Noen tips?

[Gjest Oppgitt av meg selv]

Jeg er en gutt på 31 år og har vært singel siden et opprivende brudd i August da min samboer og hennes datter reiste fra meg.

Jeg ble veldig såret da bruddet skjedde, men klarte å holde meg ovenpå. Jeg holdt meg i aktivitet og hadde i tillegg et temmelig hektisk liv med jobb og andre aktiviteter som fikk meg til å klare å tenke på andre ting enn samlivsbruddet.

Nå fem måneder etterpå har jeg fått en roligere tilværelse, noe som kanskje er godt for kroppen, men dessverre har jeg fått mer tid til meg selv og å tenke. Ting jeg har prøvd å fortrenge og glemt kommer snikende som en kvelende følelse. Ensomheten kom som et slag i trynet.

Jeg har svært lyst til å ha noen ved min side igjen, men orker ikke tanken på å starte helt scratch på nytt igjen.

Jeg har mange venner som vil ha meg med på sosiale ting, men det ender bare med at jeg blir sittende som en gjenstand og ikke klarer å engasjere meg i samtaler. De andre har kjærester og jeg blir bare sittende å tenke på hvor heldige de er som har et liv.

Jeg er livredd for å sperre meg inne i meg selv, noe jeg føler at jeg er i ferd med å gjøre nå.

Jeg synes synd i meg selv rett og slett. Det er skammelig å innrømme det, men det er bare slik dessverre.

Er det noen som har vært i samme situasjon som kan fortelle meg hva de gjorde for å komme ut av denne onde sirkelen?

[Gjest DonJuan23]

Det første du må gjøre er å akseptere at du er single og ikke synes synd på deg selv.

Bruk nettverket ditt og fokuser på det du har og ikke på eksdama. Hun er historie.

Selvtilliten kommer når du har det bra med deg selv og da kommer også damene. Smil og tving deg til å være engasjert i samtaler og det som skjer rundt deg.

Ikke gi deg selv falske illjusjoner om at du kun er lykkelig når du er sammen med noen.

Vær aktiv, opptatt og nyt friheten mens du kan. Det kommer dager du vil se tilbake på alt du kunne gjøre nå.

[Gjest pekka]

Hei! Du sier du har fortrengt følelsene fra et opprivende brudd. Du må tillate deg å gå gjennom den "sorgen" du fikk ved å "miste" henne og barnet. Enten må du snakke med noen om det, eller med deg selv. Bestem deg for å bruke en uke eller en mnd på å tenke/diskutere disse følelsene. Så ser du at du etterhvert kommer tilbake og kan delta i vennegjengen. Tillat deg å føle....ikke fortrenge. Når du er over dette så ser du ikke lenger tilbake, men fremover. Om ikke helt uten sorg, så i allefall lettere.

Lykke til!! Ikke gi opp deg selv!