Ikke syden

[Gjest Sauda]

"Det du nevner har aldri vært en problemstilling hos oss, vi kunne aldri tenkt oss å dra uten hverandre."

Da er dere enten fullstendig satt, eller dere er veldig unge. Forutsatt at vi snakker om relativt korte turer, selvfølgelig. Jeg hadde heller ikke hatt særlig interesse av å dra på en to eller tre ukers guttetur, f.eks.

"De få jeg vet om som har reist på turer uten hverandre, er nå skilt..."

Alle jeg vet som drar på turer alene innimellom er fortsatt gift. Tror du min erfaring eller din erfaring beviser noe, og er gyldige argumenter for noe som helst?

"........................................."

Da synes vi det er fantastisk å være satt (som du så fint kaller det), for vi VIL dra sammen og synes det er et privilegium!:-)

Vi er hverken ung eller gammel, men akkurat passe...og vi har holdt sammen i mange år, siden før vi ble voksne.

[Clue1365380406]

"Det er vel mange som har trodd at "sånt skjer ikke meg", og som har blitt veldig skuffet hvis det faktisk gjør det likevel."

Sånn er livet. Ingenting er sikkert. Det må man i en eller annen grad klare å innfinne seg med, og å leve med. Hvis ikke så får man det aldri bra.

"Likevel ser jeg ham ikke som noe idol, som er ufeilbarlig. Det er ikke jeg heller. Utroskap kan skje oss også, men en kan ikke stenge hverandre inne."

Sant. Det finnes ingen garantier. Og jeg kan heller selvfølgelig aldri vite, hinsides enhver tvil, at jeg aldri kunne vært utro, gitt riktig person. Men såvidt jeg vet, så kan jeg det ikke. Og det samme gjelder jo madamen.

Selv er jeg så "barnslig" at, om partneren går hen og er utro, så gjør jeg det samme - helst mest mulig åpenlyst :-)

"..........................................."

He he, så barnslig er jeg også!

[Glimtipper]

Jeg har ikke akkurat lagt skjul på min mening angående dette temaet i tidligere tråder, men kan jo alltids ta det en gang til for de som gidder å lese.

Man eier ikke partneren sin. Man har ikke et liv sammen, man har to liv som leves sammen. Det er viktig å huske på. Jeg bestemmer ikke hva min samboer gjør og han bestemmer ikke hva jeg gjør. Vi er lydhør for hverandre sine følelser, selvfølgelig. Og enkelte ting er et ultimatum. "_Dette_ vil jeg ikke ha som del av mitt liv, så da...". Det gjelder svært få ting, men noen standarer må man ha. De standarene må være godt begrunnet.

Klump i magen er ingen god begrunnelse i min verden. Klump i magen er noe man snakker om og vekk, ikke noe man koster under teppet ved å unngå slike situasjoner. Sambo har vært i England og truffet sine gamle (drikke)venner ved to anledninger uten meg. Begge gangene har jeg hatt et lite sug i magen. Kanskje ikke så mye med tanke på utroskap, men hva om han drikker for mye? Hva om han gjør noe farlig? Hva om han skader seg? Og da snakker jeg med han om det. Sier: "Jeg er redd du skal bli alt for full". Javel, da diskuterer vi det. Han beroliger meg, sier han ikke vil satse på det, lover å ringe meg mens han er ute osv. Det ville ikke falle meg inn å si at han ikke kan dra.

Å være sjalu er en ekkel følelse. Selvfølgelig blir jeg sjalu, men det er _mitt_ problem. Og det skal heldigvis ganske mye til for at det skal skje. Jeg tror noe av grunnen til det er at jeg har en samboer jeg stoler på. En som jeg vet setter mine følelser høyt og som virkelig ikke ønsker å såre meg på noe vis. Men det tror jeg mange av de som ønsker full kontroll har også. Det som gjør den store forskjellen er at jeg slipper kontrollen. Jeg skriver dette inn i en bok som eksisterer i hodet mitt som har tittelen: "Ting jeg ikke kan gjøre noe med". Om sambo er utro eller ikke, det er faktisk utenfor min kontroll. Jeg kan ikke styre det, uansett hvor mange restriksjoner jeg putter på han. Og da er det vel bedre å slippe taket?

[flisa]

Uenig. Vi reiser gjerne hver for oss om det passer sånn. I min jobb er det en del reiser og festligheter (jeg er tidvis reiseleder for en haug mannfolk) skulle tatt seg ut om jeg ikke skulle fått "lov" til å gå på jobb.

Vi nekter hverandre ikkenoe, og ikke ønsker vi å såre den andre med noe "galskap" heller -så da ser jeg ikke problemet.

Man må kanskje bli litt eldre for å få det så godt? hehe

[flisa]

Jeg har ikke akkurat lagt skjul på min mening angående dette temaet i tidligere tråder, men kan jo alltids ta det en gang til for de som gidder å lese.

Man eier ikke partneren sin. Man har ikke et liv sammen, man har to liv som leves sammen. Det er viktig å huske på. Jeg bestemmer ikke hva min samboer gjør og han bestemmer ikke hva jeg gjør. Vi er lydhør for hverandre sine følelser, selvfølgelig. Og enkelte ting er et ultimatum. "_Dette_ vil jeg ikke ha som del av mitt liv, så da...". Det gjelder svært få ting, men noen standarer må man ha. De standarene må være godt begrunnet.

Klump i magen er ingen god begrunnelse i min verden. Klump i magen er noe man snakker om og vekk, ikke noe man koster under teppet ved å unngå slike situasjoner. Sambo har vært i England og truffet sine gamle (drikke)venner ved to anledninger uten meg. Begge gangene har jeg hatt et lite sug i magen. Kanskje ikke så mye med tanke på utroskap, men hva om han drikker for mye? Hva om han gjør noe farlig? Hva om han skader seg? Og da snakker jeg med han om det. Sier: "Jeg er redd du skal bli alt for full". Javel, da diskuterer vi det. Han beroliger meg, sier han ikke vil satse på det, lover å ringe meg mens han er ute osv. Det ville ikke falle meg inn å si at han ikke kan dra.

Å være sjalu er en ekkel følelse. Selvfølgelig blir jeg sjalu, men det er _mitt_ problem. Og det skal heldigvis ganske mye til for at det skal skje. Jeg tror noe av grunnen til det er at jeg har en samboer jeg stoler på. En som jeg vet setter mine følelser høyt og som virkelig ikke ønsker å såre meg på noe vis. Men det tror jeg mange av de som ønsker full kontroll har også. Det som gjør den store forskjellen er at jeg slipper kontrollen. Jeg skriver dette inn i en bok som eksisterer i hodet mitt som har tittelen: "Ting jeg ikke kan gjøre noe med". Om sambo er utro eller ikke, det er faktisk utenfor min kontroll. Jeg kan ikke styre det, uansett hvor mange restriksjoner jeg putter på han. Og da er det vel bedre å slippe taket?

AMEN! Akkurat det du sier her har gubben og jeg snakket om tusenvis av ganger - det er så godt!

[flisa]

Jeg tror det er meget sjelden at noen "bestemmer seg for" å være utro.

De fleste er vel utro ved et uhell, gjerne i forbindelse med for mye alkohol, ihvertfall første gangen.

Klart en kan si at en like godt kan være utro hjemme, men settingen blir nok litt annerledes i hverdagen, enn på en guttetur til syden eller på danskebåten. Det kan da ikke være vanskelig å skjønne det?

Jeg tror derfor at risikoen for å være utro er større en lørdag på danskebåten, altså der settingen er sjekking og alkohol, enn en helt vanlig onsdag på jobb.

Man "havner" ikke borti utroskap.

[flisa]

He he, så barnslig er jeg også!

Jeg hadde blitt martyr og gått i kloster! hehe

[Glimtipper]

AMEN! Akkurat det du sier her har gubben og jeg snakket om tusenvis av ganger - det er så godt!

Jeg er bare glad jeg har innsett det tre år inn i forholdet og i en alder av 23 år. Altså lenge før jeg kaster bort 10 år på å være redd for alt jeg ikke kan kontrollere.

Og jeg _har_ faktisk en bok i hodet mitt med tittelen "Ting jeg ikke kan gjøre noe med". Det hjelper utrolig på nattesøvnen og anbefales til alle

[flisa]

Jeg er bare glad jeg har innsett det tre år inn i forholdet og i en alder av 23 år. Altså lenge før jeg kaster bort 10 år på å være redd for alt jeg ikke kan kontrollere.

Og jeg _har_ faktisk en bok i hodet mitt med tittelen "Ting jeg ikke kan gjøre noe med". Det hjelper utrolig på nattesøvnen og anbefales til alle

En sånn bok har jeg også - og den er pip åpen for gubben :-=) i den boken står også de tingene han og jeg vet at vi aldri kan være enige om -det er vi enige om :-)

[Glimtipper]

En sånn bok har jeg også - og den er pip åpen for gubben :-=) i den boken står også de tingene han og jeg vet at vi aldri kan være enige om -det er vi enige om :-)

Det er jeg i ferd med å jobbe med nå. Problemer i parforholdet vi må leve med og slutte å krangle om. Jeg gleder meg til vi får bestemt oss for noen av de også, for nå er jeg lei av å ha det samme kranglene annenhver uke

[flisa]

Det er jeg i ferd med å jobbe med nå. Problemer i parforholdet vi må leve med og slutte å krangle om. Jeg gleder meg til vi får bestemt oss for noen av de også, for nå er jeg lei av å ha det samme kranglene annenhver uke

Alfa og omega er uansett en partner som er "på samme planet" som en selv - som virkelig forstår ordene man bruker og alle de rare tankene man kan ha

[Glimtipper]

Alfa og omega er uansett en partner som er "på samme planet" som en selv - som virkelig forstår ordene man bruker og alle de rare tankene man kan ha

Hehe, absolutt

Jeg har ikke gitt sambo en sjanse i det siste og vet jeg må bli bedre på det. Så lite som jeg har snakket om følelser de siste månedene, så er det som om det er et forhold mellom to gutter på den fronten (for å være litt stereotypisk). Men snakking er viktig

[flisa]

Hehe, absolutt

Jeg har ikke gitt sambo en sjanse i det siste og vet jeg må bli bedre på det. Så lite som jeg har snakket om følelser de siste månedene, så er det som om det er et forhold mellom to gutter på den fronten (for å være litt stereotypisk). Men snakking er viktig

Jepp - jeg har fra før 13-års erfaring med en østers fra en fjern planet...

[kaffepiken]

Jeg har ikke akkurat lagt skjul på min mening angående dette temaet i tidligere tråder, men kan jo alltids ta det en gang til for de som gidder å lese.

Man eier ikke partneren sin. Man har ikke et liv sammen, man har to liv som leves sammen. Det er viktig å huske på. Jeg bestemmer ikke hva min samboer gjør og han bestemmer ikke hva jeg gjør. Vi er lydhør for hverandre sine følelser, selvfølgelig. Og enkelte ting er et ultimatum. "_Dette_ vil jeg ikke ha som del av mitt liv, så da...". Det gjelder svært få ting, men noen standarer må man ha. De standarene må være godt begrunnet.

Klump i magen er ingen god begrunnelse i min verden. Klump i magen er noe man snakker om og vekk, ikke noe man koster under teppet ved å unngå slike situasjoner. Sambo har vært i England og truffet sine gamle (drikke)venner ved to anledninger uten meg. Begge gangene har jeg hatt et lite sug i magen. Kanskje ikke så mye med tanke på utroskap, men hva om han drikker for mye? Hva om han gjør noe farlig? Hva om han skader seg? Og da snakker jeg med han om det. Sier: "Jeg er redd du skal bli alt for full". Javel, da diskuterer vi det. Han beroliger meg, sier han ikke vil satse på det, lover å ringe meg mens han er ute osv. Det ville ikke falle meg inn å si at han ikke kan dra.

Å være sjalu er en ekkel følelse. Selvfølgelig blir jeg sjalu, men det er _mitt_ problem. Og det skal heldigvis ganske mye til for at det skal skje. Jeg tror noe av grunnen til det er at jeg har en samboer jeg stoler på. En som jeg vet setter mine følelser høyt og som virkelig ikke ønsker å såre meg på noe vis. Men det tror jeg mange av de som ønsker full kontroll har også. Det som gjør den store forskjellen er at jeg slipper kontrollen. Jeg skriver dette inn i en bok som eksisterer i hodet mitt som har tittelen: "Ting jeg ikke kan gjøre noe med". Om sambo er utro eller ikke, det er faktisk utenfor min kontroll. Jeg kan ikke styre det, uansett hvor mange restriksjoner jeg putter på han. Og da er det vel bedre å slippe taket?

Mye fornuftig du sier der )

Velger min mann å være utro, er det noe som ikke er bra mellom oss allerede før utroskapshandlingen skjer. Da tror jeg ikke det er noen vits i å drive og jobbe for å holde ham unna enhver situasjon der utroskap kan oppstå - det er bare å drive og hakke på toppen av isfjellet. Nei, det som skjer, det skjer.

Jeg tror livet blir enklest for oss begge hvis jeg tar ansvar for mine handlinger og så tar han ansvar for sine )

Jeg syns ikke det er vanskelig å være trofast. Innbiller meg derfor at det ikke kan være så vanskelig for ham heller.

[Glimtipper]

Mye fornuftig du sier der )

Velger min mann å være utro, er det noe som ikke er bra mellom oss allerede før utroskapshandlingen skjer. Da tror jeg ikke det er noen vits i å drive og jobbe for å holde ham unna enhver situasjon der utroskap kan oppstå - det er bare å drive og hakke på toppen av isfjellet. Nei, det som skjer, det skjer.

Jeg tror livet blir enklest for oss begge hvis jeg tar ansvar for mine handlinger og så tar han ansvar for sine )

Jeg syns ikke det er vanskelig å være trofast. Innbiller meg derfor at det ikke kan være så vanskelig for ham heller.

"Jeg syns ikke det er vanskelig å være trofast. Innbiller meg derfor at det ikke kan være så vanskelig for ham heller."

Nettopp

[Gjest Rusle]

Mannen har vært på flere utenlandsturer i forbindelse med jobben. Det blir jo da en del heisann og hoppsann på disse turene, men det har aldri gjort meg noenting. Stoler så pass på ham. Skulle det skje noe på disse reisene, ville det ha skjedd uansett, tror jeg.

[Gjest prust]

Jeg er bare glad jeg har innsett det tre år inn i forholdet og i en alder av 23 år. Altså lenge før jeg kaster bort 10 år på å være redd for alt jeg ikke kan kontrollere.

Og jeg _har_ faktisk en bok i hodet mitt med tittelen "Ting jeg ikke kan gjøre noe med". Det hjelper utrolig på nattesøvnen og anbefales til alle

Du har mange kloke tanker, Glimtipper!

Har du noe råd til oss der vår store sak som vi ikke blir enige om er rett og slett hvor i landet vi skal bo!

De siste ti årene har vi bodd i min hjemby. Det ble sånn fordi jeg fikk meg først jobb her da vi var ferdige med å studere. Min kjære fikk jobb et stykke unna (5 mil) og har pendlet i alle disse årene.

Han kommer fra Vestlandet, fra en mellomstor gjennomsiktelig bygd. Han er enebarn, med foreldre som er/begynner å bli skrøpelige. Mine foreldre er noe yngre og jeg har ei søster her i byen.

Han vil gjerne flytte "hjem", jeg vil gjerne bli her. Vi blir aldri enige. Inntil videre blir vi, mens barna vokser til....

To av mine argumenter mot flytting, er det gjennomsiktelige samfunnet der vest. Synes det er helt pyton med sånn sladre-samfunn! Det abdre er det å bygge opp ny vennekrest. Det tok ganske mange år å gjøre det på nytt. Vi har ingen venner i vest, bare litt slektninger.

Dette kommer opp 1-2-3 ganger i ået, og er ganske sårt hver gang. Tiden går, foeldrene våre blir gamle og barna våre vokser til og begynner på skolen...

Noen gode råd?

[Glimtipper]

Du har mange kloke tanker, Glimtipper!

Har du noe råd til oss der vår store sak som vi ikke blir enige om er rett og slett hvor i landet vi skal bo!

De siste ti årene har vi bodd i min hjemby. Det ble sånn fordi jeg fikk meg først jobb her da vi var ferdige med å studere. Min kjære fikk jobb et stykke unna (5 mil) og har pendlet i alle disse årene.

Han kommer fra Vestlandet, fra en mellomstor gjennomsiktelig bygd. Han er enebarn, med foreldre som er/begynner å bli skrøpelige. Mine foreldre er noe yngre og jeg har ei søster her i byen.

Han vil gjerne flytte "hjem", jeg vil gjerne bli her. Vi blir aldri enige. Inntil videre blir vi, mens barna vokser til....

To av mine argumenter mot flytting, er det gjennomsiktelige samfunnet der vest. Synes det er helt pyton med sånn sladre-samfunn! Det abdre er det å bygge opp ny vennekrest. Det tok ganske mange år å gjøre det på nytt. Vi har ingen venner i vest, bare litt slektninger.

Dette kommer opp 1-2-3 ganger i ået, og er ganske sårt hver gang. Tiden går, foeldrene våre blir gamle og barna våre vokser til og begynner på skolen...

Noen gode råd?

Oi. Ja, dette er ikke noe man bare skrive under "ting vi aldri blir enige om".

Vi har litt samme problemet i vårt forhold. Her er det i tillegg snakk om to forskjellige land. Sambo er fra England og har all familie der (inkludert en multi-funksjonshemmet søster). Jeg har litt familie i Oslo hvor vi bor, men den viktigste i Tromsø. Mitt argument er at vi nå faktisk bor midt mellom Tromsø og London, selv om vi krysser landegrenser for å komme til hans hjemby.

Har dere vurdert en slik løsning? Altså, ikke nødvendigvis flytte til en gjennomsiktig bygd som du mest sannsynlig ikke vil trives i, men til et større sted som allikevel er nærmere? En annen løsninge er å bestemme dere for et visst antall år hvor dette ikke skal diskuteres, så slipper dere den konstante konflikten. Det trenger ikke å være lenge, kanskje bare et år. Til minstemann skal begynne på skolen, til eldstemann skal begynne på ungdomsskolen... Hva som helst som vil gjøre at dere unngår temaet på en stund. Når det da er på tide å ta det opp igjen, så må du selvfølgelig vise ekstra godvilje og virkelig lytte til (og seriøst vurdere) hans argumenter.

Jeg kan forstå hans ønske om å flytte nærmere foreldrene sine om det er slik at de er gamle. Kanskje han skulle ønske han kunne ha mer tid til de nå. Men dere må tenke på deres egen mentale helse. Kanskje er det bedre for dere å ha dine foreldre, som dere kan støtte dere litt til, nå mens barna er små? (Vet ikke hvor gamke barna dine er, men har sett deg på småbarn). Hvis du i tillegg vil trives dårligere i en liten bygd på vestlandet, så vil jo den totale tilstanden til hele familien forverres.

Dette var bare hva jeg kom på i farten. Jeg er ung og uerfaren med samlivsproblemer, så du får si i fra om det jeg sier er totalt urealistisk

[Icora Panter]

"En uke i syden og en natt i en Danmarks båt synes jeg det er forskjell på."

Den eneste forskjellen der må vel være varigheten?

".............................................."

Varigheten ja..

Men vil vel si at folk har større sjans for å være utro når de er vekk fra kjæresyten en uke i forhold til en dag..

[ShitDiddelyDo]

Varigheten ja..

Men vil vel si at folk har større sjans for å være utro når de er vekk fra kjæresyten en uke i forhold til en dag..

"Større sjans for å være utro".

Er du av den oppfattelsen at det her ikke er noe et anstendig menneske kan styre selv, men en slags force majeure uheldige personer rammes av?