Å lage problemer

[Gjest psyko-Petra]

Vet ikke hvor jeg skal begynne... Er en voksen "fornuftig" dame (36 år), ansett som sosial, utadvendt, trygg på meg selv etc etc. Selv om jeg er tjukk og langt fra noen flott sexbombe blir jeg av venninnene mine sett på som litt av en man-eater siden jeg gjerne sjekker opp menn på byen i hopetall for så å ikke bry meg etterpå.

Har vært i en del halvseriøse forhold opp gjennom åra som nok har endt dels pga at jeg har vært tilsynelatende likegyldig og kanskje litt "kald". Jeg har en "kul" stil og tar ALDRI kontakt med en mann, selv om vi evt måtte ha noe på gang.

Grunnen er nok at jeg pga flere ting fra barne- og ungdomsårene har noen "traumer" som går på mobbing pga utseende, både av medelever, voksne, søsken, foreldre, tanter og onkler. Kanskje pga dette har jeg en konstant følelse av å ikke være verdt noenting, og et hatforhold til egen kropp og utseende.

Jeg er helt utrolig sårbar, men har en tøff, hard maske. Dette for i hele tatt å kunne overleve...

For noen år siden bestemte jeg meg for å aldri mer involvere meg med en mann, dette fører med seg kun smerte for mitt vedkommende.

Før jul traff jeg likevel en mann uten at jeg hadde "planlagt" det. Jeg finner foreløpig ingen "feil" på han selv om jeg leter aktivt som vanlig... Han kontakter meg hele tiden, vi er sammen hver dag vi har mulighet til det, har den beste sexen jeg noensinne har opplevd, han hinter om forhold etc.

Men jeg har denne evinnelige mistroen i meg!! Hele tiden kommer det snikende tanker om hva han EGENTLIG er ute etter, hva vil han med meg (har noe som sitter i ryggmargen som sier at det er umulig å elske meg) Nå sitter jeg her og lurer på om jeg bare skal kutte han ut, uten egentlig grunn...

Usikkerheten min holder på å ta knekken på meg etter noen uker sammen med ham. Føler meg dødssliten og lei meg - uten at det er noen grunn til det!!

Jo sterkere følelser jeg får for noen, jo mer vil jeg trekke meg unna... Og det er det jeg føler holder på å skje nå...at jeg trekker meg unna, lar være å svare på SMS, ta telefonen, lyve om at jeg er opptatt etc...

Samtidig har jeg bare gode følelser for ham som person, og han virker å være perfekt for meg. Blir så lei meg når jeg tenker på at jeg snart kommer til å følge mitt eget mønster... Og det er ikke sant at man ikke kan elske andre før man elsker seg selv!! Men jeg tenker litt sånn at hvis jeg virkelig bryr meg om denne mannen bør jeg vel la ham gå, han fortjener jo å møte en normal jente...

Er sikkert umulig å komme med noen gode råd i mitt tilfelle, men kanskje noen har innspill av noe slag? Kanskje noen har det tilnærmelsesvis på samme måte til og med??

Vet at noen sikkert mener at jeg trenger en psykolog, men jeg vil aldri greie å fortelle en psykolog om det som kanskje er årsaken til det jeg strever med. Det er ting som er for vonde å snakke om for meg...bare det at jeg skriver dette nå gjør at brystkassa snører seg sammen...

Har ikke noe eksakt spørsmål, men setter pris på innspill av alle slag...uansett om det er av typen "slakt"...

[Gjest LucySky]

Alle som har begynt hos psykolog tror at de aldri i verden vil kunne å snakke om det som EGENTLIG er vondt.

Bare så det er sagt.

Jeg syns du er i en så vond sirkel, at noen må du snakke med. Du ser jo sjøl at du er i ferd med å ødelegge for deg sjøl på nytt.

Alle som går til psykolog (og mange som ikke gjør det, sjølsagt) har vonde ting de gruer seg for å snakke om. Mobbingen som har skjedd med deg, og det panseret du har lukket deg inn i, er nok vondt å snakke om, men den eneste veien ut er å gå gjennom det.

Eller så må du virkelig ta mot til deg og ta sjansen på å gå denne fyren i møte, ikke skyve han bort. Prøve å si litt om hvordan du har det. Ikke svikt deg sjøl igjen.

Jeg syns jeg kan si det, for det er noe med panseret jeg (og sikkert mange med meg) kan kjenne igjen fra meg sjøl. Det er veldig vondt, men du må komme deg ut av det.

[Gjest In my shoes]

Jeg ble også mobbet pga vekten, er ikke kjempestor, finner klær i vanlige butikker, men er kraftig. (bmi på ca 28)far, besteforeldre, fremmede folk jeg aldri hadde truffet før måtte på død og liv fortelle meg første gangen de så meg at jeg var litt større en normalt.

I tilegg slet familien med mange problemer og jeg følte meg rett og slett aldri elsket. Hele barndoms og ungdomstiden drømte jeg om å finne en gutt som kunne elske meg og som jeg elsket da ville alt bli perfekt. Så traff jeg han 17 år gammel, men av frykt for min egen kropp, så turde jeg aldri å la det bli noe og gjemte meg unna han og løp etter han gang på gang.

Jeg likte han jo, hadde føleser for han, men det var bare for godt til å være sant at han likte meg.

Så traff jeg en annen gutt og vi ble sammen han sa han elsket meg og jeg at jeg elskt han. vi hadde sex, bodde sammen, kranglet litt men hadde det også veldig fint. Så kommer han plutselig med at han ikke elsker meg lengre! at han ikke føler det han før følte for meg! Gitt om verden min falt i grus!!

Nå har jeg gitt opp, jeg er rett og slett ikke elskbar. Jeg prøver å fokusere på jobb og utdanning, vil gjøre karriere, klare meg selv.

Gutter viser intresse for meg, men jeg orker ikke tanken på å bli ny forelsket og alt det stresset det fører med seg. Kan vi ikke bare være venner liksom?

Jeg er bare 22 og håper på å komme igang igjen etter hvert. Har kansje ikke gitt opp håpet om han da jeg var 17, han var veldig tolmodig med meg og det ser ut som om vi får en ny sjangse. Jeg er redd, denne gangen kan jeg ikke backe ut for 1000 gang mot han om jeg får sjangsen og prøver. Vil ikke såre og skuffe han en gang til, han fortjener bedre.

Vil bare si at du ikke er alene. Vekt og barndomsopplevelser former deg for resten av livet. Jeg har funnet kjærlighet og jeg blir elsket, men jeg har funnet den andre steder, dyr,veninner, tantungene mine ser tydligvis ikke vekten eller andre ting med meg som gjør at de ikke kan elske meg. Men sefølgelig skulle jeg ønske at en mann kunne gjøre det samme, men jeg ville nok hele tiden vært redd for at han også en dag skulle slutte.

Du er langt fra alene, vi får bare prøve vårt beste der ute. Man kan jo si litt, at man har dårlige erfaringer og sine grunner til å være tilbakeholden og redd, og at det ikke er personlig ment mot han, uten at man går for detaljert inn på personlige ting om man ikke klarer det.

Det er viktig å si at det ikke er hans skyld, men at han får lide for skadene andre har pådratt deg.

Jeg tror absolutt det finnes håp for oss begge i fremtiden, men jeg tror det blir veldig vanskelig og hardt å komme dit.

[UndrendePåDetMeste]

Psykologer er eksperter til å få deg til å snakke på en måte du kan leve med. Det sagt, så finnes det mange andre som også har erfaring med mennesker på et ordentlig og profesjonelt nivå. Selv om du ikke er religiøs, så kan prester være gode å snakke med. Tror det er viktig at du går til noen med dette, for sånne ting kan man ikke løse opp i selv, uansett hvor gjerne du skulle ønske deg. Man må ha utdanning og erfaring for å kunne hjelpe folk med slike problemer med selvtilliten.

Du virker som ei som kan snakke for deg og er flink til å holde masken. Med fare for å generalisere, slike mennekser faller ofte svært hardt hvis de snubler på livets vei. Det virker som du har funnet en god mann, og uansett så fortjener du å få ordnet opp i problemene med selvtilliten din:) Når det gjelder denne herremannen så er det vel bare å legge kortene på bordet: si at du ikke er en person som åpner deg så lett. Bare husk at alle fortjenerå få se mer og mer av personen de har et forhold til, og skal det bli aktuelt så tror jeg du kunne fått bådfe i pose og sekk om du tør å åpne deg:)

Uansett så ønsker jeg deg lykke til! Og ikke tro at overvekt er noen hindring, selv syns jeg store damer er vakre, men det er kanskje fordi jeg liker å male og har et "kunstnerisk" blikk?