NHD-hvor tålmodig skal man være?

[Gjest støttekontakten]

Er ikke sikker på om dette er riktig forum men prøver alikevel.

Jeg er gift med en mann som har veldig liten frustrasjonsterskel.

DVs, at ved motgang, som man møter med jevne mellomrom, så "melder"han seg ut. Legger seg og trekker dyna over hodet, ikke en særlig moden reaksjon på problemer etter min mening.

Jeg er usikker på om mannnen min har psyiske problemer. De siste årene har allmenntilstanden vært veldig redusert og han har vært endel sykemeldt da p.g.a fysiske symptomer.

Han ser mørkt på ting, er negativ, ønsker mest av alt å sover så alt det praktiske faller på meg.

Det er vanskelig for det har skjedd en gradvis utvikling . Det virker som han av og til ikke er helt tilstede. Nå har aldri vært av det snakkesalige typen eller veldig sosial av seg, men blir godt likt på jobb og av venner.

Dette ble kanskje usammenhengende. Mitt spørsmål er:

Hvordan kan man avgjøre om en man lever tett med er deprimert?

Kan man forvente at en partner alltid skal være forståelsesfull?

Merker at min tålmodighet har nærmet seg nullpunktet. Etter å ha vært den som alltid må motivere og aktivisere han så begynner jeg å ha har behov for litt tilbake.

Han har klaget over at han har vansker med søvnen i det siste og har vist aggresiv/oppfarende adferd de siste årene. Men det som er mest betegnende er denne tilbaketrekkingen.

[Gjest hudini]

Det ringer noen bjeller her nå, etter å ha lest innlegget ditt. Etter min oppfatning bør din mann få hjelp, og det før du sliter deg ut med frustrasjoner. Du spør om dette kan være depresjoner, og det tror jeg det kan være, uten at jeg er noen spesialist. HVIS det er det han sliter med, må han få faglig hjelp. Det er sannsynlig at han ikke ser det på samme måte selv, men i en slik tilstand er en ikke sin egen terapeut! Dine observasjoner er hva han har å forholde seg til, og de tilsier at han må få hjelp. Han er helt avhengig av at du støtter opp og veileder, noe som nødvendiggjør at han ikke "tærer" på din goodwill. Den vil han få bruk for senere. Prøv å snakk med ham. Prøv å få ham til å innse at han trenger faglig hjelp. Prøv å la være å fortelle ham at han er en belastning, selv om han sikkert er det. Han kan være syk og en slik visshet vil så avgjort ikke hjelpe ham. Har du gode venner rundt deg? En kilde du kan hente energi fra. Du trenger også ditt i denne situasjonen!

Dette gikk kanskje litt over stokk og stein, men i essens: Få ham til å søke hjelp, eller gjør det på hans vegne! Har du TIPS i din kommune? De kan veilede deg!

varme tanker

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette svaret blir todelt.

Jeg synes en skal være svært tålmodig med en som er syk, som har søkt behandling og som gjør sitt beste for å bli frisk.

En skal ha svært liten tålmodighet med en som ikke fungerer, er utrivelig i heimen og parforholdet og som ikke søker hjelp. Jeg synes du skal kreve at han umiddelbart søker lege for en skikkelig utredning. Jeg synes du skal kreve å få være med til legen for å forsikre deg om at han ikke bagatelliserer og idylliserer situasjonen.