Hjelp; argumenter adoptere foran egenfødt. (Langt)

[escimo]

Vi er enige i det meste, tydelitgvis.

Jeg har imidlertid tro på at adopsjon vil bli mer og mer vanlig. I Etiopia er det minst 4 millioner foreldreløse barn. De adopteres om lag 1500 i året, hvorav 30-40 til Norge. Hvor mange flere barn som kunne blitt adoptert gitt at kapasiteten, først og fremst i Etiopia, var større, er det mulig å anslå. Men at det reelle behovet kan multipliseres temmelig mange ganger, er det neppe tvil om.

Vår uenighet er tydeligvis om begrepenes innhold og ikke i sak.

Er det ikke godt vi er enige da? ;-)

Hilsen fra

[Mrs. Wallace]

Hvorfor velger folk heller å adoptere? For ikke å skade kroppen ala kjendiser, for ikke å risikere noe med karrieren, fordi de ikke orker å gå gravid/føde? For å hjelpe barn?

Enhver som hadde sett kroppen min, ville umiddelbart forstått behovet for å beholde de lekre formene som de er, så sånn sett er adopsjon en fordel, ja.

Og ettersom adoptivbarn er så mye mindre kravstore og langt mer vedlikeholdsfrie enn egenfødte, er det samtidig en stor fordel for karrieren. Adoptivforeldre trenger verken permisjon eller sykt barn-dager.

[Gjest girasol]

Enhver som hadde sett kroppen min, ville umiddelbart forstått behovet for å beholde de lekre formene som de er, så sånn sett er adopsjon en fordel, ja.

Og ettersom adoptivbarn er så mye mindre kravstore og langt mer vedlikeholdsfrie enn egenfødte, er det samtidig en stor fordel for karrieren. Adoptivforeldre trenger verken permisjon eller sykt barn-dager.

*LOL* :-)

Hilsen en adoptivmor, akkurat som du beskriver ;-)

[Gjest jks]

Det er få som har forsket på adopsjon her i landet. Undersøkelser som er foretatt viser at det går bra med ca 80% av alle adoptivbarn. 15% går det ikke fullt så bra med - og for 5% går det "på ræva". En uformell undersøkelse hvor man har gått igjennom alle barnevernsaker som har vært på adoptivbarn i noen kommuner på østlandet, har vist klare risikofaktorer i forhold til sjansen for at det kan gå dårlig med et adoptivbarn.

En av de flere faktorene er å være adoptivbarn nr. en i familier hvor man har adoptert flere barn. En annen faktor er å være adoptivbarn i familier hvor man først har adoptert og deretter fått egenfødte barn. Det er imidlertid IKKE en risikofaktor om man får egenfødte først, og deretter adopterer. Undersøkelsen er ikke så dyptgående at den sier noe om årsakene til at dette er noen av risikofaktorene.

Men dette kan være en av grunnene til at saksbehandleren deres kjører dere så hardt på hvorfor dere vil adoptere når dere har muligheten til å få egenfødte - og til at hun sier at "dere frasier dere muligheten til egenfødte barn". Hun håper kanskje å få kartlagt mer hva dere tenker - og om dere har reflektert over om deres valg kan ha noen innvirkning på et eventuelt barn?

Forøvrig er å ønske å adoptere selv om man kan få egenfødte ikke negativt i seg selv. Men som noen annen nevnte blir det innen fagkretser ikke sett på som bra om hovedgrunnen til å velge adopsjon er, for å si det på en banal og enkel måte; å "redde" et stakkars barn. Det har man erfart ofte setter barnet i en vanskelig situasjon psykisk sett..(barnet føler at det bør være takknemlige ovenfor adoptivforeldrene og oppføre seg deretter). Og det er dette man vil prøve å unngå..

[Mrs. Wallace]

Det er få som har forsket på adopsjon her i landet. Undersøkelser som er foretatt viser at det går bra med ca 80% av alle adoptivbarn. 15% går det ikke fullt så bra med - og for 5% går det "på ræva". En uformell undersøkelse hvor man har gått igjennom alle barnevernsaker som har vært på adoptivbarn i noen kommuner på østlandet, har vist klare risikofaktorer i forhold til sjansen for at det kan gå dårlig med et adoptivbarn.

En av de flere faktorene er å være adoptivbarn nr. en i familier hvor man har adoptert flere barn. En annen faktor er å være adoptivbarn i familier hvor man først har adoptert og deretter fått egenfødte barn. Det er imidlertid IKKE en risikofaktor om man får egenfødte først, og deretter adopterer. Undersøkelsen er ikke så dyptgående at den sier noe om årsakene til at dette er noen av risikofaktorene.

Men dette kan være en av grunnene til at saksbehandleren deres kjører dere så hardt på hvorfor dere vil adoptere når dere har muligheten til å få egenfødte - og til at hun sier at "dere frasier dere muligheten til egenfødte barn". Hun håper kanskje å få kartlagt mer hva dere tenker - og om dere har reflektert over om deres valg kan ha noen innvirkning på et eventuelt barn?

Forøvrig er å ønske å adoptere selv om man kan få egenfødte ikke negativt i seg selv. Men som noen annen nevnte blir det innen fagkretser ikke sett på som bra om hovedgrunnen til å velge adopsjon er, for å si det på en banal og enkel måte; å "redde" et stakkars barn. Det har man erfart ofte setter barnet i en vanskelig situasjon psykisk sett..(barnet føler at det bør være takknemlige ovenfor adoptivforeldrene og oppføre seg deretter). Og det er dette man vil prøve å unngå..

Har du en link eller henvisning til den uformelle undersøkelsen du nevner der?

[Gjest jks]

Har du en link eller henvisning til den uformelle undersøkelsen du nevner der?

Nei. Har bare blitt informert om den og resultatene på et kurs for saksbehandlere holdt av buf etat region øst og buf dir. Vet det bla. var Asker og Bærum bvtj som hadde utført undersøkelsen. Viss du kontakter adopsjonskonsulentene der kan de nok informere deg om det du vil vite.

[sølvsjø]

Hei - dette hørest voldsomt ut (!)

Vi har heller ikke prøvd å få egenfødte -av litt ulike grunner, men det kan godt hende at vi er "fruktbare"...

Barnevernet i vår kommune godtok uten videre vårt valg - som er adopsjons som førstevalg - når vi skal stifte familie. De var mer opptatt av hvor gjennomtenkt dette evt. var - hvor lenge vi hadde tenkt i slike baner og hvor samstemte min mann og jeg var i saken.

Ingen negative kommentarer eller kritiske spørsmål - de viste full respekt for vårt valg.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det bør man forvente av profesjonelle fagfolk (?). Regelverket for adopsjon krever da ikke at man må ha prøvd på "naturmåten" først ..

lykke til - fremhold deres tanker og grunner også skriftlig - det holder helt sikkert mål - hvertfall videre i systemet.

[hix]

Det er få som har forsket på adopsjon her i landet. Undersøkelser som er foretatt viser at det går bra med ca 80% av alle adoptivbarn. 15% går det ikke fullt så bra med - og for 5% går det "på ræva". En uformell undersøkelse hvor man har gått igjennom alle barnevernsaker som har vært på adoptivbarn i noen kommuner på østlandet, har vist klare risikofaktorer i forhold til sjansen for at det kan gå dårlig med et adoptivbarn.

En av de flere faktorene er å være adoptivbarn nr. en i familier hvor man har adoptert flere barn. En annen faktor er å være adoptivbarn i familier hvor man først har adoptert og deretter fått egenfødte barn. Det er imidlertid IKKE en risikofaktor om man får egenfødte først, og deretter adopterer. Undersøkelsen er ikke så dyptgående at den sier noe om årsakene til at dette er noen av risikofaktorene.

Men dette kan være en av grunnene til at saksbehandleren deres kjører dere så hardt på hvorfor dere vil adoptere når dere har muligheten til å få egenfødte - og til at hun sier at "dere frasier dere muligheten til egenfødte barn". Hun håper kanskje å få kartlagt mer hva dere tenker - og om dere har reflektert over om deres valg kan ha noen innvirkning på et eventuelt barn?

Forøvrig er å ønske å adoptere selv om man kan få egenfødte ikke negativt i seg selv. Men som noen annen nevnte blir det innen fagkretser ikke sett på som bra om hovedgrunnen til å velge adopsjon er, for å si det på en banal og enkel måte; å "redde" et stakkars barn. Det har man erfart ofte setter barnet i en vanskelig situasjon psykisk sett..(barnet føler at det bør være takknemlige ovenfor adoptivforeldrene og oppføre seg deretter). Og det er dette man vil prøve å unngå..

Det du sier kan nok sikkert stemme i noen tilfeller, men jeg tror nok det desverre er sjelden. Generelt er kompetansen på adopsjoner veldig lav på barnevernskontorene. Utarbeidelse av sosialrapporter gjøres av de enkelte kommunenes barnevern. Vi har hundrevis av kommuner her i landet. Noen av dem er så små at de knapt noen gang har mottatt en forespørsel fra adoptivsøkere. Under disse forutsetningene lar det seg ikke gjøre å bygge opp noe stort erfaringsgrunnlag på adoptivforeldres tanker, etikk og holdninger.

I tillegg er det mitt inntrykk at hjemmebesøk og utarbeidelse av sosialrapporter for adoptivsøkende oppleves som et forstyrrende innslag i en hverdag fylt av andre og mer kritiske problemstillinger. Barnevernet i en kommune har fokus på å hjelpe barna i sitt eget nærmiljø, og slik skal det selvfølgelig være. En foreldreløs pjokk i Bolivia har ingen prioritet, ettersom han jo strengt tatt ikke er deres ansvar. Resultatet blir derfor ofte at disse akk så forstyrrende "solskinnsoppdragene" gis til de nyansatte med minst erfaring og kompetanse. Derfor er det ofte ikke tilfelle at man treffer på de erfarne barnevernspedagogene i adopsjonssaker. Når du tillegger barnevernspedagogen et så professionellt motiv for hennes oppførsel så tror jeg det lett kan skyldes at du samtidig tillegger henne for mye kompetanse.

Det må høre med til sjeldenhetene at man får mannlige barnevernspedagoger på hjemmebesøk. Faktisk har jeg aldri hørt om det. Det er en grunn til at kvinnelige barnevernspedagoger ender opp med å jobbe med barn. De er mer enn gjennomsnittet opptatt av nettopp barn. Mange har umodne holdninger og liten erfaring og kan derfor selv bli provosert av å møte adoptivsøkerenes gjennomtenkte utsagn som, "Vi ser på adopsjon som en like god måte å bli foreldre på". Vi kan velge å tenke at pedagogens reaksjoner er bevisste forsøk på å provosere oss, men jeg tror nok det oftest skyldes at pedagogen selv lar seg provosere av holdningene våre. Det trengs erfaring for å forstå hvordan adoptivforeldre tenker. Mange har vel selv opplevd den tunge veien de har måttet gå før "Vi ser på adopsjon som en like god måte å bli foreldre på" ble en sannhet. Det er mange av oss som heller ikke tar det holdningsspranget før alle andre muligheter er prøvd. Da kan man ikke forvente at en uerfaren kvinnelig pedagog, som ville måtte gå den samme tunge veien til erkjennelse dersom hun selv ikke skulle klare å bli gravid, skal forstå dette utsagnet. Hun fatter antageligvis ikke at noen virkelig kan tenke slik og blir provosert av å få disse innlærte og politisk korrekte fasitsvarene når hun spør. Begge parter blir provosert, og hadde omstendighetene vært andre, så ville nok en real diskusjon/krangel vært vrien å unngå.

Min krontanke er at opplegget burde endres for å bli mer rettferdig. Barnevernet i den enkelte kommune burde kun bes om å utarbeide en rapport om boforholdene samt å skrive en konfidensiell attest der alle kjente forhold av betydning kommer frem. Denne sendes til et sentralt statlig drevet adopsjonssenter som f.eks kan ligge i Førde eller Egersund. Når adopsjonssentret mottar papirene fra barnevernet går man inn i køen og kalles etterhvert inn til samtaler med sentrets pedagoger, terapeuter og psykologer med tung kompetanse på nettopp adopsjoner. Den delen av sosialrapporten som omhandler familiære forhold, nettverk og personlige holdninger utarbeides her. Gjennomstrømningen vil nå bli så stor at kompetansen vil vokse. Senteret kan også avholde obligatoriske seminarer samt være støtteorgan for forvirrede foreldrene i tiden etter at barnet har kommet til Norge. På denne måten kommer man den kommunale forskjellsbehandlingen og inkompetansen til livs.

[carla1365380461]

Det er få som har forsket på adopsjon her i landet. Undersøkelser som er foretatt viser at det går bra med ca 80% av alle adoptivbarn. 15% går det ikke fullt så bra med - og for 5% går det "på ræva". En uformell undersøkelse hvor man har gått igjennom alle barnevernsaker som har vært på adoptivbarn i noen kommuner på østlandet, har vist klare risikofaktorer i forhold til sjansen for at det kan gå dårlig med et adoptivbarn.

En av de flere faktorene er å være adoptivbarn nr. en i familier hvor man har adoptert flere barn. En annen faktor er å være adoptivbarn i familier hvor man først har adoptert og deretter fått egenfødte barn. Det er imidlertid IKKE en risikofaktor om man får egenfødte først, og deretter adopterer. Undersøkelsen er ikke så dyptgående at den sier noe om årsakene til at dette er noen av risikofaktorene.

Men dette kan være en av grunnene til at saksbehandleren deres kjører dere så hardt på hvorfor dere vil adoptere når dere har muligheten til å få egenfødte - og til at hun sier at "dere frasier dere muligheten til egenfødte barn". Hun håper kanskje å få kartlagt mer hva dere tenker - og om dere har reflektert over om deres valg kan ha noen innvirkning på et eventuelt barn?

Forøvrig er å ønske å adoptere selv om man kan få egenfødte ikke negativt i seg selv. Men som noen annen nevnte blir det innen fagkretser ikke sett på som bra om hovedgrunnen til å velge adopsjon er, for å si det på en banal og enkel måte; å "redde" et stakkars barn. Det har man erfart ofte setter barnet i en vanskelig situasjon psykisk sett..(barnet føler at det bør være takknemlige ovenfor adoptivforeldrene og oppføre seg deretter). Og det er dette man vil prøve å unngå..

JKS skrev: "Undersøkelser som er foretatt viser at det går bra med ca 80% av alle adoptivbarn. 15% går det ikke fullt så bra med - og for 5% går det "på ræva"."

Jeg ville bare føye til at dette er en sannhet med mange forbehold. Og hvorfor?

1) Som jks sier, så har vi altfor få undersøkelser å bygge på

2) Studiene varierer veldig i metode, og er ofte ikke sammenliknbare

3) Viktigst: Det kommer veldig an på hvilke barnegrupper man studerer. Ser man for eksempel på språkutvikling og skolerelaterte ferdigheter, så viser både norske og utenlandske studier at barn fra visse giverland gjerne gjør det bedre enn norskfødte, mens barn fra andre giverland gjør det langt svakere.

Alt dette tilsier at det verken er heldig eller mulig, faktisk, å si noe om utenlandsadopterte som GRUPPE!

;-)

Vennlig hilsen

[Gjest adoptivmamma og fagperson]

Det er få som har forsket på adopsjon her i landet. Undersøkelser som er foretatt viser at det går bra med ca 80% av alle adoptivbarn. 15% går det ikke fullt så bra med - og for 5% går det "på ræva". En uformell undersøkelse hvor man har gått igjennom alle barnevernsaker som har vært på adoptivbarn i noen kommuner på østlandet, har vist klare risikofaktorer i forhold til sjansen for at det kan gå dårlig med et adoptivbarn.

En av de flere faktorene er å være adoptivbarn nr. en i familier hvor man har adoptert flere barn. En annen faktor er å være adoptivbarn i familier hvor man først har adoptert og deretter fått egenfødte barn. Det er imidlertid IKKE en risikofaktor om man får egenfødte først, og deretter adopterer. Undersøkelsen er ikke så dyptgående at den sier noe om årsakene til at dette er noen av risikofaktorene.

Men dette kan være en av grunnene til at saksbehandleren deres kjører dere så hardt på hvorfor dere vil adoptere når dere har muligheten til å få egenfødte - og til at hun sier at "dere frasier dere muligheten til egenfødte barn". Hun håper kanskje å få kartlagt mer hva dere tenker - og om dere har reflektert over om deres valg kan ha noen innvirkning på et eventuelt barn?

Forøvrig er å ønske å adoptere selv om man kan få egenfødte ikke negativt i seg selv. Men som noen annen nevnte blir det innen fagkretser ikke sett på som bra om hovedgrunnen til å velge adopsjon er, for å si det på en banal og enkel måte; å "redde" et stakkars barn. Det har man erfart ofte setter barnet i en vanskelig situasjon psykisk sett..(barnet føler at det bør være takknemlige ovenfor adoptivforeldrene og oppføre seg deretter). Og det er dette man vil prøve å unngå..

Unnskyld meg, men jeg blir nesten provosert når jeg hører den slags "uformelle undersøkelser" referert som om det var en sannhet.

"En uformell undersøkelse hvor man har gått igjennom alle barnevernsaker som har vært på adoptivbarn i noen kommuner".

Den undersøkelsen lider av minst av EN grov feil, og det er at utvalget (gruppen) man har forsket på, er høyst selektiv i utgangspunktet! Man undersøker jo bare de adopterte barna der familiene har så store vansker at det har blitt barnevernssaker!

Det ville være som å ta en gruppe fengsels-innsatte menn i 30 års alderen, sjekke hvor mange av dem som hadde gjort noe kriminelt, - og deretter konkludere at så og så stor prosent av menn i 30 års alderen er kriminelle!

"En annen (risiko)faktor er å være adoptivbarn i familier hvor man først har adoptert og deretter fått egenfødte barn."

Dette har jeg rett og slett aldri hørt om før i adopsjonsforskning. Seriøs forskning bør kunne vise til tilsvarende resultat ved flere undersøkelser enn en. Her kan det selvsagt være forskning jeg ikke har vært borti, men likevel, dette høres underlig ut for meg.

Selvsagt, det vil være viktig hvordan foreldrene i slike "blandede" familier snakker om hvordan barna kom til familien, at alle måter er like bra, og at foreldrene er like glad i alle barna sine.

Jeg mener at risikofaktoren heller ligger i adoptivforeldrenes holdninger. åpenhet og kommunikasjon med barna sine, enn i selve familiekonstellasjonen.

Generelt sett vil jeg nok si at mange fagpersoner innenfor barnevern og barnepsykiatri har en veldig skjevt og uriktig bilde av adopterte barn. Dette fordi det utvalget av adoptivbarn de har erfaring med (gjennom jobben sin), i utgangspunktet er lite representativt (se over). De får jo bare kontakt med de adoptivbarn som har problemer, ikke alle de mange adoptivbarn som det går bra med!

Jeg jobber selv innenfor feltet og opplever ofte at jeg må rydde opp i andre fagpersoners fordommer når det gjelder adopsjon.

[carla1365380461]

Unnskyld meg, men jeg blir nesten provosert når jeg hører den slags "uformelle undersøkelser" referert som om det var en sannhet.

"En uformell undersøkelse hvor man har gått igjennom alle barnevernsaker som har vært på adoptivbarn i noen kommuner".

Den undersøkelsen lider av minst av EN grov feil, og det er at utvalget (gruppen) man har forsket på, er høyst selektiv i utgangspunktet! Man undersøker jo bare de adopterte barna der familiene har så store vansker at det har blitt barnevernssaker!

Det ville være som å ta en gruppe fengsels-innsatte menn i 30 års alderen, sjekke hvor mange av dem som hadde gjort noe kriminelt, - og deretter konkludere at så og så stor prosent av menn i 30 års alderen er kriminelle!

"En annen (risiko)faktor er å være adoptivbarn i familier hvor man først har adoptert og deretter fått egenfødte barn."

Dette har jeg rett og slett aldri hørt om før i adopsjonsforskning. Seriøs forskning bør kunne vise til tilsvarende resultat ved flere undersøkelser enn en. Her kan det selvsagt være forskning jeg ikke har vært borti, men likevel, dette høres underlig ut for meg.

Selvsagt, det vil være viktig hvordan foreldrene i slike "blandede" familier snakker om hvordan barna kom til familien, at alle måter er like bra, og at foreldrene er like glad i alle barna sine.

Jeg mener at risikofaktoren heller ligger i adoptivforeldrenes holdninger. åpenhet og kommunikasjon med barna sine, enn i selve familiekonstellasjonen.

Generelt sett vil jeg nok si at mange fagpersoner innenfor barnevern og barnepsykiatri har en veldig skjevt og uriktig bilde av adopterte barn. Dette fordi det utvalget av adoptivbarn de har erfaring med (gjennom jobben sin), i utgangspunktet er lite representativt (se over). De får jo bare kontakt med de adoptivbarn som har problemer, ikke alle de mange adoptivbarn som det går bra med!

Jeg jobber selv innenfor feltet og opplever ofte at jeg må rydde opp i andre fagpersoners fordommer når det gjelder adopsjon.

Takk! (og amen)

;-)

[Gjest foretrekker manlige saksbehandlere]

Det du sier kan nok sikkert stemme i noen tilfeller, men jeg tror nok det desverre er sjelden. Generelt er kompetansen på adopsjoner veldig lav på barnevernskontorene. Utarbeidelse av sosialrapporter gjøres av de enkelte kommunenes barnevern. Vi har hundrevis av kommuner her i landet. Noen av dem er så små at de knapt noen gang har mottatt en forespørsel fra adoptivsøkere. Under disse forutsetningene lar det seg ikke gjøre å bygge opp noe stort erfaringsgrunnlag på adoptivforeldres tanker, etikk og holdninger.

I tillegg er det mitt inntrykk at hjemmebesøk og utarbeidelse av sosialrapporter for adoptivsøkende oppleves som et forstyrrende innslag i en hverdag fylt av andre og mer kritiske problemstillinger. Barnevernet i en kommune har fokus på å hjelpe barna i sitt eget nærmiljø, og slik skal det selvfølgelig være. En foreldreløs pjokk i Bolivia har ingen prioritet, ettersom han jo strengt tatt ikke er deres ansvar. Resultatet blir derfor ofte at disse akk så forstyrrende "solskinnsoppdragene" gis til de nyansatte med minst erfaring og kompetanse. Derfor er det ofte ikke tilfelle at man treffer på de erfarne barnevernspedagogene i adopsjonssaker. Når du tillegger barnevernspedagogen et så professionellt motiv for hennes oppførsel så tror jeg det lett kan skyldes at du samtidig tillegger henne for mye kompetanse.

Det må høre med til sjeldenhetene at man får mannlige barnevernspedagoger på hjemmebesøk. Faktisk har jeg aldri hørt om det. Det er en grunn til at kvinnelige barnevernspedagoger ender opp med å jobbe med barn. De er mer enn gjennomsnittet opptatt av nettopp barn. Mange har umodne holdninger og liten erfaring og kan derfor selv bli provosert av å møte adoptivsøkerenes gjennomtenkte utsagn som, "Vi ser på adopsjon som en like god måte å bli foreldre på". Vi kan velge å tenke at pedagogens reaksjoner er bevisste forsøk på å provosere oss, men jeg tror nok det oftest skyldes at pedagogen selv lar seg provosere av holdningene våre. Det trengs erfaring for å forstå hvordan adoptivforeldre tenker. Mange har vel selv opplevd den tunge veien de har måttet gå før "Vi ser på adopsjon som en like god måte å bli foreldre på" ble en sannhet. Det er mange av oss som heller ikke tar det holdningsspranget før alle andre muligheter er prøvd. Da kan man ikke forvente at en uerfaren kvinnelig pedagog, som ville måtte gå den samme tunge veien til erkjennelse dersom hun selv ikke skulle klare å bli gravid, skal forstå dette utsagnet. Hun fatter antageligvis ikke at noen virkelig kan tenke slik og blir provosert av å få disse innlærte og politisk korrekte fasitsvarene når hun spør. Begge parter blir provosert, og hadde omstendighetene vært andre, så ville nok en real diskusjon/krangel vært vrien å unngå.

Min krontanke er at opplegget burde endres for å bli mer rettferdig. Barnevernet i den enkelte kommune burde kun bes om å utarbeide en rapport om boforholdene samt å skrive en konfidensiell attest der alle kjente forhold av betydning kommer frem. Denne sendes til et sentralt statlig drevet adopsjonssenter som f.eks kan ligge i Førde eller Egersund. Når adopsjonssentret mottar papirene fra barnevernet går man inn i køen og kalles etterhvert inn til samtaler med sentrets pedagoger, terapeuter og psykologer med tung kompetanse på nettopp adopsjoner. Den delen av sosialrapporten som omhandler familiære forhold, nettverk og personlige holdninger utarbeides her. Gjennomstrømningen vil nå bli så stor at kompetansen vil vokse. Senteret kan også avholde obligatoriske seminarer samt være støtteorgan for forvirrede foreldrene i tiden etter at barnet har kommet til Norge. På denne måten kommer man den kommunale forskjellsbehandlingen og inkompetansen til livs.

Vi hadde mannlig saksbehandler ved vårt første adopsjon. En erfaren, trygg og meget reflektert mann. Fikk oss begge til å slappe helt av, og vi hadde stort utbytte av møtene. Samtalene føltes naturlige. I tillegg hadde han med seg en ung, kvinnelig student (sosialhøyskolen) som hadde praksis - hun var heldig som hadde en så flink veileder!

Ved vår andre adopsjon hadde denne saksbehandleren sluttet, og vi fikk en forholdsvis ung (beg av 30-årene), kvinnelig saksbehandler. Hun oste av selvtillit, nesten på grensen til å være arogant. "Jeg kommer alene jeg - er så erfaren på dette området!" , klarte hun å si ved første besøk...Var belærende i forhold til adopsjon - noe som provoserte oss som søkere ettersom vi faktisk visste mer om adopsjon og barns utvikling generelt (jobber begge to med barn) enn henne.

Unødvendig å si hvilken saksbehandler vi foretrakk; eller hva??!

[Gjest jks]

Unnskyld meg, men jeg blir nesten provosert når jeg hører den slags "uformelle undersøkelser" referert som om det var en sannhet.

"En uformell undersøkelse hvor man har gått igjennom alle barnevernsaker som har vært på adoptivbarn i noen kommuner".

Den undersøkelsen lider av minst av EN grov feil, og det er at utvalget (gruppen) man har forsket på, er høyst selektiv i utgangspunktet! Man undersøker jo bare de adopterte barna der familiene har så store vansker at det har blitt barnevernssaker!

Det ville være som å ta en gruppe fengsels-innsatte menn i 30 års alderen, sjekke hvor mange av dem som hadde gjort noe kriminelt, - og deretter konkludere at så og så stor prosent av menn i 30 års alderen er kriminelle!

"En annen (risiko)faktor er å være adoptivbarn i familier hvor man først har adoptert og deretter fått egenfødte barn."

Dette har jeg rett og slett aldri hørt om før i adopsjonsforskning. Seriøs forskning bør kunne vise til tilsvarende resultat ved flere undersøkelser enn en. Her kan det selvsagt være forskning jeg ikke har vært borti, men likevel, dette høres underlig ut for meg.

Selvsagt, det vil være viktig hvordan foreldrene i slike "blandede" familier snakker om hvordan barna kom til familien, at alle måter er like bra, og at foreldrene er like glad i alle barna sine.

Jeg mener at risikofaktoren heller ligger i adoptivforeldrenes holdninger. åpenhet og kommunikasjon med barna sine, enn i selve familiekonstellasjonen.

Generelt sett vil jeg nok si at mange fagpersoner innenfor barnevern og barnepsykiatri har en veldig skjevt og uriktig bilde av adopterte barn. Dette fordi det utvalget av adoptivbarn de har erfaring med (gjennom jobben sin), i utgangspunktet er lite representativt (se over). De får jo bare kontakt med de adoptivbarn som har problemer, ikke alle de mange adoptivbarn som det går bra med!

Jeg jobber selv innenfor feltet og opplever ofte at jeg må rydde opp i andre fagpersoners fordommer når det gjelder adopsjon.

Antallet adoptivbarn det går bra - ikke bra med er ikke hentet fra den uformelle undersøkelsen. Det er tall fra uffentlige undersøkelser som bufetat/bufdir opererer med.

Den uofisielle undersøkelsen er selvfølgelig kun ut i fra den gruppen det går svært dårlig med (de 5 prosentene det er snakk om i de offisielle undersøkelsene, og kanskje noen få av de 15 det går litt dårlig med).

Bufetat/bufdir sa på kurset at resultatene i den uformelle undersøkelsen samstemte med resultatene i formelle undersøkelser i Danmark.

Og det stemmer også med det vi ser på mitt barnevernkontor i forhold til hvilke adopterte barn som vi kommer i kontakt med, selv om dette kunne ha vært tilfeldig sett for seg selv.

Det er klart at det du sier om at foreldrenes håndtering har mye å si i forhold til hvor bra det går med barna. Det har det for alle barn - adoptert eller ikke adoptert. Og som sagt går det bra med de aller fleste - både blandt adoptivbarna og egenfødte barn.

Det betyr likevel ikke at vi skal se bort fra at det kan være andre risikofaktorer til stede også. Og det betyr heller ikke at man skal unngå de situasjonene (for eksempel la være å adoptere mer enn ett barn, eller ikke få egenfødte etter adopsjon).

Jeg tror at dersom man er klar over at de finnes, vil man være i bedre stand til å ivareta barna ved at man er ekstra oppmerksom.

For eksempel i forhold til adopsjon av barn nr. 2 ser man at ankomst av det nye barnet kan gjøre at barn nr. 1 blir usikker på sin posisjon i familien, går tilbake i utvikling og ser på nytt barn som stor trussel. Det kan også reaktivere gamle opplevelser om tap og utrygghet. Disse reaksjonene kan man også se hos egenfødte barn når et nytt barn kommer. Men erfaringsvis tror man det kan være mer dyptgipende for et barn som faktisk har opplevd relasjonsbrudd / omsorgssvikt ennn et barn som alltid har hatt det trygt og godt. Og det kan jo stemme med resultatet fra undersøkelsene. Man tror at disse barna trenger ekstra ivaretakelse, tolmodighet og omsorg i denne situasjonen - ut over hva man hadde gjort i forhold til egenfødte. Dersom foreldrene er oppmerksomme på risikoen er det også lettere for foreldrene å strekke forventningene og tolmodigheten lengre enn hva man vanligvis hadde gjort i en slik situasjon.

Og igjen - det gjelder ikke alle adopterte barn - og mange foreldre klarer å tilrettelegge det på egenhånd. Men slik kunnskap kan hjelpe de barna det faktisk gjelder - og som kunne ha havnet i faresonen om foreldrene ikke hadde fått den kunnskapen.

[Gjest jks]

JKS skrev: "Undersøkelser som er foretatt viser at det går bra med ca 80% av alle adoptivbarn. 15% går det ikke fullt så bra med - og for 5% går det "på ræva"."

Jeg ville bare føye til at dette er en sannhet med mange forbehold. Og hvorfor?

1) Som jks sier, så har vi altfor få undersøkelser å bygge på

2) Studiene varierer veldig i metode, og er ofte ikke sammenliknbare

3) Viktigst: Det kommer veldig an på hvilke barnegrupper man studerer. Ser man for eksempel på språkutvikling og skolerelaterte ferdigheter, så viser både norske og utenlandske studier at barn fra visse giverland gjerne gjør det bedre enn norskfødte, mens barn fra andre giverland gjør det langt svakere.

Alt dette tilsier at det verken er heldig eller mulig, faktisk, å si noe om utenlandsadopterte som GRUPPE!

;-)

Vennlig hilsen

Se svaret mitt til "adoptivmamma og fagperson".

Klart det er mange faktorer som spiller inn om det går bra med et adoptivbarn - det gjelder også i utviklingen hos egenfødte. Det betyr likevel ikke at man skal ignorere alle undersøkelser som blir foretatt på barn som gruppe heller. Jeg sier ikke at man skal ta dem som harde fakta heller, men at det kan være greit å tenke gjennom dem og ha dem litt i bakhodet..

[Gjest jks]

Det du sier kan nok sikkert stemme i noen tilfeller, men jeg tror nok det desverre er sjelden. Generelt er kompetansen på adopsjoner veldig lav på barnevernskontorene. Utarbeidelse av sosialrapporter gjøres av de enkelte kommunenes barnevern. Vi har hundrevis av kommuner her i landet. Noen av dem er så små at de knapt noen gang har mottatt en forespørsel fra adoptivsøkere. Under disse forutsetningene lar det seg ikke gjøre å bygge opp noe stort erfaringsgrunnlag på adoptivforeldres tanker, etikk og holdninger.

I tillegg er det mitt inntrykk at hjemmebesøk og utarbeidelse av sosialrapporter for adoptivsøkende oppleves som et forstyrrende innslag i en hverdag fylt av andre og mer kritiske problemstillinger. Barnevernet i en kommune har fokus på å hjelpe barna i sitt eget nærmiljø, og slik skal det selvfølgelig være. En foreldreløs pjokk i Bolivia har ingen prioritet, ettersom han jo strengt tatt ikke er deres ansvar. Resultatet blir derfor ofte at disse akk så forstyrrende "solskinnsoppdragene" gis til de nyansatte med minst erfaring og kompetanse. Derfor er det ofte ikke tilfelle at man treffer på de erfarne barnevernspedagogene i adopsjonssaker. Når du tillegger barnevernspedagogen et så professionellt motiv for hennes oppførsel så tror jeg det lett kan skyldes at du samtidig tillegger henne for mye kompetanse.

Det må høre med til sjeldenhetene at man får mannlige barnevernspedagoger på hjemmebesøk. Faktisk har jeg aldri hørt om det. Det er en grunn til at kvinnelige barnevernspedagoger ender opp med å jobbe med barn. De er mer enn gjennomsnittet opptatt av nettopp barn. Mange har umodne holdninger og liten erfaring og kan derfor selv bli provosert av å møte adoptivsøkerenes gjennomtenkte utsagn som, "Vi ser på adopsjon som en like god måte å bli foreldre på". Vi kan velge å tenke at pedagogens reaksjoner er bevisste forsøk på å provosere oss, men jeg tror nok det oftest skyldes at pedagogen selv lar seg provosere av holdningene våre. Det trengs erfaring for å forstå hvordan adoptivforeldre tenker. Mange har vel selv opplevd den tunge veien de har måttet gå før "Vi ser på adopsjon som en like god måte å bli foreldre på" ble en sannhet. Det er mange av oss som heller ikke tar det holdningsspranget før alle andre muligheter er prøvd. Da kan man ikke forvente at en uerfaren kvinnelig pedagog, som ville måtte gå den samme tunge veien til erkjennelse dersom hun selv ikke skulle klare å bli gravid, skal forstå dette utsagnet. Hun fatter antageligvis ikke at noen virkelig kan tenke slik og blir provosert av å få disse innlærte og politisk korrekte fasitsvarene når hun spør. Begge parter blir provosert, og hadde omstendighetene vært andre, så ville nok en real diskusjon/krangel vært vrien å unngå.

Min krontanke er at opplegget burde endres for å bli mer rettferdig. Barnevernet i den enkelte kommune burde kun bes om å utarbeide en rapport om boforholdene samt å skrive en konfidensiell attest der alle kjente forhold av betydning kommer frem. Denne sendes til et sentralt statlig drevet adopsjonssenter som f.eks kan ligge i Førde eller Egersund. Når adopsjonssentret mottar papirene fra barnevernet går man inn i køen og kalles etterhvert inn til samtaler med sentrets pedagoger, terapeuter og psykologer med tung kompetanse på nettopp adopsjoner. Den delen av sosialrapporten som omhandler familiære forhold, nettverk og personlige holdninger utarbeides her. Gjennomstrømningen vil nå bli så stor at kompetansen vil vokse. Senteret kan også avholde obligatoriske seminarer samt være støtteorgan for forvirrede foreldrene i tiden etter at barnet har kommet til Norge. På denne måten kommer man den kommunale forskjellsbehandlingen og inkompetansen til livs.

Enig med deg om at all adopsjonsrapporter burde bli utarbeidet av en sentral myndighet - for eksempel at et "adopsjonskontor" i hvert fylke tok seg av den jobben slik at man fikk all kompetansen samlet og at de som utfører jobben vet hva de driver med.

Ser også at det skjer at uerfarne saksbehandlere noen steder blir de som får jobben. Og mener selv det er uheldig. Uansett om man har en svært detaljert og tykk manual hvor det står hva man skal legge vekt på eller ikke.

Jeg synes forøvrig at det alltid burde være to saksbehnadlere, for å forebygge situasjoner hvor det er synsing eller personligheter som krasjer.

Men jeg tror også at de aller fleste er profesjonelle og kan nok til å gjøre jobben. Selv om det sjelden er optimalt. Jeg synes ikke det er helt riktig å ilegge alle/de fleste saksbhenadlere de egenskapene du beskriver.

Jeg opplever at de fleste saksbehandlere er posiitive til søkere som vil adoptere foran å få egenfødte. Jeg tror de som ikke møter er et uheldig mindretall.

På mitt kontor er det alltid to saksbehandlere, og minst en av dem har alltid bred erfaring fra adopsjon. Vi er også så heldig at fire av våre tolv saksbehandlere er menn - og de er også med på utredning av adopsjon på lik linje med damene.

Men så er det flest kvinner i disse yrkene - og da blir det oftest kve\inner man møter..

[Gjest Linn fra Stavanger]

Enig med deg Linn!

Men hver forberedt når du/dere møter saksbehandleren. Ha argumentene klare. Hun vil at dere ikke skal være i tvil om at dere ønsker å adoptere først og hun ønsker å høre det fra dere begge to.

Lykke til!

Hei Kama

Det tror jeg du har helt rett i!

Vennlig hilsen