trodde skulle vare livet ut. Forholdet tok brått og uventet slutt, det var ikke min vilje. Jeg opplevde stor sorg, og det utløste et tretthetssyndrom. Jeg var opptatt av å komme meg på beina igjen og være positiv – livsgleden har nok berget meg. Jeg møtte etter hvert en svært sympatisk person, men nærmest umerkelig tok han mer og mer kontroll over livet mitt, ble mer og mer manipulerende og herskende. Han vekslet mellom å være verdens mest elskelige kjæreste, for så å trakassere meg stadig mer. Jeg forsto etter hvert at jeg hadde valget mellom å gå til grunne eller komme meg unna, og jeg klarte å bryte ut. Først etterpå forsto jeg alvoret - jeg hadde levd med en psykopat, og fikk vite at han hadde mishandlet alle sine tidligere kjærester. Jeg er vel ennå litt preget av det siste forholdet, men har hele tiden vært fast bestemt på at det ikke skulle få ødelegge troen min på kjærligheten.

Og så var det min nåværende kjæreste og meg da... På tross av vår korte fartstid, og alle gode ønsker og intensjoner, har vi endt opp med å diskutere og krangle en rekke ganger, og det har skjedd ganske ofte i det siste. Er dette normalt etter så kort tid?? Jeg er redd det allerede er i ferd med å ”spise opp” følelsene mine! Jeg opplevde så intense konflikter i mitt forrige forhold, at dette orker jeg ikke!

Vi har det bra når vi er gode venner og likeverdige diskusjonspartnere, men iblant føler jeg at kjemien ikke er så god som den burde vært. Stort sett handler det om bagateller og misforståelser – vi har som regel vært flinke til å bli venner igjen, men det begynner å tære litt. Han sier at han ikke har vært vant til å krangle i tidligere forhold, og at det bare er med meg det har vært slik – det får meg til å føle meg helt ille til mote, som om det er min skyld! Han har tvert imot vært konfliktsky tidligere, men han sier jo også at forholdene har røket nærmest idet de har begynt å krangle. Hvordan skal jeg tolke dette?

Jeg har prøvd å være bevisst på å kommunisere konstruktivt, særlig når vi diskuterer ting som har med oss å gjøre. Likevel har det vært helt feilslått flere ganger – han kan bli veldig usaklig og ”kald”. Det skremmer meg, og det vekker vonde minner om det jeg har opplevd tidligere. Han har flere ganger slengt ut kommentarer som jeg oppfatter som spydige og til dels sårende. Han vet han kan være spydig, men sier han ikke mener å såre. Sist sa han at det er bare sånn han er, og at jeg må tåle såpass. Samtidig har jeg flere ganger følt at han tolker meg i ”verste mening”, noen ganger har han ment at jeg har vært sur uten at jeg har vært det. Jeg kan lett føle meg trøtt og tom for energi ettersom jeg ennå ikke er frisk, men det har jeg forklart for ham – jeg er redd han feiltolker meg noen ganger. Stort sett er jeg jo bare blid og positiv og kjærlig mot ham! Men det har blitt tyngre å opprettholde både humør, kjærlighet og saklighet.

Jeg merker at jeg er blitt mer konfliktsky enn før, ofte vegrer jeg meg for å ta opp ting med ham. Jeg blir innesluttet, trekker meg tilbake – og flere ganger har det faktisk vært han som har kommet til meg og vil prate ut. Det setter jeg jo pris på – men jeg skulle bare ønske at takhøyden var god ellers også! Han sier han ikke vil krangle, at vi må være venner, at han er glad i meg.

Jeg føler det har blitt lite ”kjæresteri” – utover det seksuelle, som jo fungerer bra. Jeg har behov for å gjøre kjekke ting sammen, være spontan & nyte livet, planlegge turer sammen, og så videre. Når jeg snakker om ting jeg har lyst vi skal gjøre sammen, sier han ofte at ”vi må jo slappe litt av også”. Jeg synes ikke vi har gjort annet enn å ”slappe av” siden vi traff hverandre! Vi gjorde flere kjekke ting sammen de første ukene, men så ble det nærmest bom stopp. I helgene har han ofte sovet til ett-to om ettermiddagen, og da har han gjerne lagt seg rundt midnatt kvelden før. Det har kanskje med årstiden å gjøre, han sier det vil endre seg etter hvert som dagene blir lysere. Men er det galt av meg å kommentere at han sover lenge, når jeg aller helst vil ut og nyte dagen sammen med kjæresten min? Jeg har ikke lyst til å "gå i dvale" eller være tilnærmet ”kjæresteløs” gjennom vinteren! Syns det blir et paradoks når jeg med min sykdom har mer energi enn ham. Er det ikke mulig å finne en middelvei, uten at jeg blir ”masekjerring”?

Jeg trodde følelsene ville bli sterkere etter hvert, men føler stadig at jeg tviler. Jeg er normalt en livsglad person, men føler at forelskelsen forsvinner mer og mer, føler meg ikke så glad lenger. Jeg er usikker på om jeg har ”valgt riktig”, om forholdet er liv laga på sikt – om det f.eks. vil tåle at vi får barn sammen. Jeg vil så gjerne oppleve et velfungerende samliv igjen, og jeg vil så inderlig gjerne ha barn, men føler at ”klokken tikker”. Jeg lengter etter et trygt og godt forhold, med gjensidig tillit og respekt – aller helst har jeg jo lyst å få det til sammen med han som er kjæresten min...

[minog]

Om du og din kjære får til et varig samliv avhenger av flere ting enn det jeg kommenterer her, men jeg hørte et foredrag av Bente Træen sist lørdag som var en påminnelse om at kjærligheten krever noe av oss. Det jeg skriver her er preget av min tolkning. Noe av det sa hun ikke i det hele tatt.

Man må ha litt avstand til seg selv for å forstå at det er så allmenngyldig, men dette gjelder også dere:

Når forelskelsesfasen er over og synkvervet brister og virkeligheten igjen trer frem for paret, ser man hverandre litt etter litt slik den andre er. Også de dårlige egenskapene og uvanene. Da gjelder det å se etter om man kan akseptere den andre med sine dårlige egenskaper. Og vi må akseptere hele mennesket. For hele mennesket må aksepteres for at kjærligheten skal vokse.

For meg ser det ut som om dere er der at dere begynner å oppdage hverandre.

Dersom forventningene er for høye, blir man skuffet. Forelskelsen gjør akkurat det med oss. Vi forventer for mye. Men i skuffelsen må man ikke glemme å se de gode egenskapene også.

Og vi vil aldri vite hvordan ting ser ut inne i hodet til den andre. Eller at det vi sier og gjør virker på den andre slik vi hadde tenkt det. Vi kan bare håpe. Og vi kan spørre og være nysgjerrig og fremfor alt se den andre slik at h*n kjenner at h*n blir sett. Men vi vil også bli sett og akseptert slik vi er – med våre dårlige og gode egenskaper.

Tenk litt på det, fortsett den gode samtalen om hva dere vil og hvordan dere vil ha det sammen. Lytt til hverandre.

Velg hverandre på nytt og på nytt. Lykke til!

[pablito]

For meg høres dette ut som et prosjekt i motbakke. Det er ikke slik man skal føle seg sammen med sin kjæreste som du beskriver. Det er noe som ikke stemmer mellom dere.

Jeg tror du har etterslep av negative erfaringer etter ditt forrige forhold, og det sitter i deg fortsatt. Derfor er det litt vanskelig å vite om det er noe alvorlig galt i dette nye forholdet, eller om du rett og slett har alle antennene ute.

Det er det jo også forståelig om du har med den erfaringen.

Jeg synes det høres ut som dere nå har et veldig haltende forhold på en del områder. blant annet at han vil ligge og dra seg til langt på dag, mens du vil finne på noe.

Han er også spydig mot deg, og det er ikke bra. Kjærester skal jo støtte hverandre og finne fram til det gode i den andre.

Det kan være at du egentlig ikke er klar for et nytt forhold riktig enda etter det du har opplevd. Selv om klokka tikker, må du ikke ha så dårlig tid at du tar den første og beste. Så gammel er du da ikke enda!

Jeg synes du skal lytte til din intuisjon; om dette er en god mann for deg og en god far til dine framtidige barn.

Innerst inne vet du nok svaret, Kanskje du vente deg til å tvile på din egen dømmekraft mens du sammen med en psykopat. Det er ganske vanlig. Begynn å stol på deg selv igjen og bruk den tiden du trenger!

[Gjest Skuffett]

Det kan ta noen måneder eller opptil et år før en kjæreste viser hvordan han egentlig er som person. Min tidligere kjæreste deltok mye i aktiviteter, men etter et halvt år var han fornøyd med bare å slappe av. Han fortalte meg at det var egentlig slik han var som person. Han ga seg ut for å være en annen enn den jeg falt for.

[Gjest Tenkende33]

Om du og din kjære får til et varig samliv avhenger av flere ting enn det jeg kommenterer her, men jeg hørte et foredrag av Bente Træen sist lørdag som var en påminnelse om at kjærligheten krever noe av oss. Det jeg skriver her er preget av min tolkning. Noe av det sa hun ikke i det hele tatt.

Man må ha litt avstand til seg selv for å forstå at det er så allmenngyldig, men dette gjelder også dere:

Når forelskelsesfasen er over og synkvervet brister og virkeligheten igjen trer frem for paret, ser man hverandre litt etter litt slik den andre er. Også de dårlige egenskapene og uvanene. Da gjelder det å se etter om man kan akseptere den andre med sine dårlige egenskaper. Og vi må akseptere hele mennesket. For hele mennesket må aksepteres for at kjærligheten skal vokse.

For meg ser det ut som om dere er der at dere begynner å oppdage hverandre.

Dersom forventningene er for høye, blir man skuffet. Forelskelsen gjør akkurat det med oss. Vi forventer for mye. Men i skuffelsen må man ikke glemme å se de gode egenskapene også.

Og vi vil aldri vite hvordan ting ser ut inne i hodet til den andre. Eller at det vi sier og gjør virker på den andre slik vi hadde tenkt det. Vi kan bare håpe. Og vi kan spørre og være nysgjerrig og fremfor alt se den andre slik at h*n kjenner at h*n blir sett. Men vi vil også bli sett og akseptert slik vi er – med våre dårlige og gode egenskaper.

Tenk litt på det, fortsett den gode samtalen om hva dere vil og hvordan dere vil ha det sammen. Lytt til hverandre.

Velg hverandre på nytt og på nytt. Lykke til!

Takk for fine og gode svar så langt! Dere har litt ulik tilnærming, og jeg prøver også å se forholdet fra ulike sider. Nå er jeg så "heldig" at han er bortreist en periode - jeg føler det gir meg litt rom til å tenke over ting med litt nødvendig "distanse". Og dere har hjulpet meg til å tenke litt klarere - tror jeg:-)

Når det gjelder sovingen hans, så tror jeg oppriktig at han sliter med det i den mørkeste årstiden, altså at det ikke er "latskap" sånn sett. Og slikt kan han jo ikke hjelpe. Han sier at det begynner å løsne litt nå, at energien begynner å vende tilbake. Han sier han pleier å være full av energi resten av året! Jeg prøver å ha forståelse for ham, men må jo innrømme at det blir litt vel mye stillstand for min del. Han har visst fra dag én at jeg ikke ønsker noe "A4-liv", og ikke liker å slite sofaen for mye.. Og når jeg er i et forhold så har jeg behov for å tilbringe tid og gjøre kjekke ting med kjæresten min. Jeg syns også det er viktig at han er "ydmyk" nok til å forstå at det ikke er så kjekt for meg dette her. Han vil liksom ikke forstå at det ikke er normalt å sove så lenge, i alle tilfeller innrømmer han det ikke. Det virker som han tar det kun som kritikk når jeg snakker om det. Jeg syns det er litt trist, og det er slitsomt.

Men han har blitt mer og mer positiv til å gå turer, og har tatt initiativ til det selv flere ganger - det skal han ha.

Jeg vet også at ingen er "feilfrie" - skal jeg leve med et menneske, må jeg ta med hele personen, både de gode og mindre gode sidene. Han har absolutt mye godt i seg, han er stort sett god og snill, og han er en god venn. Velger jeg bort ham, og treffer en ny, så vil garantert han nye også avdekke mindre positive sider.

Når det gjelder det å få barn, så har han vært veldig opptatt av hvor stolte kameratene hans er som har fått barn. Og jeg ser at han har stor toleranse overfor nevøene og niesene sine.

Men det jeg sitter igjen med, er at jeg må se til at mine viktigste og mest grunnleggende behov blir dekket. Og noe av det viktigste i et forhold for meg, er at jeg føler meg elsket og respektert. Uten de to elementene, tror jeg neppe at jeg blir lykkelig på sikt.

Jeg tror jeg må be om en skikkelig samtale med ham når han kommer hjem igjen. Vi må være flinke til å lytte til hverandres behov, og på den måten lære hverandre å kjenne, og finne ut av veien videre.

Jeg jeg vil gjerne høre flere meninger og refleksjoner om dette. Livet er ikke enkelt alltid - men jeg syns det er for kort til å gjøre det altfor komplisert også... Jeg ønsker bare å leve & nyte livet, og ha det godt med meg selv og de jeg har rundt meg!

[Gjest Tenkende33]

Takk for fine og gode svar så langt! Dere har litt ulik tilnærming, og jeg prøver også å se forholdet fra ulike sider. Nå er jeg så "heldig" at han er bortreist en periode - jeg føler det gir meg litt rom til å tenke over ting med litt nødvendig "distanse". Og dere har hjulpet meg til å tenke litt klarere - tror jeg:-)

Når det gjelder sovingen hans, så tror jeg oppriktig at han sliter med det i den mørkeste årstiden, altså at det ikke er "latskap" sånn sett. Og slikt kan han jo ikke hjelpe. Han sier at det begynner å løsne litt nå, at energien begynner å vende tilbake. Han sier han pleier å være full av energi resten av året! Jeg prøver å ha forståelse for ham, men må jo innrømme at det blir litt vel mye stillstand for min del. Han har visst fra dag én at jeg ikke ønsker noe "A4-liv", og ikke liker å slite sofaen for mye.. Og når jeg er i et forhold så har jeg behov for å tilbringe tid og gjøre kjekke ting med kjæresten min. Jeg syns også det er viktig at han er "ydmyk" nok til å forstå at det ikke er så kjekt for meg dette her. Han vil liksom ikke forstå at det ikke er normalt å sove så lenge, i alle tilfeller innrømmer han det ikke. Det virker som han tar det kun som kritikk når jeg snakker om det. Jeg syns det er litt trist, og det er slitsomt.

Men han har blitt mer og mer positiv til å gå turer, og har tatt initiativ til det selv flere ganger - det skal han ha.

Jeg vet også at ingen er "feilfrie" - skal jeg leve med et menneske, må jeg ta med hele personen, både de gode og mindre gode sidene. Han har absolutt mye godt i seg, han er stort sett god og snill, og han er en god venn. Velger jeg bort ham, og treffer en ny, så vil garantert han nye også avdekke mindre positive sider.

Når det gjelder det å få barn, så har han vært veldig opptatt av hvor stolte kameratene hans er som har fått barn. Og jeg ser at han har stor toleranse overfor nevøene og niesene sine.

Men det jeg sitter igjen med, er at jeg må se til at mine viktigste og mest grunnleggende behov blir dekket. Og noe av det viktigste i et forhold for meg, er at jeg føler meg elsket og respektert. Uten de to elementene, tror jeg neppe at jeg blir lykkelig på sikt.

Jeg tror jeg må be om en skikkelig samtale med ham når han kommer hjem igjen. Vi må være flinke til å lytte til hverandres behov, og på den måten lære hverandre å kjenne, og finne ut av veien videre.

Jeg jeg vil gjerne høre flere meninger og refleksjoner om dette. Livet er ikke enkelt alltid - men jeg syns det er for kort til å gjøre det altfor komplisert også... Jeg ønsker bare å leve & nyte livet, og ha det godt med meg selv og de jeg har rundt meg!

Dere har hjulpet meg til å tenke klarere, takk for det! Han er fortsatt på reise, så vi har ikke fått snakket sammen under fire øyne. Men jeg har formidlet at jeg ikke har det bra og sliter med følelsene, og at jeg trenger tid til å finne ut hva jeg vil.

Han er veldig lei seg, er lei for at han har såret meg. Jeg har aldri opplevd ham ydmyk, men nå er han det. Han ønsker vi skal satse, og få dette til sammen.

Det "skremmer" meg litt at jeg ikke savner ham, enda han har vært borte mer enn to uker. Jeg føler meg nesten helt tom for følelser, trodde jo de ville komme tilbake etter hvert! Samtidig tenker jeg jo på ham, syns det er trist om det ikke blir oss, for han er jo en fin og god gutt på mange måter... Hjelp, hvordan skal jeg tolke dette??

Jeg tviler altså fortsatt - vil ting kunne gå seg til, eller vil mye falle tilbake til samme mønster som tidligere? Jeg er så redd for det siste... Hvor lang tid bør jeg evt gi dette forholdet?