mye angst her òg..

[baldra]

Jeg har en herlig sønn på 3 år og vi driver og tenker på om vi skal begynne å prøve på nr. 2.Problemet er at jeg hadde det så vondt under forr.svangerskap pga. veldig angst for at det skulle være noe galt m barnet.Jeg turde ikke å glede meg før ungen lå oppe på magen min.Nå er jeg jo også blitt eldre(35), og tenker som så at "jeg kan da ikke være SÅ heldig èn gang til"... Har hørt at det skal være kommet en blodprøve man kan ta på enkelte sykehus istedetfor fosterv.prøve, men som viser evt. "feil" på samme måte, ute å risikere å abortere! Noen som vet noe om dette??

[fuji1365380447]

Jeg vet ikke noe om en slik blodprøve, men jeg vet litt om angst.

Og en slik angst - angst for at barnet ikke skal være friskt, eller for at det skal dø er naturlig. Alle har den følelsen, men selvsagt i ulik grad. Min mening er at man ikke må gi etter for en slik angst - da gir man etter for livet.

En stor del av det å leve er å takle usikkerhet og angst, og man er så mye sterkere når man har kommet gjennom det.

Jeg syntes at du skal gå i gang med å få nummer to - og se på angsten som en utfordring som du skal takle.

[laban]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1050293.ece

Du må fortsatt være 38 år eller ha kromosomavvik i familien for å få noen form for fostediagnostikk. Men det er jo en del som tar utvidet ultralydundersøkelse privat for å bli beroliget.

Det er liten risiko for å få barn med kromosomfeil i din alder, det er mye større risiko for å f.eks. spontanabortere tidlig. Disse testene avslører heller ikke alt, bare bestemte typer utviklingsavvik.

[jubalong70]

Jeg kjente veldig mye på den type angst da jeg var gravid med nr. 3. Her hadde jeg 2 friske barn og hadde aldri opplevd en abort - hvorfor skulle jeg få et friskt barn denne gangen?

Var faktisk mest redd for abort. Eller, redd er vel feil ord. Jeg nesten forventet en abort. Kjenner flere som har hatt gjentatte aborter, og jeg har ikke hatt en eneste en. Det er jo dypt urettferdig, og jeg regnet med at dette skulle balanseres litt ut.

Når jeg var i uke 8-9 begynte jeg å blø. Ble ikke trist en gang, bare konstaterte at "Ja, ja, nå var det min tur.".

Men, faktisk fikk jeg det tredje barnet, og han er like frisk og fin som storesøstrene sine. Så det går virkelig an!

[baldra]

Jeg vet ikke noe om en slik blodprøve, men jeg vet litt om angst.

Og en slik angst - angst for at barnet ikke skal være friskt, eller for at det skal dø er naturlig. Alle har den følelsen, men selvsagt i ulik grad. Min mening er at man ikke må gi etter for en slik angst - da gir man etter for livet.

En stor del av det å leve er å takle usikkerhet og angst, og man er så mye sterkere når man har kommet gjennom det.

Jeg syntes at du skal gå i gang med å få nummer to - og se på angsten som en utfordring som du skal takle.

Takk for svar alle tre, jeg er jo klar over det dere skriver, og driver og psyker meg opp ) Har veldig lyst på en unge til, så vi prøver nok etterhvert. Må jo bare håpe vi kan være så heldige èn gang til...Hvis vi får det til da, det kan jo bare tiden vise:o) Har fryktelig lyst på å oppleve alt en gang til!