Nå klikker jeg snart!!!!!!!!

[Mrs. Wallace]

Kansje det er trassladeren som er tidlig ute?

Jeg var praktikant en gang for en jente på nesten tre som også bare gråt helt uten grunn. Jeg bare lot henne gråte da og nærmest ignorerte henne. Når jeg spurte hvorfor hun gråt hadde hun ikke svar.

Noen ganger gråt hun for en god grunn, feks hadde slått seg, noen var slemme med henne eller hun savnet mamma, da trøstet jeg henne og hun roet seg. Men disse gråte i evighet uten grunn tåktene, var det ikke mulig å roe henne noe særlig.

Etter et par månder sluttet hun med det, hun fant vel ut at det var kjedelig og at hun ikke kom noen vei, og gråt bare for en grunn etterpå.

Jeg vet hun gråter litt sånn med moren enda, men det er svært sjeldent, hun er mye eldre nå. Men meg var hun en kansje litt følsom unge, men hadde i det minste alltid en grunn, og da var det greit for meg liksom.

Så det kan bli bedre.

Trasslader? Trenger man virkelig å lade opp trass?

;oD

[citygirl]

Trasslader? Trenger man virkelig å lade opp trass?

;oD

Jmf sitat fra "Hva føder du nå" eller hva nå den morsomme boka heter av Ragde og Ragde;

"Barnet mitt sover ikke. Det ligger til lading..."

*lol*

[Glimtipper]

Det er tull at barnet ditt er i "trassalderen" og det er derfor han skriker. Jeg er lei av å høre det ordet. Det er en måte å bagatellisere barns følelser på, som voksne burde holde seg for gode til.

Jeg synes ikke du skal overse han, sette han på gangen eller bruke andre avvisende teknikker. Gråt, som alle andre utløp for følelser, burde aksepteres. Faktisk på lik linje med å smile når man er glad, burde det aksepteres at barn gråter når de ikke har det bra.

Dette betyr ikke at han skal få det som han vil uansett når han er lei seg. Vil han bli båret og du ikke orker det, så kan du heller si: "(Navnet hans) vil bli båret, mamma orker ikke det nå". Og så setter du deg ved siden av han i stedet. Er det underholdning han vil ha, så er det jo tegn på at han trenger deg. Du kan sette deg ned og tegne, bygge med legoklosser eller andre ting som du liker, så ser du om han kommer og leker sammen med deg.

Om han uttrykker følelsene og ønskene sine på andre måter, så synes jeg du skal vise tydelig at du blir glad. Peker han på vannkoppen, så kan du si: "(Navnet hans) pekte på vannkoppen når han ville ha vann, da blir mamma glad!". Og smile stort.

Kort oppsummert: Jeg ville ikke ha oversett negativ atferd, men respondert som best jeg kunne ut i fra mine egne grenser. Jeg hadde reagert veldig positivt om barnet uttrykte sine ønsker og behov klarere enn ved "sutring".

[frosken]

Hei!

Dette høres slitsomt ut, og kanskje er sønnen din en liten "mamma-terrorist" som i sine hysteriske forsøk på å få nok oppmerksomhet fra MAMMA oppfører seg slik at du mister lysten til å være sammen med ham.

Jeg synes du skal ta dine egne følelser på alvor og be om foreldreveiledning eller lignende fra noen som observerer deg og sønnen din sammen. Det finnes metoder som er laget for å hjelpe foreldre og barn til å bryte negative sirkler. Gjennom å vise deg tydelig hva du gjør bra samt å gi hjelp til tolkning av hans atferd kan dere begge få det bedre.

Tror du kan få henvisning til slik hjelp enten hos din egen fastlege eller på helsestasjonen. Ikke la deg avfeie med at "dette er helt normalt" og derfor ingen grunn til å gjøre noe med. Det du beskriver er forsåvidt helt normalt, men kan allikevel ødelegge mye i samspillet mellom deg og gutten din - og det kreves sannsynligvis ikke så mye for å hjelpe dere ut av den vonde sirkelen.

Lykke til:-)

P.S. Jeg har forutsatt at det du beskriver er noe som har foregått en stund og ikke bare er en kort forbigående episode.

[Lillemus]

Ja, har vært hos helsesøster og hun sier at det "bare" er trass, og at han er litt mer ekstrem enn gjennomsnittet. Så han er nok frisk som en fisk.

Ta ham til lege du, jeg hadde ikke stolt ett sekund på at helsesøster sier han er frisk og "bare" trassig. Det høres ut til å være langt utover normal trass slik jeg har opplevd det med mine to i alle fall.

[nitni]

Kanskje han kjeder seg/har lyst å gjøre noe gøy sammen med dere?

Oppleve noe nytt?

[studmuffin]

...men jeg føler jeg har prøvd det meste. Han får masser av kos og masser av oppmerksomhet, men jeg synes ikke at foreldre skal behøve å underholde sine barn hele tiden. Jeg leker en liten stund og så sier jeg feks at nå skal mamma vaske. Men det hjelper ikke.

Positiv repsons får han også masse av. Det er klapping og jubel for hver en minste ting.

Men det er vel typisk i to års alderen dette her.

[Angela1365380318]

Trasslader? Trenger man virkelig å lade opp trass?

;oD

lol, trassalder var det jeg mente.

[Mrs. Wallace]

lol, trassalder var det jeg mente.

Veldig morsom tastefeil, da. ;o)

[kizmiaz]

...men jeg føler jeg har prøvd det meste. Han får masser av kos og masser av oppmerksomhet, men jeg synes ikke at foreldre skal behøve å underholde sine barn hele tiden. Jeg leker en liten stund og så sier jeg feks at nå skal mamma vaske. Men det hjelper ikke.

Positiv repsons får han også masse av. Det er klapping og jubel for hver en minste ting.

Men det er vel typisk i to års alderen dette her.

Få han til en legesjekk. Kan f.eks. ha dårlige mandler, noe som kan gå veldig utover humør og almenntilstand.

Ellers gjør dere alt riktig, sikkert,men han merker nok din motstand. Han blir sannsynligvis fortvilet over å være en upopulær liten person hjemme hos dere, det blir en ond sirkel.

Forøvrig kjenner jeg meg godt igjen, for vår gutt på 2 1/2 kan være en skikkelig prøvelse å ha i hus, ja, jeg liker ikke å være alene med ham (og i tillegg en baby på 8 mnd som krever sitt), men 2-åringen vår krever alt han også, han er særlig krevende mot meg. Når han er syk/forkjøla er det et mareritt, og jeg klarer ikke å håndtere ham alene. *Skjemmes*

Fysisk krevende uteaktiviteter (med pappan ?) kan være et forsøk, slite ham ut, masse frisk luft, utfordringer.

Trøsteklem til deg, det blir nok bedre med tiden.

[Lurveline]

Ja, prøver og klemme, nusse og kose, men det hjelper ikke. han vrir seg unna. så jeg prøver av og til å legge meg på gulvet med ham og kose med ham der, det godtar han av og til, selv om det ikke får han til å slutte med vrælinga.

Jeg mente mer å _bare_ holde rundt.

[Gjest årette]

Du har et barnehagebarn,dem er vant ttil å bli sysselsatt hele tiden.

Mitt barn må ha nesten en uke i sommerferien for å avklimatisere seg fra barnehageprogram for så å ha en perfekt ferie de neste to ukene..

[Gjest Milky]

Huff, høres ikke greit ut. Skjønner at du er frustrert og lei. Jeg har ikke noen sånn hokus pokus oppskrift til deg, men min erfaring med min sønn (som også kan være en prøvelse til tider) er at om vi har vært inne hele dagen, eller har sett for mye på tv (om morgenen i helgene) så blir han ofte sur og tverr, rett og slett for mye stillesitting og for lite frisk luft og aktivitet. Tar vi en tur ut da så bedrer ofte humøret seg betraktelig!! Han blir også forferdelig gretten når han er sulten (eller når det er lenge siden han har spist, for sulten er han jo "aldri"....)

[Gjest Milky]

...men jeg føler jeg har prøvd det meste. Han får masser av kos og masser av oppmerksomhet, men jeg synes ikke at foreldre skal behøve å underholde sine barn hele tiden. Jeg leker en liten stund og så sier jeg feks at nå skal mamma vaske. Men det hjelper ikke.

Positiv repsons får han også masse av. Det er klapping og jubel for hver en minste ting.

Men det er vel typisk i to års alderen dette her.

Nei, du skal ikke måtte underholde ham hele tiden! Og unger trenger og å få kjede seg av og til tror jeg.

[Gjest Isbinne]

Veldig bra innlegg av Glimtipper. Jeg har også sett meg lei på ordet "trassalder".

Barnet er i en fase hvor det skal utvikle sin egen identitet, og da er det klart at han tester ut grenser og kjenner på sine egne følelser. DET ER DETTE SOM SKAPER TRYGGE BARN! Dersom foreldre overser følelser som kan virke irrasjonelle for voksne, kan dette faktisk få store konsekvenser for barnet senere.

Husk at alle følelser er reelle for barn, og det vi voksne må gjøre er å la barnet kjenne på dem, og vi må oppmuntre og støtte barna. Ikke minst sette ord på følelsene, både de gode og de vonde.

[PieLill]

Føler med deg. 3 timer er lenge.

Har lest de fleste innleggene her og prøver meg med min skrivebordsanalyse.

Først som en parantes. Noen barn blir rabiate av å være sultne. Få til en ordentlig frokost.

Du skisserer et særdeles viljesterkt og utholdent barn. Jeg får også inntrykk av at han er et barn som ikke aksepterer en grense eller vegg før han er 574% sikker på at den ikke lar seg rikke.

Altså han går løs på alle vegger med slegge. Aner han den minste grad av ettergivenhet er det ennå håp. Dermed fortsetter han å slå løs med storslegga helt til han ser at han ikke kommer den minste millimeter avgårde. Da gir han seg og blir verdens deiligste unge.

Du å sønnen din har en kamp om makt og kontroll. Han forsøker, ganske så ubevisst, å vippe deg av pinnen. Du forsøker å beholde din voksne posisjon.

Når vi ser tilløp til konflikt med våre barn, forsøker vi nærmest intuitivt å avverge konflikten ved å avlede etc. Ofte er dette en god strategi.

Men når sleggebarna har tatt fram storslegga kan barnet oppfatte et hvert slikt forsøk som et tegn på at muren kan gi etter. De vil dermed slå desto hardere og lengre.

Er gutten din slik enkelte andre barn jeg kjenner nytter det ikke å overhøre usaklig hyling og opprør 99,9%. Så lenge det finnes det minste gram av nøling og ettergivenhet anser barnet det fortsatt som mulig å hyle seg frem til det barnet vil. Ettergivenheten kan være så liten at vi knapt merker vi gjør det selv. Først når man står 110% fast har ignorering en effekt.

_Kanskje_ denne siste episoden ville vært forkortet om du ikke hadde gått til ham og snakket med ham jevne mellomrom. Om ignorering hadde vært 100%, ikke 99,9. Om du helt og holdent lot være å ta ansvar for raseriet gutten uttrykte. Vi har noen ganger spist middag med den sedvanlige hyggelige småprat, med et vrælende krapyl under bordet. Og skarpe blikk til søsken som er i ferd med å gi etter.

;-)

Iblant er det slik at et hvert forsøk på å bligjøre et barn som har gått i vranglås bekrefter og forsterker barnets feilaktige forestilling om at det er utsatt for en grusom urett. Om man derimot ignorerer all støyen 110% og oppfører seg som at ingen ting er galt, vil denne oppfatningen en eller annen gang skli inn hos barnet. Barn finner også etter hvert ut hva som er fullstendig bortkastet tid og krefter.

Det kan virke brutalt å være så 100% kontant mot et barn, men av og til er det det som er det mest barmhjertige. Fordi det forkorter den totale tiden barnet er ute av seg.

Som foreldre tjener vi på å holde tunga rett i munnen i forhold til de følelsene et vrælende barn kan skape i oss.

Vi har et ansvar for at barna skal ha det godt og stabilt og kunne bli harmoniske. Men vi har _ikke_ et ansvar for at de skal være lykkelige og harmoniske til en hver tid. Tvert imot har vi et ansvar for at de skal møte såpass med "naturlig" motgang i forhold til alder og modenhet at de gradvis lærer seg å takle både skuffelse og udekte behov fornuftig.

Som foreldre må vi derfor ikke gå i den fellen at vi automatisk tror vi har gjort en dårlig forelderjobb når barna er missfornøyde og utagerende. Tvert imot kan det være da vi har gjort noe riktig.

Et barn som får sine solide doser med ros, oppmerksomhet og øvrige behov fyllt opp, vil ikke nødvendigvis oppføre seg bra. Tvert imot kan barna vise seg fra sitt verste etter dager de har fått posen ekstra full av det gode. Som foreldre er det da lett å føle at ingen ting noen gang blir godt nok. Men vi må ikke la oss dupere slik.

Vi må vite at barn som regelmessig får det de trenger på alle områder, ikke vil oppføre seg bra av den grunn. De vil ufortrødent teste grenser, takle skuffelser dårlig og ta ut sin frustrasjon på dem de stoler mest på.

Det hjelper om vi greier å distansere oss fra utbruddene og raseriet. Om vi ikke tar det som en avvisning fra barnets side eller et personlig nederlag som forelder.

Om barnet ramler og skrubber opp knærne føler vi oss ikke som dårlige foreldre av den grunn. Tvert imot kan vi føle oss som gode foreldre fordi vi har en god måte å takle problemet på.

Vi trenger mer av denne holdningen når ungene ligger å vræler som om mamma og/eller pappa er verdens mest grusomme: "Jeg vet hva dette er. Jeg vet hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg har kontroll over situasjonen, selv om barnet har mistet all kontroll. Jeg nekter å hisse meg opp eller føle meg misslykket og avvist. Jeg er mor/far for å dra dette i land. Fy filler'n så flink jeg er!"

Når barna forsøker å avvise oss trenger vi å huske at til slutt kommer vi ned på føttene og er verdens beste igjen...

Når vi har gjort alt det riktige i forhold til barna, og vi ser lite resultater, kan vi i stedet forsøke å jobbe litt med hvordan det påvirker oss følelsesmessig.

Kan hende er alt dette gammelt nytt for deg. Kan hende har du prøvd alt dette også.

Du må nok regne med mange maktkamper med den gutten i tiden framover. Og sikkert noen bebreidende blikk og kommentarer fra folk som synes de vet så mye bedre. Men det blir bedre etter hvert. Du får trøste deg med at en slik vilje sannsynligvis ikke blir den første tenåringen til å gi etter for gruppepress. ;-)

Skaff deg ørepropper.

Kontakt evt. fagfolk.

Og om du kan få til noen barnløse dager vil det nok hjelpe.

mvh

[studmuffin]

Føler med deg. 3 timer er lenge.

Har lest de fleste innleggene her og prøver meg med min skrivebordsanalyse.

Først som en parantes. Noen barn blir rabiate av å være sultne. Få til en ordentlig frokost.

Du skisserer et særdeles viljesterkt og utholdent barn. Jeg får også inntrykk av at han er et barn som ikke aksepterer en grense eller vegg før han er 574% sikker på at den ikke lar seg rikke.

Altså han går løs på alle vegger med slegge. Aner han den minste grad av ettergivenhet er det ennå håp. Dermed fortsetter han å slå løs med storslegga helt til han ser at han ikke kommer den minste millimeter avgårde. Da gir han seg og blir verdens deiligste unge.

Du å sønnen din har en kamp om makt og kontroll. Han forsøker, ganske så ubevisst, å vippe deg av pinnen. Du forsøker å beholde din voksne posisjon.

Når vi ser tilløp til konflikt med våre barn, forsøker vi nærmest intuitivt å avverge konflikten ved å avlede etc. Ofte er dette en god strategi.

Men når sleggebarna har tatt fram storslegga kan barnet oppfatte et hvert slikt forsøk som et tegn på at muren kan gi etter. De vil dermed slå desto hardere og lengre.

Er gutten din slik enkelte andre barn jeg kjenner nytter det ikke å overhøre usaklig hyling og opprør 99,9%. Så lenge det finnes det minste gram av nøling og ettergivenhet anser barnet det fortsatt som mulig å hyle seg frem til det barnet vil. Ettergivenheten kan være så liten at vi knapt merker vi gjør det selv. Først når man står 110% fast har ignorering en effekt.

_Kanskje_ denne siste episoden ville vært forkortet om du ikke hadde gått til ham og snakket med ham jevne mellomrom. Om ignorering hadde vært 100%, ikke 99,9. Om du helt og holdent lot være å ta ansvar for raseriet gutten uttrykte. Vi har noen ganger spist middag med den sedvanlige hyggelige småprat, med et vrælende krapyl under bordet. Og skarpe blikk til søsken som er i ferd med å gi etter.

;-)

Iblant er det slik at et hvert forsøk på å bligjøre et barn som har gått i vranglås bekrefter og forsterker barnets feilaktige forestilling om at det er utsatt for en grusom urett. Om man derimot ignorerer all støyen 110% og oppfører seg som at ingen ting er galt, vil denne oppfatningen en eller annen gang skli inn hos barnet. Barn finner også etter hvert ut hva som er fullstendig bortkastet tid og krefter.

Det kan virke brutalt å være så 100% kontant mot et barn, men av og til er det det som er det mest barmhjertige. Fordi det forkorter den totale tiden barnet er ute av seg.

Som foreldre tjener vi på å holde tunga rett i munnen i forhold til de følelsene et vrælende barn kan skape i oss.

Vi har et ansvar for at barna skal ha det godt og stabilt og kunne bli harmoniske. Men vi har _ikke_ et ansvar for at de skal være lykkelige og harmoniske til en hver tid. Tvert imot har vi et ansvar for at de skal møte såpass med "naturlig" motgang i forhold til alder og modenhet at de gradvis lærer seg å takle både skuffelse og udekte behov fornuftig.

Som foreldre må vi derfor ikke gå i den fellen at vi automatisk tror vi har gjort en dårlig forelderjobb når barna er missfornøyde og utagerende. Tvert imot kan det være da vi har gjort noe riktig.

Et barn som får sine solide doser med ros, oppmerksomhet og øvrige behov fyllt opp, vil ikke nødvendigvis oppføre seg bra. Tvert imot kan barna vise seg fra sitt verste etter dager de har fått posen ekstra full av det gode. Som foreldre er det da lett å føle at ingen ting noen gang blir godt nok. Men vi må ikke la oss dupere slik.

Vi må vite at barn som regelmessig får det de trenger på alle områder, ikke vil oppføre seg bra av den grunn. De vil ufortrødent teste grenser, takle skuffelser dårlig og ta ut sin frustrasjon på dem de stoler mest på.

Det hjelper om vi greier å distansere oss fra utbruddene og raseriet. Om vi ikke tar det som en avvisning fra barnets side eller et personlig nederlag som forelder.

Om barnet ramler og skrubber opp knærne føler vi oss ikke som dårlige foreldre av den grunn. Tvert imot kan vi føle oss som gode foreldre fordi vi har en god måte å takle problemet på.

Vi trenger mer av denne holdningen når ungene ligger å vræler som om mamma og/eller pappa er verdens mest grusomme: "Jeg vet hva dette er. Jeg vet hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg har kontroll over situasjonen, selv om barnet har mistet all kontroll. Jeg nekter å hisse meg opp eller føle meg misslykket og avvist. Jeg er mor/far for å dra dette i land. Fy filler'n så flink jeg er!"

Når barna forsøker å avvise oss trenger vi å huske at til slutt kommer vi ned på føttene og er verdens beste igjen...

Når vi har gjort alt det riktige i forhold til barna, og vi ser lite resultater, kan vi i stedet forsøke å jobbe litt med hvordan det påvirker oss følelsesmessig.

Kan hende er alt dette gammelt nytt for deg. Kan hende har du prøvd alt dette også.

Du må nok regne med mange maktkamper med den gutten i tiden framover. Og sikkert noen bebreidende blikk og kommentarer fra folk som synes de vet så mye bedre. Men det blir bedre etter hvert. Du får trøste deg med at en slik vilje sannsynligvis ikke blir den første tenåringen til å gi etter for gruppepress. ;-)

Skaff deg ørepropper.

Kontakt evt. fagfolk.

Og om du kan få til noen barnløse dager vil det nok hjelpe.

mvh

Takk for et fullstendig og godt innlegg! Jeg er enig i alt du sier,og har prøvd det meste av det du sier. Det er utrolig tøft og vanskelig, og jeg vet det er en periode jeg bare må igjennom. Sønnen min har det like bra som barn i de fleste andre hjem, og han mangler ingenting av verken kjærlighet eller materielle goder.

Likevel blir jeg skremt av hvor sint jeg kan bli, og får deretter dårlig samvittighet. Har funnet ut i løpet av de siste dagene at han ofte blir slik når han vil at vi skal leke, og vi ikke vil. Mange her sier at barna bør få den oppmerksomheten det renger når de ber om det, men jeg har IKKE tenkt å gi etter for å leke hver gang han spør om det, akkurat som du sier så har alle barn godt av å kjede seg.

Jeg håper at denne viljen varer livet ut ja, slik at han er i stand til å stå imot press når han er eldre. En slikt "pågangsmot" er jo mer positivt enn negativt.

[Gjest snowbath]

Heisann!

Jenta mi er snart 2 år gammel. For ca 2 mnd siden hadde hun DE raserianfallene. Hun kunne sette seg vrang, og hyle på både inn-og-utpust. Et lite kleskift var nok til at hun kunne hyyyle i 15-20 minutter..

Eg holdt på å "klikke". Gjorde de triksene som du nevner, og ingenting hjalp. Det er veldig kjekt inne på et venterom med 30 skuelystne tilskuere og du føler deg steindum....

I dag tidlig streika hun totalt med påkledningen og hyyyyylte. Det er ikke enkelt å ignorere når barnehagen venter. Å begynne å avlede med lek, er en belønning på "unoten", synes eg.

Så hun måtte stå i bare bleia på trappa i 25 sekunder.

Fysisk kamp, risting og draging i armer og bein, klapsing og kniping er eg definitivt imot.

Da er dette halve minuttet bedre, synes eg, men likevel ikke bra. Eg innrømmer det. Men hun skjønte poenget, og samarbeidet bra da hun kom inn igjen.

At hun kan kontrollere disse laaaaange hylene, er i allefall sikkert. Hun har fått snø i munnen sin 2 ganger, noe som begrenset hylinga effektivt.

Eg har fått tilbakemelding at hun har blitt roligere og mer harmonisk etter at eg fikk lirt av henne denne unoten.

De store raseriene hennes er så godt som borte.

Ikke misforstå. Hun er ikke kuet eller mishandlet. Denne jenta er flink å prate, hun er harmonisk og trygg.

Hun kan fortsatt bli sinna, men uttrykksgraden er i tråd med situasjonen hun er oppi. F.eks under en kamp om en leke som hun ønsker å beholde ellers ved frustrasjon for noe hun ikke får til.

I stedet for å skrike når hun ikke får til, blir hun oppmuntret å uttrykke seg, ved å si "hjelpe med teppet".

Og hun får hjelpen hun spør om, og ros når hun uttrykker seg verbalt i stedet for å stå og skrike.

Lykke til!

mvh