Hvorfor er jeg sånn?-nhd

[Tamera]

Det er noe virkelig rart med meg. Jeg har alltid så masse forestillinger om at folk er sinte og sure på meg.

Hvis jeg f.eks skriver en mail, sender sms, eller ringer til noen, og ikke får svar, begynner jeg å spekulere veldig i dette. Hvis jeg ikke får svar på noen dager, blir jeg overbevist om at vedkommende er sint på meg for noe jeg har gjort eller sagt, og tenker konstant på hva galt jeg har gjort. Jeg får fullstendig panikk og fryktelig dårlig samvittighet, uten at jeg aner hva jeg har gjort galt.

Da jeg var liten var jeg så og si alltid redd når foreldrene mine kom hjem fra jobb. Livredd for at de skulle være sinte på meg for noe, selv om jeg ikke ante hva det skulle være. Slik er det enda, har hjertet langt oppi halsen hver gang noen kommer gjennom døra. Og jeg blir like letta hver eneste gang når ting er i orden.

Som nå f.eks, er jeg den eneste våkne i huset. Det hender det ofte at jeg er. Men hvis jeg hører at noen står opp (f.eks for å gå på do) får jeg sinnsykt hjertebank og blir nesten lammet i kroppen. Er så redd for at de skal komme på rommet mitt og kjefte meg opp! Men det skjer jo aldri, så jeg skjønner ikke hvor jeg har den ideen fra!

Det samme gjelder hvis jeg møter bekjente et sted, jeg er superanstrengt helt til jeg finner ut om de er sure på meg for noe. Det er litt teit, for ofte må jeg spørre folk (de jeg kjenner godt) om de er sure på meg, uten at de har vist tegn til det. Søstra mi ler av meg av og til og sier "du er virkelig paranoid du". Er jeg det? Er dette paranoia?

Jeg blir egentlig bare verre og verre, og blir snart gal av å gå å lure på hva diverse mennesker er sure på meg for....spesielt når det er sjeldent at noen egentlig er det...

[Tamera]

En annen ting er at jeg alltid har det for meg at folk snakker om meg.

Da jeg var liten og hørte foreldrene mine snakke sammen, uten å høre hva de sa, tenkte jeg alltid at de snakket om meg, om hvor fryktelig jeg var osv....

Enda..hvis jeg hører noen av mine nærmeste diskutere uten å høre om hva, så tenker jeg at jeg har gjort noe fryktelig galt og at de ikke vet hva de skal gjøre med meg osv...

Jeg fortalte moren min dette en gang, og dagen etterpå sa hun "det du fortalte meg i går.....det er egentlig veldig paranoid det..."

Urg...men jeg tror ikke folk snakker om meg på radio og tv, eller at samfunnet driver et komplott mot meg altså ! (som en psykiatrisk sykepleier spurte meg om en gang..)

[Gjest haren]

En annen ting er at jeg alltid har det for meg at folk snakker om meg.

Da jeg var liten og hørte foreldrene mine snakke sammen, uten å høre hva de sa, tenkte jeg alltid at de snakket om meg, om hvor fryktelig jeg var osv....

Enda..hvis jeg hører noen av mine nærmeste diskutere uten å høre om hva, så tenker jeg at jeg har gjort noe fryktelig galt og at de ikke vet hva de skal gjøre med meg osv...

Jeg fortalte moren min dette en gang, og dagen etterpå sa hun "det du fortalte meg i går.....det er egentlig veldig paranoid det..."

Urg...men jeg tror ikke folk snakker om meg på radio og tv, eller at samfunnet driver et komplott mot meg altså ! (som en psykiatrisk sykepleier spurte meg om en gang..)

- kjenner meg igjen!

Bare at hjemme hos meg FIKK jeg kjeft og det var bråk støtt og stadig.....så jeg hadde vel grunn til å være nervøs i årevis etterpå også....

Dette henger i meg ennå.

Vet ikke hva som bør gjøres med det.

Jeg gikk til psykolog ei stund, og fikk snakka om hva som var så "farlig" nå.

Det løste det opp litt, men er ikke helt ferdig likevel.

[Gjest motisaz]

et innlegget kunne jeg nesten ha skrevet selv..ante ikke at det var andre enn meg som følte det slik. Er liveredd når mamma kommer hjem fra jobben...liveredd hun er sint finner noe å klage på..noe jeg har gjort feil. Det er forferdelig...

nakker du med noen om det? jeg snakker my om det og jobber med det med psykn min..så ting går vel litt fraover ..men noen ganger gå det helt på bånn igjen

[Gjest aughii]

Hei.

Grunnen til at du reagerer slik du beskriver innledningsvis, er at du sliter med dårlig selvtillitt og har lavt selvbilde.

For høy grad av selvopptatthet fører til nettopp slike tanker du her beskrev, altså at dersom ikke folk svarer på mail/SMS osv, blir du overbevist om at de er sinte/sure på deg.

Man kan jo være bevisst på dette her, ved å prøve å glemme seg selv littegrann. Folk flest har mer enn nok med seg selv, og all rasjonalitet indikerer at slike tanker som du beskriver er feil.

Vi mennesker er ikke alltid like rasjonell. Men ved å tøre å gi slipp på kontrollbehovet, kan man oppnå redusert angst/selvopptatthet.

Vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet ikke sikkert hvorfor du er slik. Det re dels disposisjoner en er født med, men kan også skyldes oppvekstforhold.

Du virker til å ha liten selvtillit, du er nærtagende, og du forventer at folk skal være sinte på deg, snakke negativt om deg og ikke like deg.

Dette er en mild form for paranoia/selvhenføring. Både kognitiv psykoterapi og enn liten dose nevroleptika vil hjelpe deg.

Så vidt jeg husker får du behandling. Kan du ta det opp med behandleren din?