Belter/tvangstrøye/neddoping

[Gjest never ever give up?]

Hver eneste person som forstår problemstillingen, er et skritt i en ønsket retning.

Det blir nærmest som å sanke stemmer foran et politisk valg.

Når vi blir mange nok vil til slutt Stortinget forstå at psykiatrien må løse konflikter og utagering på andre måter enn med de midlene de gjør idag.

Det tar tid. Men all endring tar tid. Spesielt det å endre ting som folk flest tror er god og fungerende helsetjeneste.

Hva ville du ha gjort hvis du hadde arbeidet på en lukket avd.?

Du har en pasient som nekter å ta medisinen sin.

Han er meget utagerende

Han er meget psyk

Men skjønner ikke dette selv.

Du gir han tid.

Prøver å overtale han til å ta medisinene som du vet vil hjelpe han.

Han skader seg selv.

Han går løs på andre.

Du prøver de strategier du kan komme på for å løse dette uten tvangsbruk. Kobler inn den beste ekspertisen du kan.

Dette var bare noen spørsmål som dukket opp da jeg leste alle innleggene her. Hvis man ikke skal bruke belter/tvangstrøyer/neddoping osv. Har dere noen alternativer?

Eller skal vi godta at psyke. pas. blir gående der, psykotiske og meget syke resten av sitt liv?

NB! Jeg også hadde blitt "helt tullete" av å blitt lagt i reimer. Ser ikke dette som en god løsning nei. Men hva er alternativet for de som jobber i psykiatrien? De har flere pas. å ta hensyn til og ofte veldig få personell på mange pasienter.

[PieLill]

Hver eneste person som forstår problemstillingen, er et skritt i en ønsket retning.

Det blir nærmest som å sanke stemmer foran et politisk valg.

Når vi blir mange nok vil til slutt Stortinget forstå at psykiatrien må løse konflikter og utagering på andre måter enn med de midlene de gjør idag.

Det tar tid. Men all endring tar tid. Spesielt det å endre ting som folk flest tror er god og fungerende helsetjeneste.

Kan man si det er et faktum at enkelte psykiatriske pasienter enkelte ganger er så fysisk utagerende at man må gjøre noe for å _beskytte_ både vedkommende det gjelder og omgivelsene?

Hvilke alternativer vil du foreslå for å:

Beskytte pasienten mot seg selv?

Beskytte øvrige pasienter?

Beskytte personalet?

Beskytte bygning og inventar?

Hva mener du kan forebygge at en situasjon ekskalerer til utagering som utløser tvangsbruk?

Mener du at tvangsbruk også brukes som straff/oppdragelsesmetode og ikke bare som beskyttelse av pasienten selv og hans/hennes omgivelser.

mvh

[Gjest Jordnær]

Om jeg måtte velge mellom å være fastspent til en benkt fra topp til tå ved full bevissthet eller bli neddopet, ville det ikke være et valg for meg. Dop meg ned og vekk meg når det er over.

mvh

Ja, spørsmålene dine er likefullt gode. Jeg ser frem til faglige svar på dem.

[Gjest Jordnær]

Hva ville du ha gjort hvis du hadde arbeidet på en lukket avd.?

Du har en pasient som nekter å ta medisinen sin.

Han er meget utagerende

Han er meget psyk

Men skjønner ikke dette selv.

Du gir han tid.

Prøver å overtale han til å ta medisinene som du vet vil hjelpe han.

Han skader seg selv.

Han går løs på andre.

Du prøver de strategier du kan komme på for å løse dette uten tvangsbruk. Kobler inn den beste ekspertisen du kan.

Dette var bare noen spørsmål som dukket opp da jeg leste alle innleggene her. Hvis man ikke skal bruke belter/tvangstrøyer/neddoping osv. Har dere noen alternativer?

Eller skal vi godta at psyke. pas. blir gående der, psykotiske og meget syke resten av sitt liv?

NB! Jeg også hadde blitt "helt tullete" av å blitt lagt i reimer. Ser ikke dette som en god løsning nei. Men hva er alternativet for de som jobber i psykiatrien? De har flere pas. å ta hensyn til og ofte veldig få personell på mange pasienter.

Jeg har ikke vært i en posisjon til å kunne vurdere de situasjonene dere forespeiler, som helt sikkert er veldig reelle.

Jeg kan bare prate for meg selv.

Og jeg vet at jeg ikke ville vært til fare for noe som helst, verken meg selv, andre eller inventar dersom man ikke hadde begått de opprinnelige tvangsvedtakene, som først var tvungen observasjon og så tvungen behandling (uten faregrunn).

Tvangsbruken kan produsere faresituasjoner som ikke ellers ville oppstått, det er et av mine viktigste tema.

[Gjest Jordnær]

Jeg har ikke vært i en posisjon til å kunne vurdere de situasjonene dere forespeiler, som helt sikkert er veldig reelle.

Jeg kan bare prate for meg selv.

Og jeg vet at jeg ikke ville vært til fare for noe som helst, verken meg selv, andre eller inventar dersom man ikke hadde begått de opprinnelige tvangsvedtakene, som først var tvungen observasjon og så tvungen behandling (uten faregrunn).

Tvangsbruken kan produsere faresituasjoner som ikke ellers ville oppstått, det er et av mine viktigste tema.

Jeg var heller ikke til fare for meg selv eller andre før, under eller etter beltelegging.

Kun i ett tilfelle vil jeg forsvare sykehusets beltelegging. Jeg var ikke til fare, men sykehuset kunne ikke vite det. Jeg gjorde en kraftig protestaksjon, og da kunne de ikke vite hva det kunne utvikle seg til videre dersom jeg hadde vært en farlig pasient. I slike tilfeller må man ikke ta noen sjanser. Sikkerheten må komme først.

Men kan ikke da i ettertid i flere uker holde meg innesperret, når jeg ikke er i nærheten av gjøre slike protestaksjoner som den opprinnelige. Men den første protestaksjonen, ville jeg altså ikke gjort om jeg ikke hadde vært tvangsinnlagt. Årsaken til at jeg protesterte, var at friheten var tatt fra meg i observasjons- og i behandlingsøyemed. Og altså ikke i fareøyemed (bortsett fra den ene gangen, selv om det også var en feilaktig farevurdering, men det kunne ikke de se sett fra utsiden, derfor var det en korrekt beltelegging, den ene gangen).

[Gjest Jordnær]

Kan man si det er et faktum at enkelte psykiatriske pasienter enkelte ganger er så fysisk utagerende at man må gjøre noe for å _beskytte_ både vedkommende det gjelder og omgivelsene?

Hvilke alternativer vil du foreslå for å:

Beskytte pasienten mot seg selv?

Beskytte øvrige pasienter?

Beskytte personalet?

Beskytte bygning og inventar?

Hva mener du kan forebygge at en situasjon ekskalerer til utagering som utløser tvangsbruk?

Mener du at tvangsbruk også brukes som straff/oppdragelsesmetode og ikke bare som beskyttelse av pasienten selv og hans/hennes omgivelser.

mvh

Jeg vil foreslå lovfestet krav om et polstret rom på hver eneste lukkede avdeling.

Et polstret rom, er et rom hvor alle vegger er polstret med mykt materiale, som man dermed ikke kan skade seg selv på.

Dette rommet må være avlåst, og dersom man frykter for sin egen sikkerhet som ansatt, så har man da en stor "uknuselig" vindusrute inn til dette rommet, hvor man kan observere underveis.

Dette rommet må være strippet for løse gjenstander, selvsagt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvor lenge er det lov å ha en pasient i belteseng?

Hva er rutinene for oppfølging av en pasient som får en slik "behandling", mens pasienten er fastspent?

Brukes det rutinemessig beroligende medikamenter for å forkorte tiden det er nødvendig å bruke fysisk tvang, evt for å unngå bruk av fysisk tvang? Brukes musikk, behagelig belysning eller andre ting for å lette traumet en slik behandling må være?

Hvilken oppfølging mhp traumer får pasienter i etterkant av en slik behandling?

mvh

I påvente av at jeg får tid til et utfyllende svar, kan dere begynne med å lese loven, spesialt kapittel 4.

§4-4 omhandler tvangsbehandling

§4-8 omhandler bruk av tvangsmidler.

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-062-004.html

http://www.lovdata.no/for/sf/ho/ho-20001124-1173.html

[Gjest Jordnær]

Jeg vil foreslå lovfestet krav om et polstret rom på hver eneste lukkede avdeling.

Et polstret rom, er et rom hvor alle vegger er polstret med mykt materiale, som man dermed ikke kan skade seg selv på.

Dette rommet må være avlåst, og dersom man frykter for sin egen sikkerhet som ansatt, så har man da en stor "uknuselig" vindusrute inn til dette rommet, hvor man kan observere underveis.

Dette rommet må være strippet for løse gjenstander, selvsagt.

Det må også være mange vindusruter ut mot naturen på minst en vegg, slik at vedkommende kan få mulighet til kontakt med omverdenen. Dette har man vært flinke til på de skjermede rommene jeg har vært på, altså det med mye vinduer ut.

Også gulvet på det polstrede rommet bør være polstret.

Men polstring så mener jeg altså mykt skumgummiaktig materiale.

Jeg mener å ha hørt at man har et slikt rom på Gaustad, men jeg er ikke sikker. Det var iallefall en sykepleier som nevnte dette begrepet polstret rom for meg engang på skjermingsrommet på det sykehuset jeg var (som var et helt annet sted i landet, men han hadde jobbet der engang, eller hørt om det fra noen).

[Gjest Jordnær]

Det må også være mange vindusruter ut mot naturen på minst en vegg, slik at vedkommende kan få mulighet til kontakt med omverdenen. Dette har man vært flinke til på de skjermede rommene jeg har vært på, altså det med mye vinduer ut.

Også gulvet på det polstrede rommet bør være polstret.

Men polstring så mener jeg altså mykt skumgummiaktig materiale.

Jeg mener å ha hørt at man har et slikt rom på Gaustad, men jeg er ikke sikker. Det var iallefall en sykepleier som nevnte dette begrepet polstret rom for meg engang på skjermingsrommet på det sykehuset jeg var (som var et helt annet sted i landet, men han hadde jobbet der engang, eller hørt om det fra noen).

Jeg vil også foreslå lovfestet krav om uteareale for hver enkelt pasient.

Frisk luft og fysisk aktivitet kan redusere utagering i en initiell fase.

Det var utallige ganger jeg maste om å komme ut.

Hadde man alltid hatt valget mellom å være inne eller ute i en luftegård, ville ikke all utagering forsvinne. Men jeg vet iallefall at mye av det jeg gjorde, kunne vært iallefall utsatt, dersom jeg hadde fått kommet meg så mye ut i frisk luft som jeg ville. Og når ting utsettes, så kan det hende at ting går over også. Men selvsagt ikke i alle tilfeller.

[PieLill]

Jeg vil foreslå lovfestet krav om et polstret rom på hver eneste lukkede avdeling.

Et polstret rom, er et rom hvor alle vegger er polstret med mykt materiale, som man dermed ikke kan skade seg selv på.

Dette rommet må være avlåst, og dersom man frykter for sin egen sikkerhet som ansatt, så har man da en stor "uknuselig" vindusrute inn til dette rommet, hvor man kan observere underveis.

Dette rommet må være strippet for løse gjenstander, selvsagt.

Det finnes altså ikke noe så fornuftig på lukkede avdelinger per dags dato?

Jeg ville for øvrig supplert med en eller annen type votter/hansker som man ikke klarer å få av selv, om det er stor fare for at personen skal skade seg selv.

mvh

[Gjest Jordnær]

Det finnes altså ikke noe så fornuftig på lukkede avdelinger per dags dato?

Jeg ville for øvrig supplert med en eller annen type votter/hansker som man ikke klarer å få av selv, om det er stor fare for at personen skal skade seg selv.

mvh

Nei, polstrede rom og luftegårder finnes ikke på de to sykehusene med lukkede avdelinger som jeg har vært.

[frosken]

Jeg har ikke vært i en posisjon til å kunne vurdere de situasjonene dere forespeiler, som helt sikkert er veldig reelle.

Jeg kan bare prate for meg selv.

Og jeg vet at jeg ikke ville vært til fare for noe som helst, verken meg selv, andre eller inventar dersom man ikke hadde begått de opprinnelige tvangsvedtakene, som først var tvungen observasjon og så tvungen behandling (uten faregrunn).

Tvangsbruken kan produsere faresituasjoner som ikke ellers ville oppstått, det er et av mine viktigste tema.

Hvis du med dette også mener å generalisere slik at du antar at man ikke har behov for tvangsmidler i psykiatrien, så har du etter min oppfatning en lite realistisk oppfatning av virkeligheten.

[Gjest Jordnær]

Hvis du med dette også mener å generalisere slik at du antar at man ikke har behov for tvangsmidler i psykiatrien, så har du etter min oppfatning en lite realistisk oppfatning av virkeligheten.

Jeg mener overhodet ikke å generalisere. Men det aspektet jeg poengterer hører også med i den store sammenhengen.

Jeg er klar over at enkelte psykiske lidelser i seg selv kan medføre utagerende og farlige handlinger. Disse må man selvsagt håndtere.

Og psykiatrien gjør det etter beste evne. Det er sikkert mange overleger som gjerne skulle hatt et polstret rom eller en luftegård til disposisjon i endel situasjoner. En lege jeg pratet med engang, sa at avdelingen hadde tenkt å bygge opp en luftegård, for å håndtere situasjonen til en spesiell pasient, men de ble nektet av kontrollkommisjonen. Luftegårdere var jo vanlige for noen tiår siden, men ble så fjernet, sikkert fordi det fra utsiden da ser litt fengselsaktig ut, men for den som sitter der, vil det jo være bedre å få komme seg ut i frisk luft, når alternativet er å være inne hele tiden.

Når det gjelder polstrede rom, er jeg mer usikker på hvorfor ikke dette realiseres, kanskje er det økomiske aspekter som teller inn, for det krever jo ekstraareale, pluss at loven faktisk ikke tillater mer enn meget kort tid (2 timer) bak låst dør. Årsaken til dette er sikkert at isolasjonen også har negative effekter, men hva har mest negativ effekt, to timer i et polstret rom, eller to timer i belter?

Men negativ effekt under skjerming med tilsyn på rom kan sannelig også enkelte ansatte også ha. Personlig kjemi mellom ansatt og pasient kan være uhyre viktig, for å unngå konfliktsituasjoner. Og hvem andre enn pasienten kan si fra om hvem han trives sammen med? Noen sykepleiere ble jeg kjempeglad for at stod på vaktlisten, mens andre kom jeg samme dag ofte i konflikt med. Skyldtes det meg eller den annen part? Men i hvor stor grad blir pasientens ønske om spesifikt personell tatt hensyn til når personellkabalen legges?

Men for å gjenta, jeg generaliserer ikke ut fra min erfaring. Jeg sier bare at tvangsbrukens egen potensielle fareproduksjon også må tas med i det store bilde.

Jeg er klar over at enkelte psykiske tilstander i seg selv - uten noen ytre årsaker - kan produsere faresituasjoner. Og de må håndteres, selvsagt. Med de midlene man har til rådighet der og da. I slike situasjoner er det veldig vanskelig å optimalisere tiltakene. Man har vel oftest ikke tid til å gjøre annet enn det tiltaket som står nærmest.

Sikkerheten må settes i høysetet, koste hva det koste vil av belastning for den som er årsaken til situasjonen. Sånn er dessverre livet. Og så utvikles nye forhåpentligvis mer humane farefjernende tiltak etterhvert som årene går.

[Gjest nienna]

I påvente av at jeg får tid til et utfyllende svar, kan dere begynne med å lese loven, spesialt kapittel 4.

§4-4 omhandler tvangsbehandling

§4-8 omhandler bruk av tvangsmidler.

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-062-004.html

http://www.lovdata.no/for/sf/ho/ho-20001124-1173.html

I § 8 står det at det ikke skal brukes mekaniske tvangsmidler overfor pasienter under 16 år.

Kan det i noen tilfeller gjøres unntak fra den paragrafen? Jeg var nemlig på en ungdomsavdeling der det i perioder var daglige beltelegginger av ungdom under 16 år. Noen var helt ned i 14-års alderen.

På generelt grunnlag, kan du som fagperson forsvare en slik behandling av pasienter i 14-15 års alderen?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I § 8 står det at det ikke skal brukes mekaniske tvangsmidler overfor pasienter under 16 år.

Kan det i noen tilfeller gjøres unntak fra den paragrafen? Jeg var nemlig på en ungdomsavdeling der det i perioder var daglige beltelegginger av ungdom under 16 år. Noen var helt ned i 14-års alderen.

På generelt grunnlag, kan du som fagperson forsvare en slik behandling av pasienter i 14-15 års alderen?

Jeg må svare med en anelse usikkerhet, da jeg ikke driver med pasienter under 16 år.

Nåværende lov trådte i kraft 01.01.2001. Etter denne dato mener jeg det ikke finnes unntak fra dette forbudet.

Min mening er at slike tiltak kan forsvares i enkelte tilfeller. Det eneste alternativet til belter er vanligvis holding. For barn som har opplevd fysisk/seksuell mishandling, kan det være bedre å bli holdt fast av belter enn av fysiske personer.

[Gjest nienna]

Jeg må svare med en anelse usikkerhet, da jeg ikke driver med pasienter under 16 år.

Nåværende lov trådte i kraft 01.01.2001. Etter denne dato mener jeg det ikke finnes unntak fra dette forbudet.

Min mening er at slike tiltak kan forsvares i enkelte tilfeller. Det eneste alternativet til belter er vanligvis holding. For barn som har opplevd fysisk/seksuell mishandling, kan det være bedre å bli holdt fast av belter enn av fysiske personer.

Takk for svar =)

Jeg er enig i at det kan forsvares i enkelte tilfeller, men for meg virket det som om denne avdelingen brukte belter veldig mye. Jeg har aldri opplevd noe lignende på voksenavdelinger, selv om det tidvis har vært svært utagerende pasienter der også.

[Gjest Jordnær]

Takk for svar =)

Jeg er enig i at det kan forsvares i enkelte tilfeller, men for meg virket det som om denne avdelingen brukte belter veldig mye. Jeg har aldri opplevd noe lignende på voksenavdelinger, selv om det tidvis har vært svært utagerende pasienter der også.

Hva gjorde man på voksenavdelingen da?

[PieLill]

Jeg mener overhodet ikke å generalisere. Men det aspektet jeg poengterer hører også med i den store sammenhengen.

Jeg er klar over at enkelte psykiske lidelser i seg selv kan medføre utagerende og farlige handlinger. Disse må man selvsagt håndtere.

Og psykiatrien gjør det etter beste evne. Det er sikkert mange overleger som gjerne skulle hatt et polstret rom eller en luftegård til disposisjon i endel situasjoner. En lege jeg pratet med engang, sa at avdelingen hadde tenkt å bygge opp en luftegård, for å håndtere situasjonen til en spesiell pasient, men de ble nektet av kontrollkommisjonen. Luftegårdere var jo vanlige for noen tiår siden, men ble så fjernet, sikkert fordi det fra utsiden da ser litt fengselsaktig ut, men for den som sitter der, vil det jo være bedre å få komme seg ut i frisk luft, når alternativet er å være inne hele tiden.

Når det gjelder polstrede rom, er jeg mer usikker på hvorfor ikke dette realiseres, kanskje er det økomiske aspekter som teller inn, for det krever jo ekstraareale, pluss at loven faktisk ikke tillater mer enn meget kort tid (2 timer) bak låst dør. Årsaken til dette er sikkert at isolasjonen også har negative effekter, men hva har mest negativ effekt, to timer i et polstret rom, eller to timer i belter?

Men negativ effekt under skjerming med tilsyn på rom kan sannelig også enkelte ansatte også ha. Personlig kjemi mellom ansatt og pasient kan være uhyre viktig, for å unngå konfliktsituasjoner. Og hvem andre enn pasienten kan si fra om hvem han trives sammen med? Noen sykepleiere ble jeg kjempeglad for at stod på vaktlisten, mens andre kom jeg samme dag ofte i konflikt med. Skyldtes det meg eller den annen part? Men i hvor stor grad blir pasientens ønske om spesifikt personell tatt hensyn til når personellkabalen legges?

Men for å gjenta, jeg generaliserer ikke ut fra min erfaring. Jeg sier bare at tvangsbrukens egen potensielle fareproduksjon også må tas med i det store bilde.

Jeg er klar over at enkelte psykiske tilstander i seg selv - uten noen ytre årsaker - kan produsere faresituasjoner. Og de må håndteres, selvsagt. Med de midlene man har til rådighet der og da. I slike situasjoner er det veldig vanskelig å optimalisere tiltakene. Man har vel oftest ikke tid til å gjøre annet enn det tiltaket som står nærmest.

Sikkerheten må settes i høysetet, koste hva det koste vil av belastning for den som er årsaken til situasjonen. Sånn er dessverre livet. Og så utvikles nye forhåpentligvis mer humane farefjernende tiltak etterhvert som årene går.

"Noen sykepleiere ble jeg kjempeglad for at stod på vaktlisten, mens andre kom jeg samme dag ofte i konflikt med. Skyldtes det meg eller den annen part? Men i hvor stor grad blir pasientens ønske om spesifikt personell tatt hensyn til når personellkabalen legges?"

Om en person blant personalet over tid langt hyppigere kommer i konflikt med et langt større antall pasienter kan det være grunn til å spørre seg om vedkommende bør endre på noe.

Om derimot en pasient "utmerker" seg ved å komme i konflikt med visse personer i personalet, er det nærliggende å tenke at det har en hel del med pasienten å gjøre.

Konflikt er tungt for personalet. Noen takler og tåler dette bedre enn andre. Det kan derfor være slik at personalet blir enige om hvem som skal ta visse typer konflikter med NN. Det kan også være en grunn til at en pasient oftere er i konflikt med enkelte av personalet.

Om jeg jobbet på psykiatrisk ville jeg ikke orket at vaktlisten skulle settes opp etter pasientenes preferanser. Jeg vil jo som alle andre ha et liv utenom jobben. Derimot vil jeg anta det er naturlig og fordele ansvarsoppgaver på de enkelte skiftene i forhold til hva som fungere best, kjemi mellom personalet og pasienter også tatt i betraktning.

mvh

[Gjest Jordnær]

"Noen sykepleiere ble jeg kjempeglad for at stod på vaktlisten, mens andre kom jeg samme dag ofte i konflikt med. Skyldtes det meg eller den annen part? Men i hvor stor grad blir pasientens ønske om spesifikt personell tatt hensyn til når personellkabalen legges?"

Om en person blant personalet over tid langt hyppigere kommer i konflikt med et langt større antall pasienter kan det være grunn til å spørre seg om vedkommende bør endre på noe.

Om derimot en pasient "utmerker" seg ved å komme i konflikt med visse personer i personalet, er det nærliggende å tenke at det har en hel del med pasienten å gjøre.

Konflikt er tungt for personalet. Noen takler og tåler dette bedre enn andre. Det kan derfor være slik at personalet blir enige om hvem som skal ta visse typer konflikter med NN. Det kan også være en grunn til at en pasient oftere er i konflikt med enkelte av personalet.

Om jeg jobbet på psykiatrisk ville jeg ikke orket at vaktlisten skulle settes opp etter pasientenes preferanser. Jeg vil jo som alle andre ha et liv utenom jobben. Derimot vil jeg anta det er naturlig og fordele ansvarsoppgaver på de enkelte skiftene i forhold til hva som fungere best, kjemi mellom personalet og pasienter også tatt i betraktning.

mvh

Konflikten oppstår jo nettopp pga dårlig kjemi mellom meg som pasient og de spesifikke ansatte.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg prøvde jo etter beste evne å holde meg i skinnet. Men når jeg låst inne der, hva skal jeg gjøre!

Han ene bad jeg etterhvert om å gå ut på gangen. Stå like utenfor dørstokken, så kan du kikke inn hvis du har fått beskjed om å observere.

Men neida, han beveget seg bare nærmere meg...

Da gikk jeg bort i en hjørne av rommet, for å komme lengst mulig bort fra ham.

Men han skjønte ikke dette. Han skjønte ikke han provoserte meg grenseløst pga noe han hadde gjort tidligere.

Hva mer kunne jeg gjøre?

Etterhvert, da han ikke forlot rommet gikk jeg ut på gulvet, og kalte ham en drittsekk ti ganger. Det skal man selvsagt ikke kalle noen for, men det hadde en årsak, for vedkommende hadde sørget for at jeg fikk minus utgang pga mistanke om rømning noen dager før, men jeg hadde overhodet ikke tenkt å rømme da faktisk. Vel, det er galt å kalle noen en drittsekk, selvsagt, men jeg tenkte ut hvilket uttrykk jeg skulle bruke, og kom på at miljøstatsråd Torbjørn Berntsen hadde brukt dette mot sin britiske kollega offentlig engang, så da valgte jeg drittsekk ti ganger. Men - deretter slo vedkommende ansatte meg med flat hånd på kinnet.

Er det ikke også på tide å prate ikke bare om pasientens selvinnsikt, men også de ansattes selvinnsikt og selvkontroll?

Og - hvorfor skriver du slike kritiske innlegg? Du er da ikke ansatt vel? Helt greit at du gjør det altså, det provoserer frem følelser i meg, som må ut. Så takk for det sånn sett. Men det forklarer også hvorfor jeg skriver så mye her. Men takk for at du provoserte frem den episoden, lenge siden jeg hadde skrevet om den. Jo flere ganger jeg skriver om den, jo mer kraft forsvinner ut av den.

Sorry hvis noen føler at jeg bare skriver om bagatelliske episoder. Jeg er vel en svak sjel da. Sorry, dere sterkere folk.

[Gjest Jordnær]

Konflikten oppstår jo nettopp pga dårlig kjemi mellom meg som pasient og de spesifikke ansatte.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg prøvde jo etter beste evne å holde meg i skinnet. Men når jeg låst inne der, hva skal jeg gjøre!

Han ene bad jeg etterhvert om å gå ut på gangen. Stå like utenfor dørstokken, så kan du kikke inn hvis du har fått beskjed om å observere.

Men neida, han beveget seg bare nærmere meg...

Da gikk jeg bort i en hjørne av rommet, for å komme lengst mulig bort fra ham.

Men han skjønte ikke dette. Han skjønte ikke han provoserte meg grenseløst pga noe han hadde gjort tidligere.

Hva mer kunne jeg gjøre?

Etterhvert, da han ikke forlot rommet gikk jeg ut på gulvet, og kalte ham en drittsekk ti ganger. Det skal man selvsagt ikke kalle noen for, men det hadde en årsak, for vedkommende hadde sørget for at jeg fikk minus utgang pga mistanke om rømning noen dager før, men jeg hadde overhodet ikke tenkt å rømme da faktisk. Vel, det er galt å kalle noen en drittsekk, selvsagt, men jeg tenkte ut hvilket uttrykk jeg skulle bruke, og kom på at miljøstatsråd Torbjørn Berntsen hadde brukt dette mot sin britiske kollega offentlig engang, så da valgte jeg drittsekk ti ganger. Men - deretter slo vedkommende ansatte meg med flat hånd på kinnet.

Er det ikke også på tide å prate ikke bare om pasientens selvinnsikt, men også de ansattes selvinnsikt og selvkontroll?

Og - hvorfor skriver du slike kritiske innlegg? Du er da ikke ansatt vel? Helt greit at du gjør det altså, det provoserer frem følelser i meg, som må ut. Så takk for det sånn sett. Men det forklarer også hvorfor jeg skriver så mye her. Men takk for at du provoserte frem den episoden, lenge siden jeg hadde skrevet om den. Jo flere ganger jeg skriver om den, jo mer kraft forsvinner ut av den.

Sorry hvis noen føler at jeg bare skriver om bagatelliske episoder. Jeg er vel en svak sjel da. Sorry, dere sterkere folk.

Det skjedde andre lignende episoder også.