om psykopati og selvrealisering.

[lamalama]

Hei, jeg har nettopp lest en artikkel i dagbladet som beskriver likheten mellom psykopati og selvrealisering (Nina østby sæther , 17.02.2005, dagbladet) Hvor hun kritiserer visse holdninger og verdier, som jeg tidligere har lagt meg til som en slags livsholdning etter mange psykologibøker. Disse holdninger og verdier er noe jeg har integrert i mitt liv, som gjør at jeg føler at jeg lever ett verdig og meningsfullt liv. Men etter å ha lest denne kronikken, har jeg begynt å tvile på mine egne motiver. Er jeg en selvopptatt egoist hvis jeg for eks nyter å oppføre meg på en bestemt måte(uten at det er til skade for omgivelser) Det jeg søker er rett og slett en bekreftelse, eller ett svar på hvilke verdier og holdninger som er ok, da jeg nå har en gnagende tvil om meg selv som har satt meg i en fullstendig handlingslammende situasjon, som går kraftig utover min livskvalitet. Hun skriver: Selvrealiseringen innebærer en frigjøring fra ytre forpliktelser, emosjonelle bindinger og andres holdninger, slik at det genuine selvet får utfolde seg fritt. Idealet er å lytte til sine følelser og intuisjon, følge sine impuler, uttrykke sin kreativitet og utleve sine drømmer. Man skal med andre ord begynne å oppføre seg som om man aldri var blitt oppdratt. I stedet skal man befinne seg i en fri, spontan og bekymringsløs eksistens, som et barn.(sitat slutt) Mine holdninger og verdier har lenge vært knyttet til nettopp min egen spontanitet og kreativitet, da jeg som yrke er musiker. Så, nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal tenke, da det er så mye informasjon rundt meg at det nesten er umulig og fokusere seg inn på en ting. Når jeg endelig får en følselse av jeg er meg selv, og bruker mine talenter, skal jeg føle skyld og skam for å være en egosentrisk psykopat? jeg skjønner jo selvfølgelig at det er nyanser, og man kan overdrive selvrealiseringen til det ekstreme. Men når den blir overdrevet til det ekstreme, da er det vel ikke lengere selvrealisering? hvis man blir en psykopat av det, er det vel snarere selvbedrag? da må man jo i så fall ha misforstått hele konseptet med holdninger som: spontanitet, kreativitet,intuisjon,og frihet. Men i denne artikkelen blir nettopp mange av disse holdninger sterkt kritisert, på en måte som gjør at jeg ikke helt hva jeg skal tro lengere. Uansett, hvis jeg realiserer meg selv (dvs at jeg handler utifra hva jeg har en sterk kjærlighet til, som jeg føler gir mening) så skjønner jeg ikke hvordan det kan på noen måte grense til det psykopatiske, uansett hvor mye det overdrives. Jeg handler jo nettopp utifra min sterke følelse for det jeg liker, imotsetning til en psykopat som handler utifra ønsker om manipulsere og projisere egen lav selvfølelse over på andre. Jeg klarer rett og slett ikke å se at det jeg gjør og føler kan lede til noe destruktivt. Så jeg lurer rett og slett hva psykologer mener om denne kronikken, da jeg har leitet på nettet, men ikke funnet noen som har skrevet innlegg til det. Jeg trenger sterkt ett svar på dette! takk.

[Gjest Snooooopy]

Dette hørtes skikkelig idiotisk ut. Altså ikke ditt innlegg, men disse påstandene.

Noe som er bedre å tenke, tror jeg, er ULIKHETEN mellom selvrealisering og psykopatens OFFER.

NÅ har ikke jeg lest artikkelen, for jeg fant den ikke, og jeg syntes uansett det var litt merkelig at den var skrevet til fredag. =)

SÅ det er mulig jeg driter meg litt ut i dette innlegget.

[lamalama]

Dette hørtes skikkelig idiotisk ut. Altså ikke ditt innlegg, men disse påstandene.

Noe som er bedre å tenke, tror jeg, er ULIKHETEN mellom selvrealisering og psykopatens OFFER.

NÅ har ikke jeg lest artikkelen, for jeg fant den ikke, og jeg syntes uansett det var litt merkelig at den var skrevet til fredag. =)

SÅ det er mulig jeg driter meg litt ut i dette innlegget.

hvis du søker på ordet"selvrealisering" for eks på kvasir eller google, så finner du artikkelen, både i dagbladet og i andre msagasiner og nettsteder.

Det jeg (håper) artikkelen er ment å si, er vel egentlig en kritikk av vårt ekstremt selv-fokuserte samfunn, men i kritikken, så skyter hun i feil retning. Hennes kritikk er en voldsom nedgradering av personer som faktisk sliter og ikke får utfolde seg selv, i den grad de føler de ikke får eksistere som seg selv. Jeg vil heller si at samfunnet (og spesielt mediesamfunnet) skaper psykopater. Ikke selvhjelpsbøker og psykologer.

[surferosa]

hvis du søker på ordet"selvrealisering" for eks på kvasir eller google, så finner du artikkelen, både i dagbladet og i andre msagasiner og nettsteder.

Det jeg (håper) artikkelen er ment å si, er vel egentlig en kritikk av vårt ekstremt selv-fokuserte samfunn, men i kritikken, så skyter hun i feil retning. Hennes kritikk er en voldsom nedgradering av personer som faktisk sliter og ikke får utfolde seg selv, i den grad de føler de ikke får eksistere som seg selv. Jeg vil heller si at samfunnet (og spesielt mediesamfunnet) skaper psykopater. Ikke selvhjelpsbøker og psykologer.

Jeg er veldig enig med deg i det du skriver. Tror jeg har lest omtale av den artikkelen ELLER noe liknende tidligere,og jeg reagerte på meningsinnholdet.

Tror det er veldig viktig å følge sin egen vei,i den grad det er mulig,lytte til sin intuisjon/magefølelse,finne sin plass her i livet.Og dette står overhodet ikke,slik som jeg ser det, i motsetning til det å være ansvarsfull,tilstede og omsorgsfull overfor andre som står en nær.Hvorfor i allverden skulle det det???

Om man har funnet sin plass her i livet,eller iallefall er på vei dit,har man det så mye bedre med seg selv,enn når man går og biter i seg "lystene".Dermed blir man på en helt annen måte i stand til å være der for andre.

[Gjest Liten ekorn]

Jeg er veldig enig med deg i det du skriver. Tror jeg har lest omtale av den artikkelen ELLER noe liknende tidligere,og jeg reagerte på meningsinnholdet.

Tror det er veldig viktig å følge sin egen vei,i den grad det er mulig,lytte til sin intuisjon/magefølelse,finne sin plass her i livet.Og dette står overhodet ikke,slik som jeg ser det, i motsetning til det å være ansvarsfull,tilstede og omsorgsfull overfor andre som står en nær.Hvorfor i allverden skulle det det???

Om man har funnet sin plass her i livet,eller iallefall er på vei dit,har man det så mye bedre med seg selv,enn når man går og biter i seg "lystene".Dermed blir man på en helt annen måte i stand til å være der for andre.

Hei!

Enig med dere. Jeg har heller ikke lest den artikkelen, men sånn som det ble sitert synes jeg at jeg kjente igjen liknende uttalelser fra radioen for et par måneder siden.

Det er provoserende at noen vil prøve å gi folk dårlig samvittighet for å være seg selv - de virkelige psykopatene vil jo likevel ikke høre på slike argumenter. Vi skal ikke langt tilbake i tid før menneskers frihet, og særlig kvinners, var langt mer innskrenket enn de er idag. Den friheten skal vi virkelig verdsette - så lenge vi ikke misbruker andre med den. Å sette grenser for en psykopat, for eksempel, er ikke misbruk av en slik frihet. Likevel kan man få dårlig samvittighet ved å gjøre det, fordi psykopater gjør hva de kan for å gi offeret sitt dårlig samvittighet.

Tror ikke at "alt var mye bedre under krigen", selv om enkelte skriker opp om hvor fælt det er blitt med vår tids frihet. Tvert imot tror jeg den strengheten som var før, gjorde det lett for maktpersoner å misbruke de som var prisgitt dem.

Tror også at sånt skjer mye i religiøse miljøer, og mange trossamfunn er jo også veldig innstilt på å gi menighetsmedlemmene dårlig samvittighet for en hver ting - til den store selvutslettelse.

Da har jeg mer tro på Kardemommeloven - at man kan gjøre hva man vil så lenge man ikke skader andre. Så da synes jeg det er langt mer konstruktivt å sette energien inn på å ta de virkelige psykopatene, framfor å ødelegge for oss vanlige mennesker som faktisk bygger opp litt selvfølelse ved å lese bøker om selvutvikling.

[lamalama]

For de av dere som ikke har lest denne artikkelen har jeg herved limt inn hele greia, er interessert i hva dere mener om den:

Selvrealisering er en populær aktivitet i den moderne, vestlige verden, og antas å føre til lykke. Men hvem er det vi egentlig realiserer: vårt indre blomsterbarn eller vår indre psykopat? Selvrealisering og psykopati har faktisk flere likhetstrekk enn man skulle tro.

Det er en vanlig dag i den amerikanske byen Springfield, hjemstedet til tv-seriefamilien Simpsons. Den ansvarlige og omsorgsfulle husmoren Marge Simpson har, etter en runde med selvransakelse, fått det for seg at hun stort sett bare maser og ellers er «no fun». Marge går inn for å endre sin personlighet og livsinnstilling, ved å søke hjelp hos selvhjelpseksperten (og PhD i smerte) Brad Goodman, som tilfeldigvis holder en workshop i byen. Goodman oppfordrer alle til å komme i kontakt med og uttrykke sitt undertrykte sinne. Deretter ber han kursdeltagerne om å frigjøre sitt «indre barn», og slutte med hele tiden å «please» andre.

Marge Simpsons selvsentrerte, spenningssøkende sønn, som i andre sammenhenger ville blitt diagnosert med adferdsvansker og ADHD, gir klart uttrykk for at han kjeder seg, og avbryter foredraget med en frekk replikk. Goodman spør hvorfor Bart gjorde dette, og Bart svarer: «Jeg gjør som jeg føler for». En tydelig imponert Goodman utbryter: «Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv!»

Bart, som ellers alltid er blitt stemplet som en rebell og en egoistisk bråkmaker, blir utropt til et forbilde som de andre kursdeltagerne oppfordres til å etterligne. Goodman beskriver Bart som «et emosjonelt sunt individ med en fullt utviklet ego-integritet». Alle innbyggerne i Springfield begynner dermed å oppføre seg som Barts «indre barn». Resultatet er at byen blir preget av kaos. Ingen gidder å ta ansvar lenger, men lar seg styre av sine barnlige innfall og lyster. Folk begynner å krangle og slåss, og byens samfunnsstruktur er i ferd med å rakne ...

Prøver å finne mæ sjæl

Siden den humanistiske psykologien ble utviklet på 1960-tallet, har den vestlige del av verden vært preget av en enorm fokusering på selvrealisering. Både i medier, reklamer, selvhjelpsbøker, jobbsammenheng og utdanningsvalg blir man oppfordret til å finne seg selv, lytte til seg selv, akseptere seg selv og ikke minst – realisere seg selv! Den amerikanske, humanistiske psykologen Abraham Maslow er allment kjent for sin såkalte behovspyramide. Selvrealisering figurerer på toppen av pyramiden, som et nødvendig behov å få oppfylt for å få et fritt, sunt og meningsfullt liv.

Selvrealiseringstankegangen bygger på den essensialistiske forestillingen om at vi har et indre, medfødt og autonomt selv. Selvet antas å ha en rekke unike potensialer og karakteristika, men er gjennom oppveksten blitt undertrykt av andres meninger og forventninger, slik at det i stedet er blitt utviklet et «falskt selv». Selvrealiseringen innebærer en frigjøring fra ytre forpliktelser, emosjonelle bindinger og andres holdninger, slik at det genuine selvet får utfolde seg fritt.

Idealet er å lytte til sine følelser og sin intuisjon, følge sine impulser, uttrykke sin kreativitet og utleve sine drømmer. Man skal med andre ord begynne å oppføre seg som om man aldri var blitt oppdratt. I stedet skal man befinne seg i en fri, spontan og bekymringsløs eksistens, som et barn, eller i tråd med Rousseaus ville urmenneske.

Frigjort og lykkelig?

Den humanistiske psykologien ble utviklet som en motvekt til behaviorismen og psykoanalysens begrensende, deterministiske og pessimistiske menneskesyn. Sentralt står forestillingen om menneskets mulighet til selv å kunne definere sin skjebne. Retningens ideer og oppfatninger, med sitt optimistiske budskap og sine enkle løsninger, har fått stor innflytelse i dagens folkepsykologi. Mange oppfatter selvrealisering som en nødvendighet for å få et lykkelig liv. Denne holdningen finner vi blant annet hos selvhjelpsforfatteren Søren Thorsøe, som skriver følgende i innledningen til sin bok På forkant. En liten guide i moderne livskvalitet:

Hvis jeg skal være litt provoserende, vil jeg til innledning hevde at selvrealisering ikke bare er alle menneskers rett, men også deres plikt. Og det tristeste syn i verden er et menneske som ikke har realisert seg selv.

Selvrealiseringsbølgen kan betraktes som en motreaksjon på etterkrigstidens nøysomhet, strenge arbeidsmoral og sosiale kontroll. Hippiebevegelsen på 1960-70-tallet var i høy grad inspirert av humanistisk psykologisk tenkning. Mens selvrealisering i utgangspunktet handlet om et opprør mot en sterkt kontrollerende sosialitet, preget av konformitet og tydelige normer, har det i dagens fragmenterte og atomiserte samfunn mistet sitt ankerfeste. Selvrealisering spiller ikke lenger en balanserende rolle i samfunnets vektskål mellom individualitet og kollektivitet, men har blitt en hovedgeskjeft som gjennomsyrer kulturen på godt og vondt. Det er det sistnevnte, altså selvrealiseringens mørkere aspekter, jeg vil fokusere på her.

Eller egoistisk og uansvarlig?

Selvrealiseringsidealet har i seg en naivitet og en potensiell destruktivitet som tydeliggjøres i Simpsons-episoden jeg har beskrevet. Manusforfatteren Matt Groening trekker selvrealiseringslogikken ut i det ekstreme, ved å demonstrere konsekvensen av at alle Springfields innbyggere begynner å oppføre seg som om de var barn. Barn er jo nettopp ofte både egosentriske, egoistiske, utålmodige, hemningsløse og uansvarlige. Resultatet blir et anarkistisk, hedonistisk Fluenes Herre-samfunn.

Samtidig lar Groening karakteren Bart Simpson bli oppfattet som et idealbilde på et selvrealiserende, frigjort menneske. Dette er ikke et surrealistisk innfall fra forfatterens side, men derimot et logisk resultat av de verdiene som promoveres innenfor selvrealiseringsidealet. Barts karaktertrekk og livsholdning stemmer faktisk godt overens med de verdiene som presenteres i mange selvhjelpsbøker.

Selvrealiserer eller psykopat?

Den humanistiske psykologien og selvhjelpsbøkene representerer, i likhet med «Brad Goodman»s livsfilosofi, en kritikk av det konforme, det hemmede, det hverdagslige, det pliktoppfyllende, det regelbundne og det bekymrede. Selvhjelpsbøkenes mål er å hjelpe leseren til å strekke seg utover hverdagens standardiserte A4-format, og omskape seg til et sterkt, selvstendig og originalt vesen, i tråd med Nietzsches berømte «overmenneske». Dette mennesket frykter intet, men gjør fullstendig som han selv vil. Men snakker vi ikke her om en slags psykopat? Mange av de personlighetstrekkene og adferdstendensene som fremdyrkes i selvrealiseringsidealet, finner gjenklang i beskrivelser av den såkalte psykopaten.

Me, Myself and I

Psykiatriprofessoren Alv A. Dahl og journalisten Aud Dalsegg har med boka Sjarmør og tyrann – et innsyn i psykopatenes og ofrenes verden tegnet en profil av den såkalte psykopaten, basert på diagnosesystemene ICD-10, DSM-IV og PCL. Denne profilen har påfallende mange likhetstrekk med den livsholdningen som presenteres i mye humanistisk psykologi og selvhjelps-litteratur.

Psykopaten beskrives hos Dahl og Dals-egg blant annet som en egosentrisk og selvsentrert person. Trekker vi en parallell til selvrealiseringsidealet, er dette nettopp uttrykk for en utpreget selvsentrert tenkning. Hovedfokus er primært rettet mot eget selv, egen unikhet og egne behov. I den amerikanske psykoterapeuten Sue Patton Thoeles selvhjelpsbok Mot til å være deg selv. En kvinneguide, oppfordres bl.a. leseren til å gjentatte ganger skrive «jeg elsker meg selv», for å bekrefte seg selv.

Psykopaten beskrives videre som en person med storhetsideer om egen verdi, og med en urealistisk og overdreven oppfattelse av egne evner og betydning. I tråd med denne karakteristikken erklærer selvhjelpsforfatteren Wayne W. Dyer: «det er ingenting galt i å oppfatte seg selv som fullkommen» og «ikke vær redd for din egen storhet!», i boka Befri deg selv – og få alt ut av livet. Selvrealiseringsidealets forestilling om at man kan velge å bli alt hva man selv ønsker å være, kan i seg selv betraktes som uttrykk for en overdreven og urealistisk oppfattelse av egne evner og betydning.

Ifølge Dahl og Dalsegg har psykopaten en lav frustrasjonstoleranse og en lav terskel for aggressive reaksjoner. Han tåler dårlig kritikk, motstand eller nederlag, noe som ofte uttrykkes med voldsomt sinne, aggresjon eller vold. I selvrealiseringsforestillingen fremdyrkes tendensen til å uttrykke følelser umiddelbart og kraftig. Hemming av emosjonelle reaksjoner betraktes som nevrotisk. Å gi sine emosjoner fritt spillerom betraktes derimot som et sunnhetstegn. Som i «Brad Goodman»s workshop, innebærer selvutviklingskurs ofte «aggresjonstrening». Deltageren får en pute som skal symbolisere «den undertrykkende mor» eller «den straffende far», og blir oppfordret til å få ut sin frustrasjon via (kontrollert) vold.

Live and let die!

Psykopaten karakteriseres som en person med et stort behov for nye opplevelser. Han har lett for å kjede seg, og rutine og monotoni virker ofte provoserende. For å kunne kjenne seg levende og engasjert, oppsøker han derfor hele tiden noe nytt. Dette fører ofte til vanskeligheter med å holde fast på jobb og parforhold. I selvrealiseringsidealet ligger ideen om utvikling og vekst som et livsviktig behov, der nye opplevelser står i sentrum. Å «stagnere» i et forutsigbart, «voksent», og ensformig liv fremstilles som et skrekkscenario. Husmoren Marge Simpsons hverdagsliv er et eksempel på en tilværelse som blir oppfattet som «meningsløs» og «kjedelig».

Innenfor selvrealiseringsidealet betraktes spontanitet som en utpreget positiv egenskap. Det handler om å gripe dagen og leve i nuet. Dyer skriver: «Det indre barn vil ha deg til å være impulsiv og eventyrlysten og ikke alltid planlegge alt i forveien». Psykopaten beskrives nettopp som en person preget av en stor grad av impulsivitet. Han følger øyeblikkets innfall og lyster, uten å tenke over konsekvenser eller fremtidige mål eller handlinger.

Psykopaten karakteriseres videre som en eventyrlysten og spenningssøkende person. Han preges av stor risikovillighet, og en hensynsløs likegyldighet overfor egen eller andres sikkerhet. Dette fører ofte til at han selv eller andre utsettes for fare. I selvrealiseringsidealet tar man avstand fra en livsstil preget av sikkerhet. Man oppfordres derimot til å gamble og ta sjanser. Thoele skriver: «Jeg velger å leve! For meg betyr det et ja til å ta risiki! Hvis sikkerheten er oppnådd på bekostning av en stimulerende og kreativ utvikling, vil den ende med å kvele oss». At Bart Simpson for eksempel kaster seg ut fra et hustak for å få et «kick», betraktes som et spennende og forståelig stunt.

Det va’kke min skyld

Selvrealiseringsidealet preges av en uttalt motvilje mot tilpasning og konformitet. Ytre forpliktelser betraktes som hindringer for selvrealisering. Thoele erklærer følgende: «Jeg har rett til å si nei, uten å ha dårlig samvittighet!» og «Jeg har rett til å være annerledes enn det forventes av meg!». I overensstemmelse med denne livsholdningen, gir psykopaten uttrykk for å ha bestemte rettigheter, som gjør at han ikke behøver å følge alminnelige lover og regler. Han karakteriseres ved uansvarlighet og manglende hensyn til sosiale normer, regler og forpliktelser.

Psykopaten sies videre å mangle empati og evnen til tilknytning. Innenfor selvrealiseringsidealet blir avhengighet betraktet som et svakhetstegn. Selvhjelpsforfatteren Thoele hevder blant annet at følelsesmessig uavhengighet er en menneskerett. Andres følelser, tanker og forventninger betraktes som hemmende elementer for selvrealisering, og målet er en størst mulig frigjøring fra disse. Empati, tilknytning og sosial forpliktelse kan derfor komme til å fremstå som barrierer for en optimal personlig utvikling.

Dahl og Dalsegg beskriver psykopaten som manipulerende, og som en person som ofte utnytter andre til å få dekket egne lyster og behov. En slik instrumentalistisk holdning overfor andre mennesker kan være en nærliggende konsekvens av selvrealiseringsidealet. Når det primære mål forstås som egen selvrealisering, kan andre komme til å fungere som midler og ikke som mål i seg selv.

Psykopaten sies å mangle samvittighet og evne til å føle skyld og anger. Selvhjelpsforfatteren Thorsøe skriver i tråd med overnevnte tendens: «skyld er meningsløst når det dreier seg om følelser. I virkeligheten vil jeg gjerne ha eliminert ordet skyldfølelse fra språket. Skyld er det motsatte av følelser».

Psykopaten begrunner gjerne sine handlinger med utsagnet: «jeg gjorde det fordi jeg følte for det» (jf. Bart Simpson). Et typisk trekk er videre å skylde på andre, rasjonalisere eller bortforklare sosialt problemskapende handlinger. Innenfor selvrealiseringsidealet kan alle handlinger forklares med utgangspunkt i følelser, som uttrykk for ens eget autentiske jeg. På denne måten kan selvrealiseringsbegrepet i seg selv betraktes som en form for rasjonalisering eller bortforklaring av sosialt problemskapende adferd. Enhver handling kan legitimeres som et nødvendig uttrykk for selvrealisering.

Psykopatiproduksjon?

Betyr dette så at selvhjelpsbøkene produserer psykopatlignende mennesker? Ikke nødvendigvis. De mange fellestrekkene peker snarere på hvilke tendenser som det fullstendig selvrealiserte mennesket kan stå i fare for å utvikle, dersom selvrealiseringsidealet blir trukket ut i det ekstreme. Man kan naturligvis diskutere hvorvidt det i det hele tatt gir mening, både etisk og faglig sett, å operere med et begrep om psykopati. Diagnosen blir av mange kritisert for å være stigmatiserende, samtidig som flere av scoringskriteriene i blant annet Psycho-pathy Check List er åpne for subjektive eller kulturrelative fortolkninger.

I denne sammenheng spiller det likevel ikke så stor rolle om psykopati bør forstås som en objektiv, biologisk fundert realitet eller som en subjektiv, kulturell konstruksjon. Poenget er at begrepet belyser visse tendenser som assosieres med antisosialitet, relasjonsproblemer og opportunisme. Ifølge den ledende «psykopatieksperten», amerikaneren Robert Hare, karakteriseres psykopaten først og fremst ved fravær av samvittighet. Moralsk og sosial ansvarlighet er nettopp verdier som gis en minimal grad av oppmerksomhet innenfor den humanistiske psykologien.

De andre og meg

Den norske forfatteren Thorbjørn Egner er viden kjent for å ha formulert den såkalte «Kardemommebyloven», som lyder: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, men for øvrig kan du gjøre som du vil». Livsfilosofien innenfor den humanistiske psykologien og selvhjelpsbøkene kan sies å mangle de to første elementene av Egners leveregel. Dette skyldes sannsynligvis at selvrealiseringsparadigmet utsprang fra et samfunn der moralsk og sosial ansvarlighet stod så sterkt at det ikke behøvde å nevnes i klartekst. Hvis vi forsøker å oppspore en slags moralforståelse i den humanistiske psykologiens tekster, avtegner det seg to mulige fortolkningsvarianter. Den ene er uttrykk for en slags spirituell overbevisning, og innebærer forestillingen om en overmenneskelig kraft som harmoniserer alle selvrealiserende mennesker i takt med hverandre. Den andre er uttrykk for en følelsesbasert moral, og innebærer at alle mennesker har samme moralske preferanser. Dersom alle lytter til sine følelser og får gjøre som de selv vil, vil alt ordne seg.

Eksemplet fra Simpsons-episoden illustrerer at begge disse moralforståelsene er naive og kommer til kort i praksis. Dersom selvrealisering skal kunne fungere i et samfunn, er den avhengig av å foregå innenfor visse, rasjonelt begrunnede og etisk definerte grenser, med blikk for menneskets konstante innleiring i sosiale relasjoner. Selvrealisering er (selv)destruktivt dersom det kun er egoistisk motivert.

Lykke og avhengighet

Psykopaten kan på mange måter beskrives som et grenseløst selvrealiserende individ; et «sterkt» og uavhengig menneske som lytter til sine følelser, utlever sine drømmer og følger sine impulser. Likevel er det en grunn til at begrepet psykopati for de fleste assosieres med noe negativt, umoralsk og patologisk. Dette vil jeg mene skyldes at vi, til tross for at vi lever i et individualistisk samfunn, i bunn og grunn forstår oss selv som sosiale vesener. De aller fleste erkjenner, bevisst eller ubevisst, at vi som mennesker er sosiale dyr, som lever i tette relasjoner med andre. Enten vi vil det eller ei, er vi avhengig av hverandre.

Avhengigheten utgjør essensen i det som til alle tider er blitt hyllet som kimen til all lykke; nemlig kjærligheten. Samtidig gjør avhengigheten oss sårbar, og krever derfor visse spilleregler og normer. Nettopp det sistnevnte er det som står på spill, når vi med selvrealiseringsidealet oppfordres til å frigjøre oss fra alle forventninger, forpliktelser, grenser og emosjonelle bindinger, i higen etter å utfolde oss selv. Kanskje kan selvrealisering også betraktes som en form for avhengighet, idet man er bundet til kontinuerlig å utleve sine drømmer og følge sine impulser?

Kanskje krever friheten grenser for å kunne oppleves?