Aryane Skrevet 23. januar 2006 Skrevet 23. januar 2006 Jeg skulle bære ned noe greier i boden i går kveld, i en av hyllene stod en gammel bag som jeg ikke helt husker hva inneholdt, så jeg tok den ned og åpnet den. Der fant jeg masse bilder, russekort, dagbøker, forskjellige minner fra reiser jeg var på, osv fra ca 15-20 år siden. Jeg ble helt fasinert og tok bagen med meg opp og begynte å mimre. Plutselig var jeg 16 år igjen. Det som fasinerte meg mest var noen gamle dagbøker. Det var utrolig artig å lese hvordan jeg tenkte da jeg var 16, noe husket jeg som det var i går, men mye var gått i glemmeboken. Mesteparten dreide seg om en fyr jeg var dødelig forelsket i, og i natt fikk jeg ham ikke ut av hodet. Lurer på hvor han er nå, hva han driver med osv, merkelig hvordan personer som har betydd så mye for oss bare forsvinner ut av livet vårt underveis. Flere steder hadde jeg skrevet at jeg aldri kom til å bli så glad i noen og at hvis jeg ikke fikk ham så ville jeg ikke ha noen andre heller. Jeg husker hvor dramatisk det var. Nå sitter jeg her og ler og tenker at jeg skulle bare visst den gangen hva fremtiden hadde i vente for meg. Det var utrolig gøy. Så hvis dere har gamle dagbøker på loft eller i kjeller, ta dem frem og reis tilbake i tid. Se hvor mye dere husker.... 0 Siter
Goliath Skrevet 23. januar 2006 Skrevet 23. januar 2006 he-he....så mye vi var SÅ sikre på....den gang:-) 0 Siter
Patsi Skrevet 23. januar 2006 Skrevet 23. januar 2006 Jeg har også hatt slike mimrestunder hvor jeg har lest i de gamle dagbøkene. Jeg levde meg også helt inn i hvordan jeg følte det da - og da jeg var ferdig måtte jeg liksom titte meg rundt og "oppdatere" meg på hvordan det _egentlig_ er _nå_. Akkurat som om man har drømt noe. Merkelig følelse. 0 Siter
Aryane Skrevet 23. januar 2006 Forfatter Skrevet 23. januar 2006 Jeg har også hatt slike mimrestunder hvor jeg har lest i de gamle dagbøkene. Jeg levde meg også helt inn i hvordan jeg følte det da - og da jeg var ferdig måtte jeg liksom titte meg rundt og "oppdatere" meg på hvordan det _egentlig_ er _nå_. Akkurat som om man har drømt noe. Merkelig følelse. Ja det var en merkelig følelse. Jeg husker jo endel, men det var så mange små detaljer som var visket bort. Angrer i grunnen litt på at jeg ikke fortsatte å skrive dagbok, tror jeg må begynne med det igjen, det kan bli gøy å ta frem når jeg blir pensjonist ) Tenk på alt som barna sier og gjør mens de er små som vi ikke kommer til å huske om noen år. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.