Pårørendes innvirkning på behandlingstilbudet

[Gjest mangler signatur]

Jeg er litt nysgjerrig på hvor mye resurssterke pårørende har å si for at en pasient får et godt og stabilt behandlingstilbud?

Jeg har jo bare sett hvordan ting fungerer her jeg bor og det er ganske skremmende.

Her er det slik at om du ikke har pårørende som kjemper og setter seg inn i regelverk kan du stort sett glemme et godt behandlingstilbud, og du må vente veldig lenge før du i det hele tatt kommer til behandling, men det finnes selvfølgelig unntak. Jeg har vært borti flere konkrete situasjoner der pårørendes sosiale status har vært avgjørende for hvordan pasientene ble behandlet i en sengepost.

Jeg er blant de heldige som har resurssterke pårørende og får dermed et brukbart behandlingstilbud i forhold til hva Norge kan tilby. Jeg jo takknemlig for at jeg får det jeg får, men jeg blir også lei meg når jeg ser alle de som ikke får hjelp fordi de ikke har noen som står opp for seg og krever et adekvat behandlingstilbud, for det er jo kanskje akkurat de som ikke har så mange som trenger det beste tilbudet?

Jeg håper jo at det psykehuset og de avdelingene jeg sokner til er unntaket, men er litt nysgjerrig på å høre om andre har lignende erfaringer som meg...

[Dorthe]

Det gjelder nok ikke bare i psykiatrien men stort sett i alle behandlingstilbud. Og har man ikke pårørende så får man hyle sjøl.

Jeg ser at mora mi får spesialbehandling på aldershjemmet fordi jeg er der så ofte. Det er i grunnen ganske kjipt at det skal være slik.

[Gjest Jordnær]

Det gjelder nok ikke bare i psykiatrien men stort sett i alle behandlingstilbud. Og har man ikke pårørende så får man hyle sjøl.

Jeg ser at mora mi får spesialbehandling på aldershjemmet fordi jeg er der så ofte. Det er i grunnen ganske kjipt at det skal være slik.

http://www.lpp.no/

[frosken]

Jeg tror at pårørende har viktig rolle i mange sammenhenger i helsevesenet, og at pårørendes engasjement kan være avgjørende for hva slags behandling pasienter får.

Min erfaring er imidlertid ikke at det er sosial status som er det vesentlige, men derimot evnen til å stille gode spørsmål og argumentere rasjonelt (med "korrekt" intensitet).

Pårørenderollen er både undervurdert og lite omtalt etter min mening...

[PieLill]

Jeg tror at pårørende har viktig rolle i mange sammenhenger i helsevesenet, og at pårørendes engasjement kan være avgjørende for hva slags behandling pasienter får.

Min erfaring er imidlertid ikke at det er sosial status som er det vesentlige, men derimot evnen til å stille gode spørsmål og argumentere rasjonelt (med "korrekt" intensitet).

Pårørenderollen er både undervurdert og lite omtalt etter min mening...

Ingen regel uten unntak.

En venn fulgte sin bror til nevrolog og ble fullstendig satt ut av at broren ble behandlet så til de grader nedrig at han til slutt strøk på dør. Han var rett og slett dritt under støvlene for den legen.

Min venn, som absolutt ikke pleier å skryte, tok seg sammen og la ut om farens utdanning, sjefsstilling og oppdrag i utlandet. Det hjalp virkelig.

Kvalmt.

Men jeg håper at dette er unntaket som bekrefter din regel.

mvh

[Gjest bry]

Tror absolutt det du beskriver her stemmer på en prikk,og det mangen steder i landet.

Det er skremmemdes og urettferdig...men sant.

Man må ha noen "i ryggen" for å få hjelp,de som ikke har det er ofte fortapt...man må være sterk for å være syk.

Trist men sant,har sett folk gå under fodi de ikke har krefter til å kjempe,men har en noen som kjemper for en,da er man heldig.

Det er en smule merkelig,vi bor i Norge og skulle tro det var likt for alle,men det er ikke det.

Tenker ofte på urettferdigheten med dette,det er trist å se folk gå under pga dette.Rart ikke systemet ser dette,men de tenker vel ofte bare på penger...money talks!!!

Og hvis barna eller pårørende av folk som "er noe" blir syke, er de vel kjappere med å hjelpe.

"Det er forskjell på Kong salomon og Jørgen Hattemaker"

[Gjest mangler signatur]

Tror absolutt det du beskriver her stemmer på en prikk,og det mangen steder i landet.

Det er skremmemdes og urettferdig...men sant.

Man må ha noen "i ryggen" for å få hjelp,de som ikke har det er ofte fortapt...man må være sterk for å være syk.

Trist men sant,har sett folk gå under fodi de ikke har krefter til å kjempe,men har en noen som kjemper for en,da er man heldig.

Det er en smule merkelig,vi bor i Norge og skulle tro det var likt for alle,men det er ikke det.

Tenker ofte på urettferdigheten med dette,det er trist å se folk gå under pga dette.Rart ikke systemet ser dette,men de tenker vel ofte bare på penger...money talks!!!

Og hvis barna eller pårørende av folk som "er noe" blir syke, er de vel kjappere med å hjelpe.

"Det er forskjell på Kong salomon og Jørgen Hattemaker"

Jeg tror du har veldig rett der du skriver ”man må være sterk for å være syk”. Jeg er ikke sterk selv, men har folk rundt meg som er sterke når det trengs. Jeg vet jeg er privilegert, og det ser jeg når jeg har det bra med meg selv. I de periodene jeg er dårlig er de rundt meg en plage, men har fått høre fra flere hold at uten dem hadde jeg blitt gitt opp for en stund siden og sannsynligvis vært død i dag.

Akkurat det vitner om en forskjellsbehandling man burde vært foruten i Norge.

[Gjest mangler signatur]

Jeg tror at pårørende har viktig rolle i mange sammenhenger i helsevesenet, og at pårørendes engasjement kan være avgjørende for hva slags behandling pasienter får.

Min erfaring er imidlertid ikke at det er sosial status som er det vesentlige, men derimot evnen til å stille gode spørsmål og argumentere rasjonelt (med "korrekt" intensitet).

Pårørenderollen er både undervurdert og lite omtalt etter min mening...

Dette med sosial status har dessverre vært veldig avgjørende på en sengepost jeg har tilbrakt mye tid, ved andre avdelinger og instanser har det vært en fordel, men ikke avgjørende.

Engasjerte pårørende er som du skriver veldig viktig, men balansegangen er også avgjørende. Det er viktig å vite hva man snakker om og legge ting frem på en saklig måte. Om man "hyler og skriker" kommer man heller ikke særlig langt. Det er viktig å vite hvilke knapper man skal trykke på og hvilke personer man skal snakke med.

Det er trist at pårørende i mange tilfeller blir sett på en belastning for behandlerne, istedenfor for som en ressurs for pasienten!

[Gjest mangler signatur]

Det gjelder nok ikke bare i psykiatrien men stort sett i alle behandlingstilbud. Og har man ikke pårørende så får man hyle sjøl.

Jeg ser at mora mi får spesialbehandling på aldershjemmet fordi jeg er der så ofte. Det er i grunnen ganske kjipt at det skal være slik.

Det er bare så synd at mange ikke har krefter til å hyle selv når de er syke, så da blir det til at de godtar det meste fordi de ikke har krefter til å stå opp for seg selv.

[frosken]

Dette med sosial status har dessverre vært veldig avgjørende på en sengepost jeg har tilbrakt mye tid, ved andre avdelinger og instanser har det vært en fordel, men ikke avgjørende.

Engasjerte pårørende er som du skriver veldig viktig, men balansegangen er også avgjørende. Det er viktig å vite hva man snakker om og legge ting frem på en saklig måte. Om man "hyler og skriker" kommer man heller ikke særlig langt. Det er viktig å vite hvilke knapper man skal trykke på og hvilke personer man skal snakke med.

Det er trist at pårørende i mange tilfeller blir sett på en belastning for behandlerne, istedenfor for som en ressurs for pasienten!

Virker som vi stort sett er enige mht hva som kan være virksomt og ikke. Jeg forsøkte å antyde hvilken balansekunst som pårørende må utøve for å komme noen vei - det er ikke nok med sterke følelser og engasjement. Man må ha de "rette" argumenter og fremføre de på den "rette" måte. Og hva som kan sies å være "rett" vil selvfølgelig variere... (det er her perfeksjoneringen av pårørenderollen kommer inn)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Virker som vi stort sett er enige mht hva som kan være virksomt og ikke. Jeg forsøkte å antyde hvilken balansekunst som pårørende må utøve for å komme noen vei - det er ikke nok med sterke følelser og engasjement. Man må ha de "rette" argumenter og fremføre de på den "rette" måte. Og hva som kan sies å være "rett" vil selvfølgelig variere... (det er her perfeksjoneringen av pårørenderollen kommer inn)

Helsepersonell er vel ikke så forskjellig fra andre folk. Det går best med saklig argumentasjon og kultivert diskusjon.

Skrik, skrål og trussler fører ikke frem. Å true med VG har i hvert fall motsatt effekt på meg.

[frosken]

Helsepersonell er vel ikke så forskjellig fra andre folk. Det går best med saklig argumentasjon og kultivert diskusjon.

Skrik, skrål og trussler fører ikke frem. Å true med VG har i hvert fall motsatt effekt på meg.

Selvfølgelig:-)

Men siden jeg snart anser meg selv som "profesjonell pårørende" synes jeg at jeg har grunnlag for å påstå at helsearbeidere i en del tilfeller kunne utvist noe mer ydmykhet og lydhørhet enn hva som er tilfellet i dag... Formkravene kan noen ganger bli litt vel store!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvfølgelig:-)

Men siden jeg snart anser meg selv som "profesjonell pårørende" synes jeg at jeg har grunnlag for å påstå at helsearbeidere i en del tilfeller kunne utvist noe mer ydmykhet og lydhørhet enn hva som er tilfellet i dag... Formkravene kan noen ganger bli litt vel store!

Utvilsomt :-)

[Dorthe]

Det er bare så synd at mange ikke har krefter til å hyle selv når de er syke, så da blir det til at de godtar det meste fordi de ikke har krefter til å stå opp for seg selv.

Selvfølgelig er det synd, jeg synes alle har krav på samme behandling enten de roper eller ikke. Men det har nok ikke helseNorge råd til.

[PieLill]

Helsepersonell er vel ikke så forskjellig fra andre folk. Det går best med saklig argumentasjon og kultivert diskusjon.

Skrik, skrål og trussler fører ikke frem. Å true med VG har i hvert fall motsatt effekt på meg.

Mye helsepersonell kunne med meget stort hell, også behandlingsmessig, ta inn over seg at selv om forslagene kommer i en språklig tafatt og haltende innpakkning og fra en pasient eller pårørende satt ut av balanse, kan det likevel være månedens mest konstruktive og nyttige innspill.

Som profesjonell, hvilket fag man enn er i, bør man ikke la seg dupere av veltalenhet eller distrahere av det motsatte. At det er fort gjort å likevel la seg forblinde av ytre detaljer og egen bekvemmelighet er vel allmennmenneskelig.

Helsevesnet generelt kunne kanskje også ha godt av å øve seg på å se sin eventuelle egne negative rolle i det som har bidratt til å bikke et menneske av hengslene. Som ellers i livet er det vel ofte slik at de som mest hadde trengt en større dose selvkritikk er de som minst ser behovet...

mvh

[Gjest Jordnær]

Helsepersonell er vel ikke så forskjellig fra andre folk. Det går best med saklig argumentasjon og kultivert diskusjon.

Skrik, skrål og trussler fører ikke frem. Å true med VG har i hvert fall motsatt effekt på meg.

Helsepersonell i psykiatrien bør etter min mening være de beste innen kommunikasjon, samtale og dialog.

De bør være veldig mye bedre til dette enn vanlige mennesker.

[Gjest bry]

Jeg tror du har veldig rett der du skriver ”man må være sterk for å være syk”. Jeg er ikke sterk selv, men har folk rundt meg som er sterke når det trengs. Jeg vet jeg er privilegert, og det ser jeg når jeg har det bra med meg selv. I de periodene jeg er dårlig er de rundt meg en plage, men har fått høre fra flere hold at uten dem hadde jeg blitt gitt opp for en stund siden og sannsynligvis vært død i dag.

Akkurat det vitner om en forskjellsbehandling man burde vært foruten i Norge.

Ja det er trist at det er sånn.