Er vi for kjedelig for hverandre?

[Gjest har vi en fremtid?]

Jeg har vært sammen med en gutt i et par mnd, og vi snakker utrolig ofte med hverandre. Mye på telefon og email pga avstand. Nå har vi gått tom for samtaleemner!! Vi har dårlig råd og får ikke til å finne på så mye sammen. Har tenkt oss på restaurant en dag for å gjøre noe annet enn å være bare hjemme - men egentlig skulle vi vel tatt en ferietur og bare kosa oss og gjort ting sammen...

Det jeg - og kanskje han også - lurer på er om vi rett og slett ikke passer sammen? Vi har veldig ulike liv, men likevel koser vi oss i hverandres selskap. Er det bare litt intensivt å ha daglig kontakt så tidlig i et forhold..? Siden det bare blir på tlf mener jeg. Med tid og stunder får vi mulighet til å møtes oftere, og jeg vet ikke hva jeg skal tro og føle akkurat nå.

Vi hoppet veldig tett innpå hverandre helt fra starten av og det har kanskje vært mer til skade enn gagn? Alle kommer jo inn i hverdagen en dag og spenningen forsvinner litt - og ingen har vel noe spennende å snakke om hver dag?

Jeg synes bare det er litt trasig at det skulle bli slik.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg er nysgjerrig på lenger...føles som jeg vet det som vites kan om han. Kanskje han lever litt kjedelig...men hvem hvet hva som skjer visst vi får mer tid sammen og kan være mer ute i naturen, reise litt, gå på byen etc...? Først må vi få økonomi til det, og så kommer jo våren snart:o)

Noen kloke ord fra noen her..?

Nå står vi litt i stampe og klarer ikke å finne på noe når vi først er sammen... koselig å bare kose i sofaen og se TV, men det er jo en grense..og man lærer jo hverandre mer å kjenne ved å finne på noe utenfor hjemmets 4 vegger.

Forslag? Er vi bare litt for kjedelig for hverandre? Jeg har lyst å være sammen med en som kan tilføre livet mitt noe - en som er litt reflektert over livet og har opplevd litt (han jeg er sammen med har ikke akkurat levd så spennende...), men jeg vet sannelig ikke hva som er viktig i det lange løp og ikke.

Trygg, snill, omsorgsfull og veldig glad i meg er han i alle fall:o)

Jeg trenger hjelp til å tenke riktig...

[Gjest Mariannah]

Tror lidenskapen mellom dere har gått over til bror-søster forhold - altså vennskap!

Like greit å innse det nå etter så kort tid sammen.

[Lillemus]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 9 mnd og vi får bare mer og mer å snakke om. )

Hvis dere har gått tomme alt nå er det kanskje ikke ment å skulle bli dere to?

[Gjest har vi en fremtid?]

Sukk, jeg tror jeg må høre med en samlivsekspert...Ser jo at det virker utrolig negativt ut når vi ikke vet hva vi skal snakke om etter så kort tid. Jeg ble kjent med han i høst så vi har poplet i timesvis hver eneste dag i........tenke....5 måneder - så kanskje er det ikke så rart at det blir litt mye.. Og særlig når vi har hatt mesteparten på tlf og msn. Det blir jo så annerledes å snakke om de samme tingene kropp til kropp for å si det sånn. Da tar ting litt mer tid og man gjør ting samtidig.

Sukk altså. Jeg vil så gjerne at vi skal få det til å gå vår vei, men jeg har ikke hatt så mange forelskelser og bare ett langt forhold bak meg - så erfaren er jeg ikke akkurat.

Jeg er nærmer meg 30 og har nok vært gjennom en del som gjør at jeg setter livet i et mer reflektert lys enn enkelte - og han jeg nå er sammen med har ikke hatt noen tøffe tak og heller ikke reflektert så veldig over livet og seg selv. Men han tar initiativ både til prat og kos og liker så godt å være sammen med meg - og det er viktig for meg.

Men kanskje finnes det en der ute som er litt mer "interessant" og som kan gi meg litt mer..? Men hvor lenge skal man lete og hvordan i huleste skal jeg vite når den rette er der...?

Jeg er redd det er jeg som setter for høye krav og som har blitt for vant med å klare meg selv - og veldig redd for å bli avvist. Så da avviser jeg istedet helt ubevisst.

Jeg har et problem..jeg vet;o)

Men så var det å finne en vei ut av smørja...

[Ugga Bugga]

Det kan nok virke som dere har vært litt for tett innpå hverandre helt fra starten av. Du skriver at dere snakker utrolig ofte med hverandre. Hva med å bruke litt tid og engerig på andre ting enn ham? Dere trenger ikke snakkes hele tiden.

Dessuten har du kanskje litt store forventninger også. Du skriver at du vil ha en mann som har opplevd litt, og at han du er sammen med ikke har levd så spennende. Men det er tross alt ikke hans oppgave å underholde deg og gjøre livet ditt spennende. Hvis man forventer at et forhold skal være spennende hele tiden, har man kanskje litt for store forventninger.

Jeg ville roet litt ned og sett det litt an. Man kan ta livet av et forhold hvis man ikke gir det litt pusterom. Man trenger ikke snakkes eller møtes hele tiden i starten. Det kan plutselig bli veldig mye hyggeligere å være sammen hvis man har vært borte fra hverandre en stund, og fått anledning til å savne den andre.

Men hvis dere absolutt ikke passer sammen, og ikke finner på noe som helst å snakke om, kan det kanskje være like greit å avslutte forholdet.

[Gjest har vi en fremtid?]

Det kan nok virke som dere har vært litt for tett innpå hverandre helt fra starten av. Du skriver at dere snakker utrolig ofte med hverandre. Hva med å bruke litt tid og engerig på andre ting enn ham? Dere trenger ikke snakkes hele tiden.

Dessuten har du kanskje litt store forventninger også. Du skriver at du vil ha en mann som har opplevd litt, og at han du er sammen med ikke har levd så spennende. Men det er tross alt ikke hans oppgave å underholde deg og gjøre livet ditt spennende. Hvis man forventer at et forhold skal være spennende hele tiden, har man kanskje litt for store forventninger.

Jeg ville roet litt ned og sett det litt an. Man kan ta livet av et forhold hvis man ikke gir det litt pusterom. Man trenger ikke snakkes eller møtes hele tiden i starten. Det kan plutselig bli veldig mye hyggeligere å være sammen hvis man har vært borte fra hverandre en stund, og fått anledning til å savne den andre.

Men hvis dere absolutt ikke passer sammen, og ikke finner på noe som helst å snakke om, kan det kanskje være like greit å avslutte forholdet.

) Takk for innlegget ditt, ugga bugga:o)

Jeg er helt enig i alt du sier her. Jeg har nå tatt initiativ til et par dagers total pause og han håpte å klare det;o)

Jeg har behov for å være bare meg og ha mitt - og jeg tror også at det har blitt alt for tett og voldsomt så alt for tidlig.

Jeg tror vi får ta tiden til hjelp og ta det litt mer med ro. Det viser seg jo om vi synes det går bra å ikke snakkes hver dag - og om vi synes det blir koseligere når vi tar noen dager fri fra hverandre.

Jeg er kanskje litt dum som sier at jeg skulle ønske jeg fant en som hadde opplevd litt, men har man opplevd litt i livet - enten i familie, skole, flyttet litt, skiftet litt jobb, vært syk, er litt oppdagelsesferd-menneske - så får man en bredere horisont eller hva jeg skal kalle det. Man lærer om seg selv, og man lærer om livet.

Men jeg får ta han med på eventyr jeg da:o) Det kan jo bli gøy! Jeg har plan om mange ting vi kan gjøre sammen - så med tid og stunder så vet vi nok mer tenker jeg:o)

Men lidenskapen har tatt en ferie i alle fall... Det har blitt litt platt og jeg er så skeptisk på meg selv og forholdet. Men jeg skal lese boken "Samlivsboken" som Modum Bad har oversatt og gitt ut. Tipset fant jeg her et sted fra Solveig Vennesland - så kanskje finnes det noen tips;o)

[Gjest Elextra]

Sukk, jeg tror jeg må høre med en samlivsekspert...Ser jo at det virker utrolig negativt ut når vi ikke vet hva vi skal snakke om etter så kort tid. Jeg ble kjent med han i høst så vi har poplet i timesvis hver eneste dag i........tenke....5 måneder - så kanskje er det ikke så rart at det blir litt mye.. Og særlig når vi har hatt mesteparten på tlf og msn. Det blir jo så annerledes å snakke om de samme tingene kropp til kropp for å si det sånn. Da tar ting litt mer tid og man gjør ting samtidig.

Sukk altså. Jeg vil så gjerne at vi skal få det til å gå vår vei, men jeg har ikke hatt så mange forelskelser og bare ett langt forhold bak meg - så erfaren er jeg ikke akkurat.

Jeg er nærmer meg 30 og har nok vært gjennom en del som gjør at jeg setter livet i et mer reflektert lys enn enkelte - og han jeg nå er sammen med har ikke hatt noen tøffe tak og heller ikke reflektert så veldig over livet og seg selv. Men han tar initiativ både til prat og kos og liker så godt å være sammen med meg - og det er viktig for meg.

Men kanskje finnes det en der ute som er litt mer "interessant" og som kan gi meg litt mer..? Men hvor lenge skal man lete og hvordan i huleste skal jeg vite når den rette er der...?

Jeg er redd det er jeg som setter for høye krav og som har blitt for vant med å klare meg selv - og veldig redd for å bli avvist. Så da avviser jeg istedet helt ubevisst.

Jeg har et problem..jeg vet;o)

Men så var det å finne en vei ut av smørja...

Synes kanskje det høres ut som dere er på vei til å bli ferdig med hverandre. Utviklingen ligner den jeg har hatt selv med et par tidligere kjærester.

Med min nåværende har jeg aldri følt det slik, vi har aldri blitt "turpratet". Tror rett og slett man ikke er tilstrekkelig interessert om man ikke lenger er nysgjerrig på hverandre og har ting å prate om.