Tore på sporet

[Gjest amparro]

Jeg liker Tore på sporet!

[Mrs. Wallace]

Det vet jeg godt:-)

Den ene av mine familiemedlemmer som ble adoptert som liten baby er ikke det minste interessert i å finne ut noe om sine biologiske foreldre.

Min mormor ble adoptert som liten (født utenfor ekteskap) og lette lenge etter mulige biologiske søsken. Jeg kan huske at jeg som barn var veldig fascinert av hennes tanker omkring dette. To år før hun døde fant hun endelig en søster og en bror. Rart for henne som hadde vokst opp uten søsken.

Nå er det vel slik at de som ikke har ønske om å treffe biologiske slektninger, slipper å stille opp i Tore på sporet.

Ja, men et av problemene er at et sånt program, som tar opp dette på en overfladisk og ensidig måte, forsterker folks holdninger til adopterte og deres behov.

Det er ganske slitsomt å forholde seg til, til tider - at alle tror man egentlig ønsker å finne bio-opphav og at man ikke er "hel" som menneske før man har gjort det.

[Gjest togli]

Ja, men et av problemene er at et sånt program, som tar opp dette på en overfladisk og ensidig måte, forsterker folks holdninger til adopterte og deres behov.

Det er ganske slitsomt å forholde seg til, til tider - at alle tror man egentlig ønsker å finne bio-opphav og at man ikke er "hel" som menneske før man har gjort det.

Ja, det kan jeg skjønne... Mulig de skulle fokusert litt mer på dette du nevner der. Om jeg skal si noe som irriterer meg med programmet, så må det være den sporbikkja... Den kunne de med fordel ha droppa!

[Mrs. Wallace]

Ja, det kan jeg skjønne... Mulig de skulle fokusert litt mer på dette du nevner der. Om jeg skal si noe som irriterer meg med programmet, så må det være den sporbikkja... Den kunne de med fordel ha droppa!

Jeg orker ikke se på det i det hele tatt.

*grøsser*

[Gjest togli]

Jeg orker ikke se på det i det hele tatt.

*grøsser*

;-)

[Gjest Mom33]

Jeg er ikke spesielt begeistret for Tore Strømøy som programleder, men jeg synes programmet er veldig fint allikevel.

Ikke fordi jeg får grafse i andre folks liv, og ikke fordi jeg tror alle adopterte har behov for å finne "sine røtter" (jeg er da ikke idiot heller).

Men rett og slett fordi jeg liker at folk blir glade, at folk oppnår noe. Jeg liker å glede meg sammen med dem, når de som har opplevd år med savn endelig finner den/de som er savnet.

[Gjest sant å si]

Jeg tror nok de som blir funnet får god tid til å tenke seg om om de vil ha kontakt.

Jeg tror nok de som blir funnet opplever et større press om å ha kontakt- enn de som ikke blir funnet.

Som sagt - for den adoptertes del er (i slike tilfeller som dette) bioforeldrenes identitet så og si bare en telefon unna.

Hadde det vært et dyptgripende ønske om kontakt,så kan du være sikker på at de hadde tatt den telefonen.

Uansett hvor tragisk historien måtte virke, så er det den adopterte som ikke har hatt noe som helst valg i forhold til å bli adoptert bort eller ikke. Det burde være en selvfølge at en evt gjenforening derfor var opp til den adopterte.

Som sagt: Det er en grunn til at lovgivningen er som den er!

[Gjest sant å si]

Men datteren visste jo ikke om de biologiske foreldrene ønsket å ha kontakt med henne. Når man er et norskfødt adoptivbarn er det kanskje lett å tro at en var uønsket?

Du kan snu det andre veien også: De biologiske foreldrene visste ikke om datteren ønsket kontakt med dem.

Det er den adopterte som ikke har hatt noe som helst valg i forhold til å bli adoptert bort eller ikke. Det burde være en selvfølge at en evt gjenforening derfor var opp til den adopterte.

[Gjest sant å si]

Det vet jeg godt:-)

Den ene av mine familiemedlemmer som ble adoptert som liten baby er ikke det minste interessert i å finne ut noe om sine biologiske foreldre.

Min mormor ble adoptert som liten (født utenfor ekteskap) og lette lenge etter mulige biologiske søsken. Jeg kan huske at jeg som barn var veldig fascinert av hennes tanker omkring dette. To år før hun døde fant hun endelig en søster og en bror. Rart for henne som hadde vokst opp uten søsken.

Nå er det vel slik at de som ikke har ønske om å treffe biologiske slektninger, slipper å stille opp i Tore på sporet.

Åssen kommer det familiemedlemmet ditt til å reagere,tror du,når plutselig Tore Strømøy står på trappa med den biologiske familien hans/hennes?

[Gjest Nyppy]

Jeg tror nok de som blir funnet opplever et større press om å ha kontakt- enn de som ikke blir funnet.

Som sagt - for den adoptertes del er (i slike tilfeller som dette) bioforeldrenes identitet så og si bare en telefon unna.

Hadde det vært et dyptgripende ønske om kontakt,så kan du være sikker på at de hadde tatt den telefonen.

Uansett hvor tragisk historien måtte virke, så er det den adopterte som ikke har hatt noe som helst valg i forhold til å bli adoptert bort eller ikke. Det burde være en selvfølge at en evt gjenforening derfor var opp til den adopterte.

Som sagt: Det er en grunn til at lovgivningen er som den er!

Press til å ha kontakt? Om den som blir oppsøkt ikke ønsker kontakt, blir jo ikke saken vist på tv i det hele tatt. Det er jo ikke akkurat livesending vi snakker om her.

[Gjest togli]

Du kan snu det andre veien også: De biologiske foreldrene visste ikke om datteren ønsket kontakt med dem.

Det er den adopterte som ikke har hatt noe som helst valg i forhold til å bli adoptert bort eller ikke. Det burde være en selvfølge at en evt gjenforening derfor var opp til den adopterte.

Selv tenker jeg at det er foreldrene som først og fremst bør vise interesse for sitt bortadopterte barn, så kan barnet bestemme om det ønsker å ta imot tilbudet eller ikke...

Min adopterte mormor syntes nok det var litt sårt at hennes biologiske far ikke viste interesse for å finne henne (det hadde vært lett for ham å få det til). Det var derfor vanskelig for henne å ta det første skrittet mot et møte.

[Gjest togli]

Åssen kommer det familiemedlemmet ditt til å reagere,tror du,når plutselig Tore Strømøy står på trappa med den biologiske familien hans/hennes?

Har du sett programmet? Ingen tropper opp på trappa uten at det er avtalt på forhånd.

[Gjest girasol]

Ho fekk treffe dottera si etter 48 år!! ;-) Så dottera som blei adoptert vekk etter andre (mormora til barnet) sin vilje, fekk sjå og helse på sine biologiske foreldre for første gong ;-)

Jeg så ikke programmet... hvordan reagerte den bortadopterte dattera på møtet med den biologiske mora?

Hvis du fikk noe inntrykk av det...?

M.v.h.

[Gjest rota]

Jeg tror nok de som blir funnet opplever et større press om å ha kontakt- enn de som ikke blir funnet.

Som sagt - for den adoptertes del er (i slike tilfeller som dette) bioforeldrenes identitet så og si bare en telefon unna.

Hadde det vært et dyptgripende ønske om kontakt,så kan du være sikker på at de hadde tatt den telefonen.

Uansett hvor tragisk historien måtte virke, så er det den adopterte som ikke har hatt noe som helst valg i forhold til å bli adoptert bort eller ikke. Det burde være en selvfølge at en evt gjenforening derfor var opp til den adopterte.

Som sagt: Det er en grunn til at lovgivningen er som den er!

I dette tilfellet i kveld, var det snakk om adopsjon ved tvang. Foreldrene valgte ikke selv å adoptere bort datteren.

Datteren hadde tenkt en del, men det er et stort skritt å sette i gang letingen. Å få foreldrene servert av Tore på sporet, var for henne en stor glede. Og ikke minst å få søsken, en hel flokk til og med. Synes Tore gjør en kjempejobb jeg.

[Gjest sant å si]

Press til å ha kontakt? Om den som blir oppsøkt ikke ønsker kontakt, blir jo ikke saken vist på tv i det hele tatt. Det er jo ikke akkurat livesending vi snakker om her.

La meg ta det saaaakte:

1. Alle tåredryppende historier i aviser, blader og på TV bygger opp under holdningen at en adoptert ikke blir "hel" før vedkommende har møtt sin biologiske familie.

2. Hører du noe mange nok ganger, så er sjansen stor for at du begynner å tro på det (eller tvile på deg selv) etter hvert. Da er sjansen der for at du kommer til å svelge tvilen du måtte ha, og gå med på å møte din biologiske familie,i eller utenfor TV-ruta. Som han mannen som var med i programmet for et par uker siden, og som sa rett ut at han aldri hadde hatt behov for å finne sin biologiske familie.

3. Hvis du er adoptert og føler at noe (dvs biofamilie) mangler i livet ditt, da sitter du ikke og venter på at Tore på Sporet skal ringe. Da ringer du selv. Og du ringer Fylkesmannen, ikke TV.

4. Hvis du har følelser som nevnt under pkt. 3, så er sannsynligheten stor for at dette er såpass følsomme greier at du ønsker å holde det på det private plan, og

5. Hvis du IKKE har følelser som nevnt under pkt. 3,så kontakter du IKKE fylkesmannen, og da forventer du IKKE at Tore Strømøy skal ringe/komme/skrive/maile/SMSe/sende sekretæren sin, eller hva det nå er de gjør.

Da forventer du at du har rettigheter ifølge norsk lov, som sier at adoptivbarnet er den som skal ta initiativet til slik kontakt.

Eller du slår deg til ro med at fordi du er adoptert, må du være forberedt på at den biologiske familien når som helst kan komme til å ringe/komme/skrive osv. for å kreve deg tilbake igjen,så å si.

[Gjest erotterops]

La meg ta det saaaakte:

1. Alle tåredryppende historier i aviser, blader og på TV bygger opp under holdningen at en adoptert ikke blir "hel" før vedkommende har møtt sin biologiske familie.

2. Hører du noe mange nok ganger, så er sjansen stor for at du begynner å tro på det (eller tvile på deg selv) etter hvert. Da er sjansen der for at du kommer til å svelge tvilen du måtte ha, og gå med på å møte din biologiske familie,i eller utenfor TV-ruta. Som han mannen som var med i programmet for et par uker siden, og som sa rett ut at han aldri hadde hatt behov for å finne sin biologiske familie.

3. Hvis du er adoptert og føler at noe (dvs biofamilie) mangler i livet ditt, da sitter du ikke og venter på at Tore på Sporet skal ringe. Da ringer du selv. Og du ringer Fylkesmannen, ikke TV.

4. Hvis du har følelser som nevnt under pkt. 3, så er sannsynligheten stor for at dette er såpass følsomme greier at du ønsker å holde det på det private plan, og

5. Hvis du IKKE har følelser som nevnt under pkt. 3,så kontakter du IKKE fylkesmannen, og da forventer du IKKE at Tore Strømøy skal ringe/komme/skrive/maile/SMSe/sende sekretæren sin, eller hva det nå er de gjør.

Da forventer du at du har rettigheter ifølge norsk lov, som sier at adoptivbarnet er den som skal ta initiativet til slik kontakt.

Eller du slår deg til ro med at fordi du er adoptert, må du være forberedt på at den biologiske familien når som helst kan komme til å ringe/komme/skrive osv. for å kreve deg tilbake igjen,så å si.

TAKK!

[Sofline]

Åssen kommer det familiemedlemmet ditt til å reagere,tror du,når plutselig Tore Strømøy står på trappa med den biologiske familien hans/hennes?

Hvis du så programmet i dag, så så du f.eks. at de startet med å ringe mannen til den de lette etter for å finne ut omo det kunne være henne. Ingen som bare tropper opp på døra...

[Gjest sant å si]

I dette tilfellet i kveld, var det snakk om adopsjon ved tvang. Foreldrene valgte ikke selv å adoptere bort datteren.

Datteren hadde tenkt en del, men det er et stort skritt å sette i gang letingen. Å få foreldrene servert av Tore på sporet, var for henne en stor glede. Og ikke minst å få søsken, en hel flokk til og med. Synes Tore gjør en kjempejobb jeg.

Nå generaliserer du. Dama i kveldens program syntes det var kjekt å få møte sin biologiske familie, dermed er det greit at Tore Strømøy fortsetter virksomheten sin. Da synes sikker ALLE adopterte at det er kjekt.

Som sagt: Dama hadde ikke trengt å "sette i gang letingen". Hun hadde tatt en telefon til fylkesmannen og fått navnet på foreldrene. Kjapt og greit, menmye mindre spennende enn når Tore tar saken!

At foreldrene ikke selv valgte å adoptere bort barnet,er selvsagt en tragedie for dem, men det er ingenting spesielt i det - bak enhver adopsjon ligger det en trist historie.

Ingen adoptivbarn har valgt å bli adoptert bort. Det ble bestemt over hodet på dem, på samme måte som det i mange tilfeller blir bestemt over hodet på dem at det nå er tid for å ha kontakt med biofamilien igjen.

[Sofline]

Jeg så ikke programmet... hvordan reagerte den bortadopterte dattera på møtet med den biologiske mora?

Hvis du fikk noe inntrykk av det...?

M.v.h.

Hun sa noe om at hun måtte være verdens heldigste som etter at hun hadde mistet foreldrene sine, fikk et par nye.

[Sofline]

Du kan snu det andre veien også: De biologiske foreldrene visste ikke om datteren ønsket kontakt med dem.

Det er den adopterte som ikke har hatt noe som helst valg i forhold til å bli adoptert bort eller ikke. Det burde være en selvfølge at en evt gjenforening derfor var opp til den adopterte.

Begge parter tenker nok slik, og noen er jo nødt til å ta det første skrittet. Hvis det så viser seg at den andre parten ikke ønsker kontakt, så har man i hvertfall visshet.