Til alle mammaer :)

[Gjest Wolverina]

Hei!

Hvor gamle var dere da dere fikk deres første barn? (eller nå når dere venter barn).

Var det en vanskelig omstilling fra å bare ha seg selv å tenke på?

Jeg er fortsatt ganske ung(21), men jeg og min samboer er begynt å tenke mer og mer på det. Er litt redd ennå for alt dette innebærer...

Er takknemlig for alle svar.

[jubalong70]

Jeg fylte 29 år 3 uker etter at storesøster ble født. Vi hadde da prøvd i 3 år å få barn, så gleden var stor.

Klart det var en omstilling. Ikke akkurat det å måtte være hjemme, for vi er ikke av den typen som flyr på byen. Men det å ikke kunne sove når man vil, spise når man vil, gå på do når man vil osv.

Men det er jo stort sett de første 2-3 mnd som er slitsomme. Etter det har man som regel fått til en viss rytme og man kan planlegge dagene litt mer.

Nå har nr. 3 hos oss blitt 4 mnd, og jeg er veldig glad vi er ferdig med de første månedene. Syntes det var like slitsomt nå som da første kom...

[Sofies mamma]

25 år. Ingen vanskelig omstilling. Helt naturlig å ha barnet og det som er viktig for barnet i fokus.

[Gjest riggy]

Den dagen dere er villige til å gi opp deres frihet til å gjøre hva dere vil når dere vil,våkne midt på natten og måtte stå opp, rede til å ta vare på en person som er hundre prosent avhengig av dere i mange år framover,være til stede på godt og ondt, i medgang og motgang,smile og tørke tårer og mye, mye mer, da er dere klare for å få barn;)

Et barn gjør livet rikt og meningsfylt.Tenk på alt det første: Gurgling, smil, tann, ord og så videre...

Om et barn er planlagt eller bare kommer "dumpende"( dårlig valgt ord, men du skjønner sikkert hva jeg mener),så skal det bli tatt vare på, omfavnes med kjærlighet og oppdras med en fast, men kjærlig hånd.

Alt i alt, du får så uendelig mye igjen, det kan ikke beskrives med ord, det må bare oppleves:)

Jeg var nesten 20 da jeg fikk min første, har tre i alt. De er voksne nå,har gitt meg barnebarn også, og det er om mulig enda bedre.

Ønsker dere lykke til med deres valg, hva/når det enn måtte bli;)

[avtrykk]

Jeg var bare 19 år, da jeg fikk min første.

Det var nok litt omstilling å få i så ung alder, men det gikk fint.

Minuset ved å få så tidlig, var at ingen av vennene mine fikk barn da, så det føltes litt ensomt av og til.

Nå har vennene mine fått små, mens mine er potensielle barnepassere:-)

[simane]

Jeg er 32 år, blir 33 i løpet av året.Har vært sammen med min kjære i 9 år.

Alle er forskjellige. Da jeg var 21 år var egne barn det som interesserte meg midt i et visst sted. Da var det jenteturer på by'n og til syden, impuslive ting som kino, kafèbesøk, shopping, venninnekvelder osv som gjaldt.

Du må være klar over at det er sikkert ikke mange av venninnene dine som kommer til å tenke på dette på 5-10 år ennå og du kommer kanskje til å falle litt utenfor gjengen. (Kanskje!! Jeg kjenner ikke til hva slags miljø du er i.)

Dersom du føler deg 100 % klar for å gi slipp på friheten allerede nå er det ingen ting i veien for å sette i gang.

Lykke til med avgjørelsen!!

[simane]

Glemte å si at jeg venter mitt første barn om 13 uker.

[Gjest Thekla84]

Jeg er 21 år og venter min første nå om 8-10 uker ca I min venninneflokk (De er like gamle som meg) så er det jeg som har fått barn sist, de andre fikk da de var 19 år gamle, så jeg føler meg ganske klar nå

[KaVa]

Jeg var 25. Og det VAR en stor omstilling, men en ble av en eller annen grunn veldig naturlig. Det var ikke slik at det gikk fra å ha det kjempebra til å ha det dårlig - det gikk fra å ha det veldig bra - til å ha det veldig bra, men på en annen måte (merkelig forklart, men det var slik jeg kjente det).

Har nå tre unger, og husker knapt hvordan det var å ikke ha barn ;-)

[Ulrikke]

Jeg både fødte og ble gravid da jeg var 31...

Min største omstilling var egentlig å bli samboer med pappa'n til barnet mitt. Han hadde nemlig tre unger fra før, som var 1, 2 og 6 da vi møttes. Men disse har jo så klart en mor, som de er hos litt mer enn de er hos oss - så vi kunne ha "fri" selvom han hadde barn...

Snuppa mi er nå litt over 3 mnd. Jeg var ikke klar for barn i mange år før jeg ble gravid - men hun var veldig ønsket og planlagt da hun først kom.

De første måneden er slitsomme. Jeg måtte i tillegg ta hastekeisersnitt, så jeg følte meg rimelig redusert i starten, og morsfølelsen kom ikke bare rekende på ei fjøl... Men når den først kom, så var det i bøtter og spann, og alle instinkter og følelser var fokusert om den lille babyen...

Det er slitsomt å sjelden få tid alene. Det er slitsomt å alltid bli avbrutt i ting du holder på med, aldri kunne legge deg når du vil, ikke engang få hengt opp en halv klesvask uten avbrytelser... De første par ukene eller noe etter fødselen tenkte jeg innimellom "hva i all verden har jeg gjort"... Så overgangen VAR større enn jeg hadde trodd, i tillegg til at jeg var fryktelig sliten...

Men jeg har ei lita snuppe ved siden av meg nå som gurgler, smiler, ler og "prater"... Og det å få se utviklingen hennes, og å kjenne hvor glad man faktisk kan bli i noen, det er jeg så takknemlig for å få oppleve...

Når det er sagt, så angrer jeg ikke på at jeg ikke fikk barn tidligere! For MEG var det rimelig perfekt å få henne nå. Men det hadde sikkert på en annen måte vært like perfekt om hun hadde kommet for ti år siden...

Kortversjonen av det du spør om: JA, det er en stor overgang... De første månedene ER slitsomme, men den siste tiden har det definitivt vært mer kos enn slit (hun er 3 mnd og 9 dager). Men det er så absolutt verdt det... Hvis du er klar til å "gi opp" friheten til å gjøre ting når du vil, stikke ut en tur eller reise bort alene... Jeg var ikke klar for det da jeg var 21, men mange er det, og da er det bare å sette igang

[Gjest Wolverina]

Jeg er 32 år, blir 33 i løpet av året.Har vært sammen med min kjære i 9 år.

Alle er forskjellige. Da jeg var 21 år var egne barn det som interesserte meg midt i et visst sted. Da var det jenteturer på by'n og til syden, impuslive ting som kino, kafèbesøk, shopping, venninnekvelder osv som gjaldt.

Du må være klar over at det er sikkert ikke mange av venninnene dine som kommer til å tenke på dette på 5-10 år ennå og du kommer kanskje til å falle litt utenfor gjengen. (Kanskje!! Jeg kjenner ikke til hva slags miljø du er i.)

Dersom du føler deg 100 % klar for å gi slipp på friheten allerede nå er det ingen ting i veien for å sette i gang.

Lykke til med avgjørelsen!!

Har 2 venninner som har barn, heldigvis, om jeg kan si det sånn...

[Gjest Wolverina]

Jeg både fødte og ble gravid da jeg var 31...

Min største omstilling var egentlig å bli samboer med pappa'n til barnet mitt. Han hadde nemlig tre unger fra før, som var 1, 2 og 6 da vi møttes. Men disse har jo så klart en mor, som de er hos litt mer enn de er hos oss - så vi kunne ha "fri" selvom han hadde barn...

Snuppa mi er nå litt over 3 mnd. Jeg var ikke klar for barn i mange år før jeg ble gravid - men hun var veldig ønsket og planlagt da hun først kom.

De første måneden er slitsomme. Jeg måtte i tillegg ta hastekeisersnitt, så jeg følte meg rimelig redusert i starten, og morsfølelsen kom ikke bare rekende på ei fjøl... Men når den først kom, så var det i bøtter og spann, og alle instinkter og følelser var fokusert om den lille babyen...

Det er slitsomt å sjelden få tid alene. Det er slitsomt å alltid bli avbrutt i ting du holder på med, aldri kunne legge deg når du vil, ikke engang få hengt opp en halv klesvask uten avbrytelser... De første par ukene eller noe etter fødselen tenkte jeg innimellom "hva i all verden har jeg gjort"... Så overgangen VAR større enn jeg hadde trodd, i tillegg til at jeg var fryktelig sliten...

Men jeg har ei lita snuppe ved siden av meg nå som gurgler, smiler, ler og "prater"... Og det å få se utviklingen hennes, og å kjenne hvor glad man faktisk kan bli i noen, det er jeg så takknemlig for å få oppleve...

Når det er sagt, så angrer jeg ikke på at jeg ikke fikk barn tidligere! For MEG var det rimelig perfekt å få henne nå. Men det hadde sikkert på en annen måte vært like perfekt om hun hadde kommet for ti år siden...

Kortversjonen av det du spør om: JA, det er en stor overgang... De første månedene ER slitsomme, men den siste tiden har det definitivt vært mer kos enn slit (hun er 3 mnd og 9 dager). Men det er så absolutt verdt det... Hvis du er klar til å "gi opp" friheten til å gjøre ting når du vil, stikke ut en tur eller reise bort alene... Jeg var ikke klar for det da jeg var 21, men mange er det, og da er det bare å sette igang

1000 takk for flotte svar alle sammen

Kommer sikkert og "maser" om noe en annen gang også ;p

Fortsatt ingen mens så, tror det er gått 7 uker siden sist nå... Siden jeg slutta på pilla i juletider er det kanskje de som f****r opp systemet..

Men jeg har vert litt sånn av og på pilla før også og aldri gått uten mens så lenge.....

Hm.......

[nilia]

Jeg ble gravid med barn nr.1 samme mnd som jeg fylte 21 (Han ble født 4 mnd før 22 års dagen min)

Nr 2 ble født 3 mnd før 25 års dagen min

Jeg er ikke gravid nå da, men titter innom dette forumet i ny og ned

[laban]

Jeg både fødte og ble gravid da jeg var 31...

Min største omstilling var egentlig å bli samboer med pappa'n til barnet mitt. Han hadde nemlig tre unger fra før, som var 1, 2 og 6 da vi møttes. Men disse har jo så klart en mor, som de er hos litt mer enn de er hos oss - så vi kunne ha "fri" selvom han hadde barn...

Snuppa mi er nå litt over 3 mnd. Jeg var ikke klar for barn i mange år før jeg ble gravid - men hun var veldig ønsket og planlagt da hun først kom.

De første måneden er slitsomme. Jeg måtte i tillegg ta hastekeisersnitt, så jeg følte meg rimelig redusert i starten, og morsfølelsen kom ikke bare rekende på ei fjøl... Men når den først kom, så var det i bøtter og spann, og alle instinkter og følelser var fokusert om den lille babyen...

Det er slitsomt å sjelden få tid alene. Det er slitsomt å alltid bli avbrutt i ting du holder på med, aldri kunne legge deg når du vil, ikke engang få hengt opp en halv klesvask uten avbrytelser... De første par ukene eller noe etter fødselen tenkte jeg innimellom "hva i all verden har jeg gjort"... Så overgangen VAR større enn jeg hadde trodd, i tillegg til at jeg var fryktelig sliten...

Men jeg har ei lita snuppe ved siden av meg nå som gurgler, smiler, ler og "prater"... Og det å få se utviklingen hennes, og å kjenne hvor glad man faktisk kan bli i noen, det er jeg så takknemlig for å få oppleve...

Når det er sagt, så angrer jeg ikke på at jeg ikke fikk barn tidligere! For MEG var det rimelig perfekt å få henne nå. Men det hadde sikkert på en annen måte vært like perfekt om hun hadde kommet for ti år siden...

Kortversjonen av det du spør om: JA, det er en stor overgang... De første månedene ER slitsomme, men den siste tiden har det definitivt vært mer kos enn slit (hun er 3 mnd og 9 dager). Men det er så absolutt verdt det... Hvis du er klar til å "gi opp" friheten til å gjøre ting når du vil, stikke ut en tur eller reise bort alene... Jeg var ikke klar for det da jeg var 21, men mange er det, og da er det bare å sette igang

"Det er slitsomt å alltid bli avbrutt i ting du holder på med, ikke engang få hengt opp en halv klesvask uten avbrytelser... "

Jeg var like gammel som deg da jeg fikk min eldste, og jeg syntes også det der var verst - å ha masse forskjellige rot liggende utover i leiligheten hele tiden, fordi man aldri fikk gjort ferdig noenting.

Og "gaffel-syndromet": Babyen vet når du har tenkt å spise, og forlanger selv mat akkurat da. Hvis du flytter spisetiden til et tidspunkt den pleier å sove, forskyver den seg tilsvarende.

Men en gang kommer dette til å bli minnet om den koselige tiden da h*n var liten...

[Patsi]

Jeg var 17 da jeg gikk gravid første gang. Så kom de på rappen, tre stykk på tre år. Det gikk kjempefint, og når har vi også fått nr fire :-)

[j83!]

Jeg var 21 når hun ble født for 10 mnd siden og klart det var litt av en forandring.. men hun har alltid vært rolig og snill så det har gått veldig bra selvom hun egentlig ikke var planlagt =)

[Mary Poppins]

Jeg er 32 år, blir 33 i løpet av året.Har vært sammen med min kjære i 9 år.

Alle er forskjellige. Da jeg var 21 år var egne barn det som interesserte meg midt i et visst sted. Da var det jenteturer på by'n og til syden, impuslive ting som kino, kafèbesøk, shopping, venninnekvelder osv som gjaldt.

Du må være klar over at det er sikkert ikke mange av venninnene dine som kommer til å tenke på dette på 5-10 år ennå og du kommer kanskje til å falle litt utenfor gjengen. (Kanskje!! Jeg kjenner ikke til hva slags miljø du er i.)

Dersom du føler deg 100 % klar for å gi slipp på friheten allerede nå er det ingen ting i veien for å sette i gang.

Lykke til med avgjørelsen!!

"Alle er forskjellige. Da jeg var 21 år var egne barn det som interesserte meg midt i et visst sted. Da var det jenteturer på by'n og til syden, impuslive ting som kino, kafèbesøk, shopping, venninnekvelder osv som gjaldt."

Haha det er som å beskrive meg det. Forhåpentligvis forandrer det seg etterhvert, for jeg vil jo ha barn, men det blir lenge til

[Gjest Ulvinnen Lurulf]

"Alle er forskjellige. Da jeg var 21 år var egne barn det som interesserte meg midt i et visst sted. Da var det jenteturer på by'n og til syden, impuslive ting som kino, kafèbesøk, shopping, venninnekvelder osv som gjaldt."

Haha det er som å beskrive meg det. Forhåpentligvis forandrer det seg etterhvert, for jeg vil jo ha barn, men det blir lenge til

Man kan forandre seg, ja

Da jeg var 23, skulle jeg aldri gifte meg, og aldri ha barn.

Året etter var jeg lykkelig gift (fridde selv), men skulle fortsatt aldri ha barn.

Nå er jeg mor til to, og begge var svært etterlengtet når de endelig kom.

[Lillemus]

Man kan forandre seg, ja

Da jeg var 23, skulle jeg aldri gifte meg, og aldri ha barn.

Året etter var jeg lykkelig gift (fridde selv), men skulle fortsatt aldri ha barn.

Nå er jeg mor til to, og begge var svært etterlengtet når de endelig kom.

*Hehe* Da jeg gikk på gymnaset skulle jeg enten ikke ha barn i det hele tatt, eller jeg skulle ha et helt fotballag!

Det holder lenge med to... ;o)

[Gjest Ulvinnen Lurulf]

*Hehe* Da jeg gikk på gymnaset skulle jeg enten ikke ha barn i det hele tatt, eller jeg skulle ha et helt fotballag!

Det holder lenge med to... ;o)

Ingen barn eller fotballag - det var litt av noen ytterpunkt!

Godt at du valgte en mellomting

For meg også er to det ideelle tall, men ser jo at folk er veldig forskjellige med hensyn på hvor mange barn de kan eller vil ha.