Bitch eller ikke? Når vi snakker om å "få lov" til å dra noe sted

[Babette]

Jeg er enig med deg, og det minner heller om uvaner og dårlig kommunikasjon enn alkoholisme.

Umodenheten er også kanskje resultat av dette?

Tror kanskje mange glemmer å ta jobben (og moroa) med å motivere hverandre for samarbeid og ansvar.

Det er ikke alle som modnes like automatisk og raskt, men kan bli flotte menn for det.

Nå høres jeg sikkert ut som en mannshater, men jeg ser en tendens til at menn har større ego og mindre modenhet en kvinner.

Og at de ofte mangler "omsorgsgenet" som de fleste kvinner har. Det er gjerne meg og meg og mine behov og lyster opp ad vegg og ned ad stolpe.

Jeg kjenner dessverre 40-årige menn som fortsatt oppfører seg som uansvarlige guttunger, som må "piskes" og rettledes av "mor" for i det hele tatt å gidde å gjøre noe hjemme.

[trissie]

Hovedforskjellen er vel at i denne tråden, er trådstarter trygg på sin partner - men noe mer utrygg på livsstilen.

I de andre trådene (de jeg har registrert) er det vel i utgangspunktet en utrygghet på partner og ikke på livsstil som sådan...?

Jeg ser den forskjellen. Men både fra meg selv, og i mange saker jeg er engasjert ,i blir det ofte slik at vi ender opp med dårlige forklaringer og argumenter der det er en dårlig kommunikasjon.

Da kan det ofte bli til at partneren ikke klarer å forklare seg godt nok, men kommer med "forklarende" argumenter som egentlig ikke var ment slik.

Så ender det opp med at en sleivete forsvarsargumentasjon oppleves som utrygghet og mistenksomhet i stedet for at man får fram ønsket om prioriteringer.

Så jeg tror ikke forskjellene er slik vi oppfatter dem.

[Hawkwind]

Nå høres jeg sikkert ut som en mannshater, men jeg ser en tendens til at menn har større ego og mindre modenhet en kvinner.

Og at de ofte mangler "omsorgsgenet" som de fleste kvinner har. Det er gjerne meg og meg og mine behov og lyster opp ad vegg og ned ad stolpe.

Jeg kjenner dessverre 40-årige menn som fortsatt oppfører seg som uansvarlige guttunger, som må "piskes" og rettledes av "mor" for i det hele tatt å gidde å gjøre noe hjemme.

I slike tilfeller kan man vel mistenke at det er visse mangler på kommunikasjon i forholdet og.

Samt hvilken måte det kommuniseres på.

Kjenner til enkelte kvinner i forskjellige aldersgrupper som tar svært mye for gitt - "han må da forstå at det er sånn og slik uten at jeg trenger å forklare det" - og blir pottesure når han faktisk ikke forstår det.

Det å være umoden og ansvarsløs er også mange menns måte å stilltiende protestere på; når forholdene på hjemmebane langtfra er optimale mht. respekt og oppmerksomhet. Eksempelvis.

[Hawkwind]

Jeg ser den forskjellen. Men både fra meg selv, og i mange saker jeg er engasjert ,i blir det ofte slik at vi ender opp med dårlige forklaringer og argumenter der det er en dårlig kommunikasjon.

Da kan det ofte bli til at partneren ikke klarer å forklare seg godt nok, men kommer med "forklarende" argumenter som egentlig ikke var ment slik.

Så ender det opp med at en sleivete forsvarsargumentasjon oppleves som utrygghet og mistenksomhet i stedet for at man får fram ønsket om prioriteringer.

Så jeg tror ikke forskjellene er slik vi oppfatter dem.

...og der kommer vi over på hvordan det enkelte individ opptrer i det enkelte forhold.

Det er klart - har man en kommunikasjonsform hvor den ene parten har piggene ut og føler seg angrepet av den andre - eller at begge har det - vil forskjellen på det ene eller det andre problemområdet være marginale.

Men om det er slik, vil jeg også si at forholdet ikke har et trygt fundament i utgangspunktet da *s*

En trygg kommunikasjon hvor man får rikelig anledning til å si hva man mener uten å bli overhøvlet på et eller flere plan er jo helt nødvendig å ha i et forhold. Om det skal kunne vedvare, ihvertfall ;-)

[Ugga Bugga]

Jeg ser den forskjellen. Men både fra meg selv, og i mange saker jeg er engasjert ,i blir det ofte slik at vi ender opp med dårlige forklaringer og argumenter der det er en dårlig kommunikasjon.

Da kan det ofte bli til at partneren ikke klarer å forklare seg godt nok, men kommer med "forklarende" argumenter som egentlig ikke var ment slik.

Så ender det opp med at en sleivete forsvarsargumentasjon oppleves som utrygghet og mistenksomhet i stedet for at man får fram ønsket om prioriteringer.

Så jeg tror ikke forskjellene er slik vi oppfatter dem.

Det er selvsagt et problem at vi alltid bare får en side av saken. Om partneren kunne komme inn på samlivsforum og forsvare seg, hadde det kanskje vært mer realistisk.

Men slik som det er må vi forholde oss til det som står her. I min verden er det helt akseptabelt å reise på danmarkstur eller sydentur med venner en gang i blant, selv om man har kjæreste. Men det er ikke akseptabelt å dra på fylla hver helg når man er småbarnspappa, når dette går ut over familien. Det var denne forskjellen jeg ønsket å få fram, fordi innskriver sammenlikner sin situasjon med de to andre, og lurer på om hun selv er "bitch". Det synes jeg ikke hun er, ut ifra det som står i innlegget.

Selvsagt kan det være vesentlige ting som ikke står her, og man bør imøtekomme hverandres behov og sette spørsmålstegn ved folks prioriteringer.

Men i dette tilfellet er det vel han som ikke prioriterer familien sin, og han som innskrenker hennes frihet, og ikke omvendt?

[trissie]

Nå høres jeg sikkert ut som en mannshater, men jeg ser en tendens til at menn har større ego og mindre modenhet en kvinner.

Og at de ofte mangler "omsorgsgenet" som de fleste kvinner har. Det er gjerne meg og meg og mine behov og lyster opp ad vegg og ned ad stolpe.

Jeg kjenner dessverre 40-årige menn som fortsatt oppfører seg som uansvarlige guttunger, som må "piskes" og rettledes av "mor" for i det hele tatt å gidde å gjøre noe hjemme.

Tror jeg forstod hva du mente. :-)

Poenget er vel at jeg mener det går an å inspirere hverandre til nettopp å lete etter måter å gjøre livet spennende med.

Og da tilpasser jeg meg ikke, men utvikler forholdet.

Det er mange av oss som har pisket og rettledet i stedet for å utvikle hverandre. Er det noe poeng i å fordele skyld?

Jeg tror veldig mange av oss har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss .-).

Det er en av de forskjellene ved menn som vi oppfatter som neandertalske og umodne når det ikke er utvikling i forholdet, men tilpasning.

Det ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og vi får etter hvert se den spennende og modne mannen han er.

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet. Prioriterer umodent og egoistisk.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen og forstår egenskapene hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet, lidenskap og kompromisse med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har jeg lurt på mange ganger, og finner ikke svaret! Derfor har jeg kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Han vil aldri fullføre så lenge jeg ikke gir han motivasjon. For han har merket seg om det ikke skjer endringer i mine holdninger til han. Menn som føler at vi ikke er villig til å "se" at de egentlig er flotte, men alltid vil ha de annerledes enn de er, får ikke motivasjon nok.

Vi kvinner er veldig flinke til å plassere "problemet" utenfor oss selv.

Og hvorfor er det alltid han som skal gjøre noe med det og FÅ hjelp eller først bli mer moden, motivert og ansvarlig?

Min mann merket at jeg forandret holdninger og handlingsmønster overfor han, at jeg ble mer meg selv slik jeg egentlig var. Dermed ble han motivert til å gjøre endringer selv og fullføre.

Jeg sluttet å si at "bare du blir flinkere, så skal jeg endre meg".

[trissie]

I slike tilfeller kan man vel mistenke at det er visse mangler på kommunikasjon i forholdet og.

Samt hvilken måte det kommuniseres på.

Kjenner til enkelte kvinner i forskjellige aldersgrupper som tar svært mye for gitt - "han må da forstå at det er sånn og slik uten at jeg trenger å forklare det" - og blir pottesure når han faktisk ikke forstår det.

Det å være umoden og ansvarsløs er også mange menns måte å stilltiende protestere på; når forholdene på hjemmebane langtfra er optimale mht. respekt og oppmerksomhet. Eksempelvis.

Enig selv om jeg er kvinne :-)

[trissie]

Det er selvsagt et problem at vi alltid bare får en side av saken. Om partneren kunne komme inn på samlivsforum og forsvare seg, hadde det kanskje vært mer realistisk.

Men slik som det er må vi forholde oss til det som står her. I min verden er det helt akseptabelt å reise på danmarkstur eller sydentur med venner en gang i blant, selv om man har kjæreste. Men det er ikke akseptabelt å dra på fylla hver helg når man er småbarnspappa, når dette går ut over familien. Det var denne forskjellen jeg ønsket å få fram, fordi innskriver sammenlikner sin situasjon med de to andre, og lurer på om hun selv er "bitch". Det synes jeg ikke hun er, ut ifra det som står i innlegget.

Selvsagt kan det være vesentlige ting som ikke står her, og man bør imøtekomme hverandres behov og sette spørsmålstegn ved folks prioriteringer.

Men i dette tilfellet er det vel han som ikke prioriterer familien sin, og han som innskrenker hennes frihet, og ikke omvendt?

Det var det samme jeg mente.

Hun er ikke bitch, like lite som han i den andre saken var bitch.

Den forrige tråden framstilte han som bitch som innskrenket friheten.

I virkeligheten tror jeg det var protest mot prioriteringer.

[Ugga Bugga]

Det var det samme jeg mente.

Hun er ikke bitch, like lite som han i den andre saken var bitch.

Den forrige tråden framstilte han som bitch som innskrenket friheten.

I virkeligheten tror jeg det var protest mot prioriteringer.

Selvsagt er det en protest mot prioriteringer. For ingen voksne mennesker kan gi andre voksne mennesker "lov" til å gjøre noe, eller nekte dem å gjøre noe, med mindre man fysisk binder dem fast til kjøkkenbenken.

Så det eneste man kan gjøre, er å protestere mot den andres prioriteringer. Og vi andre kan mene hva vi vil om hvorvidt disse protestene er rimelige å ta hensyn til eller ikke.

Vi kan selvsagt stille hvilke krav vi vil i et forhold, men den andre parten må også vurdere hvilke krav som er rimelige å ta hensyn til eller ikke.

[trissie]

Selvsagt er det en protest mot prioriteringer. For ingen voksne mennesker kan gi andre voksne mennesker "lov" til å gjøre noe, eller nekte dem å gjøre noe, med mindre man fysisk binder dem fast til kjøkkenbenken.

Så det eneste man kan gjøre, er å protestere mot den andres prioriteringer. Og vi andre kan mene hva vi vil om hvorvidt disse protestene er rimelige å ta hensyn til eller ikke.

Vi kan selvsagt stille hvilke krav vi vil i et forhold, men den andre parten må også vurdere hvilke krav som er rimelige å ta hensyn til eller ikke.

Ja, så vi er likevel veldig enige?

Det jeg reagerer på, er at prioriteringer og protester blir så umodent kalt for "gi lov til" eller "nekte noe".

Det er nesten alltid den framstillingen vi får fra de som anklager partneren for innskrenking av frihet.

Når den andre parten spør om noe, brukes en mer riktig framstilling om prioritering.

[Ugga Bugga]

Ja, så vi er likevel veldig enige?

Det jeg reagerer på, er at prioriteringer og protester blir så umodent kalt for "gi lov til" eller "nekte noe".

Det er nesten alltid den framstillingen vi får fra de som anklager partneren for innskrenking av frihet.

Når den andre parten spør om noe, brukes en mer riktig framstilling om prioritering.

Ja, jeg er enig i at formuleringer som å "få lov til" virker ganske barnslig.

[Babette]

I slike tilfeller kan man vel mistenke at det er visse mangler på kommunikasjon i forholdet og.

Samt hvilken måte det kommuniseres på.

Kjenner til enkelte kvinner i forskjellige aldersgrupper som tar svært mye for gitt - "han må da forstå at det er sånn og slik uten at jeg trenger å forklare det" - og blir pottesure når han faktisk ikke forstår det.

Det å være umoden og ansvarsløs er også mange menns måte å stilltiende protestere på; når forholdene på hjemmebane langtfra er optimale mht. respekt og oppmerksomhet. Eksempelvis.

Joda - men hvorfor kan ikke mannfolka av seg selv planlegge og ta ansvar hjemme, uten at vi forteller dem hva som forventes av dem?

Hvorfor er det ikke like gjerne omvendt?

Min erfaring med menn er at de kan være glimrende utførere av konkrete oppgaver, men er elendig på langtidsplanlegging og det å føle ansvar uten at kona har "gitt" dem det.

Det jeg derimot har full forståelse for, er at det blir galt hvis kvinner har monopol på å sette en standard for husarbeid og deltakelse i fellesaktiviteter.

[Hawkwind]

Joda - men hvorfor kan ikke mannfolka av seg selv planlegge og ta ansvar hjemme, uten at vi forteller dem hva som forventes av dem?

Hvorfor er det ikke like gjerne omvendt?

Min erfaring med menn er at de kan være glimrende utførere av konkrete oppgaver, men er elendig på langtidsplanlegging og det å føle ansvar uten at kona har "gitt" dem det.

Det jeg derimot har full forståelse for, er at det blir galt hvis kvinner har monopol på å sette en standard for husarbeid og deltakelse i fellesaktiviteter.

Å, det finnes da eksempler på det motsatte og.

Tildels mange av dem.

Men mannfolk er ikke så tilbøyelige til å diskutere slike problemstillinger for omverdenen.

Det er ennå langt igjen før det er like mange kvinner som menn som neglisjerer ansvarsområder i hjemmet - men det blir flere av dem.

Samtidig som antallet menn som neglisjerer ansvarsområder i hjemmet er synkende.

Så vi får likestilling på det området og.

Samt et gryende samfunnsproblem etterhvert som man får flere pardannelser hvor begge parter neglisjerer ansvarsområder i hjemmet...

[Babette]

Å, det finnes da eksempler på det motsatte og.

Tildels mange av dem.

Men mannfolk er ikke så tilbøyelige til å diskutere slike problemstillinger for omverdenen.

Det er ennå langt igjen før det er like mange kvinner som menn som neglisjerer ansvarsområder i hjemmet - men det blir flere av dem.

Samtidig som antallet menn som neglisjerer ansvarsområder i hjemmet er synkende.

Så vi får likestilling på det området og.

Samt et gryende samfunnsproblem etterhvert som man får flere pardannelser hvor begge parter neglisjerer ansvarsområder i hjemmet...

Det siste kan jeg være enig i.

Det er mulig vi går mot en slags likestilling der begge parter er innstilt på å gjøre minst mulig.

Da jeg vokste opp, hadde jentene mange plikter hjemme, og vi "gikk i lære" hos mødrene våre for å lære matlaging. Gutta slapp dette.

I dag ser vi en tendens til at jentene ikke har lært å lage mat og vaske gulv.

Dette er litt satt på spissen, men jeg tror det er noe sant i det.

Selvfølgelig finnes det mange eksempler som går motsatt vei, men unntak vil det alltid finnes.

[Prozak]

Du høres ikke ut som en bitch ut i fra det du skriver her. Tvert imot virker du så rimelig som man kan forventes å være.

"............................................."

[Prozak]

Tror jeg forstod hva du mente. :-)

Poenget er vel at jeg mener det går an å inspirere hverandre til nettopp å lete etter måter å gjøre livet spennende med.

Og da tilpasser jeg meg ikke, men utvikler forholdet.

Det er mange av oss som har pisket og rettledet i stedet for å utvikle hverandre. Er det noe poeng i å fordele skyld?

Jeg tror veldig mange av oss har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss .-).

Det er en av de forskjellene ved menn som vi oppfatter som neandertalske og umodne når det ikke er utvikling i forholdet, men tilpasning.

Det ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og vi får etter hvert se den spennende og modne mannen han er.

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet. Prioriterer umodent og egoistisk.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen og forstår egenskapene hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet, lidenskap og kompromisse med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har jeg lurt på mange ganger, og finner ikke svaret! Derfor har jeg kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Han vil aldri fullføre så lenge jeg ikke gir han motivasjon. For han har merket seg om det ikke skjer endringer i mine holdninger til han. Menn som føler at vi ikke er villig til å "se" at de egentlig er flotte, men alltid vil ha de annerledes enn de er, får ikke motivasjon nok.

Vi kvinner er veldig flinke til å plassere "problemet" utenfor oss selv.

Og hvorfor er det alltid han som skal gjøre noe med det og FÅ hjelp eller først bli mer moden, motivert og ansvarlig?

Min mann merket at jeg forandret holdninger og handlingsmønster overfor han, at jeg ble mer meg selv slik jeg egentlig var. Dermed ble han motivert til å gjøre endringer selv og fullføre.

Jeg sluttet å si at "bare du blir flinkere, så skal jeg endre meg".

"For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet, lidenskap og kompromisse med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?"

Det er ikke engang så enkelt som det. Hvordan skal man vite hva som er høna, og hva som er egget? :-)

"..........................................."

[Prozak]

Jeg kan ikke se en eneste grunn til å kalle de andre for sykelig sjalue, jeg.

I alle trådene handler det om forskjellige øsnker om prioritering.

"Jeg kan ikke se en eneste grunn til å kalle de andre for sykelig sjalue, jeg."

Neida. Å true med å gjøre det slutt med en du bor sammen med hvis vedkommende drar på dansketur er _helt_ phriskt...

"I alle trådene handler det om forskjellige øsnker om prioritering."

I de trådene som har vært mest aktive de siste par dagene, så har det - på tross av modereringer etterhvert, og at ting aldri er helt ensidig - likevel vært snakk om en imponerende umodenhet i forhold til å stille krav og sette ultimatum overfor partneren.

Men - nå presterte jo du å kalle meg usaklig nettopp fordi jeg påpekte at, selv om ting sjelden er helt enkle eller ensidige, så finnes det endel mer eller mindre ufravikelige prinsipper.

"........................................."

[mariaflyfly]

Jeg synes ikke du er bitch. Utfra deet du skriver, synes jeg du framstår som en reflektert og ansvarsfull mamma. Typen din framstår som det stikk motsatte, dessverre.

[Ørkenvandreren]

Jeg er selv mann, men helt på linje med deg og ditt syn.

Han fremstår som umoden for meg.

[ShitDiddelyDo]

Jeg kan ikke se en eneste grunn til å kalle de andre for sykelig sjalue, jeg.

I alle trådene handler det om forskjellige øsnker om prioritering.

Du trenger enten et lesekurt eller psykologisk hjelp.

Herregud for ralling.