hvor skal man gjøre av seg?

[Gjest trillian]

det her blir kanskje et merkelig innlegg, men det er noe jeg lurer på.

ganske enkelt egentlig: hvor skal man gjøre av alle de vonde følelsene og tankene?

det er så mange av de, og det er slitsomt, ensomt og tungt å bære alt alene. de trekker meg ned. samtidig som en liten del av meg sitter på gjerdet og ser på, ser hva som skjer. fornuften min prøver å trekke meg opp, men lykkes ikke spesielt godt. det er så mange DUMME tanker, og selv om jeg vet at det er stemmen til Depresjon som snakker, klarer jeg ikke å kjempe imot.

det er den stemmen som sier til meg: du er håpløs. du er selvopptatt når du tenker på deg selv. du har ikke lov til si noe, fordi du ikke har lov til å være deprimert. DU teller ikke, det er de andre som teller. du skal ikke leve for deg selv, du skal ikke tenke på deg selv, du selv spiller ingen rolle! du er feit. du er patetisk. du skal ikke plage mennesker rundt deg, du er bare til bry.

stemmen til Depresjon sier til meg at jeg bare er en eneste stor byrde.

derfor prøver jeg å gjemme og glemme følelser og tanker. jeg spiser for mye eller ingenting i det hele tatt. jeg drukner meg selv i arbeid for å glemme, eller jeg sover døgnet rundt for å slippe å være bevisst. jeg later som jeg er normal, lever sånn som det er forventet at jeg skal, og prøver så godt jeg kan å være optimist.

men allikevel blir jeg spist opp innen ifra, føler at jeg'et forsvinner, føler at livet bare er slitsomt og mas.

og jeg føler jeg er til bry når jeg skriver her, om meg selv.

jeg føler jeg er en byrde for venner og familie.

min oppgave er å være takknemlig for livet og alt det gode, og være lykkelig. men jeg klarer ikke, jeg er ikke flink nok, jeg sliter meg ut, livet er bare mas. men jeg må fortsette allikevel, for de andres skyld.

hadde egentlig sagt til meg selv: ikke flere innlegg på DOL, om deg selv, trillian. du bare rører. ignorer deg selv, så forsvinner du :-) ... men akkurat nå er det så vondt å være meg, ekstra vondt å ikke kunne snakke.

selv om jeg har noen rundt meg som bryr seg, er jeg så redd for å være en byrde. det gjør alt bare enda vanskeligere. jeg har en venninne, som er der, og som virkelig bryr seg, og som hjelper. internettvenninne. hvis du leser dette (?) - vet du hvem du er.. tusen tusen takk enda en gang!

men, som sagt: etter å ha sendt alt dette kommer jeg til å angre. trillian, nå var du til bry for verden enda en gang. det er bare mas med deg. :-(

jeg føler ikke at jeg kan snakke med verken venner eller familie. familien kan jeg ikke skuffe, må leve opp til forventningene deres. vennene vil jeg ikke bry. selv om de sier at jeg ikke er til bry, vet jeg jo at jeg er det!

så hvor skal man gjøre av seg? for jeg trenger noen, jeg også. liker ikke å skrive her, men har gjort det enda en gang allikevel. unnskyld.

er litt nølende med å kontakte støtteapparat, søke hjelp, fordi jeg også der føler jeg er til bry og tar opp plassen til noen som trenger den mer enn meg. jeg er ikke syk nok. ikke frisk nok. ikke god nok til noenting.

jeg er .. ingenting.. :-(

hvordan kan jeg bli noe igjen? lære meg til å leve med meg selv?

*klem* og mange unnskyldninger for dette innlegget, fra trillian

[Gjest trillian]

... på at jeg sendte det innlegget. til bry igjen..

må slutte å bry dere og venner med alt dette. må holde kjeft. eller gå og plage en lege i stedenfor.

men det er bare dumt alt sammen.

skyldfølelse og depresjon spiser meg opp.

unnskyld..

[Knøttet]

Hei vennen...

jeg skjønner så alt for godt hvordan du har det...det er vondt å ha det sånn...hvis du vil kan du maile meg på [email protected]

syns det hadde vært veldig hyggelig å bli bedre kjent med deg, så vi kan støtte hverandre...hvis du vil da.

Du skal ihvertfall vite at du ikke er alene om å ha det sånn...

Stooor trøsteklem fra knøttet

[apekatt]

Kjære, kjære trillian!

Du har så mye å gi til andre her inne på dol. Hva med å begynne i si noen pene ord og gi deg selv litt oppmuntring også. Du skjønner det at DU er VERDIFULL, mye mer enn du aner!!! Den dumme stemmen som sier noe annet inne i deg - det er den som ikke har rett!

Du sier selv at du har mange rundt deg som bryr seg om og er glad i deg. Jeg er selv mamma til en flott jente, ja du vet jo hvem. Det er ikke noe vi som står rundt dere heller vil enn å være der for dere og bidra med hva det måtte være som kan hjelpe!!!

Man føler seg ganske hjelpeløs som forelder noen ganger også når man ikke når inn til den som sliter i det hele tatt.

Men tilbake til deg - jeg har lagt merke til at du ofte har skrevet om at du burde søke hjelp. Og JA - GJØR DET!! Du fortjener virkelig å få hjelp fra støtteapparatet og du tar IKKE opp plassen for noen som trenger den bedre enn deg!!!

Jeg ønsker deg alt godt, kjære venn og du må gjerne sende meg en mail hvis du har lyst til det.

[email protected]

*Klem* fra mamman til ...... som kaller seg

[zera]

....vær så snill... prøv å la være.... Men jeg kjenner følelsen... åååh, den er så sterk.... Det er ikke alltid jeg klarer å tvinge den tilbake heller... men noen ganger... Og hver gang er en seier!

En gang hørte jeg depresjon bli sammenliknet med kreft(!) Det er en del av deg, som egentlig ikke er en del av deg, som vokser til noe som egentlig ikke skulle vært der.... (Det var en forferdelig setning...) Om det blir stoppet tidlig nok kan man hanskes med det.... Om det prøves stoppet senere tar det litt lenger tid...

Men prøv å komme på noen "stoppetanker". F.x. noe du kan gjøre hvis du kjenner at det snart kommer....

De gangene man ikke klarer å stoppe tankene, stemmene og bildene synker man, man drukner i et mørke... om man ikke klarer å få hodet høyt nok, eller finner en luftlomme. Luftlommene er der et sted, så man ikke kveles... Det vanskelige er å finne dem....

Du er verdt noe!!!!

Du er snill!!!!

Du er viktig!!!!

Du er en dol'er, mister vi en, er vi en for lite... uansett hvor mange som kommer etterpå....!!!!

*trøstestøttehjelpevarmeklemmeklem*

[Gjest trillian]

Hei vennen...

jeg skjønner så alt for godt hvordan du har det...det er vondt å ha det sånn...hvis du vil kan du maile meg på [email protected]

syns det hadde vært veldig hyggelig å bli bedre kjent med deg, så vi kan støtte hverandre...hvis du vil da.

Du skal ihvertfall vite at du ikke er alene om å ha det sånn...

Stooor trøsteklem fra knøttet

tusen takk for støtten, Knøttet! så godt å kunne skrive her, og få litt støtte, når man trenger det mest.

takk..

(også takk for tilbud om å skrive, det hadde vært hyggelig å bli kjent med deg, men akkurat nå klarer jeg knapt nok å holde kontakt med venner på folkehøgskoler etc. er nok ingen flink brevvenninne. apologies..)

*varm klem* fra trillian

[Gjest trillian]

Kjære, kjære trillian!

Du har så mye å gi til andre her inne på dol. Hva med å begynne i si noen pene ord og gi deg selv litt oppmuntring også. Du skjønner det at DU er VERDIFULL, mye mer enn du aner!!! Den dumme stemmen som sier noe annet inne i deg - det er den som ikke har rett!

Du sier selv at du har mange rundt deg som bryr seg om og er glad i deg. Jeg er selv mamma til en flott jente, ja du vet jo hvem. Det er ikke noe vi som står rundt dere heller vil enn å være der for dere og bidra med hva det måtte være som kan hjelpe!!!

Man føler seg ganske hjelpeløs som forelder noen ganger også når man ikke når inn til den som sliter i det hele tatt.

Men tilbake til deg - jeg har lagt merke til at du ofte har skrevet om at du burde søke hjelp. Og JA - GJØR DET!! Du fortjener virkelig å få hjelp fra støtteapparatet og du tar IKKE opp plassen for noen som trenger den bedre enn deg!!!

Jeg ønsker deg alt godt, kjære venn og du må gjerne sende meg en mail hvis du har lyst til det.

[email protected]

*Klem* fra mamman til ...... som kaller seg

kjære 'apekatt',

tusen takk for støtten, det satte jeg virkelig pris på!

du har virkelig en fantastisk datter... føler meg som verdens heldigste menneske, som har fått bli kjent med henne! og du må være en kjempegod mamma...

Depresjon er en merkelig 'sykdom', kjenner den tar overhånd, ser meg selv bli dratt ned, ser alle tankene og følelsene den gir meg, og selv om jeg kanskje vet at en del av det er irrasjonelt, tar Depresjon mer og mer over. Så mye mer over at det er vanskelig å komme seg opp, og vanskelig å tro på den ørlile stemmen som sitter et sted dypt inne i en, og sier fornuftige ting. den som sier: ikke tro på Depresjon, han prøver bare å ødelegge deg!

men det er vanskelig. har alltid nølt med å søke hjelp. har vært på nippet til å gjøre det så mange ganger, men har også stoppet meg selv så mange ganger. usikkerhet. redd. fornuften sier: gjør det, gjør det! men Depresjon kjemper imot så hardt han kan, på alle måter. skaper panikk. eller sier, som jeg skrev: trillian, du er ikke verdt det. du har ikke problemer. du trenger ikke hjelp. du skal klare deg selv.

nå tenker jeg enda en gang at NÅ, denne gangen, skal jeg klare å ta steget fullt ut, i forhold til å søke hjelp. ser at jeg trenger det, etter en vond uke og mange blåmerker (selvpåførte..).

jeg vil så gjerne bare være god nok, godt nok medmenneske, god nok datter, god nok venn! meg selv er det ikke så nøye med, derfor får jeg så dårlig samvittighet når jeg snakker så mye om meg selv som jeg gjør akkurat nå. eller rettere sagt skriver. vil ikke være en byrde.

om å være foreldre.. ja, jeg kan skjønne at det må være frustrerende, å ikke kunne få være der for barna sine, å ikke nå fram.

for barna.. vet bare hvordan jeg tenker selv: foreldrene mine er noen av de aller viktigste personene i livet mitt, naturlig nok, og av alle er det de jeg er mest redd for å skuffe.

men av mange grunner føler jeg ikke at jeg kan snakke med de i det hele tatt.

nei, det her ble mye rør - igjen. ..

jeg skal prøve å klare det denne gangen. skal virkelig prøve. (få hjelp)

tusen takk enda en gang, for at du tok deg tid til å svare på innlegget mitt. det både hjalp og varmet litt!

sender mange varme tanker til deg og til ...

*klemmer* fra trillian

[Gjest trillian]

....vær så snill... prøv å la være.... Men jeg kjenner følelsen... åååh, den er så sterk.... Det er ikke alltid jeg klarer å tvinge den tilbake heller... men noen ganger... Og hver gang er en seier!

En gang hørte jeg depresjon bli sammenliknet med kreft(!) Det er en del av deg, som egentlig ikke er en del av deg, som vokser til noe som egentlig ikke skulle vært der.... (Det var en forferdelig setning...) Om det blir stoppet tidlig nok kan man hanskes med det.... Om det prøves stoppet senere tar det litt lenger tid...

Men prøv å komme på noen "stoppetanker". F.x. noe du kan gjøre hvis du kjenner at det snart kommer....

De gangene man ikke klarer å stoppe tankene, stemmene og bildene synker man, man drukner i et mørke... om man ikke klarer å få hodet høyt nok, eller finner en luftlomme. Luftlommene er der et sted, så man ikke kveles... Det vanskelige er å finne dem....

Du er verdt noe!!!!

Du er snill!!!!

Du er viktig!!!!

Du er en dol'er, mister vi en, er vi en for lite... uansett hvor mange som kommer etterpå....!!!!

*trøstestøttehjelpevarmeklemmeklem*

kjære zera,

tusen takk for støtte og svar på innlegg!

følelsene er så vanskelig å styre, det samme er det å leve med Depresjon. vanskelig.

sammenligningen med kreft var god..!

finne luftboblene. finne det som kan stoppe følelsene. hmmmm ...

er visst litt trøtt nå, for tankene går stadig langsommere..

tusen takk ihvertfall, enda en gang, for at du hjalp meg ved å støtte med. det gjorde du. og det setter jeg kjempestor pris på. det er så godt å kunne få dele tankene sine med noen, på et sted som dette, og slippe å være alene.

takk, alle sammen.

ønsker alt det beste for dere!

*klemmer* fra trillian

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære trillian! Du gir andre oppmuntrende svar, men hva med deg selv? Når du strever og lider slik du gir uttrykk for i dette innlegget er det absolutt på tide å søke profesjonell hjelp. Det viser seg for de fleste som sliter med en spiseforstyrrelse at de blir bedre ved hjelp av samtaleterapi og det å få dele sine kaotiske tanker med andre. Lykke til med å våge å søke hjelp. Da kan du få støtte og hjelp, motivasjon til å fortsette på veien videre!