Jeg FIKSER ikke moren min

[DarkPink]

Dessverre har jeg og min mor det på samme måte. Vi kan ikke bo med hverandre. Hun er veldig sta og viljesterk, det er jeg og, men det er alltid hun som "vinner". Det var et baluba da jeg bodde hjemme.

Kan jeg spørre hvor gammel du er, og når det begynte å bli et for stort problem mellom dere? Hvor ofte kommer du hjem, og hvor lenge er du de rom gangen? Føler du deg helt selvstendig fra henne nå, og i så fall, hvordan greide du det?

[Glimtipper]

Du har nevnt dette noen ganger før, uten å gå i detaljer. Jeg forstår hvor vanskelig det kan være å løsrive seg fra foreldres meninger, og det er om de oppfører seg normalt. Moren din, ut i fra dine litt sparsomme beskrivelser, høres ut som hun grenser til psykopat. Nå heter det ikke psykopat lenger, men du vet sikkert hvilken personlighetsforstyrrelse jeg refererer til?

Du burde, som de andre sier, gjøre deg økonomisk uavhengig av henne så fort som mulig. Etter det må du ta det et skritt av gangen. Det er kjempebra at du nå ser at hun har et problem, ikke du. Videre må du lære deg å veie dine egne meninger like tungt som hennes. (Helst tyngre, selvfølgelig). Du ønsker nok hennes anerkjennelse og den følelsen vil det ta laaaang tid å bli kvitt.

Faren min er psykopat. Da jeg var femten år gammel satte jeg med ned på internett og leste alt jeg kunne finne om denne personlighetsforstyrrelsen. Fire-fem år etter det brydde jeg meg ikke lenger om hva han synes. Det tok lang tid, men jeg måtte se igjennom han først. Se hvor liten han egentlig er, hvor redd han er, hvor opptatt han er av hva andre mener om han. Jeg foreslår dette på det sterkeste. Selv om moren din ikke har denne personlighetsforstyrrelsen så kan hun grense til den. Altså ha en personlighet som grenser til å komme inn under sykdommen.

[DarkPink]

Du har nevnt dette noen ganger før, uten å gå i detaljer. Jeg forstår hvor vanskelig det kan være å løsrive seg fra foreldres meninger, og det er om de oppfører seg normalt. Moren din, ut i fra dine litt sparsomme beskrivelser, høres ut som hun grenser til psykopat. Nå heter det ikke psykopat lenger, men du vet sikkert hvilken personlighetsforstyrrelse jeg refererer til?

Du burde, som de andre sier, gjøre deg økonomisk uavhengig av henne så fort som mulig. Etter det må du ta det et skritt av gangen. Det er kjempebra at du nå ser at hun har et problem, ikke du. Videre må du lære deg å veie dine egne meninger like tungt som hennes. (Helst tyngre, selvfølgelig). Du ønsker nok hennes anerkjennelse og den følelsen vil det ta laaaang tid å bli kvitt.

Faren min er psykopat. Da jeg var femten år gammel satte jeg med ned på internett og leste alt jeg kunne finne om denne personlighetsforstyrrelsen. Fire-fem år etter det brydde jeg meg ikke lenger om hva han synes. Det tok lang tid, men jeg måtte se igjennom han først. Se hvor liten han egentlig er, hvor redd han er, hvor opptatt han er av hva andre mener om han. Jeg foreslår dette på det sterkeste. Selv om moren din ikke har denne personlighetsforstyrrelsen så kan hun grense til den. Altså ha en personlighet som grenser til å komme inn under sykdommen.

Takk for et åpent og fint svar.

Men når jeg leser det du skriver, så tenker jeg "nei, der tar hun feil".

Moren min har hele livet fått meg til å føle at det er _jeg_ som er problemet, jeg er håpløs og vanskelig, osv. Og det at faren min ikke støtter meg noe mer enn henne, føler jeg er et tegn på at det faktisk er meg det er noe galt med. Hva om _jeg_ har en personlighetsforstyrrelse, og legger mye mer i ting enn det det er, og oppfatter virkeligheten helt vridd?

Og psykopater (vet ikke hva det nye navnet er jeg heller) har vel ikke empati for noen? Moren min e rveldig opptatt av å hjelpe alle hun møter på i arbeidslivet som har det vondt o.l, hun er glad i dyr, osv. Bare ikke i meg.

Jeg skal lese om psykopati, kanskje får jeg en aha-opplevelse. Men det som har vert viktigst for meg hele livet, er å en vakker dag greie å gjøre mor _helt_ fornøyd med meg.

Jeg har enda ikke greid det, og jeg vet ikke om jeg noen sinne vil greie å snu helt på flisa, og trekke meg unna og få henne til å "hate meg" enda mer!

[Glimtipper]

Takk for et åpent og fint svar.

Men når jeg leser det du skriver, så tenker jeg "nei, der tar hun feil".

Moren min har hele livet fått meg til å føle at det er _jeg_ som er problemet, jeg er håpløs og vanskelig, osv. Og det at faren min ikke støtter meg noe mer enn henne, føler jeg er et tegn på at det faktisk er meg det er noe galt med. Hva om _jeg_ har en personlighetsforstyrrelse, og legger mye mer i ting enn det det er, og oppfatter virkeligheten helt vridd?

Og psykopater (vet ikke hva det nye navnet er jeg heller) har vel ikke empati for noen? Moren min e rveldig opptatt av å hjelpe alle hun møter på i arbeidslivet som har det vondt o.l, hun er glad i dyr, osv. Bare ikke i meg.

Jeg skal lese om psykopati, kanskje får jeg en aha-opplevelse. Men det som har vert viktigst for meg hele livet, er å en vakker dag greie å gjøre mor _helt_ fornøyd med meg.

Jeg har enda ikke greid det, og jeg vet ikke om jeg noen sinne vil greie å snu helt på flisa, og trekke meg unna og få henne til å "hate meg" enda mer!

Bare de verste psykopatene er helt blottet for empati. Faren min kunne banke mamma på fredagskvelden, men være på gråten når han snakket om andre kvinner som hadde det vondt sammen med ektemannen på søndags formiddag.

Om empatien er "ekte" eller tillært er vanskelig å si. Psykopater gjør gjerne ting som gir de status. Og man får som oftest mye skryt for å bry seg om fremmede.

At du tror det er deg det er noe galt med gjør at en stor varsellampe blinker hos meg. Det er slik maktmennesker får kontroll. Pappa presterte til og med å få sin nye kone til å begynne i terapi, fordi hun visstnok var så psykisk ustabil.

At faren din ikke støtter deg er sårende for deg. Det forstår jeg. Men han er kanskje litt konfliktsky i forhold til moren din. Snakk med de som kjenner deg, venner og kjæresten din. Be de om å være ærlige, om å gi deg litt av det du mangler fra foreldrene dine. Spør hva som er positivt ved deg, hva du gjør som er bra. Og be de om å si om og om igjen at det ikke er du som er umulig i forhold til moren din.

Jeg håper du gjør alvor av å lese om denne personlighetsforstyrrelsen. Det hjalp meg masse å få innsikt. Og å kunne si: "Jeg har med en sykdom å gjøre, ikke et egentlig menneske". Det gjør alle konforntasjoner mye enklere. Du ser plutselig at du er den modne og ansvarlige. Og at du kan ta ansvar for ditt eget liv mye bedre enn det moren din klarer.

Om du vil snakke mer om dette, så har jeg msn: [email protected]

[DarkPink]

Bare de verste psykopatene er helt blottet for empati. Faren min kunne banke mamma på fredagskvelden, men være på gråten når han snakket om andre kvinner som hadde det vondt sammen med ektemannen på søndags formiddag.

Om empatien er "ekte" eller tillært er vanskelig å si. Psykopater gjør gjerne ting som gir de status. Og man får som oftest mye skryt for å bry seg om fremmede.

At du tror det er deg det er noe galt med gjør at en stor varsellampe blinker hos meg. Det er slik maktmennesker får kontroll. Pappa presterte til og med å få sin nye kone til å begynne i terapi, fordi hun visstnok var så psykisk ustabil.

At faren din ikke støtter deg er sårende for deg. Det forstår jeg. Men han er kanskje litt konfliktsky i forhold til moren din. Snakk med de som kjenner deg, venner og kjæresten din. Be de om å være ærlige, om å gi deg litt av det du mangler fra foreldrene dine. Spør hva som er positivt ved deg, hva du gjør som er bra. Og be de om å si om og om igjen at det ikke er du som er umulig i forhold til moren din.

Jeg håper du gjør alvor av å lese om denne personlighetsforstyrrelsen. Det hjalp meg masse å få innsikt. Og å kunne si: "Jeg har med en sykdom å gjøre, ikke et egentlig menneske". Det gjør alle konforntasjoner mye enklere. Du ser plutselig at du er den modne og ansvarlige. Og at du kan ta ansvar for ditt eget liv mye bedre enn det moren din klarer.

Om du vil snakke mer om dette, så har jeg msn: [email protected]

Tusen takk for støtten, jeg blir nesten litt rørt. Kommer nok til å benytte meg av mailen din en dag jeg føler for det.

[Gjest Ulvinnen Lurulf]

Nei, jeg måtte bo her frem til jeg skulle dra. De gav meg reisen i julegave, og da mente de at det var fryktelig utakknemlig av meg å reise til Trondheim. Da burde jeg være her hjemme og passe brødrene mine og stelle i huset så de fikk jobbe ekstra.

Derfor kan jeg ikke gå ut og gjøre andre ting og holde avstand fra moren min heller. I dag var hun sur og spydig fordi jeg ikke hadde tatt oppvasken etter middagen to timer ettermiddagen. En annen dag kjeftet hun fordi jeg pakket maten inn i kjøleskapet etter middagen mens den fremdeles var varm.

Det der høres ikke bra ut. Men prøv å heve deg over de dumme kommentare hennes. Jeg vet at det ikke er lett, men du må prøve.

Bli sint i stedet for fortvilet, det hjelper!

Selv om du må passe brødrene dine, håper jeg du likevel kan komme deg ut litt hver dag, det er bedre enn å måtte tråkke rundt der hele tiden.

[DarkPink]

Det der høres ikke bra ut. Men prøv å heve deg over de dumme kommentare hennes. Jeg vet at det ikke er lett, men du må prøve.

Bli sint i stedet for fortvilet, det hjelper!

Selv om du må passe brødrene dine, håper jeg du likevel kan komme deg ut litt hver dag, det er bedre enn å måtte tråkke rundt der hele tiden.

Jeg veksler på å være sint, fortvilet og å ta det opp rolig og avbalansert. Det er stort sett jeg som er håpløs uansett.

Takker for fine og støttende svar, kryper til sengs nå =)

[Gjest Ulvinnen Lurulf]

Jeg veksler på å være sint, fortvilet og å ta det opp rolig og avbalansert. Det er stort sett jeg som er håpløs uansett.

Takker for fine og støttende svar, kryper til sengs nå =)

God natt, håper du får en god og rolig søvn.

*Nattaklem*

[Glimtipper]

Tusen takk for støtten, jeg blir nesten litt rørt. Kommer nok til å benytte meg av mailen din en dag jeg føler for det.

[Gjest er anonym for øyeblikket]

Kan jeg spørre hvor gammel du er, og når det begynte å bli et for stort problem mellom dere? Hvor ofte kommer du hjem, og hvor lenge er du de rom gangen? Føler du deg helt selvstendig fra henne nå, og i så fall, hvordan greide du det?

Det begynte i tenårene. Jeg var ingen villstyring, men hun har en_veldig_uskyldig episode der jeg maste og maste på henne om hun kunne kjøpe drikke til meg (hun pleide å gjøre det - jeg var et par måneder fra grensen). Denne gangen nektet hun og jeg maste visst altfor mye. Ennå drar hun fram den historien i raserianfallene sine og forteller hvor sinnsyk umulig jeg var i tenårene.

For å være helt ærlig så har jeg sluttet å bry meg om henne nå. Hun har sagt og gjort så mye rart i sinne at jeg tar det ikke seriøst lenger. Nå når vi bor hver for oss krangler vi omtrent ikke lenger. Det er sjeldent, men når det først skjer så er det eksplosivt. Da er det godt å bare kunne gå.

Jeg må innrømme at jeg er litt avhengig av henne ellers. Liker som oftest å få hennes mening om ting og jeg blir påvirket av det. Dessverre.

[Gjest melonaa]

Jo, på en måte så kan hun det. Du finner ikke en mer manipulerende mor enn min mor. Hun kvir seg ikke for å slå under beltestedet for å si det slik.

Ingen kan tvinge deg til NOE.

[pip]

Dette var veldig gode tips! Jeg drar til Australia et halvt år nå, og så får jeg vite til sommeren om jeg kommer inn til høsten eller til våren. Kommer jeg inn til høsten, kan ting ordne seg veldig greit, kan ta kontakt med sosionom og psykolog og alt. Men kommer jeg inn til våren, er jeg redd jeg må bo hjemme det halvåret, og den tanken plager meg veldig.

Neida, du må ingen ting.

Det handle rbare om å ta noen grep. Bestill time hos psykolog der du vil bo nå, slik at du kan få det til høsten. Når du kommer hjem fra Australia, så skaffer du deg en jobb der du skal bo. Får du ikke jobb, går du på arbeidskontoret og melder deg arbeidsledig. Skaff deg et sted å bo, eventuelt, på på sofaen der det måtte være mulig.

Ta kontakt med familieværnkontoret der du skal bo, du kan møte opp alene, å få hjelp ala sosionomhjelp der.

Dette er mulig.

[Ugga Bugga]

Jo. For gjør jeg ikke som hun sier, så nekter hun å støtte opp en annen gang når jeg trenger et lån e.l.

Man trenger ikke nødvendigvis almisser fra mor når man søker lån. Det er ikke sikkert du trenger ta opp lån med det første heller, det er mulig å leie leilighet også.

Er dette et tulleinnlegg?

[DarkPink]

Man trenger ikke nødvendigvis almisser fra mor når man søker lån. Det er ikke sikkert du trenger ta opp lån med det første heller, det er mulig å leie leilighet også.

Er dette et tulleinnlegg?

Et lån ELLER LIGNENDE. Det er ikke alt man trenger fra en mor som man får kjøpt andre steder. Hvis du tror det morer meg å skrive dette så tar du feil.

[Ugga Bugga]

Et lån ELLER LIGNENDE. Det er ikke alt man trenger fra en mor som man får kjøpt andre steder. Hvis du tror det morer meg å skrive dette så tar du feil.

Hva er "liknende"?

Jeg har ikke fått en krone av foreldrene mine etter at jeg flyttet hjemmefra som 19-åring, og jeg har klart meg greit allikevel.

[DarkPink]

Hva er "liknende"?

Jeg har ikke fått en krone av foreldrene mine etter at jeg flyttet hjemmefra som 19-åring, og jeg har klart meg greit allikevel.

Jeg har ikke lyst å beskrive så sensitive ting for noen som i utgangspunktet er så skeptisk, det er også veldig vanskelig å få det ut i ord. Jeg er b.a redd for å stå alene når jeg går imot henne.

Men jeg er blitt veldig motivert til å gjøre mitt beste for å bli så uavhengig av henne som mulig etter denne tråden.