Belter/tvangstrøye/neddoping

[PieLill]

Konflikten oppstår jo nettopp pga dårlig kjemi mellom meg som pasient og de spesifikke ansatte.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg prøvde jo etter beste evne å holde meg i skinnet. Men når jeg låst inne der, hva skal jeg gjøre!

Han ene bad jeg etterhvert om å gå ut på gangen. Stå like utenfor dørstokken, så kan du kikke inn hvis du har fått beskjed om å observere.

Men neida, han beveget seg bare nærmere meg...

Da gikk jeg bort i en hjørne av rommet, for å komme lengst mulig bort fra ham.

Men han skjønte ikke dette. Han skjønte ikke han provoserte meg grenseløst pga noe han hadde gjort tidligere.

Hva mer kunne jeg gjøre?

Etterhvert, da han ikke forlot rommet gikk jeg ut på gulvet, og kalte ham en drittsekk ti ganger. Det skal man selvsagt ikke kalle noen for, men det hadde en årsak, for vedkommende hadde sørget for at jeg fikk minus utgang pga mistanke om rømning noen dager før, men jeg hadde overhodet ikke tenkt å rømme da faktisk. Vel, det er galt å kalle noen en drittsekk, selvsagt, men jeg tenkte ut hvilket uttrykk jeg skulle bruke, og kom på at miljøstatsråd Torbjørn Berntsen hadde brukt dette mot sin britiske kollega offentlig engang, så da valgte jeg drittsekk ti ganger. Men - deretter slo vedkommende ansatte meg med flat hånd på kinnet.

Er det ikke også på tide å prate ikke bare om pasientens selvinnsikt, men også de ansattes selvinnsikt og selvkontroll?

Og - hvorfor skriver du slike kritiske innlegg? Du er da ikke ansatt vel? Helt greit at du gjør det altså, det provoserer frem følelser i meg, som må ut. Så takk for det sånn sett. Men det forklarer også hvorfor jeg skriver så mye her. Men takk for at du provoserte frem den episoden, lenge siden jeg hadde skrevet om den. Jo flere ganger jeg skriver om den, jo mer kraft forsvinner ut av den.

Sorry hvis noen føler at jeg bare skriver om bagatelliske episoder. Jeg er vel en svak sjel da. Sorry, dere sterkere folk.

Jeg mente ikke å skrive kritisk til det du skrev. Bare å prøve å belyse det fra flest mulig sider på et _generelt_ grunnlag.

Jeg skrev også at personal som oftere kommer i konflikt enn annet personal bør se på hvordan de jobber.

Nei, jeg jobber ikke innen psykiatrien og har ingen spesielle kvalifikasjoner på dette området.

Jeg er overbevist om at det begås feil og grove overtramp i psykiatrien. Noe av dette kan sees på som glipp fordi vi alle kan gjøre feil. Sjansen for å gjøre feil øker om man er stresset, slitne, frustrerte eller pressede.

Andre feil, og dette er langt mer alvorlig, har og gjøre med systemfeil. Hvordan hele greia er lagt opp, hvilke filosofier, menneskesyn og holdninger som råder grunnen. Her tror jeg mye burde ruskes opp i.

Men man trenger ikke jobbe innenfor psykiatrien for å ha erfart at en del mennesker stadig vekk skaper konflikt og turbulens rundt seg som de gir omverdenen det hele og fulle ansvaret for. Noen av disse vil også befinne seg som pasienter innen psykiatrien. Nå snakker jeg _helt_ generelt og sikter _ikke_ til deg.

Dette er noe av bakgrunnen for det innlegget jeg skrev.

mvh

[Gjest Jordnær]

Jeg mente ikke å skrive kritisk til det du skrev. Bare å prøve å belyse det fra flest mulig sider på et _generelt_ grunnlag.

Jeg skrev også at personal som oftere kommer i konflikt enn annet personal bør se på hvordan de jobber.

Nei, jeg jobber ikke innen psykiatrien og har ingen spesielle kvalifikasjoner på dette området.

Jeg er overbevist om at det begås feil og grove overtramp i psykiatrien. Noe av dette kan sees på som glipp fordi vi alle kan gjøre feil. Sjansen for å gjøre feil øker om man er stresset, slitne, frustrerte eller pressede.

Andre feil, og dette er langt mer alvorlig, har og gjøre med systemfeil. Hvordan hele greia er lagt opp, hvilke filosofier, menneskesyn og holdninger som råder grunnen. Her tror jeg mye burde ruskes opp i.

Men man trenger ikke jobbe innenfor psykiatrien for å ha erfart at en del mennesker stadig vekk skaper konflikt og turbulens rundt seg som de gir omverdenen det hele og fulle ansvaret for. Noen av disse vil også befinne seg som pasienter innen psykiatrien. Nå snakker jeg _helt_ generelt og sikter _ikke_ til deg.

Dette er noe av bakgrunnen for det innlegget jeg skrev.

mvh

1. Personalet ser ikke selv at de skaper konflikter. Og det hjelper jo ikke at en pasient sier det.

2. Det er helt korrekt, systemfeil som legger grunnlaget for at de episodene jeg opplevde kunne skje.

3. Endel ansatte oppsøker kanskje psykiatrien nettopp pga muligheten for konflikter. Min advokat sa engang, at han hadde lagt merke til at noen mennesker har behov for å bruke makt mot andre. Og hvis de er for svake selv, så velger de å arbeide i psykiatrien, fordi de der treffer de svakeste gruppene, som er lett å bruke makt mot. Uff, jeg husker ei eldre dame som fikk veltet et glass med melk på bordet på røykerommet, om hun notorisk gjorde slikt eller om det var et uhell, vet jeg ikke, men reaksjonen fra vedkommende sykepleier som så dette var at han tok tak i armen hennes, og vred den rundt bak på ryggen, og førte henne ut av røykerommet.

Dette er enkeltepisoder. Men når det blir mange slike episoder, så er det kanskje på tide at noen går grundig inn og ser på hva slags mennesketyper som arbeider i psykiatrien?

Et forskningsprosjekt kunne vært nettopp dette: Hva slags mennesketyper arbeider i psykiatrien?

[PieLill]

1. Personalet ser ikke selv at de skaper konflikter. Og det hjelper jo ikke at en pasient sier det.

2. Det er helt korrekt, systemfeil som legger grunnlaget for at de episodene jeg opplevde kunne skje.

3. Endel ansatte oppsøker kanskje psykiatrien nettopp pga muligheten for konflikter. Min advokat sa engang, at han hadde lagt merke til at noen mennesker har behov for å bruke makt mot andre. Og hvis de er for svake selv, så velger de å arbeide i psykiatrien, fordi de der treffer de svakeste gruppene, som er lett å bruke makt mot. Uff, jeg husker ei eldre dame som fikk veltet et glass med melk på bordet på røykerommet, om hun notorisk gjorde slikt eller om det var et uhell, vet jeg ikke, men reaksjonen fra vedkommende sykepleier som så dette var at han tok tak i armen hennes, og vred den rundt bak på ryggen, og førte henne ut av røykerommet.

Dette er enkeltepisoder. Men når det blir mange slike episoder, så er det kanskje på tide at noen går grundig inn og ser på hva slags mennesketyper som arbeider i psykiatrien?

Et forskningsprosjekt kunne vært nettopp dette: Hva slags mennesketyper arbeider i psykiatrien?

Jeg er enig i det du skriver ut over at det virker litt vel generaliserende. Det finnes dyktige, sunt selvkritiske mennesker som gjør en flott jobb, også i psykiatrien. Hadde inderlig unnet deg å møte noen av dem.

Det er svært vanskelig for en pasient hvor som helst i helsevesnet å bevise at legen har gjort feil der man ender opp med påstand mot påstand. I psykiatrien er det nok aller vanskeligst.

mvh

[Gjest Jordnær]

1. Personalet ser ikke selv at de skaper konflikter. Og det hjelper jo ikke at en pasient sier det.

2. Det er helt korrekt, systemfeil som legger grunnlaget for at de episodene jeg opplevde kunne skje.

3. Endel ansatte oppsøker kanskje psykiatrien nettopp pga muligheten for konflikter. Min advokat sa engang, at han hadde lagt merke til at noen mennesker har behov for å bruke makt mot andre. Og hvis de er for svake selv, så velger de å arbeide i psykiatrien, fordi de der treffer de svakeste gruppene, som er lett å bruke makt mot. Uff, jeg husker ei eldre dame som fikk veltet et glass med melk på bordet på røykerommet, om hun notorisk gjorde slikt eller om det var et uhell, vet jeg ikke, men reaksjonen fra vedkommende sykepleier som så dette var at han tok tak i armen hennes, og vred den rundt bak på ryggen, og førte henne ut av røykerommet.

Dette er enkeltepisoder. Men når det blir mange slike episoder, så er det kanskje på tide at noen går grundig inn og ser på hva slags mennesketyper som arbeider i psykiatrien?

Et forskningsprosjekt kunne vært nettopp dette: Hva slags mennesketyper arbeider i psykiatrien?

Kvalitetssjefen på sykehuset sa engang til meg at måten de fanget opp problemer i relasjoner mellom spesifikke ansatte og pasienter var gjennom klageordning. Dersom de fikk mange klager på en spesiell ansatt, så grep de inn.

Vel, hvor mange ansatte klaget jeg formelt på? Ingen. Jeg var heller ikke klar over det før noen år i ettertid. Men jeg har heller ikke klaget på noen ansatte fra innleggelsen i høst. Jeg har ikke hjerte til det, å klage på enkeltpersoner. Jeg synes synd på disse menneskene. Jeg vil ikke bidra til å legge en ekstra bør på ryggen deres. De har kanskje et vanskelig liv i utgangspunktet selv.

Hvis ikke jeg klager, som er så offensiv i min kritikk, hvem klager da? Da har sykehuset gått glipp av mange klager fra andre også.

Men problemet handler ikke om enkeltmennesker.

Det er systemet som svikter, som du helt korrekt nevner.

Og endrer man systemet slik jeg ønsker, så vil jeg heller aldri bli innlagt i psykiatrien. Det systemet har ikke vært annet enn ødeleggende for meg.

Uff, det er jo ille å skrive det. Men det ville vært verre å tie stille om det. Jeg er egentlig ikke en klagete person. Men når man opplever slike systemer, så må man bare si fra, ikke mot enkeltpersonene, men mot systemet.

[PieLill]

Jeg vil også foreslå lovfestet krav om uteareale for hver enkelt pasient.

Frisk luft og fysisk aktivitet kan redusere utagering i en initiell fase.

Det var utallige ganger jeg maste om å komme ut.

Hadde man alltid hatt valget mellom å være inne eller ute i en luftegård, ville ikke all utagering forsvinne. Men jeg vet iallefall at mye av det jeg gjorde, kunne vært iallefall utsatt, dersom jeg hadde fått kommet meg så mye ut i frisk luft som jeg ville. Og når ting utsettes, så kan det hende at ting går over også. Men selvsagt ikke i alle tilfeller.

Jeg har ofte stilt meg svært undrende til inneholdet av dagen på et psykiatrisk sykehus. Det virker forferdelig pasiviserende og umyndiggjørende.

Det er greit nok at enkelte kan være så syke at de ikke har kapasitet til noe mer enn å bli tatt vare på. Men alt for mange går å driver (u)frivillig dank. Det er ikke sunt for noen, spesielt ikke psykisk syke.

Iblant får jeg inntrykket av at den kuren som foreskrives psykisk syke som er hjemme, er stikk motsatt av den kuren de får på psykehus.

Hva det vil kreve av resurser og midler og forandre på har jeg ingen anelse om. Men jeg har en hypotese om at dette kunne effektivisere behandlingen så mye at det ville gått omtrent opp i opp mot det man bruker nå.

Med effektivisere mener jeg at den nytten den enkelte pasient har per liggedøgn blir høyere. Alstå behandling som gjør folk friskere fortere.

Men jeg er, som sagt, bare amatør på området.

mvh

[Gjest Jordnær]

Jeg er enig i det du skriver ut over at det virker litt vel generaliserende. Det finnes dyktige, sunt selvkritiske mennesker som gjør en flott jobb, også i psykiatrien. Hadde inderlig unnet deg å møte noen av dem.

Det er svært vanskelig for en pasient hvor som helst i helsevesnet å bevise at legen har gjort feil der man ender opp med påstand mot påstand. I psykiatrien er det nok aller vanskeligst.

mvh

Jeg har møtt gode ansatte i psykiatrien! Uten dem hadde jeg ikke fått pusterom der... Jeg ble glad hver gang jeg så navnene deres på vaktlisten om morgenen.

Og det er ikke meningen å generalisere. Jeg forteller min historie, som er en liten del av helheten, men den er likefullt en del av helheten den også.

Jeg vil ikke legge ned psykiatrien bare fordi jeg selv har mye mot den. Dersom mange nok vil opprettholde den, så velkommen for meg. Jeg skal ikke hindre noen i å bli utsatt for eller behandlet i det systemet.

Jeg vil bare slippe det selv. La andre gjøre som de vil med sine liv.

[Gjest Jordnær]

Jeg har ofte stilt meg svært undrende til inneholdet av dagen på et psykiatrisk sykehus. Det virker forferdelig pasiviserende og umyndiggjørende.

Det er greit nok at enkelte kan være så syke at de ikke har kapasitet til noe mer enn å bli tatt vare på. Men alt for mange går å driver (u)frivillig dank. Det er ikke sunt for noen, spesielt ikke psykisk syke.

Iblant får jeg inntrykket av at den kuren som foreskrives psykisk syke som er hjemme, er stikk motsatt av den kuren de får på psykehus.

Hva det vil kreve av resurser og midler og forandre på har jeg ingen anelse om. Men jeg har en hypotese om at dette kunne effektivisere behandlingen så mye at det ville gått omtrent opp i opp mot det man bruker nå.

Med effektivisere mener jeg at den nytten den enkelte pasient har per liggedøgn blir høyere. Alstå behandling som gjør folk friskere fortere.

Men jeg er, som sagt, bare amatør på området.

mvh

Det krever mot av en sentral politiker å tale legestanden mitt imot og foreslå dyptgripende endringer i psykiatriens innhold og ledelse. Det å kreve legestandens avgang fra styringen av psykiatrien kan koste dyrt, tror jeg, dersom denne politikeren ikke får flertallet med seg.

Hovedelementet i dagens psykiatriske akuttpsykiatri, og langtidspsykiatri også for den saks skyld, er medikamenter. Medikamentene virker 24t i døgnet. De andre aktivitetene man utfører er sikkert viktige, men ikke såå viktige. En gang ble eksempelvis en felles spasertur nesten avlyst fordi det regnet ute.

Man har nok ikke forsket nok på effektene av alternative behandlingsmetoder, derfor er man ikke så nøye med gjennomføringen av dem. De er bare et mindre viktig supplement til medikamentene.

Det er medikamentene som er avgjørende og styrende i dagens psykiatri. Da spiller det jo lite rolle at man er oppgitt til seg selv de resterende 22 timene av døgnet, altså bortsett fra de 2 daglige timene man har en organisert aktivitet, som eksempelvis ergoterapi, samtalegruppe, turgruppe.

Det er medikamentene som gjør hovedjobben. Derfor spiller nok hva man ellers gjør under sykehusoppholdet mindre rolle.

Medikamenter er kraftige kjemiske saker. Så i hvor stor grad supplerende metoder noen gang vil spille noen rolle, vet ikke jeg.

For hvis de andre aktivitetene, som ergoterapi, samtale og tur, har en viktig effekt, så er det veldig rart at man ikke driver med slikt mer enn man gjør. Men det skyldes nok kanskje også ressursmangel. Ja, det er nok mer dette det skyldes, enn det jeg tidligere skrev. Det ville vel vært ganske strevsomt for den ergoterapeuten jeg var så fornøyd med å ha pasientgrupper dagen lang. Hun var fordelt på så mange avdelinger også.

Men ting utvikler seg. Før var det vanlige ansatte som bedrev tegnegrupper. På det siste sykehuset jeg var, så var det en utdannet ergoterapeut. Men hun hadde bare et engasjement der. Ingen fast ansettelse, så kanskje var det bare et prøveprosjekt.

Ellers så er det ikke helt riktig at man trenger å passiviseres på alle sykehus. På det første sykehuset jeg var, så var jeg nesten hver dag, både før lunsj og etter lunsj, på et arbeidsrom som var felles for hele sykehuset, der satt vi og brettet pasientjournaler til den store gullmedalje, og noen var på verkstedet og laget leker i tre til barn eller laget rammer til bilder, som var for salg.

Så ofte er det nok ikke sykehusets manglende tilbud som gjør at pasienten passiveres. Det er nok i stor grad også det at pasienten faktisk ikke orker å gjøre noe. Og det må man selvsagt respektere, heldigvis gjør man det. Men man føler av og til et press for å delta på aktiviteter, selv om man ikke egentlig orker det. Da kan det virke mot sin hensikt. Det at pasienter får leve sitt eget liv, uten innblanding fra andre, kan også være meget positivt.

Tidligere het jo sykehusene for asyl, altså et fristed. Mange er nok så langt nede at de trenger bare å komme seg bort fra denne verden, og få seg ro, mat og forpleining, til de kommer seg til hektene igjen. Det var iallefall tilfelle for meg initielt for 12 år siden. Feilen man da gjorde, var å gi meg medikamenter i tillegg. Jeg hadde ikke trengt noe annet et fristed en periode.

Det hadde jeg faktisk også trengt nå, så hadde dere sluppet å lese alle disse innleggene mine her. Men jeg tør ikke legge meg inn på dagens sykehus. Tvangsinnleggelsen i høst bidrog heller ikke i den retning. Jeg hadde da håpet, når jeg først var kommet inn i det systemet, at jeg nå kunne brukt den tiden til å prate ut om alt jeg har opplevd. Men neida, de forstod nok ikke grunnen til at jeg var der. Det er kanskje heller ikke så rart, når årsaken er tvangsbruken, som de selv gjennomfører på nytt.

Jeg har bare behov for å prate meg gjennom det jeg har opplevd. Og til det trenger jeg mer enn 50 minutter ukentlig ho s en psykolog.

Så skulle jeg vært inn på et sykehus ville jeg ikke trengt noen aktiviter. Det jeg trenger er å prate, prate, prate om det jeg har opplevd.

Så dere får bare være tålmodige med meg her på DOL. Og det må også psykologen min være, og det er hun. Hun vet nok at dette vil ta noen år ja.

Javel, da ble dette litt mer enn selve det du spurte om. Men jeg brukte da også min egen situasjon for å forklare litt om hvorfor aktivitet ikke nødvendigvis alltid er det man trenger som menneske.

Noen trenger faktisk passivitet, inntil man kommer til hektene igjen.

Kroppen kan drive seg selv frem, selvbredende, på samme måte som et sår gror av seg selv. Så kan mange psykiske tilstander gro av seg selv, uten ytre behandling. Et asyl er det jeg trenger. Et sted hvor jeg var SIKKER på at man ikke brukte medikamenter.

[Gjest nienna]

Hva gjorde man på voksenavdelingen da?

På voksen prøvde de å ordne ting gjennom dialog og hadde en mye lengre grense før de gikk til bruk av belter, mens på ungdom kunne man havne i belter om man rispet seg litt, noe man ikke gjorde på voksen med mindre det var fare for liv og helse.

[ananja]

Endelig begynner jeg å se at det er fornuftig at jeg er på dette forumet.

Noen (som ikke har opplevd tvangsbruken) begynner faktisk å forstå problemstillingen.

At jeg har forståelse for at fysisk/kjemisk tvang kan oppleves som forferdelig og traumatiserende, trenger ikke bety at jeg ikke ser nødvendigheten av det

[Gjest Jordnær]

At jeg har forståelse for at fysisk/kjemisk tvang kan oppleves som forferdelig og traumatiserende, trenger ikke bety at jeg ikke ser nødvendigheten av det

Det er iallefall en start på en forståelse....