Hvor begynner en og hva gjør en når en får vite at olderfar har befølt .........

[Gjest Hva gjør vi]

3 av mine døtre? Dette er en fryktelig situasjon. Det begynte med at min datter på 13 år fortalte meg at oldefar hadde gått for langt da han tok hånden sin ned i buksa på henne. Hun kunne da fortelle at han hadde ved flere anledninger over lang tid klappet henne på rompa, og tatt på puppene hennes. Jeg ble selvfølgelig rasende og ringte til oldefar, som nektet alt i den forbindelse. Istedet ba han meg reise til helv....for at jeg hadde beskylt han for det.

Jeg snakket så med min eldste datter som nå er 19 år. Hun kunne fortelle at oldefar hadde gjort de samme tingene med henne fra hun var ca 12 år, men at hun synes det var så flaut at hun ikke hadde orket å prate om det. Hun hadde også tenkt at han kanskje ikke hadde gjort nok galt, siden det var beføling det var snakk om.

Datteren min på 13 år sier at han har gjort de samme tingene med lillesøster som bare er 6 år, men at hun ikke forstår hva han egentlig gjorde. Har ikke snakket med den minste datteren min, da alt virker helt ok, og hun har ikke sagt noe.

Må legge til at vi i alle år har stått mine besteforeldre og barnas oldeforeldre svært nært. Jeg har stillt opp for dem i alle år. Så for meg og barna er dette som de forteller meg et svært grovt tillitsbrudd, da dette går ut over mange.

Var i kontakt med en slik plass for incestoffre og spurte meg litt frem. De sa det var en vurderingssak hvorvidt jeg skulle anmelde han. Det kunne bli en belastning for barna, da han nekter alt.

Hva skal jeg gjøre, og hvor begynner jeg. Det er noen mnd siden dette ble fortalt meg. Oldefar brøt fullstendig kontakten og er ikke villig til å innrømme eller be om unskyldning. Oldemor er helt fortvilet, og tør ikke si noe til han da han er svært dominerende.

[Gjest lysrøret]

Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til. Men jeg hadde gått og anmeldt ham!

Ingen skal få lov til å gjøre slike ting med barn. Uansett hvor mye familie de er.

synes jeg.

Og uansett hva du bestemmer å gjøre så hold dine barn langt unna ham for bestandig!

[Ørkenvandreren]

Tja, jeg tror jeg hadde ringt BUPP (pga de to yngste) og VOP (pga den eldste), og bedt om en samtale og bedt om deres faglige råd (du må trolig ha henvisning fra fastlegen).

Det han (mest sannsynlig) har gjort er helt uakseptabelt og ganske sikkert lovstridig, men jeg ville likevel ikke latt følelsene løpe av meg og anmeldt ham "okke som". Jeg synes det styrende her er hvor traumatisert barna er, og her kommer de faglige rådene inn. Er de lite preget av det, ville jeg latt være å anmelde. Er de svært preget av det, eller risikerer "senskader" ville jeg trolig anmeldt det. Men husk at en straffesak er en _tøff_ prosess for _alle_ parter. Å bryte all kontakt med oldefar ville jeg i alle tilfeller gjort.

[Lillemus]

Jeg er enig med lysrøret - anmeld grisen! Familie eller ikke familie, det er dine barn som er hovedsaken her, ikke en gammel gubbe!

Men snakk med de to eldste først, dersom de nekter konsekvent på anmeldelse så bør det kanskje droppes. Uansett regner jeg med at all kontakt med grisen er opphørt for godt? At det går utover oldemor som er en uskyldig part er trist, men da får hun heller komme på besøk hos dere.

[Åsemor]

Min første prioritering hadde vært å fått hjelp til ungene. Psykolog eller støttesenter mot incest eller lignende.

[Gjest Vinteren]

Det VIKTIGSTE er at du støtter barna dine 100 % og PRATER om det. Det er viktig at de får bearbeidet det de har opplevd. Jeg ville definitivt anmeldt forholdet, men det er ennå viktigere at deres liv ikke blir ødelagt av dette. Det høres kanskje dramatisk ut, men det kan faktisk skje dersom det ikke tas alvorlig nok.

Jeg har ei venninne som ble befølt av sin bestefar da hun var liten. Dette kom frem først da hun var rundt 20 år. Dette har skapt store relasjonelle problemer. Hun oppdaget også at flere av søskenbarna hennes hadde opplevd det samme, men ingen hadde turd å si noe. Dette har gjort mer med henne enn man skulle tro.

Så det viktigste er at de ikke sitter inne med noe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare understreke nok at dere må PRATE om det. Føler du deg ikke kompetent nok (noe jeg ikke hadde følt meg som, psykologer vet heller hvilke riktige spørsmål de ska stille), kontakt noen andre som er, og som barna får et tillitt til.

Huff, det er trist at oldemoren er dominert av mannen sin, og man skulle jo gjerne "skånet" henne også ved å ikke reagere på det som har skjedd, men da står ikke barnas behov i fokus - og det bør de gjøre!

Bra du tar affære! Og bra du har tatt et ordentlig standpunkt i forhold til oldefaren - det er garantert til stor hjelp for døtrene dine! Da vet de at det iallefall ikke er dem det er noe galt med (for det er tanker som faktisk kan komme, selv om det for oss er en selvfølge at det ikke er deres feil).

Kanskje gir det inn med teskje for deg, men bedre det enn å ikke svare på innlegget i det hele tatt!

[hjertebarnet]

Jeg vil bare slutte opp om det de nedenfor har rådet til.

I tillegg vil jeg si, at å anmelde også kan være bra i forhold til døtrene dine, også i ettertid. Det er en måte å synliggjøre på at det som har skjedd faktisk er kriminelt. Dette kan være viktig for dem resten av livet. Selvsagt kan det være at pga "bevisets stilling" blir det henlagt, men da er det iallfall ikke pga noe dere har latt være å gjøre.

Dessuten er det ikke sikkert dere taper saken når det er tre barn som forteller om det samme.

Var jeg dere, ville jeg også tatt kontakt med andre eventuelle søskenbarn og deres foreldre, fortelle hva dine barn har opplevd, og undersøke om flere har opplevd dette. For alt man vet, kan det til og med gjelde nabobarn.

Alt dette gjør at det også er viktig at dere får inn politiet. Mener nå jeg.

Men ta også kontakt med BUP for å få bearbeidet barnas opplevelser.

[skorpionfisken]

Jeg ville i allefall gjort hva jeg kunne for å gi barna mine trygghet på at jeg tror dem, og at det er oldefar som har gjort noe galt, og at det er hans feil at de ikke lenger har kontakt.

Så ville jeg gjøre mye for å beholde kontakten med oldemor, som er uskyldig oppi dette.

Har oldefar flere oldebarn som har opplevd noe lignende? Hva med deg og andre barnebarn, kan du huske at dere ble utsatt for det? Hva med generasjonen over deg? Om ikke, kan oldefar har blitt senil og ikke skjønner hva han gjør. Hvorfor hoppe over barn og barnebar for plutselig å gå løs på oldebarn? Kan han ha fått en personlighetsendring etter at han ble gammel? Kanskje han trenger noe slags behandling.

Om barna (de eldste) er komfortable med å slippe å se oldefar mer, så kanskje det mest skånsomme for dem er å ikke dra dem inn i en rettssak siden det var beføling og ikke noe farligere (er dere sikker på at det bare var beføling?). Den eldste er jo myndig og bestemmer selv om oldefar skal anmeldes. Gjør hun det så ville jeg gjort det på vegne av de yngste også, for å støtte henne.

Det kan være straff nok for oldefar å vite at alle hans etterkommere vet. For jeg ville spurt ut ALLE sammen, sånn at de vet hva som har foregått hos dere.

[fresja]

Da din eldste datter er 19 år, er vel oldefar ca 80 år eller mer. Jeg vet ikke om jeg ville gjort noe. Han har jo ingen kontakt med jentene mer.

[Gjest sol etter regn :o)]

1. Det som er viktigst, er at du stiller opp for døtrene dine, og skaffer dem den hjelpen DE trenger (på det psykiske plan). Vis dem at du er der for dem, og vis dem at du er glad i dem.

2. KUTT ALL KONTAKT MED JÆVELEN!

3. Søk hjelp for døtrene dine, som de andre nevner under her.

_ _ _ _

De skadene man blir påført av slik tafsing, er ikke nødvendigvis av de mest voldsomme, traumatiske ettervirkningene (som ved incest- m/samleie, voldtekt ol). Men de kan være snikende og dyptpløyende likevel. For min del har det fått stor betydning for mitt (følelses-)liv, og nå som voksen, ser jeg klart sammenhengen mellom overgrepene og mitt følelsesmessige og sosiale liv.

Jeg ble befølt av min bestefar over mange år... Det tok lang tid før jeg fortalte det med ord til mine foreldre. Det har vist seg i etterkant at han alltid har vært en ekkel gris, som har klappet, befølt og gud vet hva, "gud og hvermann" i alle de år.

Jeg har alltid vært sterk, og klart meg godt. Men har alltid hatt et dårlig selvbilde, og aldri orket å "forholde meg" til kroppen min. Det er hva HAN har ødelagt for meg. Han ødela ungdomstiden min - den tiden alle skulle være forelsket og utforske.

Jeg var alltid tilbaketrukket og tilsynelatende "lat". Jeg VILLE være med, men holdt meg mest hjemme. Hadde en veninneflokk, men var alltid litt "på siden" - var ikke med ute og rak gatelangs. Hang ikke på kiosken/klubben sammen med de andre og sånn..

Jeg hadde ikke et bevisst forhold til min egen kropp, i den forstand at den var noe som "ikke angikk meg". Seksuelt sett har det ikke ødelagt så mye for meg, jeg fikk ingen hemninger på det området (merkelig nok?), så jeg fikk meg omsider en kjæreste og ble selvsagt gravid omtrent i det jeg ble myndig.. (Prevansjon? Trenger man DET? -kroppen min angikk meg ikke).

Foreldrene mine har fortsatt å ha kontakt med bestefar i etterkant. De føler seg maktesløse, og vet ikke hva de skal gjøre. De tror på meg, det er ikke "tvil i deres sjel", men de mener JEG skal konfrontere han med anklagene, og innen jeg har gjort det, "kan ikke"/"vil ikke" de gjøre noe. Jeg for min del vil bare ALDRI ha noe mer med fyren å gjøre, ikke snakke med, ikke se, ikke møte, ikke HØRE OM.

Det er ikke noen hjertelighet i det, men de HAR kontakt. For meg er dette det største sviket de kunne gjort. De VET hva jeg føler om at de har kontakt, men likevel er de "for feige" til å kutte ut. "Han er jo så gammel".. osv.

Jeg tenker: hadde det vært en av DEM som hadde blitt befølt, så hadde JEG ringt opp/oppsøkt jævelen og "tatt han av dage" = skjelt han noe jævlig ut. Virkelig tatt dem i forsvar, og gjort det KLART for drittsekken at heretter var ALLE familiebånd og all kontakt brutt. Jeg føler meg veldig bitter og såret for at de ikke stiller opp for meg på akkurat dette.

_ _ _ _

Jeg beundrer deg for det du har gjort for dine barn hittil. (Og slik SKAL det være!) Jeg er glad på deres vegne at de har en slik mor som deg. Med din innstilling tror jeg det skal gå bra med døtrene dine. Og du har en fordel fremfor mine foreldre; Du fikk vite om det "i tide". Ja, det har skjedd, men du har fremdeles muligheten til å bøte på det værste for de to minste, og sikkert for den eldste også.

VIS DEM at du er der for dem, snakk med dem og skaff dem HJELP! De tror kanskje ikke at de trenger det NÅ, men det kommer garantert senere, i en eller annen form. Om ikke annet, så kan du hjelpe dem til å få et bedre liv her og nå. Vær vár for forandringer i personlighet/vaner og ta tak i det.

Når det gjelder anmeldelse/rettssak, er dette alltid et vanskelig spørsmål. For MIN del er ikke dette så farlig, for her hadde det bare blitt henlagt uansett. (Det var over 10 år fra det siste overgrepet skjedde til det kom for en dag).

DU har en tenåringer og en 6åring (? husker ikke i farta), kanskje det er viktig å virkelig markere at det er begått en URETT mot dem. Snakk med ekspertisen, og hør hva de anbefaler. De har helt sikkert erfaring med folk som har gjort begge deler.

Det er klart vondt, og ubehagelig å gå gjennom en sånn sak, men kanskje man da mer eller mindre blir FERDIG med hele greia...?

Uansett hva dere ender opp med; jeg ønsker dere alt godt!

Husk: det er alltid