Kan noen hjelpe?

[Gjest Maikey]

Tja hvor skal jeg starte...? Jeg er en gutt på 25 som nå er inne i et forhold på fjerde året med en 20 år gammel jente. Vi er samboere og forlovet, og har hatt det veldig bra (om enn i bølgedaler) helt fram til ca September. Hun er veldig psykisk ustabil og går jevnlig til psykolog. De to siste årene har det etter hvert blitt så ille at hun også vært innlagt på psykiatrisk to ganger. Hun har bla forsøkt å ta livet av seg flere ganger og har et hat-forhold til egen kropp. Dette er noe som tærer veldig på meg. Jeg må alltid være den som er sterk og oppegående. Jeg kjenner meg gammel, til tross for at jeg bare er 25 år... Som en følge av alle hennes psykiske plager har vi ikke vært ordentlige kjærester på lang tid, mer venner. Pga dette og "ansvaret" jeg føler for henne har jeg over tid begynt å miste følelsene jeg hadde for henne, noe jeg har fryktelig dårlig samvittighet for. Jeg begynner å kjenne at nok er nok og at det hadde vært godt å bare være meg selv igjen, å være singel. Men jeg vil jo ikke la henne i stikken heller...

I november begynte det en ny kollega på jobben. Hun tok så og si umiddelbart kontakt da jeg en kveld like etter var på byen med venner. Dette før hun visste at jeg var opptatt. Etter å ha snakket litt sammen sa hun at hun skulle holde seg unna, og at hun ikke mente å ødelegge noe for meg. Det som så skjedde gir meg både gode og dårlige følelser. Jeg begynte å tenke mer og mer på henne, til tross for at vi bare var "på hils" på jobben. Og når tiden kom for julebord møttes vi jo igjen. Vi pratet lenge, og hun fortalte at det for henne hadde vært "love at first sight", og at hun var blitt opp over ørene forelsket i meg. På denne tiden var det verre enn på lenge hjemme, og det endte med at vi kysset litt, men ikke noe mer. Likefullt; jeg var utro...noe jeg skammer meg over.

Gradvis har jeg blitt forelsket i denne nye jenta, selv om jeg har sagt til meg selv at jeg er opptatt og at jeg ikke vil såre hun jeg er sammen med. Jeg har ikke ønsket å bli forelsket, men har blitt det likefullt. Det er en herlig følelse, men det kjennes ikke noe særlig når det er blandet med dårlig samvittighet ovenfor min samboer...

Gjorde det slutt med samboeren min etter dette, sa at jeg ikke syntes dette fungerte lenger og at jeg ikke visste riktig hva jeg ville lenger. Det endte med at hun forsøkte å ta sitt eget liv. For å forhindre dette tok jeg henne tilbake...og er tilbake på scratch. Sammen med en jeg er glad i og bryr meg om, men hodestups forelsket i en annen... Kall meg gjerne egoistisk, men jeg ser ikke for meg en framtid der hun med jevne mellomrom forsøker å ta sitt eget liv...

Hva skal jeg gjøre? Kan noen komme med gode råd til en utro drittstøvel?

[Gjest ole i dol]

Hvorfor kaste bort livet ditt på denne jenta? Du kommer ikke til å få det bra på maaaaange år enda, hun har mer enn nok med seg selv. Vet hvordan det er, har vært i dine sko. Jeg fant også ei ny, og da prøvde min ex å ta livet av seg. Måtte ta det rolig med den nye, men lot eksen vite at trusler om selvmord ikke var tingen.

Til slutt må man ganske enkelt bare gi slipp på personen, hun har vel familie/venner også? Du er ikke ansvarlig for hennes liv...

[Gjest emma69]

Hei!

Du er da virkelig ingen drittsekk! Det høres ut som om du har gitt mer enn du har mottatt lenge.

Et forhold bør vel være mer likeverdig enn dette høres ut som?

Dumt at du tok henne tilbake om du ikke ønsker å være sammen med henne, men det er jo ikke for sent å gjøre noe med det.

Dessuten er det ikke snillt å bli i et forhold av medlidenhet samtidig som du er forelsket i en annen jente.

Kom deg videre i livet og unn deg selv å være ung;)

[karol]

Du kan ikke bli i et forhold fordi den andre truer med selvmordsforsøk. Hva partneren gjør med sitt liv er du ikke ansvarlig for.

Jeg har ingen problemer med å skjønne at du tok henne tilbake. Man blir redd. Du gjorde det av redsel og ikke av kjærlighet.

Anbefaler deg å ta dette opp med legen din. Kanskje en psykolog er den rette. Du trenger å få sette ord på det du har opplevd. Du trenger å få sortert ut hva som er ditt ansvar og hva som er hennes. Først da kan du være sterk nok til å gå. For det er helt klart at det er det du må. For din egen del.

[Gjest Elextra]

Du kan ikke bli i et forhold fordi den andre truer med selvmordsforsøk. Hva partneren gjør med sitt liv er du ikke ansvarlig for.

Jeg har ingen problemer med å skjønne at du tok henne tilbake. Man blir redd. Du gjorde det av redsel og ikke av kjærlighet.

Anbefaler deg å ta dette opp med legen din. Kanskje en psykolog er den rette. Du trenger å få sette ord på det du har opplevd. Du trenger å få sortert ut hva som er ditt ansvar og hva som er hennes. Først da kan du være sterk nok til å gå. For det er helt klart at det er det du må. For din egen del.

Du har hatt det tøft! Tør ikke komme med særlige råd til deg, vil bare si at du ikke skal påta deg ansvaret for din eks-kjærestes liv og helse. Behandle henne med respekt, vær en venn om ønskelig, men lev ditt eget liv.

Du kunne sikkert ha utbytte av psykolog selv i denne vanskelige fasen, om ikke for annet så støtte for eget veivalg.

[Gjest Maikey]

Du kan ikke bli i et forhold fordi den andre truer med selvmordsforsøk. Hva partneren gjør med sitt liv er du ikke ansvarlig for.

Jeg har ingen problemer med å skjønne at du tok henne tilbake. Man blir redd. Du gjorde det av redsel og ikke av kjærlighet.

Anbefaler deg å ta dette opp med legen din. Kanskje en psykolog er den rette. Du trenger å få sette ord på det du har opplevd. Du trenger å få sortert ut hva som er ditt ansvar og hva som er hennes. Først da kan du være sterk nok til å gå. For det er helt klart at det er det du må. For din egen del.

Takk for svar og råd alle sammen. Akkurat nå er hun innlagt på psykiatrisk. Er dette et godt tidspunkt å gjøre det slutt på syns dere? Jeg mener, nå har hun jo psykologer og annet personell like ved. Eller bør jeg vente til hun kommer ut og er nærmere familien sin? Hva med det at jeg har vært utro? Bør hun få vite det, eller vil det gjøre vondt verre?

Takk igjen!

[UndrendePåDetMeste]

Takk for svar og råd alle sammen. Akkurat nå er hun innlagt på psykiatrisk. Er dette et godt tidspunkt å gjøre det slutt på syns dere? Jeg mener, nå har hun jo psykologer og annet personell like ved. Eller bør jeg vente til hun kommer ut og er nærmere familien sin? Hva med det at jeg har vært utro? Bør hun få vite det, eller vil det gjøre vondt verre?

Takk igjen!

Det finnes vel ingen perfekte tidspunkt å slå opp på. Hun kommer til å ha vondt uansett. Ta kontakt med venner/familie av henne og si ifra, så vet du at du har gjort ditt beste for at hun skal ha noen der. Ut over det så er hun hun, og du er deg.

Hadde jeg vært deg ville jeg gått til noen samtaler selv. Tror du hadde hatt godt av at noen endelig skulle høre på deg og hjelpe deg, etter at du selv har vært den lyttende og støttende så lenge.

Hvis hun velger å prøve å begå selvmord, så er det nettopp hennes valg. Jeg har forståelse for at det skremmer deg, men fortjener ikke hun også muligheten til å etterhvert kunne treffe noen som er glad i henne slik en kjæreste skal være?

Lykke til, håper du får det bedre:)

[karol]

Du kan ikke bli i et forhold fordi den andre truer med selvmordsforsøk. Hva partneren gjør med sitt liv er du ikke ansvarlig for.

Jeg har ingen problemer med å skjønne at du tok henne tilbake. Man blir redd. Du gjorde det av redsel og ikke av kjærlighet.

Anbefaler deg å ta dette opp med legen din. Kanskje en psykolog er den rette. Du trenger å få sette ord på det du har opplevd. Du trenger å få sortert ut hva som er ditt ansvar og hva som er hennes. Først da kan du være sterk nok til å gå. For det er helt klart at det er det du må. For din egen del.

Jeg personlig vil nok vurdere det som bedre å si i fra nå når hun er innlagt og har profesjonell hjelp rundt seg. Og er du voksen nok så gir du behandlingsinstitusjonen info om at du gjør det slutt slik at de kan følge ekstra med.

Og nei. Dropp det at du har vært utro. Hun trenger ikke det akkurat nå.

[karol]

Jeg personlig vil nok vurdere det som bedre å si i fra nå når hun er innlagt og har profesjonell hjelp rundt seg. Og er du voksen nok så gir du behandlingsinstitusjonen info om at du gjør det slutt slik at de kan følge ekstra med.

Og nei. Dropp det at du har vært utro. Hun trenger ikke det akkurat nå.

Sorry.

La innlegget her feil. Skulle komme under Maikey sitt innlegg om å gjøre det slutt nå som hun var innlagt.

[Gjest Maikey]

Jaa, tenkte jeg kanskje kunne fortelle dere hvordan det har gått her. Dere ga meg tross alt råd! :-) Det blir nok langt, men les det om dere vil!

På mandag gjorde jeg det slutt...to dager før hun var ferdig med innleggelsen sin. Jeg hadde hatt det skikkelig tungt dagene før, hadde tenkt mye. Når jeg så besøkte henne skjønte hun at noe var i gjære, og hun ønsket at dersom jeg hadde noe som angikk henne på hjertet, så burde jeg si det nå når hun hadde profesjonelle folk rundt seg. Så, gjorde jeg det, sa akkurat hva jeg tenkte. At jeg var glad i henne, men at det ikke lenger var nok når forholdet i seg selv ikke fungerte. Jeg måtte tenke på meg selv. Jeg sa imidlertid at jeg ville være der for henne hvis hun selv ville. Helt uforberedt på det selv så knakk jeg sammen og gråt som om jeg aldri hadde grått før, det kjentes helt rart ut. Det siste hun sa var at hun håpet at dette bare var midlertidig...så fikk jeg tilbake forlovelsesringen.

Hun ble knust...jeg knuste henne! Dagen etter var jeg med på utskrivningsmøtet. Fremdeles var hun knust...det var så vondt å se henne slik. Men i det miste har hun lovet familien sin, meg og behandlerne sine at hun ikke skal forsøke å ta livet av seg eller skade seg. Og hvis hun føler trang til det har hun en støttegruppe i umiddelbar nærhet.

De to første dagene var jeg utrolig lettet, men i det siste har jeg vært helt fjern. Full av skyldfølelse over hva jeg har gjort. Full av redsel over hva jeg kan ha mistet, tenk om hun var den ene? Det har bare vært så vidt at jeg ikke har ringt henne for å spørre om vi skal prøve igjen... Men jeg må være sterk! Jeg vet at alt kommer tilbake hvis vi prøver igjen, alt det jeg ikke vil ha tilbake.

For et par dager siden var hun innom leiligheten og hentet klær. Hun så bedre og gladere ut enn på lenge. Hun er i full gang med å finne egen leilighet. Hun sa at dersom vi noen gang skal komme oss videre er vi nødt til å gi slipp på hverandre. Tro det eller ei, men dette var noe jeg ble glad for å høre. Vi har bestemt oss for å prøve å være venner så langt det går. Det er jo ikke akkurat sånn at vi hater hverandre, og gikk fra hverandre i sinne. I går var hun ute på byen med venner, for første gang uten meg på LENGE. Jeg var hjemme, men gledet meg i det stille over at hun ser ut til å kunne fungere uten meg, stikk i strid med hva hun selv har sagt.

Jeg har aldri dumpet noen før, bare blitt dumpet. Og jeg ante ikke at det kunne være så vondt! For nå har jeg det utrolig vondt. Men jeg vet at det blir bedre etter hvert, og jeg har sånn smått begynt å se fram til min første single vår og sommer siden 2002. Min første på nesten 4 år! :-D