ang anorektikere på treningsstudio....

[Lurveline]

Skjønner godt hva du mener, men de som gir kommentarer til tykke synes nok det er helt ok å gi det, de og.

Bare se på sider som blink, hvor mange sårende og hånende kommentarer noen meget tykke jenter som har lagt ut bilde får i gjesteboka si

De som _gir_ kommentarer ja, men det er ikke like mange _av_ dem;o)

[favn]

Heisann. Må bare svare deg, selv om jeg tidligere har fått mange imot meg i denne tråden..

Først av alt vil jeg bare si at jeg skjønner det må være kjempevanskelig å forstå seg på sf for dem som står utenfor det hele. Jeg har selv anoreksidiagnosen.(men er ikke så tynn at jeg tror du ville tenkt særlig over det, hadde du møtt meg). Så jeg kan bare prøve å forklare litt hvordan det er for MEG.

Jeg føler meg stygg, eller jævlig om du vil, 24 timer i døgnet(gjør det uansett hva jeg veier, men tankene er ekstra ille om jeg går opp). Sliter også stadig med negative tanker, som at jeg er kjedelig, dum(bl.a. fordi jeg ikke klarer å spise normalt), egoistisk, et dårlig menneske og ikke fortjener noe som helst. Den dårlige selvtilliten min i kombinasjon med bl.a. mange ufine kommentarer under oppveksten, bidro nok til at jeg utviklet denne sykdommen. Så om du hadde sagt til meg at jeg så jævlig ut, hadde jeg nok ikke blitt friskere av det, dessverre. Men du må jo få ha din personlige mening.

Jeg har mange ganger prøvd å skjerpe meg. Hater at familien min bekymrer seg for meg. Det gir meg veldig dårlig samvittighet. Føler skyld, at alt er min egen feil, og at noen bare burde slå til meg..

Jeg vil oftest bare dø, og hadde jeg ikke hatt familien min å tenke på, så hadde jeg ikke vært her nå. Det er sikkert. Skjønt, de hadde kanskje hatt det bedre uten meg i grunnen.

Til slutt et råd til alle som kjenner/omgås med en med sf: ikke kommenter eller fokuser på utseendet. Det vektlegges altfor mye som det er i samfunnet i dag. prøv heller å se mennesket bak det ytre, og styrke de friske delene av personligheten. Alle har behov for virkelig å bli sett...og godtatt. Kanskje særlig når en ikke godtar seg selv.

Tror jeg stopper her, jeg. Så får du heller spørre hvis det er noe du lurer på, og jeg vil forsøke å svare så godt jeg kan. (Men jeg forstår meg ikke så godt på meg selv heller alltid) Og igjen: min intensjon er ikke å kritisere deg eller å bagatellisere spisefortyrrelser(slik enkelte her hevder at jeg gjør). Jeg ønsker bare å øke forståelsen og bli møtt med respekt.

Vennlig hilsen

Kjære deg, det var trist å lese at du sliter med denne vanskelige sykdommen.

Det jeg har lest og forstått om anorexia, er at de syke har ekstrem lav selvfølelse. Men også at de som sulter seg tror/mener at de blir finere, jo mindre de veier og jo magrere de blir. En anorektiker kan aldri bli 'tynn' nok - eller som vi andre ser det og det som er sannheten: Sykelig mager. 'Tynn' er rett og slett et totalt misvisende begrep og passer overhodet ikke på anorektikere. Og det var det jeg i utgangspunktet tok tak i her.

Jeg har selvsagt aldri ment eller sagt at fremmede skal fortelle andre fremmede hvordan de ser ut, men i og med at anorektikeren ikke synes å ha et riktig bilde av sin egen magre kropp (ei heller sjel), ser jeg for meg at for venner, familie og behandlere vil det å si 'du må spise, for nå ser du 'jævlig' ut' være et av flere midler for å rettlede den syke på vei til å bli frisk.

Dette er overhodet ikke respektløst slik jeg ser det.

Tvert om - hvis du var min venninne, ville jeg ikke vært din venninne dersom jeg ikke prøvde å fortelle deg at ditt bilde av deg selv er helt omsnudd virkeligheten, totalt skakkjørt.

Og det gjelder naturligvis ikke bare det kroppslige aspektet (og den dødelige faren), men dette er det AKUTTE. Du som person er SELVSAGT like mye verdt, har like mye å gi fordi noen trenger deg, har like mye rett på plass i verden som alle andre. Din sjel er vakker, den og

Jeg håper du har noen som er glade i deg og som du er glade i. Stol på at de vil deg ditt beste: At du skal ha et godt og naturlig sunt liv i samkvem med andre. Lykke til fra

[favn]

Joa, en anorektiker kan bli trygg nok på et annet menneske til å velge å gi bort kontroll.

Om du har lest hele tråden, eller fulgt med litt på DOL de siste årene, så har du vel fått med deg at jeg har litt personlig erfaring på det området.

Det sentrale aspektet slik jeg har erfart det er å se hva som ligger bak sykdommen.

Etter min formening vil anoreksia være et symptom; og det vil i de fleste tilfeller være en bakenforliggende årsak bak dette symptomet.

I de tilfeller (som dessverre er svært mange) hvor vedkommende ikke får profesjonell oppfølging, vil da jobben være å finne ut hva de bakenforliggende årsakene er, skape en trygg ramme for først å snakke om dette - deretter å være en lyttende, forstående og støttende part for vedkommende.

Og så vil oppgaven være å ufarliggjøre årsakene; normalisere eventuelle emosjonelle reaksjoner som ligger til grunn, forsiktig påpeke irrasjonelle tanker og følelser...m.m.m.

Hvorvidt dette faktisk vil fungere i alle tilfeller kan helt sikkert diskuteres.

Hovedgreia er uansett å la vedkommende få et trygghetsforhold som kan være basis for konstruktiv problemløsning.

At det ligger 'noe' bak en slik sykdom (og forsåvidt beslektede sinns-sykdommer), vet man. Konkrete traumer/tragedier, men kanskje også ikke så brutale ting. Jeg kjenner ei som ble spiseforstyrret av de forventninger hun (med rette?) ble presset av fra sine foreldre i forhold til det å yte i skolen og under studier. Snille, milde foreldre, men altså et alt i alt underlig autoritært-underdanig forhold likevel. Min personlige mening om akkurat den saken, er at foreldrene presset mindre, og at jenta selv skapte et bilde av at det var dårlig, skambelagt osv å skuffe foreldrene.

Nå er det vel slik at de aller, aller fleste psyke kan tilbakeføre sin psykdom til familierelasjoner. Som du er inne på... den rette veien å gå er framover mot noe nytt og godt, på egne ben - ikke å klamre seg til fortiden.

[Babette]

"Tenk deg f. eks. om en tidligere overvektig har gått ned 20 kg. Hvis man da sier "Så tynn du er" er det et kompliment."

Dette blir selvfølgelig noe annet.

Det jeg tenker på er di som har komplekser for det.

Akkurat som di som har komplekser for sin fedme.

Jeg var et skikkelig stankelben i barne-/ungdomsårene og ble f.eks veldig såret da "alle" skulle ta rundt håndleddet mitt for å måle hvor tynn jeg var.

Ja, det er klart, det vil alltid gå en grense der kommentarer går over fra å være helt OK til å bli oppfattet som mobbende. Og det er ulikt for hver person hvor denne grensen går.

Selv trivdes jeg med å være tynn og har alltid vært uhyre lite forfengelig. Jeg driter i om noen synes armene mine er for tynne. Og gidder aldri å granske speilbildet. Det er såvidt jeg titter innom når jeg steller ansiktet.

[Gjest margretaa]

De som _gir_ kommentarer ja, men det er ikke like mange _av_ dem;o)

men skilnaden er ikke såå fryktelig stor som dere skal ha det til=)

hilsen bmi 17-30 so think i know.

[Gjest MinimizeMe]

Kjære deg, det var trist å lese at du sliter med denne vanskelige sykdommen.

Det jeg har lest og forstått om anorexia, er at de syke har ekstrem lav selvfølelse. Men også at de som sulter seg tror/mener at de blir finere, jo mindre de veier og jo magrere de blir. En anorektiker kan aldri bli 'tynn' nok - eller som vi andre ser det og det som er sannheten: Sykelig mager. 'Tynn' er rett og slett et totalt misvisende begrep og passer overhodet ikke på anorektikere. Og det var det jeg i utgangspunktet tok tak i her.

Jeg har selvsagt aldri ment eller sagt at fremmede skal fortelle andre fremmede hvordan de ser ut, men i og med at anorektikeren ikke synes å ha et riktig bilde av sin egen magre kropp (ei heller sjel), ser jeg for meg at for venner, familie og behandlere vil det å si 'du må spise, for nå ser du 'jævlig' ut' være et av flere midler for å rettlede den syke på vei til å bli frisk.

Dette er overhodet ikke respektløst slik jeg ser det.

Tvert om - hvis du var min venninne, ville jeg ikke vært din venninne dersom jeg ikke prøvde å fortelle deg at ditt bilde av deg selv er helt omsnudd virkeligheten, totalt skakkjørt.

Og det gjelder naturligvis ikke bare det kroppslige aspektet (og den dødelige faren), men dette er det AKUTTE. Du som person er SELVSAGT like mye verdt, har like mye å gi fordi noen trenger deg, har like mye rett på plass i verden som alle andre. Din sjel er vakker, den og

Jeg håper du har noen som er glade i deg og som du er glade i. Stol på at de vil deg ditt beste: At du skal ha et godt og naturlig sunt liv i samkvem med andre. Lykke til fra

Hei igjen og takk for fine ord! Jeg fisker ikke etter medfølelse altså(bare så det er sagt), alle har jo sine ting å stri med. Dessuten vil jeg ikke bli tatt i med silkehandsker, jeg takler å høre det meste:)

Du HAR forstått mye, favn, men ikke alt. Det skal også noe til. Det er kompliserte ting vi snakker om.

Men det jeg vil fram til er at det ikke hjelper anorektikeren(i de fleste tilfeller) å si "spis, for du ser for jævlig ut". Eller "spis, for du må legge på deg" for den saks skyld. (Psykologen min tok en mild variant: "du ser ikke normal ut,ingen normale mnskr. ser ut sånn" Ehh. Neivel,liksom..) For det er nemlig ikke så lett å "bare" skjerpe seg, og holde ut den angsten som kommer etterpå.

Ja, jeg har folk som er glade i meg(utrolig nok) og som jeg er veldig glad i. Så det gir meg grunn til å holde ut, og jobbe imot sf.

[Lurveline]

men skilnaden er ikke såå fryktelig stor som dere skal ha det til=)

hilsen bmi 17-30 so think i know.

I ditt tilfelle har det sikkert vært slik, skal/kan ikke nekte for dét;o)

[Gjest margretaa]

I ditt tilfelle har det sikkert vært slik, skal/kan ikke nekte for dét;o)

ikke bare mitt:)

[Lurveline]

ikke bare mitt:)

Just left the building...

[favn]

Hei igjen og takk for fine ord! Jeg fisker ikke etter medfølelse altså(bare så det er sagt), alle har jo sine ting å stri med. Dessuten vil jeg ikke bli tatt i med silkehandsker, jeg takler å høre det meste:)

Du HAR forstått mye, favn, men ikke alt. Det skal også noe til. Det er kompliserte ting vi snakker om.

Men det jeg vil fram til er at det ikke hjelper anorektikeren(i de fleste tilfeller) å si "spis, for du ser for jævlig ut". Eller "spis, for du må legge på deg" for den saks skyld. (Psykologen min tok en mild variant: "du ser ikke normal ut,ingen normale mnskr. ser ut sånn" Ehh. Neivel,liksom..) For det er nemlig ikke så lett å "bare" skjerpe seg, og holde ut den angsten som kommer etterpå.

Ja, jeg har folk som er glade i meg(utrolig nok) og som jeg er veldig glad i. Så det gir meg grunn til å holde ut, og jobbe imot sf.

Men hva er det med angsten som ikke går overens med det å spise? Jeg mener ikke at jeg vil vite om dine private og grunnleggende problemer/traumer/redsler, men jeg lurer bare på hvorfor du/dere knytter dette til mat spesielt (av alle ting) - mao det elementære alle levende vesener er avhengig av for å leve?

Den som vil dø, kan finne mange andre og betydelig enklere måter å gjøre det på, så jeg tror ikke noe på at dette har med døden å gjøre. Og den som er sykelig mager er heller ikke usynlig (dersom det var et ønske, og det har jeg faktisk lest endel om) - heller tvert om, en kropp med helt gale proposjoner er jo svært synlig.

Veldig, veldig naivt og sikkert både toskete og påtrengende spurt, beklager. Men du er god til å skrive og reflektert i massevis, så du tar den sikkert fra et uvitende fjols

[Gjest MinimizeMe]

Men hva er det med angsten som ikke går overens med det å spise? Jeg mener ikke at jeg vil vite om dine private og grunnleggende problemer/traumer/redsler, men jeg lurer bare på hvorfor du/dere knytter dette til mat spesielt (av alle ting) - mao det elementære alle levende vesener er avhengig av for å leve?

Den som vil dø, kan finne mange andre og betydelig enklere måter å gjøre det på, så jeg tror ikke noe på at dette har med døden å gjøre. Og den som er sykelig mager er heller ikke usynlig (dersom det var et ønske, og det har jeg faktisk lest endel om) - heller tvert om, en kropp med helt gale proposjoner er jo svært synlig.

Veldig, veldig naivt og sikkert både toskete og påtrengende spurt, beklager. Men du er god til å skrive og reflektert i massevis, så du tar den sikkert fra et uvitende fjols

Du er absolutt ikke naiv, påtrengende eller noe! Dum er den som ikke tør å spørre. Bare glad for å få spørsmål, jeg, så fyr i vei:o)

Akkurat hva det var som gjorde at jeg fikk spiseforstyrrelser, kan jeg ikke svare konkret på. Det var nok mange små faktorer som sammen bidro til det.

Jeg har vokst opp i et godt, trygt hjem(med litt vel mye fokus på slanking, dog), og har aldri opplevd noe traumatisk.

Det jeg har fått høre av behandlere/lest, er at noen av oss mnskr. tåler dårlig å slanke oss. De fleste spiseforstyrrelser begynner med en slankekur - som kommer på avveie.

En annen ting er at visse personer kan være mer disponert enn andre for å utvikle psykiske problemer, eksempelvis depresjon og spiseforstyrrelser. Vi snakker om en medfødt sårbarhet.

Men fordi om du er sårbar,eller veldig følsom, behøver du selvsagt ikke utvikle lidelser. Du er bare mer utsatt for å gjøre det. Jeg kan selv huske at jeg helt fra jeg var bitteliten har vært veldig usikker, sjenert og redd av meg. Jeg har heller aldri vært komfortabel med meg selv,eller syntes at jeg var bra nok. Tror dårlig selvtillit er en forutsetning for å få sf.

Da jeg på ungdomsskolen og videregående fikk oppleve en del mobbing og utfrysning, og ikke hadde så mange venner, tippet det vel over, bare.

At det akkurat ble sf som ble utfallet, og ikke selvskading f.eks., kom kanskje av at jeg kom tidlig i puberteten, og ikke var helt fortrolig med min "nye" kropp. Jeg var muligens bittelitt lubben(Hvis det å være litt under 160cm og etparogfemti kg kan betraktes som det), men aldri feit.. I forhold til idealet, de populære jentene og fotomodellene i bladene, var jeg jo likevel det. Og det fikk jeg høre.

Da jeg fikk kommentarer på at jeg var tjukk, tok jeg det veldig innover meg, dessverre. Jeg bestemte meg for å slanke meg noen kilo. Å få sf var aldri intensjonen. Men det tok overhånd, og for å gjøre en lang historie kort, gikk slankekuren over til å bli besatthet av mat/slanking/trening. Etterhvert ble jeg også fanget i bulimiens jerngrep. Det er jo grenser for hvor lenge en kan sulte seg..Før eller senere "sprekker" de fleste. Den "enkle" løsningen ble å kaste opp...Jeg kunne jo enkelt slutte med det, når jeg ville, trodde jeg. Men etter mange år med sf er det lettere sagt enn gjort..

Nå kan jeg ikke fatte hvor dum jeg har vært. Hva jeg har rotet meg oppi. Jeg er fanget av helt feil tankemønstre, (u-)vaner, tvangshandlinger...you name it:-/

Mat er selvsagt helt naturlig og nødvendig for å leve. Det har du helt rett i. Men når sult-og metthetsfølelsen er ødelagt,en bruker sult og overspising for å håndtere vanskelige følelser, og den dårlige samvittigheten slår seg av og på i hytt og pinevær, blir det jammen ikke lett å spise "passe".

Angst for mat (eller for å bli feit, når er er for tynn i bunn og grunn) er så klart helt ulogisk. Men det er også mange andre typer angst, som angst for basiller, for å snakke i forsamlinger, for åpne plasser...listen kan gjøres lang. Å ha angst er jo nettopp det å være overdrevent engstelig for noe man ikke BØR være redd for, er det ikke?

Det en da må gjøre er vel bare å utsette seg for det "farlige" og håpe at det blir mindre farlig etter hvert. Jobbe med å endre tankemønstre.

Det er en stor jobb å komme seg ut av en spiseforstyrrelse. Og selv om behandlere og andre kan støtte, så er det du selv som må gjøre jobben. Ofte virker det helt uoverkommelig, og motivasjonen svinger veldig fra dag til dag.

Når en forsøker å gå veien, og faller gang på gang, blir det på en måte tyngre og tyngre å reise seg igjen. Det er lett å bare fokusere på sine egne feil og nederlag. En får da prøve å heller feste blikket på det positive, og være glad for hver lille framgang en gjør. I dag er jeg f.eks. fornøyd med at jeg ikke har kastet opp:) Det er så herlig.

Dette var altså litt tanker om hvorfor jeg fikk sf. Men alle spiseforstyrrede har sine egne grunner til at de fikk sykdommen. Hos noen er det én klar (hoved)årsak, mens hos andre er årsakssammenhengen mer uklar. Det viktige er uansett å se framover og komme seg ut av det. For sf er ingen god problemløser,slik den kan lokke enkelte(meg inkl.) til å tro. Nei, den forverrer bare problemene og skaper nye.

Phuh, dette ble laaaangt;) Håper du/dere fikk NOE utav røret mitt.

Ha en fin kveld!

[favn]

Du er absolutt ikke naiv, påtrengende eller noe! Dum er den som ikke tør å spørre. Bare glad for å få spørsmål, jeg, så fyr i vei:o)

Akkurat hva det var som gjorde at jeg fikk spiseforstyrrelser, kan jeg ikke svare konkret på. Det var nok mange små faktorer som sammen bidro til det.

Jeg har vokst opp i et godt, trygt hjem(med litt vel mye fokus på slanking, dog), og har aldri opplevd noe traumatisk.

Det jeg har fått høre av behandlere/lest, er at noen av oss mnskr. tåler dårlig å slanke oss. De fleste spiseforstyrrelser begynner med en slankekur - som kommer på avveie.

En annen ting er at visse personer kan være mer disponert enn andre for å utvikle psykiske problemer, eksempelvis depresjon og spiseforstyrrelser. Vi snakker om en medfødt sårbarhet.

Men fordi om du er sårbar,eller veldig følsom, behøver du selvsagt ikke utvikle lidelser. Du er bare mer utsatt for å gjøre det. Jeg kan selv huske at jeg helt fra jeg var bitteliten har vært veldig usikker, sjenert og redd av meg. Jeg har heller aldri vært komfortabel med meg selv,eller syntes at jeg var bra nok. Tror dårlig selvtillit er en forutsetning for å få sf.

Da jeg på ungdomsskolen og videregående fikk oppleve en del mobbing og utfrysning, og ikke hadde så mange venner, tippet det vel over, bare.

At det akkurat ble sf som ble utfallet, og ikke selvskading f.eks., kom kanskje av at jeg kom tidlig i puberteten, og ikke var helt fortrolig med min "nye" kropp. Jeg var muligens bittelitt lubben(Hvis det å være litt under 160cm og etparogfemti kg kan betraktes som det), men aldri feit.. I forhold til idealet, de populære jentene og fotomodellene i bladene, var jeg jo likevel det. Og det fikk jeg høre.

Da jeg fikk kommentarer på at jeg var tjukk, tok jeg det veldig innover meg, dessverre. Jeg bestemte meg for å slanke meg noen kilo. Å få sf var aldri intensjonen. Men det tok overhånd, og for å gjøre en lang historie kort, gikk slankekuren over til å bli besatthet av mat/slanking/trening. Etterhvert ble jeg også fanget i bulimiens jerngrep. Det er jo grenser for hvor lenge en kan sulte seg..Før eller senere "sprekker" de fleste. Den "enkle" løsningen ble å kaste opp...Jeg kunne jo enkelt slutte med det, når jeg ville, trodde jeg. Men etter mange år med sf er det lettere sagt enn gjort..

Nå kan jeg ikke fatte hvor dum jeg har vært. Hva jeg har rotet meg oppi. Jeg er fanget av helt feil tankemønstre, (u-)vaner, tvangshandlinger...you name it:-/

Mat er selvsagt helt naturlig og nødvendig for å leve. Det har du helt rett i. Men når sult-og metthetsfølelsen er ødelagt,en bruker sult og overspising for å håndtere vanskelige følelser, og den dårlige samvittigheten slår seg av og på i hytt og pinevær, blir det jammen ikke lett å spise "passe".

Angst for mat (eller for å bli feit, når er er for tynn i bunn og grunn) er så klart helt ulogisk. Men det er også mange andre typer angst, som angst for basiller, for å snakke i forsamlinger, for åpne plasser...listen kan gjøres lang. Å ha angst er jo nettopp det å være overdrevent engstelig for noe man ikke BØR være redd for, er det ikke?

Det en da må gjøre er vel bare å utsette seg for det "farlige" og håpe at det blir mindre farlig etter hvert. Jobbe med å endre tankemønstre.

Det er en stor jobb å komme seg ut av en spiseforstyrrelse. Og selv om behandlere og andre kan støtte, så er det du selv som må gjøre jobben. Ofte virker det helt uoverkommelig, og motivasjonen svinger veldig fra dag til dag.

Når en forsøker å gå veien, og faller gang på gang, blir det på en måte tyngre og tyngre å reise seg igjen. Det er lett å bare fokusere på sine egne feil og nederlag. En får da prøve å heller feste blikket på det positive, og være glad for hver lille framgang en gjør. I dag er jeg f.eks. fornøyd med at jeg ikke har kastet opp:) Det er så herlig.

Dette var altså litt tanker om hvorfor jeg fikk sf. Men alle spiseforstyrrede har sine egne grunner til at de fikk sykdommen. Hos noen er det én klar (hoved)årsak, mens hos andre er årsakssammenhengen mer uklar. Det viktige er uansett å se framover og komme seg ut av det. For sf er ingen god problemløser,slik den kan lokke enkelte(meg inkl.) til å tro. Nei, den forverrer bare problemene og skaper nye.

Phuh, dette ble laaaangt;) Håper du/dere fikk NOE utav røret mitt.

Ha en fin kveld!

Dårlige stikk og dårlige ting til sårbare og feile tidspunkter og stadier i livet altså... så sørgerlig at det ballet på seg i feil retning.

Men til gjengjeld synes jeg det lover veldig, veldig bra at du er så klar og reflektert over deg selv og prosessen med å bli frisk. Som kjent sitter det meste mellom ørene, så tenk på at du skårer masse her og at din intelligens og bevisstgjøring er en fantastisk ressurs som forholdet til mat aldri kan ta fra deg. Kjempelykke til fra meg videre. Nå kan alt bare bli bedre.

:-) og *klem*

[Gjest MinimizeMe]

Dårlige stikk og dårlige ting til sårbare og feile tidspunkter og stadier i livet altså... så sørgerlig at det ballet på seg i feil retning.

Men til gjengjeld synes jeg det lover veldig, veldig bra at du er så klar og reflektert over deg selv og prosessen med å bli frisk. Som kjent sitter det meste mellom ørene, så tenk på at du skårer masse her og at din intelligens og bevisstgjøring er en fantastisk ressurs som forholdet til mat aldri kan ta fra deg. Kjempelykke til fra meg videre. Nå kan alt bare bli bedre.

:-) og *klem*

Tusen takk for fine ord. De varmet. Klarer ikke helt å tro på det du skriver om at jeg er reflektert o.l, men takker og bukker likevel:)

Merker at du er et menneske med omtanke for andre. Ønsker deg og dine alt godt.

Klem fra meg