Ville jo egentlig ikke ha ham...

[Happyliving]

Jeg er en kvinne i starten av 30-årene som nettopp har avsluttet et litt over ett år langt forhold med en tre år yngre mann.

Da vi møttes var jeg egentlig ikke så interessert i å starte noe forhold, men jeg falt etterhvert litt for hans enorme iver og mange kjærlighetserklæringer. Selv om magefølelsen fra et ganske tidlig stadium egentlig sa nei, ble jeg likevel med på leken og vi ble kjærester. Det var så godt at noen ville ha meg så betingelsesløst.

Men, etter noen måneder begynte de tidlige beskjedene fra magefølelsen å melde seg igjen,enda tydeligere enn i starten. Jeg var jo egentlig ikke interessert i denne mannen som sådan, men nøt den fantastiske oppmerksomheten og tryggheten han gav meg... Dette fortale jeg ham også, men hans ville likevel fortsette et forhold - i håp om at jeg etterhvert skulle bli like sikker som ham. Dette utviklet seg ikke så godt...

Jeg innså at jeg ikke egentlig ville ha ham, og gjorde det slutt...Flere ganger... Men angret og kom tilbake. Og han tok imot meg med like åpne armer hver gang. Hvertfall det første halvåret. Etter 8 mnd greide jeg å gjøre det skikkelig slutt! og da forble det slik i rundt tre uker... Men det samme skjedde igjen: jeg savnet ham og ble så trist over å ha mistet all godheten, tryggheten og det han hadde å gi... Og han tok meg tilbake - igjen.

Dermed fortsatte vi videre - med noen fantastiske stunder, men likevel fra min side med en gjennomgripende følelse av at det er feil. For to uker siden gjorde jeg det slutt igjen - og nå for siste gang, av respekt for både ham og meg. Jeg kan ikke fortsette og vet at jeg må komme meg gjennom sorgprosessen det tross alt er å gi slipp - uansett hvordan forholdet har vært.

Jeg vet, det er helt forferdelig å tenke på hvordan jeg behandlet ham, men han valgte jo selv å ta meg tilbake gang på gang. Det verste er likevel min egen følelse av å være en drittkjerring når jeg holdt på slik, selv om jeg har vært åpen om hvordan jeg har tenkt og følt. Det er rart å tenke på hvordan man kan bli smigret og bli "dratt inn" i et forhold man egentlig ikke vil være i, og så bruke sååå lang tid på å la det gå... All tiden og energien det koster oss begge to..

Jeg velger å tro at jeg har gjort det rette ved å bryte ut. Et forhold kan jo ikke være bygget på en feil magefølelse....

Noen som har opplevd noe lignende?

[Gjest Ulvinnen Lurulf]

Jeg vil si at du gjorde det rette ved å bryte ut, slik at dere endelig kan komme dere videre begge to.

En jeg kjenner, som jeg har fulgt på sidelinja i 20 år nå, har ikke klart det samme som du. Det er tragisk å følge med på.

Hun og kjæresten blir sammen, gjør det slutt, blir sammen igjen i en evig runddans. De er glade i hverandre, men klarer ikke å leve sammen. Begge ønsker seg familieliv og barn, men det blir ikke noe av det så lenge de henger fast ved hverandre og ikke kommer seg videre.

Da må det være mye bedre som du har gjort. Sørg nå bare for at du ikke går tilbake enda en gang!

[nypa]

Jeg har opplevd det samme! Etter at jeg ble skilt møtte jeg en som var min eksmanns rake motsetning og på mange måter svaret på alle mine drømmer. Han var rik, generøs, snill omsorgsfull, kosete, hengiven, god elsker, høy utdannelse og god jobb... ja han var en mann som ville gjøre alt for meg og beilet for harde livet til meg. Selvfølgelig var det smigrende!!! Dessverre ble jeg ikke forelsket, men du verden så godt det var å bli behandlet som en prinsesse. Så til slutt ga jeg etter og valgte å bli kjæresten hans. Det var på og av i lang tid og jeg sa hele tiden i fra hvor i tvil jeg var. Han ville ha meg likevel for han mente det kom til å gå seg til. Det gjorde ikke det. Så til slutt ble det slutt for godt. Jeg har ikke angret på det, for det er umulig å tvinge et hjerte til å elske. Men det er trist at jeg ikke klarte det, for du verden så godt jeg hadde hatt det da....

[Happyliving]

Ja, skjønner hva du mener - jeg vet også at jeg ville hatt det godt med ham, fått blomster, frokost på sengen, blitt med på seilturer, se solnedganger i det fantastiske området ved havet der han bor,føle den økonomiske tryggheten, stabiliteten, den grenseløse generøsiteten etc etc

Men du har jo så rett - man kan ikke tvinge seg til å elske, samme hvor mye en ønsker at det var sånn!

Det er jo helt sprøtt - egentlig...Men sannheten er ubehagelig og upassende, nemlig at vi bare ikke er interessert i mannen som en kjæreste, men som alt annet..

Har brukt endel tid de siste mnd på å fundere på hvorfor jeg har gått med på å gå inn i et forhold når jeg egentlig visste langt der inne at jeg ikke ville.

Håper hvertfall at jeg har lært masse mtp nye forhold i framtida, og denne gangen SKAL jeg greie å holde meg unna ham..