Nå er det min tur...

[Gjest forvilt og frustrer over meg selv]

Har lest mange innlegg her ang. forelskelser og savn når man er gift... Nå er det altså min tur...

Jeg er gift på 9. året.. vi har to flotte barn sammen, god økonomi og det man kaller et "trygt" forhold.. MEN, følelsene mine er borte, og jeg tror ikke han har de helt store for meg heller. Vi snakker sjelden sammen (han er mer intr. i å spørre meg hvorfor jeg gjør sånn og slik.. og komentere holdbarhetsdatoene på maten jeg kjøper). Sex-livet er dårlig (en til to ganger i året) og vi går aldri ut sammen (han danser ikke og drikker seg møkk full).

Vi hadde omgangskrets i begynnelsen, men de har kuttet ut. Det de har sagt til meg, er at de synes det er slitsomt, for min mann snakker jo ikke... Han svarer ikke når han blir "snakket til" osv. Jaja, så går vi nå her alene, da.

For et par uker siden traff jeg "mannen i mitt liv". Jeg klarte ikke å stå imot, og var utro. Men jeg angrer ikke på det, for dette er den deiligste sex'en jeg har hatt noen gang.. !!

Det har skjedd bare en gang..

Vi bor langt unna hverandre, men snakker sammen på tlf. hver dag sender sms osv. Jeg klarer bare ikke å få ham ut av hodet!

Vi har blitt enige om å ikke forhaste oss med noe (han er single uten barn), men bruke tiden til hjelp..

Hva skal jeg gjøre da? Dette er en utrolig vanskelig situasjon for meg...

Skal jeg fortsette å bli i mitt trygge, stabile forhold, være ensom osv av hensyn til mannen min og ikke minst barna mine???

Eller skal jeg bryte ut og "finne meg selv"??

Gi meg råd da dere! Jeg er nemlig helt rådvill!!!

[pablito]

Med et slikt forhold som du beskriver, er det ikke rart du har falt for en annen.

Det var ikke mye positivt du hadde å si om ekteskapet ditt annet enn at dere har flotte barn og kanskje en trygg økonomi. Men det holder bare ikke for deg. Når du nå har truffet en annen, fortoner både mannen din og forholdet seg enda mer håpløst.

Det høres ut som mannen din trenger et solid spark bak hvis han skal holde på deg i fortsettelsen.

Kanskje du bør fortelle ham at det faktisk er andre som er interessert i deg, så om han ikke skjerper seg er ekteskapet i fare. Du kjenner ham så godt at du kan si noe om det er muligheter for ham å forandre seg ( var han like "umulig" da du traff ham? )

At dere heller ikke har omgang med andre, er bekymringsfullt fordi det fører til ytterligere fastlåsing av mønstre i forholdet og man blir et ganske ensomt par.

Jeg vil ikke gi noe annet råd enn å bruke tid på denne prosessen, la din mann forstå alvoret for deg, uten å fortelle konkret om ditt nye bekjentskap. Ved å fortelle om utroskap, kan mannen din virkelig gå i vranglås.

Hold din affære for deg selv intil du vet hva du skal gjøre.

Hvorfor skal du forresten være frustrert over deg selv slik du skriver i nicket?

[trissie]

Du er ikke alene om å finne litt inspirasjon og vekke noen lyster i deg, med flørt og hemmelig kontakt som utroskap.

Kunsten er bare å projisere det over i eget forhold, slik at det ikke tar livet av det i stedet. Bruke disse evnene til å flørte, være erotisk og ta det ut på sin egen mann.

Det er det gamle gode spise hjemme –ordtaket, som stemmer bedre enn noe annet jeg kjenner.

Jeg har opplevd dette selv, men var ikke klok nok til å unngå å være utro. Da gikk jeg et langt skritt over streken. Og det ble ufattelig dyrt for meg.

Likevel fant vi tilbake til kjærligheten som har blitt bedre og bedre.

Hva kunne du tenke deg å forsøke? Hvorfor spør du her?

Noen tiltak?

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål som vi kvinner unngår... Det var oppmuntrende!

Du stiller spørsmålstegn ved egen adferd, gjør du ikke?

Og du blir jo nødt til å få svar på tiltale? Det første vi forsvarer oss med, som du også har gjort her, er at man vokser fra hverandre.

Dere vokser fra venner osv. pga hans adferd. Det sier veldig lite om din måte å være på overfor han.

Har han vært slik helt fra starten?

Eller har han utviklet seg til å bli så treig og fåmælt?

De fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen osv. snakke sammen, flørte eller ha erotisk spenning.

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet og romantikken.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å "orke" å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva er tryggheten din? Du skriver om trygghet, men hva er den?

[Gjest forvilt og frustrer over meg selv]

Med et slikt forhold som du beskriver, er det ikke rart du har falt for en annen.

Det var ikke mye positivt du hadde å si om ekteskapet ditt annet enn at dere har flotte barn og kanskje en trygg økonomi. Men det holder bare ikke for deg. Når du nå har truffet en annen, fortoner både mannen din og forholdet seg enda mer håpløst.

Det høres ut som mannen din trenger et solid spark bak hvis han skal holde på deg i fortsettelsen.

Kanskje du bør fortelle ham at det faktisk er andre som er interessert i deg, så om han ikke skjerper seg er ekteskapet i fare. Du kjenner ham så godt at du kan si noe om det er muligheter for ham å forandre seg ( var han like "umulig" da du traff ham? )

At dere heller ikke har omgang med andre, er bekymringsfullt fordi det fører til ytterligere fastlåsing av mønstre i forholdet og man blir et ganske ensomt par.

Jeg vil ikke gi noe annet råd enn å bruke tid på denne prosessen, la din mann forstå alvoret for deg, uten å fortelle konkret om ditt nye bekjentskap. Ved å fortelle om utroskap, kan mannen din virkelig gå i vranglås.

Hold din affære for deg selv intil du vet hva du skal gjøre.

Hvorfor skal du forresten være frustrert over deg selv slik du skriver i nicket?

Takk for fine ord!

trissie lurte på hva jeg legger i "trygghet"... Jo.. trygghet for meg, er sikker og romslig økonomi (ikke minst for barnas del), at jeg har en snill og "stødig" mann, snill og flink med barna osv.. likevel gjør mannen min meg usikker da han sjelden vier meg oppmerksomhet og enda mer sjelden viser at jeg betyr noe for ham (aldri). "Jeg er bare der" og dagene går.. for ham er dette helt ok, har han fortalt..

Jeg husker han sa da vi traff hverandre at "Er du sikker på at jeg ikke blir kjedelig å være sammen med for deg, da".. De ordene hadde jeg glemt, helt til her for en stund siden.. Da dukket de opp. Hadde vel egentlig ikke trodd han skulle være sååå usosial av seg, og at det som event. var, skulle bedre seg..

Det har det altså ikke gjort.. Og da han sa de ordene, forsto jeg det som at det gjalt at han ikke var noen partyløve.. Det er heller ikke jeg..

Ja, vi er et ensomt par!!! Han synes det er greit (hører mye uffing og isjing hvis han må være med bort til noen, og han blir i sabla dårlig humør!), men jeg er rett og slett ensom. Det gjør ikke saken noe bedre at jeg ikke har familien min i nærheten. De vi besøker og får besøk av (ytterst sjelden) av de som bor her, er hans familie. MEN, de kommer ikke ofte de heller.

Aldri blir vi bedt bort til noen lenger (det hender jeg og ungene blir bedt bort på dagtid) og hvis jeg spør om vi skal be noen hit, får jeg enten ikke noe svar, eller så sier han "hvorfor det? Det er da ikke noen vits". Skulle vi derimot få besøk, sier han så og si ingen verdens ting. De som gjør et forsøk på å snakke med ham, gir opp og henvender seg til meg istedenfor. Føler at jeg må "kjatre" i ett kjør. (nå er det to år siden sist vi hadde besøk av "venner").

Ja, jeg er litt frustrer over meg selv.. Vet jo at det jeg holder på med på si kan koste meg dyrt... Ikke minst tanken på hva barna event. må gå igjennom skremmer meg..

Skal holde dette skjult for ham så godt jeg kan! Han har derimot nevnt på at jeg virker litt "annerledes" nå enn hva jeg har gjort før...

MEN.. Jeg vet ikke om jeg orker å leve resten av livet på denne måten.. Jeg råtner jo bort her, jo! Jeg mister gløden, og er ikke lenger den glade, sprudlende jenta jeg var.

Når det gjelder mannen jeg nylig har møtt... Han bor ikke i Norge... Jeg vet ærlig talt ikke om det er liv laga for oss, siden jeg har barn å tenke på... Kan vel ikke ta de med å flytte til utlandet heller...????? Følelsene mine for denne mannen blir sterkere og sterkere, og vi skal treffes igjen om noen uker. Vi har blitt enige om å ta tiden til hjelp og se an om vi har noen fremtid sammen...

Jeg er så fortvilt!

Takk trissie og pablito for gode og velskrevne ord! Takk for at dere tar dere tid til å svare meg og i det hele tatt lese mine bedrøvelige skriverier...

Klem

[hevneren68]

Takk for fine ord!

trissie lurte på hva jeg legger i "trygghet"... Jo.. trygghet for meg, er sikker og romslig økonomi (ikke minst for barnas del), at jeg har en snill og "stødig" mann, snill og flink med barna osv.. likevel gjør mannen min meg usikker da han sjelden vier meg oppmerksomhet og enda mer sjelden viser at jeg betyr noe for ham (aldri). "Jeg er bare der" og dagene går.. for ham er dette helt ok, har han fortalt..

Jeg husker han sa da vi traff hverandre at "Er du sikker på at jeg ikke blir kjedelig å være sammen med for deg, da".. De ordene hadde jeg glemt, helt til her for en stund siden.. Da dukket de opp. Hadde vel egentlig ikke trodd han skulle være sååå usosial av seg, og at det som event. var, skulle bedre seg..

Det har det altså ikke gjort.. Og da han sa de ordene, forsto jeg det som at det gjalt at han ikke var noen partyløve.. Det er heller ikke jeg..

Ja, vi er et ensomt par!!! Han synes det er greit (hører mye uffing og isjing hvis han må være med bort til noen, og han blir i sabla dårlig humør!), men jeg er rett og slett ensom. Det gjør ikke saken noe bedre at jeg ikke har familien min i nærheten. De vi besøker og får besøk av (ytterst sjelden) av de som bor her, er hans familie. MEN, de kommer ikke ofte de heller.

Aldri blir vi bedt bort til noen lenger (det hender jeg og ungene blir bedt bort på dagtid) og hvis jeg spør om vi skal be noen hit, får jeg enten ikke noe svar, eller så sier han "hvorfor det? Det er da ikke noen vits". Skulle vi derimot få besøk, sier han så og si ingen verdens ting. De som gjør et forsøk på å snakke med ham, gir opp og henvender seg til meg istedenfor. Føler at jeg må "kjatre" i ett kjør. (nå er det to år siden sist vi hadde besøk av "venner").

Ja, jeg er litt frustrer over meg selv.. Vet jo at det jeg holder på med på si kan koste meg dyrt... Ikke minst tanken på hva barna event. må gå igjennom skremmer meg..

Skal holde dette skjult for ham så godt jeg kan! Han har derimot nevnt på at jeg virker litt "annerledes" nå enn hva jeg har gjort før...

MEN.. Jeg vet ikke om jeg orker å leve resten av livet på denne måten.. Jeg råtner jo bort her, jo! Jeg mister gløden, og er ikke lenger den glade, sprudlende jenta jeg var.

Når det gjelder mannen jeg nylig har møtt... Han bor ikke i Norge... Jeg vet ærlig talt ikke om det er liv laga for oss, siden jeg har barn å tenke på... Kan vel ikke ta de med å flytte til utlandet heller...????? Følelsene mine for denne mannen blir sterkere og sterkere, og vi skal treffes igjen om noen uker. Vi har blitt enige om å ta tiden til hjelp og se an om vi har noen fremtid sammen...

Jeg er så fortvilt!

Takk trissie og pablito for gode og velskrevne ord! Takk for at dere tar dere tid til å svare meg og i det hele tatt lese mine bedrøvelige skriverier...

Klem

Mulig du er i et ekteskap som har gått fullstendig i vranglås.

Men å tro at du har funnet din sjelevenn og mannen i ditt liv og bla bla bla, bare fordi dere har møtes en gang ( i fylla, går jeg ut i fra) og knullet som kaniner.... det blir for fjortis for meg.

Bli voksen. Gjør opp status der du er. Og gå evnt videre etter det.

[Angela1365380318]

Det er vel en grunn til at du giftet deg med denne tørre pinnen og fikk barn med han? Er det du som har forandret det du liker i en mann, eller er det han som har forandret seg?

Jeg synest dere skal prøve litt hardere sammen før dere gir opp. Prøv å finne tilbake til følesene deres, går ikke det kan seperasjon diskuteres, men prøv iallefall først!

Fortell han at du trenger en partner du kan snakke med om ting, at du vil ha sex oftere og mer lidenskap og spenning i livet. Det er ikke for sent å bli sosiale, meld dere på dansekurs eller noe der dere kan treffe andre par.

Kansje han har noe å fortelle deg også, behov han har som ikke blir dekket?

Det vel verdt et forsøk i allefall. Blir han helt sjokkert når du sier at du trenger et større sosialt nettverk og gode samtaler med han, og han ikke er enig, da har du noe å tenke over. Jeg synest ikke du skal fortelle om sidespranget med det første iallefall.

[Gjest forvilt og frustrer over meg selv]

Mulig du er i et ekteskap som har gått fullstendig i vranglås.

Men å tro at du har funnet din sjelevenn og mannen i ditt liv og bla bla bla, bare fordi dere har møtes en gang ( i fylla, går jeg ut i fra) og knullet som kaniner.... det blir for fjortis for meg.

Bli voksen. Gjør opp status der du er. Og gå evnt videre etter det.

-På seg selv kjenner man andre, du...

Er det det du pleier?? Knulle menn vilt i fylla, etter første treffet?

Tror ikke du skal uttale deg om ting du ikke vet så mye om!!

Det kan jo hende du tar feil...