Ingen hel person - NHD?

[bibben]

Det er noen momenter jeg gjerne vil diskutere med dere. Gjerne også få en faglig respons fra NHD, på hva dette er, eller kan være.

Jeg vet at det kan se litt underlig ut når jeg skriver dette, men ikke desto mindre er dette problemer jeg sliter med.

Ofte føler jeg at jeg mangler omkrets. Det er som om jeg ikke er en hel person. Jeg kan nesten ikke føle at jeg er annet enn noen fragmenter av en person. Det er vanskelig å forklare dette. Jeg føler meg ikke som en helhet.

Jeg føler heller ikke at jeg har et fast utseende.

Jeg opplever det som rart og overraskende at andre kjenner meg igjen.

Ofte føler jeg at det man kanskje kan kalle sine egne grenser/omkrets/rammer, er skjøre.

Jeg har en tendens til å føle meg invadert av andre mennesker. Det kan bli så intenst at jeg får følelsen av at ”sikringen” nesten går. Blir redd for at det vipper over.

Samvær med andre mennesker blir tidvis for intenst og krevende.

Når jeg snakker med andre kan jeg føle at jeg ”forsvinner” inn i dem, at jeg ser tankene deres. Det blir med andre ord mye å holde styr på; både mine egne og deres tanker.

Når alt dette er sagt, vil jeg nevne at jeg oppleves av andre som en veltilpasset og sosial person. Avstanden mellom slik jeg oppfattes av mine sosiale kontakter, og disse ”hemmelige” og usynlige problemene jeg bærer rundt på, sliter på meg.

Er det noen som har betraktninger og tanker omkring slike problemstillinger? Er det noen som kjenner seg igjen? Heter dette noe? Finnes det botemiddel?

[Gjest aldri helt sikker]

Jeg er virkelig ikke kvalifisert nok til å svare deg, men kan det være en del av en personlighetsforstyrrelse?

Tror også at tankene dine kan forverre seg, eller bli verre enn de egentlig er fordi du holder dette hemmelig. Spesielt om du går rundt med tanker om at det tipper for deg, du blir gal eller føler deg unormal.

[vanadium]

når jeg leste ditt innlegg var det som å lese en beskrivelse av Wilfred Sagen fra Lillelord trilogien til Johan Borgen.

Johan Borgen var diagnosert som Bipolar, om jeg skulle gjette høres det veldig sånn ut for meg. Men jeg er ingen ekspert, så det beste ville vel være om du oppsøkte fastlegen din og ble satt inn i systemet!

[Gjest mlika]

har nesten noe grensepsykotisk ut... eller??

[marlenexxx27]

Jeg tror at mange mennesker har problemer med grensene sine i forhold til andre mennesker. Det er vel ikke uvanlig å av og til føle seg usikker på hvor en selv slutter og den andre begynner, eller føle at ens egen personlighet/følelser/tanker er vage og uklare.

Jeg tror at langtidsterapi (lengre enn et halvt år) kan hjelpe på slike problemer. Særlig hvis man ellers er velfungerende (slik du beskriver at du er). Og det høres ut som at du har behov for en form for terapi, for slik du beskriver dine problemer høres de mer intens og plagsom ut enn det som er vanlig for folk flest.

[Gjest bry]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver,grensene mellom meg og andre,hvisket ut på en måte.

Og alt blander seg inni meg,en kan lett bli utslitt av det.

Derfor holder jeg folk på avstand noen ganger,alt bli for tett....og slitsomt.

Det sies jo at det finnes medisiner som kan lage en "usynlig vegg",slik at man slipper alle de ytre påvirkningene....

Men rar som jeg er...tenker jeg annerledes om det.

Folk som sliter får ofte en utvidet aura, og siden de da omfavner andre med sin aura,kjenner de også andres følelser,tanker..osv.

Det jeg har lært er at man må "dra til seg" sin egen aura,og be om beskyttelse.

Eller..lære seg å leve med det,at man er overfølsom,for noen mennesker er det.

Lære seg å akseptere,at sånn er jeg,dette er meg!

Og som sakt tror jeg jo at alt er energi.Og når man er i kontakt med menneskers aura,smelter energiene sammen.

Ellers vet jeg at noen benytter visualiserings teknikker,de ser for seg at det er en mur rundt dem,en mur av lys,og gjennom den kommer ingen andres energier.

Dette har ikke fungert så bra for meg,så jeg får lære meg å leve med det.

Vet hvordan det er iallefall.

Håper du finner ut av det,på din måte....=)

[Orio]

Jeg er litt usikker på hva du mener. Mener du at det føles som du rent fysisk mangler en grense/omkrets? Eller er det mer psykisk/følelsesmessig, at du ikke helt klarer å skille dine egne meninger/følelser fra andres, at du lett lar deg påvirke?

[bibben]

Jeg er virkelig ikke kvalifisert nok til å svare deg, men kan det være en del av en personlighetsforstyrrelse?

Tror også at tankene dine kan forverre seg, eller bli verre enn de egentlig er fordi du holder dette hemmelig. Spesielt om du går rundt med tanker om at det tipper for deg, du blir gal eller føler deg unormal.

Takk for at du ville svare meg!

Som du riktig uttrykker, er det belastende å gå med slike ting for seg selv. Det er da heldigvis en slags lettelse og "oute" det her på forumet. Det betyr derfor mye for meg å få respons.

Ja, disse problemene varierer i intensitet som du antyder. Jeg vet ikke om noe kan gjøres.

Kanskje har NHD et råd.

God helg til deg!

[bibben]

når jeg leste ditt innlegg var det som å lese en beskrivelse av Wilfred Sagen fra Lillelord trilogien til Johan Borgen.

Johan Borgen var diagnosert som Bipolar, om jeg skulle gjette høres det veldig sånn ut for meg. Men jeg er ingen ekspert, så det beste ville vel være om du oppsøkte fastlegen din og ble satt inn i systemet!

Takk for svaret ditt!

Jeg iler av sted for å skaffe meg trilogien! Tusen takk for tipset!

Morsomt nok er det en i min bekjentskapskrets som flere ganger har sagt at jeg ville like nettopp de bøkene.

Det betyr virkelig mye å få respons når man tar opp noe som er så uartikulerbart og "svevende".

Jeg ønsker deg en god helg!

[bibben]

har nesten noe grensepsykotisk ut... eller??

Ja, jeg er også selv inne på den tanken når det er som værst.

Når man skal begynne å forstå en tilstand eller et problem, er det selvsagt nyttig å ha et begrep å ta tak i. Termen du presenterer er derfor nyttig.

Takk skal du ha!

[bibben]

Jeg tror at mange mennesker har problemer med grensene sine i forhold til andre mennesker. Det er vel ikke uvanlig å av og til føle seg usikker på hvor en selv slutter og den andre begynner, eller føle at ens egen personlighet/følelser/tanker er vage og uklare.

Jeg tror at langtidsterapi (lengre enn et halvt år) kan hjelpe på slike problemer. Særlig hvis man ellers er velfungerende (slik du beskriver at du er). Og det høres ut som at du har behov for en form for terapi, for slik du beskriver dine problemer høres de mer intens og plagsom ut enn det som er vanlig for folk flest.

Takk Marlene, for svaret ditt.

Tilstanden påvirker mange av mine relasjoner og forhold til andre, da også kontakten med helsevesenet.

Takk for at du ville svare meg. Måten du og de andre responderer på, gir meg litt mere guts til å ta tak i problemstillingen.

Jeg håper du får en fin helg

[bibben]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver,grensene mellom meg og andre,hvisket ut på en måte.

Og alt blander seg inni meg,en kan lett bli utslitt av det.

Derfor holder jeg folk på avstand noen ganger,alt bli for tett....og slitsomt.

Det sies jo at det finnes medisiner som kan lage en "usynlig vegg",slik at man slipper alle de ytre påvirkningene....

Men rar som jeg er...tenker jeg annerledes om det.

Folk som sliter får ofte en utvidet aura, og siden de da omfavner andre med sin aura,kjenner de også andres følelser,tanker..osv.

Det jeg har lært er at man må "dra til seg" sin egen aura,og be om beskyttelse.

Eller..lære seg å leve med det,at man er overfølsom,for noen mennesker er det.

Lære seg å akseptere,at sånn er jeg,dette er meg!

Og som sakt tror jeg jo at alt er energi.Og når man er i kontakt med menneskers aura,smelter energiene sammen.

Ellers vet jeg at noen benytter visualiserings teknikker,de ser for seg at det er en mur rundt dem,en mur av lys,og gjennom den kommer ingen andres energier.

Dette har ikke fungert så bra for meg,så jeg får lære meg å leve med det.

Vet hvordan det er iallefall.

Håper du finner ut av det,på din måte....=)

Takk for engasjementet. Det er nok sikkert et fornuftig grep å sørge for litt avstand når disse følelsene tar overhånd.

Jeg må innrømme at jeg ikke er så "alternativ" i tankegangen at jeg helt skjønner dette med auraer og energier, men jeg forstår i alle fall at jeg ikke er alene om å slite med disse tingene fra tid til annen.

Det er godt å ikke føle seg alene.

God helg!

[bibben]

Jeg er litt usikker på hva du mener. Mener du at det føles som du rent fysisk mangler en grense/omkrets? Eller er det mer psykisk/følelsesmessig, at du ikke helt klarer å skille dine egne meninger/følelser fra andres, at du lett lar deg påvirke?

Hei Orio!

Når jeg snakker om omkrets og grenser, er det hovedsakelig følelsesmessig, og da på et psykologisk plan. Allikevel kan jeg, når det er som værst, faktisk føle at det dreier seg om hele meg, min kropp, mitt utseende, mitt vesen. Det at andre ikke skulle kjenne meg igjen, er nok nettopp relatert til en skjør oppfatning om et kontinuerlig ytre.

Dette er vanskelig å snakke/skrive om merker jeg, men er det et sted det kanskje er litt gehør for slike "spaca" greier, er det kanskje her på DOL.

Eller hva tror du?

[ulva]

Jeg opplevde det samme som deg i en periode da jeg begynte å bli alvorlig psykotisk. Dette med å mangle grenser mellom meg og omgivelsene var svært plagsomt og gjorde at jeg isolerte meg. Orket ikke andre menneskers nærvær.

Det som gav en markant slutt på denne opplevelsen var oppstart av anti-psykotika. Da fremsto plutselig verden som veldefinert og vegger og tak var brått "tomme" for merkelige vesener. Jeg følte ikke lenger at jeg kunne vite andre menneskers tanker, og utviklet en ganske sterk angst til å begynne med. Etterhvert lærte jeg meg andre måter å forstå andre mennesker på.

Jeg vet ikke om dette er svaret for deg. Om det bør behandles kommer vel an på hvor hemmende og forstyrrende det er for deg. Dersom du slik som jeg begynner å isolere deg på grunn av dette, er vel tiden kommet for å oppsøke hjelp. Går du i noen form for terapi?

[Gjest bry]

Takk for engasjementet. Det er nok sikkert et fornuftig grep å sørge for litt avstand når disse følelsene tar overhånd.

Jeg må innrømme at jeg ikke er så "alternativ" i tankegangen at jeg helt skjønner dette med auraer og energier, men jeg forstår i alle fall at jeg ikke er alene om å slite med disse tingene fra tid til annen.

Det er godt å ikke føle seg alene.

God helg!

Takk for det.

God helg til deg...C",)

[bibben]

Jeg opplevde det samme som deg i en periode da jeg begynte å bli alvorlig psykotisk. Dette med å mangle grenser mellom meg og omgivelsene var svært plagsomt og gjorde at jeg isolerte meg. Orket ikke andre menneskers nærvær.

Det som gav en markant slutt på denne opplevelsen var oppstart av anti-psykotika. Da fremsto plutselig verden som veldefinert og vegger og tak var brått "tomme" for merkelige vesener. Jeg følte ikke lenger at jeg kunne vite andre menneskers tanker, og utviklet en ganske sterk angst til å begynne med. Etterhvert lærte jeg meg andre måter å forstå andre mennesker på.

Jeg vet ikke om dette er svaret for deg. Om det bør behandles kommer vel an på hvor hemmende og forstyrrende det er for deg. Dersom du slik som jeg begynner å isolere deg på grunn av dette, er vel tiden kommet for å oppsøke hjelp. Går du i noen form for terapi?

Hei Ulva!

Takk for godt svar. Jeg har nok vært på grensen noen ganger, men ikke vippet helt over i psykose, for å si det slik.

Tilstanden, som varierer i intensitet, er plagsom og forstyrrende. Jeg blir altfor oppslukt i andres bevissthet, og driver en overintens analyse av en mengde, sikkert unødvendige, detaljer.

Jeg er en racer på små tegn og hint, og prøver etter beste evne å navigere etter disse. Dette tar på kreftene, og det sluker energi som jeg selvsagt kunne brukt på andre mer fornuftige ting.

Denne skjørheten, og diffuse grensegangen mellom meg og andre, opplever jeg for eksempel også med den psykologen jeg har kontakt med.

Jeg tar Trilafon (nå 8 mg/dg), men jeg føler ikke at dette problemet er blitt kartlagt eller utredet. Jeg er derfor på leting etter et navn eller begrep på denne tilstanden, som jeg kanskje kan presentere for helsevesenet slik at jeg kan få hjelp med dette på en tilfredsstillende måte.

[Gjest kameleonjenta]

Hei Ulva!

Takk for godt svar. Jeg har nok vært på grensen noen ganger, men ikke vippet helt over i psykose, for å si det slik.

Tilstanden, som varierer i intensitet, er plagsom og forstyrrende. Jeg blir altfor oppslukt i andres bevissthet, og driver en overintens analyse av en mengde, sikkert unødvendige, detaljer.

Jeg er en racer på små tegn og hint, og prøver etter beste evne å navigere etter disse. Dette tar på kreftene, og det sluker energi som jeg selvsagt kunne brukt på andre mer fornuftige ting.

Denne skjørheten, og diffuse grensegangen mellom meg og andre, opplever jeg for eksempel også med den psykologen jeg har kontakt med.

Jeg tar Trilafon (nå 8 mg/dg), men jeg føler ikke at dette problemet er blitt kartlagt eller utredet. Jeg er derfor på leting etter et navn eller begrep på denne tilstanden, som jeg kanskje kan presentere for helsevesenet slik at jeg kan få hjelp med dette på en tilfredsstillende måte.

Tror ikke dette er psykose- høres ut som identitetsdiffusjon, altså manglende klar følelse av å ha et selv..som kan oppleves, som du sier, ved en manglende følelse av å være en "helhet". mine tanker går veldig lett til emosjonelt ustabil pf når jeg leser innleggene dine her, men jeg er overhodet ingen fagperson.. Derimot har jeg tendenser til denne pf selv, og kjente meg litt igjen i det du beskriver. Jeg vet at dette er veldig vanlig ved eupf. Du kan jo lese litt om emosjonelt ustabil pf og se om det kunne være noe i det? Det er jo ikke sikkert i det hele tatt at du har dette!

Som sagt så kjenner jeg meg litt igjen, om enn ikke like kraftig. Må si jeg føler meg som en hel person, og jeg føler meg trygg poå min identitet. Vet hvem jeg er - er veldig trygg på mine holdninger og verdier, hva jeg står for osv. Men føler meg litt "kunstig"..kameleonaktig.. Veldig vanskelig å forklare, men det går ut på at jeg har mange måter å være på overfor ulike mennesker - mange nyanser av meg selv. Jeg tilpasser meg - mer enn folk flest, tror jeg - til de personene jeg møter. Har ikke én måte å være på. Dette kan medføre at jeg føler meg litt fremmed for meg selv. F.eks. hvis jeg leser et brev, innlegg e.l. jeg har skrevet, så kjenner jeg ikke nødv.vis meg selv igjen i det, og kan ofte tenke "er det virkelig jeg som har skrevet dette?" Altså, ikke i det rent innholdsmessige, men i måten å skrive på - det bildet av meg jeg serverer de som skal lese det jeg har skrevet.. De fleste har sin "signatur", som gjør at andre kan kjenne dem igjen i f.eks. noe de har skrevet, eller i væremåte ellers. Men jeg har liksom ikke det, jeg, da.. Dette gjelder vel kun i kommunikasjon med andre; for i f.eks. dagbøker kjenner jeg meg selv igjen - der har jeg min egen "signatur"/stempel. Der reflekteres selve _meg_, føler jeg. Så det handler tydeligvis om mine grenser i forhold til andre, som du selv er inne på i ditt innlegg. Men jeg føler ikke at jeg "flyter over i andre", det gjør jeg ikke.

Men så er det det at jeg ikke vet om dette skyldes frykt for ikke å bli likt (er redd for avvisning), at det er derfor jeg gjør meg mer lik andre, eller om det er et utslag av et ustabilt selv. Dette opptar meg en del, og det hadde vært interessant å høre om du har det på samme måte?

Denne tilpasningen til andre går også så langt at jeg lett tar etter andre når det gj. gester/kroppsspråk, måte å snakke på etc.. Gjør du det? Prøver å la være, for er så redd folk skal merke det.. Akkurat dette synes jeg er ganske sprøtt.. Og frustrerende.

Kjenner meg også veldog igjen i det du sier om å være var for andres signaler.. Det er veldig slitsomt.

Alle har jo mange identiteter og spiller ulike roller, men likevel så har man en kjerne av mer eller mindre statisk/kontinuerlig karakter. Det er vel denne kjernen som er selvet eller personligheten.. Og det er vel her problemet ligger: tror ikke jeg har en ferdigutviklet slik "kjerne" å bringe med meg i ulike roller..

Kjenner du deg igjen i noe av dette? Eller noen andre?

[bibben]

Tror ikke dette er psykose- høres ut som identitetsdiffusjon, altså manglende klar følelse av å ha et selv..som kan oppleves, som du sier, ved en manglende følelse av å være en "helhet". mine tanker går veldig lett til emosjonelt ustabil pf når jeg leser innleggene dine her, men jeg er overhodet ingen fagperson.. Derimot har jeg tendenser til denne pf selv, og kjente meg litt igjen i det du beskriver. Jeg vet at dette er veldig vanlig ved eupf. Du kan jo lese litt om emosjonelt ustabil pf og se om det kunne være noe i det? Det er jo ikke sikkert i det hele tatt at du har dette!

Som sagt så kjenner jeg meg litt igjen, om enn ikke like kraftig. Må si jeg føler meg som en hel person, og jeg føler meg trygg poå min identitet. Vet hvem jeg er - er veldig trygg på mine holdninger og verdier, hva jeg står for osv. Men føler meg litt "kunstig"..kameleonaktig.. Veldig vanskelig å forklare, men det går ut på at jeg har mange måter å være på overfor ulike mennesker - mange nyanser av meg selv. Jeg tilpasser meg - mer enn folk flest, tror jeg - til de personene jeg møter. Har ikke én måte å være på. Dette kan medføre at jeg føler meg litt fremmed for meg selv. F.eks. hvis jeg leser et brev, innlegg e.l. jeg har skrevet, så kjenner jeg ikke nødv.vis meg selv igjen i det, og kan ofte tenke "er det virkelig jeg som har skrevet dette?" Altså, ikke i det rent innholdsmessige, men i måten å skrive på - det bildet av meg jeg serverer de som skal lese det jeg har skrevet.. De fleste har sin "signatur", som gjør at andre kan kjenne dem igjen i f.eks. noe de har skrevet, eller i væremåte ellers. Men jeg har liksom ikke det, jeg, da.. Dette gjelder vel kun i kommunikasjon med andre; for i f.eks. dagbøker kjenner jeg meg selv igjen - der har jeg min egen "signatur"/stempel. Der reflekteres selve _meg_, føler jeg. Så det handler tydeligvis om mine grenser i forhold til andre, som du selv er inne på i ditt innlegg. Men jeg føler ikke at jeg "flyter over i andre", det gjør jeg ikke.

Men så er det det at jeg ikke vet om dette skyldes frykt for ikke å bli likt (er redd for avvisning), at det er derfor jeg gjør meg mer lik andre, eller om det er et utslag av et ustabilt selv. Dette opptar meg en del, og det hadde vært interessant å høre om du har det på samme måte?

Denne tilpasningen til andre går også så langt at jeg lett tar etter andre når det gj. gester/kroppsspråk, måte å snakke på etc.. Gjør du det? Prøver å la være, for er så redd folk skal merke det.. Akkurat dette synes jeg er ganske sprøtt.. Og frustrerende.

Kjenner meg også veldog igjen i det du sier om å være var for andres signaler.. Det er veldig slitsomt.

Alle har jo mange identiteter og spiller ulike roller, men likevel så har man en kjerne av mer eller mindre statisk/kontinuerlig karakter. Det er vel denne kjernen som er selvet eller personligheten.. Og det er vel her problemet ligger: tror ikke jeg har en ferdigutviklet slik "kjerne" å bringe med meg i ulike roller..

Kjenner du deg igjen i noe av dette? Eller noen andre?

Tusen takk skal for dine gode innspill! Du presenterer mange relevante momenter, og jeg ser at du virkelig vet hvor skoen trykker.

Du spør om jeg kan kjenne meg igjen i det å ha et diffust eller svakt ”kjerne-selv”. Svaret er definitivt ”ja”, og jeg følger tankegangen din om at et slikt ”kjerne-selv” må ligge i bunnen for å skape trygghet og opplevelse av kontinuitet omkring ens egen selvopplevelse.

En konsekvens av å være fremmed for seg selv på denne måten, er for meg et problem med å være alene. Det er som om jeg opphører å ”være” når det ikke er andre tilstede. Tiden står stille, det er en slags ”ikke-eksistens”.

Av natur er jeg et sosialt menneske, og dette passer jo godt i relasjon til nettopp dette behovet for andre mennesker.

Heldigvis føler jeg at det å være alene med meg selv, som jo er en naturlig del av livet, er blitt lettere etter at jeg begynte å bruke internett (les DOL). Da er det som om jeg alltid har en mulighet for kontakt, og at jeg da er ”levende” når jeg er i kontakt med dette forumet (da også som leser).

Videre måtte jeg virkelig trekke på smilebåndet av dette du skriver om tilpasning, og det å ta etter kroppsspråk, gester osv. – jeg kjenner meg igjen i dette i høyeste grad!

Fordelen med denne tilbøyeligheten, er at man blir superflink til å ta etter. Dette kan selvsagt benyttes i humoristisk sammenheng når man er i det rette slaget!

Det å være en god kamelon, har derfor virkelig også sine fordeler. Fordelen er knyttet til det å være sosialt tilpasningsdyktig. Fordi jeg har det slik, vet med meg selv at jeg klarer det meste på den sosiale arena.

Men ofte opplever jeg også at denne kamelonske virksomheten er en stor belastning, og tar så mye krefter, at ”vinninga går opp i spinninga”.

Årsaken til denne overaktive tilpasningen, kan selvsagt skyldes frykt for ikke å bli likt, og det kan være grunnet et svakt selv. For mitt vedkommende, tror jeg det er en kombinasjon av begge disse forklaringene.

I min søken etter svar og mer forståelse omkring disse problemene, har jeg funnet en del om eupf. på nettet og på UB. Under denne ”hatten” finner jeg mange ting som virker kjent. Mange steder synes jeg dessverre at denne diagnosen blir presentert på så negativt vis, for å si det slik. Dette med konfliktskaping og aggresjon trekkes ofte frem. Når det er sagt, er det jo ikke slik at man nødvendigvis oppfyller alle kriterier i den diagnose, så jeg bør kanskje ikke henge meg opp i akkurat det.

En bok som imidlertid omtaler eupf på en, etter mitt skjønn, grei måte, er Johan Cullbergs ”Dynamisk Psykiatri”.

Jeg leter selvsagt videre etter mer stoff som kan forklare disse fenomenene, og kanskje virke støttende eller skape håp. Hvis du kommer over noe du tenker kan være interessant, blir jeg glad for et hint fra deg

Opplevelsen av ”invadering”, og at jeg ”forsvinner” inn i andre, varierer heldigvis, og jeg kan ha perioder der jeg føler meg mer hel enn ellers. Dette gir meg indikasjoner på at de dårlige periodene ikke er permanente, og håpet om bedring er sterkt til stede. Jeg trenger bare å vite hvordan jeg blir bra.

Med fare for at jeg om et øyeblikk ikke kjenner igjen at det er jeg som har skrevet dette skynder jeg meg å få det av gårde!!! Det skjer nemlig svært så ofte, også på min banehalvdel!

Igjen takk for ditt svar, det var en fin start på dagen! God lørdag!

[Gjest aldri helt sikker]

Tusen takk skal for dine gode innspill! Du presenterer mange relevante momenter, og jeg ser at du virkelig vet hvor skoen trykker.

Du spør om jeg kan kjenne meg igjen i det å ha et diffust eller svakt ”kjerne-selv”. Svaret er definitivt ”ja”, og jeg følger tankegangen din om at et slikt ”kjerne-selv” må ligge i bunnen for å skape trygghet og opplevelse av kontinuitet omkring ens egen selvopplevelse.

En konsekvens av å være fremmed for seg selv på denne måten, er for meg et problem med å være alene. Det er som om jeg opphører å ”være” når det ikke er andre tilstede. Tiden står stille, det er en slags ”ikke-eksistens”.

Av natur er jeg et sosialt menneske, og dette passer jo godt i relasjon til nettopp dette behovet for andre mennesker.

Heldigvis føler jeg at det å være alene med meg selv, som jo er en naturlig del av livet, er blitt lettere etter at jeg begynte å bruke internett (les DOL). Da er det som om jeg alltid har en mulighet for kontakt, og at jeg da er ”levende” når jeg er i kontakt med dette forumet (da også som leser).

Videre måtte jeg virkelig trekke på smilebåndet av dette du skriver om tilpasning, og det å ta etter kroppsspråk, gester osv. – jeg kjenner meg igjen i dette i høyeste grad!

Fordelen med denne tilbøyeligheten, er at man blir superflink til å ta etter. Dette kan selvsagt benyttes i humoristisk sammenheng når man er i det rette slaget!

Det å være en god kamelon, har derfor virkelig også sine fordeler. Fordelen er knyttet til det å være sosialt tilpasningsdyktig. Fordi jeg har det slik, vet med meg selv at jeg klarer det meste på den sosiale arena.

Men ofte opplever jeg også at denne kamelonske virksomheten er en stor belastning, og tar så mye krefter, at ”vinninga går opp i spinninga”.

Årsaken til denne overaktive tilpasningen, kan selvsagt skyldes frykt for ikke å bli likt, og det kan være grunnet et svakt selv. For mitt vedkommende, tror jeg det er en kombinasjon av begge disse forklaringene.

I min søken etter svar og mer forståelse omkring disse problemene, har jeg funnet en del om eupf. på nettet og på UB. Under denne ”hatten” finner jeg mange ting som virker kjent. Mange steder synes jeg dessverre at denne diagnosen blir presentert på så negativt vis, for å si det slik. Dette med konfliktskaping og aggresjon trekkes ofte frem. Når det er sagt, er det jo ikke slik at man nødvendigvis oppfyller alle kriterier i den diagnose, så jeg bør kanskje ikke henge meg opp i akkurat det.

En bok som imidlertid omtaler eupf på en, etter mitt skjønn, grei måte, er Johan Cullbergs ”Dynamisk Psykiatri”.

Jeg leter selvsagt videre etter mer stoff som kan forklare disse fenomenene, og kanskje virke støttende eller skape håp. Hvis du kommer over noe du tenker kan være interessant, blir jeg glad for et hint fra deg

Opplevelsen av ”invadering”, og at jeg ”forsvinner” inn i andre, varierer heldigvis, og jeg kan ha perioder der jeg føler meg mer hel enn ellers. Dette gir meg indikasjoner på at de dårlige periodene ikke er permanente, og håpet om bedring er sterkt til stede. Jeg trenger bare å vite hvordan jeg blir bra.

Med fare for at jeg om et øyeblikk ikke kjenner igjen at det er jeg som har skrevet dette skynder jeg meg å få det av gårde!!! Det skjer nemlig svært så ofte, også på min banehalvdel!

Igjen takk for ditt svar, det var en fin start på dagen! God lørdag!

Dere tar opp ett veldig interessant tema her.

Og jeg kjenner meg igjen i mye av dette.

Jeg har blandet pf, har også fått en spesifikk pf men foretrekker å forholde meg til blandet.

Jeg kan ofte føle at mitt "selv" forsvinner sammen med andre mennesker, at andre "invaderer" meg. Føler meg da flytende, som en masse. At jeg på en måte ikke er hel fra innerst til ytterst. Det skal ikke så mye sosial kontakt til før jeg trekker meg tilbake, da føler jeg at andre har "rotet" i personligheten min.

Da må jeg ha lange perioder i ensom, for å hente meg inn igjen og bygges opp igjen.

Jeg har ett stort behov for å holde på dette selvet. Jeg greier på en måte ikke å godta at andre skal "ødelegge" meg. Utrolig vanskeli å forklare men jeg blir på en måte klar over at jeg kan formes av andre og at det føles skremmende. Så jeg prøver å unngå denne "kameleon oppførselen", det vil på en måte være å også utagere andres "ødeleggende" kraft...

Dette ender med at jeg ikke sier så mye i sosiale sammenhenger, jeg lager en vegg av beskyttelse.

Samtidig kan jeg føle meg både sterk og sikker, men bare alene eller i helt trygge omgivelser.

Tror familien oppfatter meg som sterk og med en sikkert personlighetsstuktur. Sammen med dem kan jeg ofte være den sterkest.

[bibben]

Dere tar opp ett veldig interessant tema her.

Og jeg kjenner meg igjen i mye av dette.

Jeg har blandet pf, har også fått en spesifikk pf men foretrekker å forholde meg til blandet.

Jeg kan ofte føle at mitt "selv" forsvinner sammen med andre mennesker, at andre "invaderer" meg. Føler meg da flytende, som en masse. At jeg på en måte ikke er hel fra innerst til ytterst. Det skal ikke så mye sosial kontakt til før jeg trekker meg tilbake, da føler jeg at andre har "rotet" i personligheten min.

Da må jeg ha lange perioder i ensom, for å hente meg inn igjen og bygges opp igjen.

Jeg har ett stort behov for å holde på dette selvet. Jeg greier på en måte ikke å godta at andre skal "ødelegge" meg. Utrolig vanskeli å forklare men jeg blir på en måte klar over at jeg kan formes av andre og at det føles skremmende. Så jeg prøver å unngå denne "kameleon oppførselen", det vil på en måte være å også utagere andres "ødeleggende" kraft...

Dette ender med at jeg ikke sier så mye i sosiale sammenhenger, jeg lager en vegg av beskyttelse.

Samtidig kan jeg føle meg både sterk og sikker, men bare alene eller i helt trygge omgivelser.

Tror familien oppfatter meg som sterk og med en sikkert personlighetsstuktur. Sammen med dem kan jeg ofte være den sterkest.

Hei igjen!

Det er interessant å få varierte innspill. På den måten kommer nyansene frem, og det avdekkes ulike strategier man bruker for å leve med situasjonen.

Det er helt tydelig at du og jeg har valgt hver vår strategi når det gjelder sosial kontakt. Jeg er så enig, så enig i det du nevner om at det er utdrenende og tappende å måtte forholde seg til andre når "skjørheten" er som værst. Samtidig er det som om nettopp den sosiale kontakten gir meg næring. Den fyller meg med viktige elementer eller komponenter som jeg bruker for å bygge opp noe i nærheten av den helheten jeg ønsker. Som jeg har skrevet lengre nede, føler jeg meg nesten som en "ikke-person" når jeg er alene. Når det er på sitt værste, er jeg redd for at jeg blir helt borte.

Du skriver at dine næreste sosiale kontakter ser på deg som en sterk person. Det er godt at du har en arena der du føler det skikkelig på høyden. Det trenger vi! Det er også de menneskene jeg er tryggest på som jeg har kontakt med når jeg føler meg dårligst. Mer krevende sammenhenger, der jeg må forholde meg til mer perifere mennesker, er veldig belastende.

Som jeg skrev til kamelonjenta, har jeg da heldigvis utviklet meg til å bli en god kamelon og surfer, og jeg klarer derfor veldig mye. Det er jeg glad for.

Jeg har vært ute av den vanlige samfunns-pulsen i lengre tid, og er veldig spent på å møte en arbeidssituasjon igjen. Jeg går inni meg å psyker meg opp til å ta utfordringene på strak arm!!!

Ha en fin søndag!