Når rollespill "tar helt av"

[Gjest usikker student]

hadde rollespill på studiet i dag som en del av rådgivningsteorien. Det vi skulle spille i dag, har fått meg til å gruble og lure på om jeg kanskje i virkeligheten er litt sånn psykopatisk.

Jeg skulle spille en lærer som ikke helt forsto elevens behov, og jeg levde opp til den rollen.

Problemet var vel at jeg spilte litt for bra. De andre ble helt satt ut av meg, hvor dominerende og arrogant jeg opptrådde. Hun som skulle spille moren sluttet å ta ordet fordi hun følte seg overkjørt.

Det er nesten litt ekkelt dette her og får meg til å tenke på om det bare var rollefiguren min som jeg spilte ut, eller om det var noe av min personlighet som fikk meg til å lire ut noen fraser som virket sårende for andre.

Ja jeg vet det var rollespill, men det føltes så utrolig reeelt. Og ekkelt å være den personen som er arrogant og nedlatende, til og med på sekvenser som ikke var helt planlagt heller. Dette var noe vi tok på sparket.

Har noen andre opplevde lignende? Bare sitter med en ekkel avsmak etter dette rollespillet.

ps: vanligvis blir jeg beskrevet som veldig grei og snill, empatisk og lyttende. Men lurer også på om jeg har en litt mere sånn ond side som kommer frem i ulike situasjoner.

Eller om jeg bare var en bra skuespiller

Hva tror dere?

[Moraki]

Meld deg på SMIL :-) Neida, bare tuller.

Vi har alle forskjellige sider. Du hadde kanskje et ubevisst behov for å la følelsene få utløp i dag.

[Gjest usikker student]

Meld deg på SMIL :-) Neida, bare tuller.

Vi har alle forskjellige sider. Du hadde kanskje et ubevisst behov for å la følelsene få utløp i dag.

ja men håper ikke at jeg er slik, til vanlig når jeg lar følelsene få utløp

Synes bare hele greia var ekkel. Fikk meg vel en liten knekk etter dette. Fikk meg til å lure på om jeg noen gang var slik i virkeligheten eller ikke.

[Gjest AveM]

Du gjorde den jobben du skulle gjøre - og samtidig viste du at du vet hvordan en ikke skal oppføre seg overfor en elev )

I tillegg har du kanskje et talent for rollespill :-)

[Gjest usikker student]

Du gjorde den jobben du skulle gjøre - og samtidig viste du at du vet hvordan en ikke skal oppføre seg overfor en elev )

I tillegg har du kanskje et talent for rollespill :-)

ja jeg håper det

Har hatt en del dårlige lærere gjennom tiden så jeg har vel blitt inspirert kan man si.

litt rart at dette her skulle gå så hardt innpå meg. Men jeg begynner i hvertfall å tenke på om det er egenskaper som man finner igjen hos meg selv, eller om jeg bare levde meg veldig inn i rollen

Kanskje tåpelig dette, men av eller annen grunn så gikk det veldig hardt inn på meg. Reagerte også litt når jeg fikk høre at jeg var en svært krevende mor, da jeg tok den rollen i et tilsvarende rollespill.

[favn]

Jeg tok også helt av i et slikt rollespill engang, som den slemme og utagerende.

Artig, synes jeg, nettopp fordi jeg er den stille og snille.

Vi er nok født til scenen, men altfor beskjedne :-)

[Gjest AveM]

ja jeg håper det

Har hatt en del dårlige lærere gjennom tiden så jeg har vel blitt inspirert kan man si.

litt rart at dette her skulle gå så hardt innpå meg. Men jeg begynner i hvertfall å tenke på om det er egenskaper som man finner igjen hos meg selv, eller om jeg bare levde meg veldig inn i rollen

Kanskje tåpelig dette, men av eller annen grunn så gikk det veldig hardt inn på meg. Reagerte også litt når jeg fikk høre at jeg var en svært krevende mor, da jeg tok den rollen i et tilsvarende rollespill.

Hvis en skal gå litt i dybden på det kan det jo være du undertrykker usympatiske og dominerende sider ved deg selv. Du kan jo tenke på om det hender du skulle gitt beskjed til noen eller gitt noen "en lekse" uten at du har våget. Er du litt foriktig av deg, eller tør du å gi klar beskjed om du skulle føle for deg?

Kom bare til å tenke på det, for i et rollespill er det tillatt å oppføre deg slik, og dermed fikk du ut noe guffe. Og kanskje det føltes befriende også.

Hvis jeg skal snakke for meg selv, så har jeg jo vært i situasjoner der jeg kunne tenkt meg å være skikkelig usympatisk, men det er stort sett noe som holder meg igjen. Man oppfører seg bare ikke slik ;-)

[tonie]

En veldig god venninne av meg tok det samme studiet, og hun ringte gråtende og fortalte det samme som du gjør her.

Jeg tror hun må være bortimot verdens snilleste, i alle fall Norges snilleste jente:-) Hun blir så godt som aldri sint, og er veldig tålmodig. Hun ble tildelt den slemme rollen, og hun tok etter hvert helt av! Hadde fått en voksen dame til å begynne å gråte til og med.

Stakkar, hun var helt knust. Ville slutte på skolen og var sikkert psykopat osv. Etter en laaang samtale kom vi fram til at det visst var endel sinne i henne likevel, og at hun kanskje skulle begynne med boksing for å få utløp for det.

Det ble ikke noe av boksinga. Hun gikk på skolen dagen etter og ba pent om unnskyldning. Siden har hun vært den samme gamle snille.

Dette går nok bra;-)

[den opprinnelige m&m]

Hadde du vært psykopat så ville du ikke hatt disse tankene. Det er fordi du har empati og er opptatt av andres ve og vel at du tenker på dette. En psykopat ser ikke sin egen oppførsel som ond.

[Hawkwind]

Hadde du vært psykopat, ville du ikke stilt spørsmål ved din egen opptreden, ei heller vært usikker på personlge egenskaper.

Psykopater er ikke i stand til å ha den type følelser.

[Gjest usikker student]

Hadde du vært psykopat, ville du ikke stilt spørsmål ved din egen opptreden, ei heller vært usikker på personlge egenskaper.

Psykopater er ikke i stand til å ha den type følelser.

jeg forsto det sånn at dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller de som er psykopater er i stand til å reflektere over sin egen atferd, men at de likevel ikke klarer å gjøre noe med det

Alternativt tenkte jeg at jeg kanskje led av noen splittet personlighetsforstyrrelse?

ok, jeg har innsett at jeg nok ikke er noen psykopat men ble allikvel redd for at det var noe psykisk gæærent med meg, som kunne spille så onskapsfullt og arrogant. Hadde i utgangspunktet tenkt å spille litt arrogant, men at jeg skulle bli oppfattet som SÅ arrogant overrasket meg litt.

[Hawkwind]

jeg forsto det sånn at dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller de som er psykopater er i stand til å reflektere over sin egen atferd, men at de likevel ikke klarer å gjøre noe med det

Alternativt tenkte jeg at jeg kanskje led av noen splittet personlighetsforstyrrelse?

ok, jeg har innsett at jeg nok ikke er noen psykopat men ble allikvel redd for at det var noe psykisk gæærent med meg, som kunne spille så onskapsfullt og arrogant. Hadde i utgangspunktet tenkt å spille litt arrogant, men at jeg skulle bli oppfattet som SÅ arrogant overrasket meg litt.

Det er mulig psykopater er i stand til å reflektere over dette - skal ikke helt avvise det.

Men å kommunisere dette utad vil de aldri gjøre - slik jeg har erfart den klassiske psykopaten ihvertfall.

At du levde deg godt inn i rollen du hadde, er nok ikke mye å bekymre seg over.

Om du derimot begynner å ha samme adferd utenfor en rollespillsituasjon - da er det på tide å reflektere ;-)

[tiliti]

Det sier mer om hvordan ytre påvirkning faktisk kan få et menneske til å gjøre ting de aldri villet drømme om. Både på godt og vondt.

"the wave", anyone

[Gjest usikker student]

Det sier mer om hvordan ytre påvirkning faktisk kan få et menneske til å gjøre ting de aldri villet drømme om. Både på godt og vondt.

"the wave", anyone

så på programmet Hotel Cæsar bak kulissene, og først nå skjønner jeg hvorfor det var så tøft for Juni (Anette Hoff) å se seg selv på tv spille en fyllik som slo dattera si.

Det ble vel for sterkt for henne å se og leve seg inn i den rollen tenker jeg. Eller kanskje hun fikk innblikk i en verden som hun helst ville vært foruten. Hva vet jeg?

men det var en tankevekker det der

[Gjest tionne]

Det sier mer om hvordan ytre påvirkning faktisk kan få et menneske til å gjøre ting de aldri villet drømme om. Både på godt og vondt.

"the wave", anyone

He he, "the wave" ja! Den gjorde stort inntrykk i sin tid...