Vanskelig valg

[Makira]

hva skal jeg gjøre? jeg er i 30 åra og har to barn på 11 år 8 år. har vært gift i 4 år, men vi har vært sammen i 13 år. har slitt med helsa i to år nå, og får ikke noe støtte her hjemme. det startet med at jeg fikk kreft. da tok mannen min avstand fra meg. det var som å bo sammen med en fremmed. tilslutt tok jeg det opp med ham, og han innrømmet at han ikke taklet dette. han lovet at han skulle støtte meg mer.og han gjorde det en tid. jeg ble frisk igjen, men så ble jeg hjerte syk.Da gikk han inn i det samme mønsteret igjen. Når han ser på meg, er det som han ikke liker meg lenger. ingen ting jeg gjør er riktig. han klarer ikke å gi meg en klem eller si han er glad i meg.Jeg måtte være på sykehuset alene , når jeg skulle hjerteopereres, for han kunne ikke ta seg fri fra jobben. nå skal jeg inn igjen snart , og luerer på om jeg skal begynne på et nytt liv . Om det kansje letter på trykket om vi bor hver for oss. Er glad i ham ,men har mest kamerat følelse for ham nå. må bare få andres meninger for å kunne se det fra utsiden.. på forhånd takk.

[Mari25]

Når mannen din ikke er der når du trenger han som mest, hva skal du da med han? Ektefeller skal støtte hverandre i vanskelige tider, ikke flykte unna, som det virker som han gjør. Det er selvfølgelig en vanskelig situasjon for han og, men det er ikke god nok unnskyldning spør du meg. Samboeren min har alltid vært der og støttet meg i vanskelige perioder.

[Gjest sol etter regn]

Jeg syns det høres ut som om han er redd for å miste deg, og "distanserer" seg fra deg og stenger følelsene sine inne, for å takle det vonde som kanskje kommer.. Dere/du har på kort tid gått gjennom ikke bare en, men TO ekstremt alvorlige tilstander! Bare ORDET kreft er jo nok til å få folk til å gå av skaftet i redsel... Og hjertelidelser er ikke mye bedre... Det KLART at dette påvirker forholdet!! Og det er klart at det er tøft å skulle være den sterke part i dette.

Vet ikke om det er vanlig der dere bor, men jeg trodde ektefeller var med på div. samtaleterapi - nettopp fordi det er ekstremt vanskelig og tøft når den ene parten blir alvorlig syk? Hør med sykehuset, og be dem få han inn til en slik ektefellesamtale med psykolog eller andre terapeuter.

Mange partnere velger å "niholde" på jobben, for å ha en normal virkelighet som støttepunkt og balanse i hverdagen. Kanskje det er derfor han ikke har "kunnet" tatt seg fri, fordi han ikke har maktet å få sykdommen for tett innpå seg??

Jeg ANER virkelig ikke, bare lufter noen alternative tanker. For hvis det er slik, så er det jo håp. Da dreier det seg ikke om en mann som ikke bryr seg, men en som GJØR nettopp det!; -En som takler hele situasjonen så dårlig at hans væremåte blir en belastning og ikke støtte for deg.

DERSOM han virkelig ikke "bryr seg", så skjønner jeg godt at du vurderer å flytte, og klare deg selv. JEg skjønner godt at du har behov for støtten hans, og at han er sterk sammen med deg.

Følelser rundt ektefelles (alvorlige) sykdom er såpass intrikate, at det ikke er bare for oss "vanlige" å si "dropp ham". Dere trenger hjelp utenfra til å sortere tankene og nærme dere hverandre igjen...

Håper dere finner ut av det, og god varm klem til deg!

[Makira]

Jeg syns det høres ut som om han er redd for å miste deg, og "distanserer" seg fra deg og stenger følelsene sine inne, for å takle det vonde som kanskje kommer.. Dere/du har på kort tid gått gjennom ikke bare en, men TO ekstremt alvorlige tilstander! Bare ORDET kreft er jo nok til å få folk til å gå av skaftet i redsel... Og hjertelidelser er ikke mye bedre... Det KLART at dette påvirker forholdet!! Og det er klart at det er tøft å skulle være den sterke part i dette.

Vet ikke om det er vanlig der dere bor, men jeg trodde ektefeller var med på div. samtaleterapi - nettopp fordi det er ekstremt vanskelig og tøft når den ene parten blir alvorlig syk? Hør med sykehuset, og be dem få han inn til en slik ektefellesamtale med psykolog eller andre terapeuter.

Mange partnere velger å "niholde" på jobben, for å ha en normal virkelighet som støttepunkt og balanse i hverdagen. Kanskje det er derfor han ikke har "kunnet" tatt seg fri, fordi han ikke har maktet å få sykdommen for tett innpå seg??

Jeg ANER virkelig ikke, bare lufter noen alternative tanker. For hvis det er slik, så er det jo håp. Da dreier det seg ikke om en mann som ikke bryr seg, men en som GJØR nettopp det!; -En som takler hele situasjonen så dårlig at hans væremåte blir en belastning og ikke støtte for deg.

DERSOM han virkelig ikke "bryr seg", så skjønner jeg godt at du vurderer å flytte, og klare deg selv. JEg skjønner godt at du har behov for støtten hans, og at han er sterk sammen med deg.

Følelser rundt ektefelles (alvorlige) sykdom er såpass intrikate, at det ikke er bare for oss "vanlige" å si "dropp ham". Dere trenger hjelp utenfra til å sortere tankene og nærme dere hverandre igjen...

Håper dere finner ut av det, og god varm klem til deg!

tusen takk for innleget. jeg har prøvd å få ham med til legen min og samtaler vi har blitt tilbudt, men han vil ikke. jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.Jeg ligger lavt i terrenget nå, for jeg er så sliten . Det å være den sterke,som skal holde alle oppe og være syk samtidig er en kamp vær dag. Skal ta til meg det som blir skrevet her, og ta en beslutning. Tusen hjertelig takk for innlegget...

[Gjest sol etter regn]

tusen takk for innleget. jeg har prøvd å få ham med til legen min og samtaler vi har blitt tilbudt, men han vil ikke. jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.Jeg ligger lavt i terrenget nå, for jeg er så sliten . Det å være den sterke,som skal holde alle oppe og være syk samtidig er en kamp vær dag. Skal ta til meg det som blir skrevet her, og ta en beslutning. Tusen hjertelig takk for innlegget...

Kanskje det ikke er _du_ som burde be han gå til samtale, men legen? At h*n tar initiativ til å ringe han selv. At DE to tar en prat alene først? Slik at han kan lette på trykket... Om legen kaller inn alene vil det kanskje virke mer forpliktende for mannen din enn når DU ber han bli med.

Jeg regner med du har tatt dette opp med legen din, men kanskje det er på tide å si mer direkte hva du ønsker h*n kan bidra med for å dra med mannen din inn i dialogen?

Har vondt av deg og familien din, og håper hjertelidelsen er noe som lar seg behandle!

*klem til deg*