Bitch eller ikke? Når vi snakker om å "få lov" til å dra noe sted

[Glimtipper]

Hei

Jeg synes henvisningen din til de andre trådene her er høyst relevant jeg.

Alle trådene handler om å stille spørsmålstegn ved partnerens prioriteringer, og din egen rett til å sette noen grenser.

Alt dette umodne skriveriet om begrensning av egen frihet blir helt feil.

Når det kommer en tråd, der noen føler sin egen rett til å dra på jenteturer, fylleturer, uteliv osv. blir støttet uten videre. Det blir ikke stillet kritiske spørsmål ved prioritering av forholdet.

Det blir heller ikke fokusert på om motivet til partneren kan være noe annet enn det innskriver legger fram.

Likevel viser det seg gang på gang at innskriver nyanserer sitt innspill etter hvert. Da blir det vanskelig for enkelte å nyansere sine svar, og umodent pøser de på med råd om å dumpe og kreve.

Så kommer ditt spørsmål, som er sett fra den andre partens side!

Og hvem snur da kappen etter vinden? Nesten samtlige!

Hvorfor er det så vanskelig å se sammenhengen i sakene, at det er samme sak i forskjellige versjoner?

Det at man ønsker mer samsvar i prioriteringer er slett ikke galt, og det er heller ikke å begrense den personlige friheten til partneren. Det er et av de få områdene i samlivet der vi skal ha kompromisser og ta hensyn til hverandre.

Hvis jeg ikke forstår at partneren kan komme med krav hvis jeg er kompromissløs på min egen "frihet", må jeg også ta konsekvensene.

Det har ikke noe med at man ikke elsker hverandre eller bestemmer over hverandre. Problemet oppstår mest fordi vi er altfor flinke til å presentere ønsker og behov som personlige krav i stedet for som noe vi ønsker å bli enige om.

Det er en ting i hvertfall jeg tenker når jeg leser innlegget og svarene.

Jeg vet at jeg var dårlig til å motivere mannen min, skape motivasjon for samarbeid og kompromisser praktisk.

Den motivasjonen er noe vi trenger på det nære og følelsesmessige planet. Og det letter de løsningene vi trenger i slike situasjoner.

Du ønsker at han ville prioritere deg og barnet, og det ville motivert deg til å være fornøyd og glad de gangene (færre) han ville ha ei kule.

Kanskje han savner at du gjør noe for å motivere han til å prioritere dere? Vi kan ikke vite det, men sannsynligheten for at dette er en liten vond spiral der ingen er helt uskyldig J

Motivasjon handler ofte om å lære seg å se et hovedmål der framme, men ikke glemme å tenke over de små stegene framover. Snakke sammen som en start.

Da blir det som er uoppnåelig plutselig ganske så spiselig og oppnåelig.

Når noen depper deg med å tåkelegge noen av de viktigste delmålene, nemlig å se nærmere på dine egne minusser og hans plusser, er det helt umulig å bli lykkelig.

Det er vel derfor mange refererer til ekser og alt som ikke nyttet. Og rådene spriker ikke engang. Det blir enstemmig "avskrivelse" av muligheter. Det er vel det livet har lært oss, at det er umulig å skremme noen til et bedre liv.

Terrorismen og kriger er vel bevis på det?

Det samme gjelder for oss vanlig dødelige, at det eneste som kan skape vekst, er å peke på det positive og muligheter.

Like dumt er det å se seg tilbake uten å ha med seg både det negative og positive i tankene. Noen ganger må vi ha hjelp til å se de positive detaljene. Det er slik at når et rom er mørkt, så er det mørkt. Men det skal ikke store pæra til, for at det blir lyst.

Og er pæra der, er det umulig å se mørket. Litt rart?

Du mener kanskje at når du er "middelet", så "ofrer" du deg selv?

Jeg mener ikke at det skal være null forventninger.

Men jeg lette etter det jeg selv forventet, og derfor så jeg heller ikke de reaksjoner, egenskaper og oppmerksomhet som jeg fakstisk fikk.

For jeg ventet på det jeg selv ville skulle komme.

Var mannen min sine egenskaper og reaksjoner mindre verd?

Menn er forskjellige fra oss, og menn er forskjellige. Og det er det som er så spennende, når vi forsøker å lære oss å kjenne hverandre.

Jeg hadde aldri tidligere forsøkt å tenke på "hans måte", lete etter hans hemmeligheter og så oppdage at jeg endelig kunne sette pris på det som kom.

Målet for meg var å bli tilfreds selv selvfølgelig.

Inntil de to siste trådene du har deltatt i, har jeg hatt enorm respekt for dine meninger. Men dette er jo bare tull!

[nypa]

Huff og huff og atter huff - dette hadde aldri i livet gått hjem hos meg. Men vi mennesker har veldig ulike grenser.

Ut i fra mine grenser og ønsker er dette en mann jeg over hode ikke kunne tenke meg å bygge en framtid sammen med. ALDRI i livet!

Du er over hode ikke en bitch etter mitt syn, men en litt dum-snill kvinne som så smått begynner å ta til vettet. Jeg mener ikke å fornærme deg, og jeg er sikker på at du er ei topp dame :-) men alt for snill.

[jubalong70]

Vet du, jeg synes du sa det helt rette. Han kan ikke fortsette slik. Han er far. Han ønsker å kjøpe hus. Han har samboer. Da er han ingen ungkar og spellemann lenger. Da har han forpliktelser som gjør at han må forsake visse ting.

Han må forsake så hyppig kontakt med vennene sine.

Han må forsake å drikke jevnlig.

Selvsagt skal han kunne gå ut på byen. Men MÅ han være ute til siste slutt?

[Gemini]

Det tror jeg ikke. Han hadde ingen problemer med å ikke drikke i 7-8 uker i tida før og etter fødsel, og det har også vært en periode med 4-5 ukers opphold. Eller jo jeg har jo faktisk sagt til han at han har et problem i og med at han ikke klarer å bare la det bli med 3 øl uten å ta den helt ut.

Dere er jo faktisk MER enig med meg enn jeg er selv. Det var litt rart syns jeg. For det har jo faktisk ikke vært noe problem mer enn et par enkelte ganger.

Periodedrankere drikker ikke hele tida de heller...

Ikke at jeg skal ta stilling til om han er en alkoholiker eller ei altså.

Men håper dere blir litt mer enige om hvordan man skal kombinere familieliv og kontakt med venner...