Jeg vil ikke sove på sofaen etter krangel mer...

[Gjest nei til sofaen!]

Hei alle sammen! Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne... Jeg er i et forhold som på mange måter er veldig bra, men som på andre måter er litt skakkkjørt.. Vi er samboere..

Mitt problem er at jeg har lett for å irritere meg over kjæresten min. Hvordan han gjør ting, at han slenger fra seg, ting han IKKE gjør... Jeg kommer ikke på mer, men jeg vet det er sånn for kjæresten har tatt det opp som et problem. Jeg trenger råd for hvordan jeg kan bli mer overbærende og slutte å irritere meg over han! For jeg ønsker det jo ikke, men jeg ER bare sånn. Det betyr ikke at jeg mener at det dermed må være sånn, jeg tror jeg kan forandre meg, men jeg trenger å lære meg noen teknikker for hvordan...

Vårt problem er at vi ofte ikke klarer å ordne skikkelig opp etter krangler.. Når vi krangler er jeg avhengig av at det er ordnet opp og vi kan være nære igjen før jeg klarer å legge meg sammen med han og sove. Problemet er ikke at jeg ikke kan legge meg sammen med han, det klarer jeg- men jeg får ikke sove...

Vi trenger noen metoder for å stoppe opp og komme videre etter en krangel. Ofte bare fortsetter vi, og går bare rundt hverandre og irriterer oss mer over hverandre.

Et problem for meg er at han trenger lang tid etter en krangel for å bli trygg nok til å være nære igjen, mens jeg legger ned mye energi i å TORE å være nær han igjen. Da er det ofte vanskelig når han ikke er helt der enda, og jeg føler meg litt avvist (jeg føler at han ikke er helt på plass igjen uten at han trenger å si noe). Det gjør så vondt for jeg trenger å kunne være nær og kose etter en krangel, mens han trenger mere tid. Hvordan møtes vi på dette?

Jeg syns dette er veldig vanskelig, en liten krangel blir jo dratt ut og gjerne over til neste dag pga dette og det sliter ganske mye på meg. Kranglene blir så mye større enn de trenger å være!

Hva tenker dere? Har dere noen gode tips?

[Hva skjer nå?]

Vi er i en noe lik situasjon. Jeg har også tydd til sofaen flere ganger enn jeg husker og er dritt lei av å ligge der. For meg blir det at jeg ligger å irriterer meg og klarer rett og slett ikke å være nær han.

Jeg vil også at kranglen skal være over fortest mulig og trenger nærhet. Det beste rådet jeg kan gi deg, som jeg selv tyr til ofte, er at jeg ber om å få prate med han. Prat sammen om hva dere egentlig føler for hverandre og hva dere begge kan bidra med for at ting skal bli bedre.

At du blir drittlei over alt han ikke gjør og hva han gjør feil, kan bare du endre deg på. Lag enklere rutiner for hjemmet, enklere oppgaver for han. Ikke ta alt så nøye, dette vil bare irritere deg mer og mer. Tenk heller over hva han betyr for deg og hvor mye du elsker han. Ta små steg. Introduser nye rutinger med mellomrom, slik at han ikke blir overlasset med negativitet fra deg. Dette vil gjøre at han til slutt går lei. Beklager å si det, men prøv å bli sint inni deg og ta det ut på andre aktiviteter.

Lykke til!

[Gjest Nissy2]

Å legge seg på sofaen er jo bare barnslig. Man kan fint være inne i en krangel, men likevel velge den mer komfortable dobbeltsenga.

[Gjest nei til sofaen!]

Vi er i en noe lik situasjon. Jeg har også tydd til sofaen flere ganger enn jeg husker og er dritt lei av å ligge der. For meg blir det at jeg ligger å irriterer meg og klarer rett og slett ikke å være nær han.

Jeg vil også at kranglen skal være over fortest mulig og trenger nærhet. Det beste rådet jeg kan gi deg, som jeg selv tyr til ofte, er at jeg ber om å få prate med han. Prat sammen om hva dere egentlig føler for hverandre og hva dere begge kan bidra med for at ting skal bli bedre.

At du blir drittlei over alt han ikke gjør og hva han gjør feil, kan bare du endre deg på. Lag enklere rutiner for hjemmet, enklere oppgaver for han. Ikke ta alt så nøye, dette vil bare irritere deg mer og mer. Tenk heller over hva han betyr for deg og hvor mye du elsker han. Ta små steg. Introduser nye rutinger med mellomrom, slik at han ikke blir overlasset med negativitet fra deg. Dette vil gjøre at han til slutt går lei. Beklager å si det, men prøv å bli sint inni deg og ta det ut på andre aktiviteter.

Lykke til!

Hei! Tusen takk for svaret ditt! Setter stor pris på at du setter av tid til å svare meg. Og gode råd kommer du med også.

Det er bare jeg som kan gjøre noe med at jeg blir så lett irritert over småting, jeg vet bare ikke hvordan. Skal prøve å følge ditt praktiske råd om å senke lista litt... Det hjelper kanskje på noe... Mønsteret er at jeg blir mer irritert når jeg er sliten og lei, da skal det ingenting til før jeg blir irritert. Og jeg har ifølge mamma alltid vært irritabel av meg... Men som sagt, det er INGEN unnskyldning for å ikke jobbe med det!

[Gjest nei til sofaen!]

Å legge seg på sofaen er jo bare barnslig. Man kan fint være inne i en krangel, men likevel velge den mer komfortable dobbeltsenga.

Hm... Jeg ser ikke helt hvordan det er barnslig oppførsel å legge seg på sofaen når det er eneste måten jeg kan få nok søvn før neste arbeidsdag... Hvis han ikke klarer å være nær meg, sånn at jeg kommer meg videre etter krangelen, så blir jeg liggende å tenke og gruble og kjenne på hvordan det føles når han ikke vil være nær. Det er hodet og tankene mine som kommer i veien, og derfor ligger jeg på sofaen for å se på tv og prøve å koble ut sånn at jeg får sove. Det er på ingen måte ment som straff eller noe slikt..., noe som jeg kunne vært enig i at er en dårlig måte å takle krangel på.

[Gjest Nissy2]

Hm... Jeg ser ikke helt hvordan det er barnslig oppførsel å legge seg på sofaen når det er eneste måten jeg kan få nok søvn før neste arbeidsdag... Hvis han ikke klarer å være nær meg, sånn at jeg kommer meg videre etter krangelen, så blir jeg liggende å tenke og gruble og kjenne på hvordan det føles når han ikke vil være nær. Det er hodet og tankene mine som kommer i veien, og derfor ligger jeg på sofaen for å se på tv og prøve å koble ut sånn at jeg får sove. Det er på ingen måte ment som straff eller noe slikt..., noe som jeg kunne vært enig i at er en dårlig måte å takle krangel på.

Jeg mener fortsatt at det er barnslig. Men ser jo at du nekter å innse det.

[Gjest extras]

Jeg mener fortsatt at det er barnslig. Men ser jo at du nekter å innse det.

Det er jo ikke barnslig! Mange som har det på den måten, de klarer ikke å sove når de ligger på siden av en person som de akkurat har kranglet med. Vondt å få sove da.

Synes ikke du har rett til å konkludere med at det er barnslig, du skjønner tydligvis ikke hva hun prater om!

[trissie]

Hemmeligheten kan rett og slett være vaner, og ikke personlighet.

Det du fremstiller som en irritabel personlighet, behøver slett ikke være det, men en adferd som du ikke har gjort noe med, eller? :-)

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte.

Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Så går dere og forventer en feil du er vant til at han gjør, og da er du nærmest forprogrammert til en spesiell handlemåte.

Og den kommer fort, akkurat som han er vant til.

Samtidig er han vant til at du hakker og pirker i dette, og trekker seg tilbake, er ikke trygg noen gang.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Du vil forandre han, i stedet for å motivere han.

Han er ikke motivert til å forandre noe fordi du stadig viser misnøye og irritasjon, slik han er vant til.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en irritabel, lunken eller likegyldig holdning.

Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane. Andre måter å reagere på.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min.

Og et smil og lite kyss kan være mer motiverende enn kritikk.

Det handler om å snu reaksjonsmønstrene, endre adferd i stedet for personligheten.

Min mann reagerte positivt, og følte og sa han var overrasket.

Det blir mindre viktig for oss, de små irritasjonsmomentene med rot, småting og uenigheter, når holdningen til han som person er annerledes.

De små irritasjonene er ikke så viktige at jeg skal glemme det positive.

Det kan være klokt å begynne med noen enkle punkter!

Ikke dra fram tidligere episoder for å understreke og forsterke kritikk.

Snakk om hvordan du ønsker å ha det.

Ikke glem å fortelle hva du selv ønsker å gjøre bedre og at du ikke ønsker å være en som blir kritiserer hele tiden.

Be om unnskyldning for dine egne uvaner og adferd.

Fortell at du ser det selv, og at du ikke ønsker å være slik.

Å si unnskyld, er det vanskligste for oss som lett blir irritert.

Der kjenner jeg meg igjen, og det er makt.

Det er en sammenheng mellom det å ha makta i et forhold, og det å ikke ha vilje til å be om unnskyldning.

Og det gir partneren liten motivasjon til å endre noe.

Det er sikkert flere enn meg her som kjenner seg igjen og skammer seg over hvordan vi har kjeftet og smelt på mannen.

Og sikkert flere som først etterpå skjønner hvor stor makt vi hadde.

Det tok altfor lenge før jeg ville innse hvor viktig det er å be om unnskyldning.

Men jeg tror også det er viktig for deg å tenke på detaljer som han har vært lei for.

Han bør også ta et tak selv.

Har du irritert deg over noen spesielle detaljer som han svikter på, og du alltid må gjøre, må han ta seg skikkelig sammen.

La han for eksempel lese disse innleggene kanskje?

Mannen min er ikke så veldig mye bedre nå, men jeg vet han gjerne vil.

Forskjellen er at nå vil han, og ikke bare skjerper seg i mellom.

Og han konsentrerer seg om å i hvert fall gjøre det han veit jeg liker, fordi jeg reagerer penere og mer voksent.

Det er faktisk veldig barnslig å legge seg på sofaen!!!!

Jeg hadde veldig liten vilje til å be om unnskyldning for egne feil, og det er helt ødeleggende for ønsket om at han skal være forsonende.

Han aksepterte heller ikke unnskyldninger han skjønte jeg ikke mente.

Han ble nok ganske sint når jeg ba om unnskyldning kun etter press, så hvorfor skulle han gi seg hen og vise forsoning og nærhet?

Det var et ganske stygt trick for å herske at jeg ikke kunne si unnskyld til han, og det forsto han.

Sier jeg unnskyld og mener det, får vi til noe.

Men sier jeg, unnskyld da, og legger til noe som avslører at jeg egentlig ikke sier unnskyld, da går han tvert.

Og han sier klart fra hva han mener.

Heldigvis gjør han det, så jeg får tenkt meg om og kan be skikkelig om unnskyldning senere i stedet for at det blir en ny krangel.

Begynn med deg selv, for det vel lettere enn å forandre han?

[Bris1365380442]

Hvis du irriterer deg sånn over ham hele tiden og det blir krangler av det, synes jeg du fortjener å sove på sofaen. Hvis du kritiserer alt han sier og gjør, synes jeg det bør være opp til han når han vil slippe deg innpå seg igjen. Jeg hadde ikke orket å vært sammen med en som kicket på alt jeg sa og gjorde, det virker veldig nedbrytende på selvfølelsen.

[Gjest snøball]

Hei! Tusen takk for svaret ditt! Setter stor pris på at du setter av tid til å svare meg. Og gode råd kommer du med også.

Det er bare jeg som kan gjøre noe med at jeg blir så lett irritert over småting, jeg vet bare ikke hvordan. Skal prøve å følge ditt praktiske råd om å senke lista litt... Det hjelper kanskje på noe... Mønsteret er at jeg blir mer irritert når jeg er sliten og lei, da skal det ingenting til før jeg blir irritert. Og jeg har ifølge mamma alltid vært irritabel av meg... Men som sagt, det er INGEN unnskyldning for å ikke jobbe med det!

Les bøkene: "Blås i bagatellene, det er jo bare bagateller", eller "Blås i bagatellene i parforholdet." , av Richard Carlson. Har ikke lest de selv, men har sett noen andre her, har anbefalt de =)

http://www.bokkilden.no/SearchResults.aspx?ftsearch=Richard+Carlson+-&filtertype=0

[Gjest JG-77]

Hemmeligheten kan rett og slett være vaner, og ikke personlighet.

Det du fremstiller som en irritabel personlighet, behøver slett ikke være det, men en adferd som du ikke har gjort noe med, eller? :-)

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte.

Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Så går dere og forventer en feil du er vant til at han gjør, og da er du nærmest forprogrammert til en spesiell handlemåte.

Og den kommer fort, akkurat som han er vant til.

Samtidig er han vant til at du hakker og pirker i dette, og trekker seg tilbake, er ikke trygg noen gang.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Du vil forandre han, i stedet for å motivere han.

Han er ikke motivert til å forandre noe fordi du stadig viser misnøye og irritasjon, slik han er vant til.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en irritabel, lunken eller likegyldig holdning.

Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane. Andre måter å reagere på.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min.

Og et smil og lite kyss kan være mer motiverende enn kritikk.

Det handler om å snu reaksjonsmønstrene, endre adferd i stedet for personligheten.

Min mann reagerte positivt, og følte og sa han var overrasket.

Det blir mindre viktig for oss, de små irritasjonsmomentene med rot, småting og uenigheter, når holdningen til han som person er annerledes.

De små irritasjonene er ikke så viktige at jeg skal glemme det positive.

Det kan være klokt å begynne med noen enkle punkter!

Ikke dra fram tidligere episoder for å understreke og forsterke kritikk.

Snakk om hvordan du ønsker å ha det.

Ikke glem å fortelle hva du selv ønsker å gjøre bedre og at du ikke ønsker å være en som blir kritiserer hele tiden.

Be om unnskyldning for dine egne uvaner og adferd.

Fortell at du ser det selv, og at du ikke ønsker å være slik.

Å si unnskyld, er det vanskligste for oss som lett blir irritert.

Der kjenner jeg meg igjen, og det er makt.

Det er en sammenheng mellom det å ha makta i et forhold, og det å ikke ha vilje til å be om unnskyldning.

Og det gir partneren liten motivasjon til å endre noe.

Det er sikkert flere enn meg her som kjenner seg igjen og skammer seg over hvordan vi har kjeftet og smelt på mannen.

Og sikkert flere som først etterpå skjønner hvor stor makt vi hadde.

Det tok altfor lenge før jeg ville innse hvor viktig det er å be om unnskyldning.

Men jeg tror også det er viktig for deg å tenke på detaljer som han har vært lei for.

Han bør også ta et tak selv.

Har du irritert deg over noen spesielle detaljer som han svikter på, og du alltid må gjøre, må han ta seg skikkelig sammen.

La han for eksempel lese disse innleggene kanskje?

Mannen min er ikke så veldig mye bedre nå, men jeg vet han gjerne vil.

Forskjellen er at nå vil han, og ikke bare skjerper seg i mellom.

Og han konsentrerer seg om å i hvert fall gjøre det han veit jeg liker, fordi jeg reagerer penere og mer voksent.

Det er faktisk veldig barnslig å legge seg på sofaen!!!!

Jeg hadde veldig liten vilje til å be om unnskyldning for egne feil, og det er helt ødeleggende for ønsket om at han skal være forsonende.

Han aksepterte heller ikke unnskyldninger han skjønte jeg ikke mente.

Han ble nok ganske sint når jeg ba om unnskyldning kun etter press, så hvorfor skulle han gi seg hen og vise forsoning og nærhet?

Det var et ganske stygt trick for å herske at jeg ikke kunne si unnskyld til han, og det forsto han.

Sier jeg unnskyld og mener det, får vi til noe.

Men sier jeg, unnskyld da, og legger til noe som avslører at jeg egentlig ikke sier unnskyld, da går han tvert.

Og han sier klart fra hva han mener.

Heldigvis gjør han det, så jeg får tenkt meg om og kan be skikkelig om unnskyldning senere i stedet for at det blir en ny krangel.

Begynn med deg selv, for det vel lettere enn å forandre han?

Hei...

Hvem er denne trissie? Skulle så GJERNE vært i kontakt med henne. Har noe spørsmål som det virker som hun kan hjelpe meg inn på rett vei med...

[Gjest AtHomeMom]

Det er jo ikke barnslig! Mange som har det på den måten, de klarer ikke å sove når de ligger på siden av en person som de akkurat har kranglet med. Vondt å få sove da.

Synes ikke du har rett til å konkludere med at det er barnslig, du skjønner tydligvis ikke hva hun prater om!

Jammen, det ER jo barnslig:-)

[Gjest AtHomeMom]

Jammen, det ER jo barnslig:-)

Oi, den var gammel ja:-) Se bort fra svaret.