Gi ham en sjanse til likevel?

[Gjest Sep-70]

Jeg og mannen min ble separert for ca 3 måneder siden. Det skjedde etter mitt ønske, etter mange år med ustabilitet - et par utroskapshistorier fra ham, nesten total fraværenhet (mye ute og reiste, festet med gutta o.s.v.), null deltakelse i arbeidet hjemme o.s.v. Og i tillegg har han vært på tur til å gå fra oss ved 3 anledninger tidligere. De gangene har jeg holdt ham igjen. Det angret jeg på, og tok altså skjeen i egen hånd for 3 måneder siden.

Vi har 2 barn, det er viktig i denne sammenhengen. De er i barnehage- og småskolealder.

Bruddet skjedde ganske brått da jeg fortalte hva jeg ville. Han skjønte at jeg hadde fått veldig nok, og flyttet ut så snart han hadde fått seg en leilighet. Men vi snakket mye sammen rundt det som skjedde, det har vi også gjort siden. Jeg har fortalt at bruddet ikke hadde noe med enkeltepisoder å gjøre, men med forskjellige ønsker og mål i livet. Slik vi har levd de siste årene, har vi vektlagt totalt forskjellige verdier, alt har vært skjevt ift. oppfølging av barna, og vi har dyrket forskjellige interesser. Kort sagt - vi har vokst fra hverandre.

Vi har også forsøkt å reparere forholdet flere ganger de siste årene. Men hver gang har jeg følt at det bare var jeg som gikk inn for å få dette til å fungere. Han falt raskt tilbake til sin "fraværenhet" og tok mer hensyn til hvilke forventninger han trodde kameratflokken hadde til han enn til hvilke behov vi hadde for ham som ektemann og pappa.

Så jeg føler han har fått sine sjanser. Jeg har følt meg så utrolig sikker i min avgjørelse disse månedene, og fått masse støtte for det fra venner, familie, kollegaer o.s.v. Har bare vært lettet, gleder meg til å fortsette med resten av livet og bygge mitt eget rede....

Men NÅ angrer han på at han tok bruddet så brått og ikke ba om en sjanse til. Han skriver lange brev til meg, ringer, gråter, trygler og ber. Det at han er langt nede er jo forståelig. Men det han sier og skriver viser en stor selvinnsikt - han forteller om at han ser hva han ikke har gitt av seg selv til familien i alle disse årene, og gir meg alle de komplimentene han kan komme på. Sier at han elsker meg, det tror jeg ikke han har sagt de siste 10 årene. Han skjønner at han har bommet ift. prioriteringer, og vil gjøre ALT for å leve det livet han egentlig vil ha hvis han får en sjanse til. Og det han vil NÅ, det harmonerer med hvordan jeg ønsker det. Å prioritere familien, barna o.s.v.

For første gang føler jeg meg usikker. Skulle jeg gitt ham en sjanse til likevel, eller er dette bare noe han sier? En ting er ønsket om å forandre livsførsel - en helt annen ting er å gjøre det. Alle rundt meg råder meg til å ikke gå tilbake, de sier at han først må BEVISE at det han sier stemmer.

Jeg tenker at han må først vise ift. barna at han er der for dem, og så kan jeg se om han virkelig HAR forandret seg før jeg bestemmer meg. Men nå er han så langt nede at han ikke greier det. Han tilbringer helgene sammen med gutta på fylla - for å drukne vonde følelser. Jeg kan jo ikke ta tilbake en sånn mann heller.... samtidig er jeg så i tvil om det var riktig - først og fremst mot barna kanskje - å ta beslutningen uten at han får sjansen til å bevise hvem han ønsker å være for oss.

Tvilen er vel kanskje normal i en sånn fase - jeg er sikkert ikke den første som har det sånn. Men den er UTROLIG tung å takle, og sliter veldig på meg. Hva gjør jeg????

[Gjest ikke for enhver pris]

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1219951.ece

Stå på ditt, det vise seg at å endre et menneske er umulig, de vil alltid falle tilbake til gamle mønster, og parforhold faller alltid tilbake til gamle mønster uten at du merker det. Neste gang blir det bare vanskeligere for deg å innrømme at du tok feil nok en gang, og du svelger større kameler enn du har gjort hittil.

[Gjest ta dine egne valg]

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg kan si deg hva JEG ville gjort:

Jeg ville ikke gitt det forholdet flere sjanser. Det er helt usannsynlig at han vil forandre seg, han har vist dette over lang lang tid, og som du selv har sagt har han fått mange, mange sjanser underveis.

Det er alltid vanskelig å være den som blir forlatt, og hans reaksjon der han prøver å få deg tilbake er helt normal. Det betyr IKKE at han vil klare å få til noen reell endring, annet enn for en kort periode. Sorry, men dette tror jeg ikke på.

Går du inn i forholdet igjen nå, vil det garantert komme et nytt brudd om en stund, enten fra hans eller din side. Var jeg deg, ville jeg vurdere om jeg virkelig ville utsette barna for enda mer av slik ustabilitet. Det de trenger nå en vel en stabil og trygg tilværelse, der både de og du har det bra. Det høres ut som dette er noe du best kan gi dem når du ikke er sammen med din eks,

Bruddperioden er ALLTID vanskelig, enten du tar den nå eller utsetter den til siden. Man gruer ofte for alene-ansvaret, men som regel går det mye bedre enn man fryktet, når den verste kneiken er over. Var jeg deg, ville jeg holdt på mitt, og ikke latt trygling og løfter fra min eks få meg i tvil igjen.

Det skrittet du har tatt for å komme ut av forholdet, høres veldig sunt og riktig ut!

Lykke til videre!

[skygge]

Du skriver:

Men nå er han så langt nede at han ikke greier det. Han tilbringer helgene sammen med gutta på fylla - for å drukne vonde følelser. Jeg kan jo ikke ta tilbake en sånn mann heller....

Ser dette ut som en mann som gjør alt for å få familien sin tilbake ?

Han velger å drikke, sier det er for å drukne vonde følelser. Men hvis han virkelig mente alle disse "fine" tingene, som han plutselig innser etter mange år, så ville han nok prøve å ta seg sammen og ikke dra på fylla hver helg ?

Men så kan det jo være at jeg er en skikkelig nådeløs kvinne som ikke tror på at en mann kan forandre personlighet over natten

Hvis han har vist deg igjennom handlinger hvilken person han egentlig er, så tro på det. Tro på handlingene og ikke ordene.

Tenk deg svært nøye om, og ikke ta forhastete avgjørelser.

Hvis du velger å gi han en sjanse til så er nok familierådgivning et godt utgangspunkt, samtidig at det kan være lurt å ikke flytte sammen med engang og se ting litt an. For å se om han virkelig har endret seg.

[Gjest Beviser først]

Han behøver ikke bo under samme tak for å bevise at han har forandret seg.

Klarer han ikke å bevise at han har forandret seg i sin egen bolig, er han ikke interesert nok.

Pga delte boutgifter er det rimeligere å feste med kamerater når man er gift/samboer.

Det er kanskje slike økonomiske problemer som har dukket opp.

[kaffepiken]

Uten å kjenne noen av dere, og basert på mine egne livserfaringer:

Dere bør ikke starte på nytt. Det er veldig liten sjans for at han vil forandre livsstilen sin. Den konklusjonen kan du blant annet trekke ut fra at han fortsatt fester med kompiser hver helg. Han er den han er, selv om han nå har oppdaget at han savner deg.

Et brudd er vondt og vanskelig for begge parter, og det er omtrent som rett før et stortingsvalg: Løftene sitter meget løst, og man må ikke legge særlig stor vekt på dem.

De erfaringene dere har sammen som par teller langt mer enn noen brev og ord uttalt i en emosjonell fase i etterkant av bruddet mellom dere.

Du nevner barna, og her må jeg bare si at det er nok en ting som teller for at dere ikke hiver dere inn i nok et forsøk på å være et par, som kanskje vil ende med brudd igjen. Det vil i allefall være opprivende for dem.

Mvh

[Gjest følg magefølelsen!]

Hvis du ikke har angret eller savnet han på tre mndr, så må du legge dette forholdet bak deg.

Det du kjenner på nå er medlidenhet for både han og dine barn føler jeg. Og da blir det feil å flytte sammen igjen. Hvis du-dere derimot begynner med noen "dater", så kan du føle på hvordan det er. La han være far for ungene, se hvordan det går. La det gå en viss tid, så får du kjenne på følelsene dine igjen.....

[Glimtipper]

Uten å kjenne noen av dere, og basert på mine egne livserfaringer:

Dere bør ikke starte på nytt. Det er veldig liten sjans for at han vil forandre livsstilen sin. Den konklusjonen kan du blant annet trekke ut fra at han fortsatt fester med kompiser hver helg. Han er den han er, selv om han nå har oppdaget at han savner deg.

Et brudd er vondt og vanskelig for begge parter, og det er omtrent som rett før et stortingsvalg: Løftene sitter meget løst, og man må ikke legge særlig stor vekt på dem.

De erfaringene dere har sammen som par teller langt mer enn noen brev og ord uttalt i en emosjonell fase i etterkant av bruddet mellom dere.

Du nevner barna, og her må jeg bare si at det er nok en ting som teller for at dere ikke hiver dere inn i nok et forsøk på å være et par, som kanskje vil ende med brudd igjen. Det vil i allefall være opprivende for dem.

Mvh

"Et brudd er vondt og vanskelig for begge parter, og det er omtrent som rett før et stortingsvalg: Løftene sitter meget løst, og man må ikke legge særlig stor vekt på dem."

Hehe, kjempebra sammenligning

[Gjest Settlers]

Hvis du ikke har angret eller savnet han på tre mndr, så må du legge dette forholdet bak deg.

Det du kjenner på nå er medlidenhet for både han og dine barn føler jeg. Og da blir det feil å flytte sammen igjen. Hvis du-dere derimot begynner med noen "dater", så kan du føle på hvordan det er. La han være far for ungene, se hvordan det går. La det gå en viss tid, så får du kjenne på følelsene dine igjen.....

Først og fremst må han bevise at han mener det han sier. Slutte å gå på fylla med gutta, men være der for ungene sine. Ta ansvar.

[kaffepiken]

"Et brudd er vondt og vanskelig for begge parter, og det er omtrent som rett før et stortingsvalg: Løftene sitter meget løst, og man må ikke legge særlig stor vekt på dem."

Hehe, kjempebra sammenligning

Thanx )

[Gjest lille rosinen]

En ting som slår meg, er at du ikke skriver et ord om hvilke følelser DU har for HAN... Elsker du han? Eller er du bare i tvil fordi det er godt å ha noen å dele ansvaret med (hvis han har tatt noe ansvar i det hele tatt!), fordi det er praktisk og fordi du syns synd i han?

Syns du har fått mange gode svar her jeg. Skal prøve å ikke skrive så mye av det samme, men jeg tenker også at hvis du skulle bestemme deg for å gi han en sjanse til så må du legge noen premisser for dette. En av dem bør være at dere skal fortsette å bo hver for dere en stund men at dere kan date litt, og se hvordan det går. Fyllehelger med gutta bør være uaktuelt (det er det hvertfall i mitt forhold!) og han må gjøre en større innsats i forhold til barna. Kanskje kan du veilede han litt i hva han kan gjøre i forhold til dem og sammen med dem. Du bør også kreve familieveiledning. Kanskje allerede nå mens han bor for seg selv?

Men som jeg begynte med, kjenn på deg selv- hva føler du? Tror du at du kan elske han igjen og ha det bra sammen med han som kjærester? Hvis svaret er nei, så jobb med å stol på din avgjørelse om at det var best å avslutte forholdet. Det er vondt for han som ble dumpa, men det går over og er det beste også for han i lengden. Bedre å bli dumpa og etterhvert gå videre i livet enn å slite i et forhold som ikke fungerer mener jeg..

[jubalong70]

Mens jeg leste tenkte jeg hele tiden at han først må bevise at han har forandret seg. Så kom jeg til der du skriver at han nå er på fylla hele tiden for å drukne vonde følelser. Vel, akkurat det er jo ikke særlig modent da.

Tror jeg hadde gitt beskjed om at han kan få èn sjanse til å bevise at han mener det han sier. Dsv. han må slutte å drikke, slutte å bry seg om hva kameratene mener og virkelig ta ansvar for familien.

Sett en tidsfrist. HAn skal starte da og du skal vurdere fortløpende til det har gått f.eks. 2-3 mnd. I denne tiden skal han ha vist at han er bevisst ansvaret som ektemann og far, og han skal ha gjort det med glede og uten følelse av forsakelse (noe særlig i alle fall).

[avtrykk]

Du er i en vansklig situasjon nå. Det er en tøff tid du oppe i, og det er vanlig at en tviler på om en gjør de riktige valgene.

Dere var sammen i mange år, og han må ha noen positive sider som gjorde at du holdt på han, tross problemer.

Har du virkelig tro på endring? Hva er det som gjør situasjonen bedre tilrettelagt nå, enn tidligere?

Hvis du virkelig har tro på dette, ville jeg hatt bevis, var jeg deg.

Du sier han er så langt nede, at han fester i helgene i stedet for å ta seg av barna. Han har med andre ord energi til å gå ut med kamerater, men ikke energi til å hente glede i å ta ungene med ut på tur, gi deg litt avlastning med mer.

Hvis han virkelig ville hatt deg tilbake, er jo det noe av det første han burde tatt tak i.

Når en fester mye, får en ofte fyllenerver dagen derpå. Da virker ting enda vanskeligere, og det er ekstra lett å bli sentimental. Han viser med det du forteller, at gutta går fremfor familie ennå.

Nå ser han hvor vanskelig det er å gjøre reint og holde ett hus. Han ser at det krever å lage middag Han ser at klærne må vaskes. Han ser at ting ikke går av seg selv. Selvsagt savner han deg og tryggheten.

Hvis du fremdeles tenker på det, ville jeg sett at han ikke drakk i helgene. Sett at han prioriterte ungene, og tok dem med på aktiviteter. Var der for dem. Ville sett at han klarte å holde huset sitt. Kanskje ved å bli invitert på søndagsmiddag med ungene hjem til han.

Hvis han virkelig ønsker dere tilbake, og ønsker endring--- bør han starte ett sted, og bevise det!!!!

Lykke til

[Gjest ølhunden]

"Jeg tenker at han må først vise ift. barna at han er der for dem, og så kan jeg se om han virkelig HAR forandret seg før jeg bestemmer meg. Men nå er han så langt nede at han ikke greier det. Han tilbringer helgene sammen med gutta på fylla - for å drukne vonde følelser."

Dette sier vel alt. Om han virkeligvar interessert i å få dette på fote igjen hadde han ikke prioritert kompiser og fyll foran deg og barna. Så jeg vender tommelen ned.

[Gjest Foreløpig Anno Nym]

Benytt tiden - og bruk lang tid på å se om han virkelig har forandret seg. Vær kjærester. Leeeeeenge. Er han villig til å oppvarte og forsikre deg på det nivået du trenger? Er du villig til å gi ham det han trenger...?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det var en tydelig beskrivelse av en viktig problemstilling. Jeg forstår at du er i tvil. Når mannen på den ene siden har skulket familielivet så lenge og på den andre siden trygler om å få en sjanse til.

Jeg synes du skal komme ham i møte, men i første omgang for å diskutere saken sammen med ham. Ikke gi ham noe løfte om at det betyr gjenforening. Det viktigste for deg er vel å få mer rede på hva han legger i alle sine erkjennelser. Hør på ham og se om det er hold i dette.

Jeg har mange ganger i terapirommet erfart at partnere virkelig kan legge om livsstilen sin og snu det negative til det positive.

Det kan ikke vite hva mannen din mener før du har møtt ham til en serøs prat.

Kan hende det ikke holder med en prat, men flere. Ikke ta ham kjapt tilbake pga varme følelser der og da. Bruk hodet mer enn følelsene i dennne fasen.