syk pappa

[lize_]

pappaen min er manisk depresiv,eller noe sant...å det er veldi vanskeli å bo sammen med han, etter han å mamma skilde seg har jeg bodd me han...han er en flott pappa når han er i godt humør, men ellers er ha stille,sover ,gråter,banner,...er rett å slett helt borte vekk i perioder....det virker som han har skapt sin egen lille verden der jeg søstern min å broren min, resten av familien hans ikke er en del av!!

dette er veldi vanskeli for meg å takle...,jeg er 17 år men allikavel føler jeg et stort ansvar for han, jeg orker ikke flytte fra han(ikke har jeg økonmi til det å ikke går jeg å mamma så godt i lag heller!!)

jeg greier ikke se at han har det så vont..han vil ikke ha hjelp heller....han har vert syk så lenge jeg kan huske...men før drakk han åsså...

det er så travelt...han orker ikke å gjøre noe som helst...jeg må gjøre alt hus arbeidet alene...å det er travelt synest jeg, det blir ikke mye tid til venner å kjæreste da...

måtte bare få sakt det til noen...sette ord på følelsene mine...=)

[Gjest Vishnu]

Kjære lize

Det er vondt å se at personer en er gla i har det vondt, særlig dersom det ikke er noe konkret en kan gjøre for å hjelpe. Ingen ber om å få bli syk, men ingen ber heller om at de nærmeste rundt en skal bli syk. Enkelte ting er umulig å velge selv.

Det virker som om det viler mye ansvar på deg. Kanskje føler du det som om at det ikke er andre løsninger på livet ditt enn den livssituasjonen du er i nå.

Det virker som om livssituasjonen din gjør deg deprimert. Du skriver ikke noe om at du er det eller om du i såfall har fått hjelp. Det virker på meg som om du kanskje kan være det ut av brevet.

Det kan kanskje være greit å oppsøke lege, om ikke annet for å få ordnet en "profesjonell" du kan snakke om situasjonen din med. Kanskje føler du at det ikke er noe poeng i å gå til lege, mitt råd er gjør det uansett. Selv om en lege eller psykolog ikke alltid kan forandre på de praktiske forholdene. Kan de være til god hjelp når det gjelder å gi råd om hvordan livet ditt kan bli enklere.

En livssituasjon som tapper en både fysisk og psykisk tror jeg lett kan balle på seg. (ex. sliten fører til at en ikke har kapasitet til venner, kjæreste, skole osv.)Prøv å tenk deg at noe MÅ gjøres, og at du trenger flere hoder for å tenke ut hva som kan gjøres. Enkelte ting blir ikke bedre av seg selv, eller etterhvert. Iallefall ikke dersom en lever mitt i det som gjør en deprimert og trist. Muligens går det over, men sjangsen er nok mange ganger større for at du vill kunne få det bra dersom du får hjelp.

Stå på! Dersom du ikke har gjort det - søk hjelp! uansett hvor mørkt det ser ut blir det bedre! Slik som du har det nå går det ikke ann å ha det. Søk hjelp

Vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først har jeg lyst til å si at du høres ut til å være en fantastisk datter. En slik datter som alle kan ønske seg.

Det er tydelig at faren din trenger hjelp. Kommunelege I eller en annen allmennlege i kommunene deres er den du kan søke råd hos. Kommunelegen har myndighet til å undersøke faren din selv om han ikke ønsker det. Noen ganger vet selv voksne mennesker ikke sitt eget beste, og de pårørende og helsevesenet må ta over ansvaret for dem.

Kommunelegen kan også sette deg i forbindelse med hjemmesykepleien eller sosialkontoret slik at dere kan få noe hjelp i hjemmet. Det er ikke meningen at du skal være den som alene er husmor for din far og dine søsken.

Lykke til :-)

[Gjest synvis]

Kjære lize

Det er vondt å se at personer en er gla i har det vondt, særlig dersom det ikke er noe konkret en kan gjøre for å hjelpe. Ingen ber om å få bli syk, men ingen ber heller om at de nærmeste rundt en skal bli syk. Enkelte ting er umulig å velge selv.

Det virker som om det viler mye ansvar på deg. Kanskje føler du det som om at det ikke er andre løsninger på livet ditt enn den livssituasjonen du er i nå.

Det virker som om livssituasjonen din gjør deg deprimert. Du skriver ikke noe om at du er det eller om du i såfall har fått hjelp. Det virker på meg som om du kanskje kan være det ut av brevet.

Det kan kanskje være greit å oppsøke lege, om ikke annet for å få ordnet en "profesjonell" du kan snakke om situasjonen din med. Kanskje føler du at det ikke er noe poeng i å gå til lege, mitt råd er gjør det uansett. Selv om en lege eller psykolog ikke alltid kan forandre på de praktiske forholdene. Kan de være til god hjelp når det gjelder å gi råd om hvordan livet ditt kan bli enklere.

En livssituasjon som tapper en både fysisk og psykisk tror jeg lett kan balle på seg. (ex. sliten fører til at en ikke har kapasitet til venner, kjæreste, skole osv.)Prøv å tenk deg at noe MÅ gjøres, og at du trenger flere hoder for å tenke ut hva som kan gjøres. Enkelte ting blir ikke bedre av seg selv, eller etterhvert. Iallefall ikke dersom en lever mitt i det som gjør en deprimert og trist. Muligens går det over, men sjangsen er nok mange ganger større for at du vill kunne få det bra dersom du får hjelp.

Stå på! Dersom du ikke har gjort det - søk hjelp! uansett hvor mørkt det ser ut blir det bedre! Slik som du har det nå går det ikke ann å ha det. Søk hjelp

Vennlig hilsen

Hei Lize!

Det var som å lese om meg selv dette her, var i samme situasjon selv. Min farmor var schizofren og bodde hjemme. Det var veldig vanskelig for meg å ta hånd om henne. Etter at bestefar døde da jeg var 14 falt det meste på oss barnebarna. Pappa var sjømann og på jobb i lange perioder av gangen og min mor jobbet. Hun ble ukependler da jeg var 16. Farmor trengte mye hjelp til det meste, hun var også veldig trollat når hun hadde dårlige perioder.Det var forferdelig vanskelig!! Syns derfor du skal følge NHD`s veldig fornuftige råd! Syns du er en klok liten dame som har bedt om råd. Du har gjort så mye for pappaen din som du helt tydelig er veldig glad i. Men nå skal du bruke tid på deg selv og ditt eget liv. Det er veldig viktig at du tar vare på deg selv. Og vet du, sånn hjelper du også pappaen din, og det forstår han når han får det bedre, det er jeg ganske sikker på. Jeg har vært veldig syk selv og skjønte det ikke der og da. Men legene la meg inn på sykehus og der var de veldig gode med meg, det tok tid, men jeg ble bra. Jeg har barn selv og er veldig glad de slapp å ta hånd om meg da jeg var så syk. Ta godt vare på deg selv, lille venn. Alt godt til deg og pappaen din!

[Gjest Pan]

Dette er som å lese om meg sjøl. Bortsett fra at mine foreldre ikke ble skilt.

Jeg er voksen nå, dvs. nokså mye eldre enn deg. Jeg kan bare si: Hadde jeg enda hatt like klare tanker i hodet som deg, da jeg var 17!

Du skal huske en ting, og aldri glemme det: Det er ikke din feil, noe av det. Og ikke ditt ansvar.

Det er ditt liv det handler om, nå!

Stå, på!