Kan kjæresten min være psykopat?

[Gjest (Anonymous)]

Det hevder ihvertfall kona til pappaen hans, som selv i sin tid var gift med en psykopat. (Men hun presiserer samtidig at det finnes mange grader av dette.)

Om han ikke er psykopat, er jeg ihvertfall ikke i tvil om at det må være noe galt med ham psykisk. Han kan "klikke" for den minste ting, og får ukontrollerte raserianfall der han raser som en femåring eller ser helt sinnssyk ut. En gang sto han på golvet og hoppet opp og ned mens han skrek og slo seg selv til hodet. Han har alltid hatt temperament, men dette skremmer meg. Dessuten tåler han ikke diskusjoner der han selv ikke har rett. Er jeg uenig med ham i noe, tar han det som personlig kritikk.

Jeg føler faktisk ofte jeg har med et stort barn å gjøre, ikke en voksen mann på tredve. Møter han motstand, må jeg be ham gå eller han går selv. Jeg orker ikke at han blir høgmelt og truende slik at både naboer og den lille nyfødte sønnen vår hører det. Et sånt hjem vil jeg bare ikke ha. Da serverer jo han historier om at jeg kaster ham ut i tide og utide, uten å forklare at det hele startet med at han mistet besinnelsen, kalte meg stygge ting, kneblet og truet meg osv. Å prøve å forklare ham ting er håpløst, han klarer ikke å se seg selv og egne feil. Det er jeg som er "et stort stygt helvete". Han er ekspert på å snu på ting og få seg selv (og andre - hva vet jeg; han har prestert å servere våre problemer til venner av meg han har kjent i fem minutter!!) til å tro at det er jeg som har alle feil.

Jeg må hele tiden gå på akkord med meg selv; gå på tå hev slik at han ikke skal bli sur og unngå diskusjoner. "Jatte" med alle påfunnene hans.

Både jeg og familien hans mener han trenger hjelp, men jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg og hvordan jeg skal gå frem. Kanskje familievernkontoret? Hva tror du/dere kan være galt med ham? Jeg klarer ikke se på ham som en voksen mann med normal intelligens, men som et barn som har vanskelig for å forstå ting vanlig godt utrustede mennesker mener er innlysende. Hans løsning på problemer er ofte å stikke av fra dem, i stedet for å snakke om dem og prøve å løse dem. Han kan svikte meg i de utroligste situasjoner ved bare å gå. Enkelte mener han ikke er noe å samle på og mener jeg bør kvitte meg med ham. Nå som vi har et barn sammen synes jeg det er vanskelig. Har liksom et ørlite håp om at han kan bli "normal" og at ting kan ordne seg. Han er jo også en flott mann på mange måter og har gode sider også, men jeg tviler på at han noen gang klarer å gjøre meg lykkelig eller få meg til å føle meg vel, avslappet og trygg i hans selskap. Vet liksom aldri hva han kan finne på å si eller gjøre sammen med andre heller. Ofte føler jeg han kan virke litt "dum". Mulig han føler det litt selv også, han har lite skolegang mens jeg er relativt høyt utdannet. På den annen side kan han være lett å like med sitt flotte utseende og evne til å prate med alle.

Setter stor pris på råd, svar og "diagnoser", for jeg synes situasjonen begynner å bli ganske uholdbar og jeg ønsker å gjøre noe med den. Føler ikke for å involvere venner og spørre de til råds, da blir forholdet vårt "utskjemt" dersom ting skulle bli bra igjen.

Siden jeg begynte å skrive dette innlegget har han faktisk gjort det slutt (for n'te gang) - en uke etter at jeg kom hjem fra fødestua. Nå har han ikke sett gutten på fire dager. Foreldrene mine mener jeg må kvitte meg med ham for godt - dette forholdet vil forringe livskvaliteten min. Så lett er det ikke for meg. Er jeg i ferd med å bli hjernevasket, eller bør jeg gå i meg selv og lete etter mine egne feil? Jeg føler dessverre ikke at det er jeg som har problemene. Det jeg mest av alt ønsker er at han kan bli "normal" og at vi kan få et godt liv sammen. Men: kan han bli "frisk"??

[musikeren]

Han høres ihvertfall psyk ut. To spørsmål: Hvorfor blei du sammen med han? Og hvor lenge har du merka at han er sånn?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Han er nok ikke psykopat i den vanlige måten å forstå begrepet på. Vanligvis bruker vi i dag betegnelsen psykopat om antisosiale personer med tydelige narsisstiske trekk.

I gamle dager kalte en alle alvorlige personlighetsforstyrrelser for psykopatier (syke sjeler). Han har en alvorlig personlighetsforstyrrelse med ustabile og umodne trekk.

Dersom han selv ser at han har et stort problem, er motivert for behandling og i tillegg ikke er litt dum (som du antyder), er det mulig å behandle slikt gjennom langvarig, 3-5 år, psykoterapi. I motsatt fall er jeg stygt redd for at han vil forbli like umoden resten av livet.

[Gjest hawkwind]

...sier meg enig at han ikke høres ut som en psykopat; men er nok veldig umoden, og trolig med et ganske fjernt forhold til eget følelsesliv...? Og en intens vilje til å kontrollere...?

Vil nok tro at mannen er ganske sjarmerende og...men hverken det eller barnet dere har er et godt grunnlag for et forhold.

Tror det vil være best for deg å gjøre dette forholdet slutt; hvis du da ikke har et stort behov for å gjennomgå mange tøffe år sammen med ham...da han nok kan bli bra....etter en meget hard og langvarig prosess.

[Gjest (Anonymous)]

Det hevder ihvertfall kona til pappaen hans, som selv i sin tid var gift med en psykopat. (Men hun presiserer samtidig at det finnes mange grader av dette.) Om han ikke er psykopat, er jeg ihvertfall ikke i tvil om at det må være noe galt med ham psykisk. Han kan "klikke" for den minste ting, og får ukontrollerte raserianfall der han raser som en femåring eller ser helt sinnssyk ut.

En gang sto han på golvet og hoppet opp og ned mens han skrek og slo seg selv til hodet. Han har alltid hatt temperament, men dette skremmer meg. Dessuten tåler han ikke diskusjoner der han selv ikke har rett. Er jeg uenig med ham i noe, tar han det som personlig kritikk. Jeg føler faktisk ofte jeg har med et stort barn å gjøre, ikke en voksen mann på tredve. Møter han motstand, må jeg be ham gå eller han går selv.

Jeg orker ikke at han blir høgmelt og truende slik at både naboer og den lille nyfødte sønnen vår hører det. Et sånt hjem vil jeg bare ikke ha. Da serverer jo han historier om at jeg kaster ham ut i tide og utide, uten å forklare at det hele startet med at han mistet besinnelsen, kalte meg stygge ting, kneblet og truet meg osv. Å prøve å forklare ham ting er håpløst, han klarer ikke å se seg selv og egne feil.

Det er jeg som er "et stort stygt helvete". Han er ekspert på å snu på ting og få seg selv (og andre - hva vet jeg; han har prestert å servere våre problemer til venner av meg han har kjent i fem minutter!!) til å tro at det er jeg som har alle feil. Jeg må hele tiden gå på akkord med meg selv; gå på tå hev slik at han ikke skal bli sur og unngå diskusjoner. "Jatte" med alle påfunnene hans.

Både jeg og familien hans mener han trenger hjelp, men jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg og hvordan jeg skal gå frem. Kanskje familievernkontoret? Hva tror du/dere kan være galt med ham? Jeg klarer ikke se på ham som en voksen mann med normal intelligens, men som et barn som har vanskelig for å forstå ting vanlig godt utrustede mennesker mener er innlysende. Hans løsning på problemer er ofte å stikke av fra dem, i stedet for å snakke om dem og prøve å løse dem.

Han kan svikte meg i de utroligste situasjoner ved bare å gå. Enkelte mener han ikke er noe å samle på og mener jeg bør kvitte meg med ham. Nå som vi har et barn sammen synes jeg det er vanskelig. Har liksom et ørlite håp om at han kan bli "normal" og at ting kan ordne seg. Han er jo også en flott mann på mange måter og har gode sider også, men jeg tviler på at han noen gang klarer å gjøre meg lykkelig eller få meg til å føle meg vel, avslappet og trygg i hans selskap.

Vet liksom aldri hva han kan finne på å si eller gjøre sammen med andre heller. Ofte føler jeg han kan virke litt "dum". Mulig han føler det litt selv også, han har lite skolegang mens jeg er relativt høyt utdannet. På den annen side kan han være lett å like med sitt flotte utseende og evne til å prate med alle. Setter stor pris på råd, svar og "diagnoser", for jeg synes situasjonen begynner å bli ganske uholdbar og jeg ønsker å gjøre noe med den.

Føler ikke for å involvere venner og spørre de til råds, da blir forholdet vårt "utskjemt" dersom ting skulle bli bra igjen. Siden jeg begynte å skrive dette innlegget har han faktisk gjort det slutt (for n'te gang) - en uke etter at jeg kom hjem fra fødestua. Nå har han ikke sett gutten på fire dager. Foreldrene mine mener jeg må kvitte meg med ham for godt - dette forholdet vil forringe livskvaliteten min.

Så lett er det ikke for meg. Er jeg i ferd med å bli hjernevasket, eller bør jeg gå i meg selv og lete etter mine egne feil? Jeg føler dessverre ikke at det er jeg som har problemene. Det jeg mest av alt ønsker er at han kan bli "normal" og at vi kan få et godt liv sammen. Men: kan han bli "frisk"??

[Gjest (Anonymous)]

Han er nok ikke psykopat i den vanlige måten å forstå begrepet på. Vanligvis bruker vi i dag betegnelsen psykopat om antisosiale personer med tydelige narsisstiske trekk.

I gamle dager kalte en alle alvorlige personlighetsforstyrrelser for psykopatier (syke sjeler). Han har en alvorlig personlighetsforstyrrelse med ustabile og umodne trekk.

Dersom han selv ser at han har et stort problem, er motivert for behandling og i tillegg ikke er litt dum (som du antyder), er det mulig å behandle slikt gjennom langvarig, 3-5 år, psykoterapi. I motsatt fall er jeg stygt redd for at han vil forbli like umoden resten av livet.

Takk for svar.

Hvordan går man frem for å få denne behandlignen? Må man dekke det selv? Jeg har ingen erfaring med denne typen sykdom.

Vennlig hilsen

[Gjest Thomas Henden]

Det hevder ihvertfall kona til pappaen hans, som selv i sin tid var gift med en psykopat. (Men hun presiserer samtidig at det finnes mange grader av dette.) Om han ikke er psykopat, er jeg ihvertfall ikke i tvil om at det må være noe galt med ham psykisk. Han kan "klikke" for den minste ting, og får ukontrollerte raserianfall der han raser som en femåring eller ser helt sinnssyk ut.

En gang sto han på golvet og hoppet opp og ned mens han skrek og slo seg selv til hodet. Han har alltid hatt temperament, men dette skremmer meg. Dessuten tåler han ikke diskusjoner der han selv ikke har rett. Er jeg uenig med ham i noe, tar han det som personlig kritikk. Jeg føler faktisk ofte jeg har med et stort barn å gjøre, ikke en voksen mann på tredve. Møter han motstand, må jeg be ham gå eller han går selv.

Jeg orker ikke at han blir høgmelt og truende slik at både naboer og den lille nyfødte sønnen vår hører det. Et sånt hjem vil jeg bare ikke ha. Da serverer jo han historier om at jeg kaster ham ut i tide og utide, uten å forklare at det hele startet med at han mistet besinnelsen, kalte meg stygge ting, kneblet og truet meg osv. Å prøve å forklare ham ting er håpløst, han klarer ikke å se seg selv og egne feil.

Det er jeg som er "et stort stygt helvete". Han er ekspert på å snu på ting og få seg selv (og andre - hva vet jeg; han har prestert å servere våre problemer til venner av meg han har kjent i fem minutter!!) til å tro at det er jeg som har alle feil. Jeg må hele tiden gå på akkord med meg selv; gå på tå hev slik at han ikke skal bli sur og unngå diskusjoner. "Jatte" med alle påfunnene hans.

Både jeg og familien hans mener han trenger hjelp, men jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg og hvordan jeg skal gå frem. Kanskje familievernkontoret? Hva tror du/dere kan være galt med ham? Jeg klarer ikke se på ham som en voksen mann med normal intelligens, men som et barn som har vanskelig for å forstå ting vanlig godt utrustede mennesker mener er innlysende. Hans løsning på problemer er ofte å stikke av fra dem, i stedet for å snakke om dem og prøve å løse dem.

Han kan svikte meg i de utroligste situasjoner ved bare å gå. Enkelte mener han ikke er noe å samle på og mener jeg bør kvitte meg med ham. Nå som vi har et barn sammen synes jeg det er vanskelig. Har liksom et ørlite håp om at han kan bli "normal" og at ting kan ordne seg. Han er jo også en flott mann på mange måter og har gode sider også, men jeg tviler på at han noen gang klarer å gjøre meg lykkelig eller få meg til å føle meg vel, avslappet og trygg i hans selskap.

Vet liksom aldri hva han kan finne på å si eller gjøre sammen med andre heller. Ofte føler jeg han kan virke litt "dum". Mulig han føler det litt selv også, han har lite skolegang mens jeg er relativt høyt utdannet. På den annen side kan han være lett å like med sitt flotte utseende og evne til å prate med alle. Setter stor pris på råd, svar og "diagnoser", for jeg synes situasjonen begynner å bli ganske uholdbar og jeg ønsker å gjøre noe med den.

Føler ikke for å involvere venner og spørre de til råds, da blir forholdet vårt "utskjemt" dersom ting skulle bli bra igjen. Siden jeg begynte å skrive dette innlegget har han faktisk gjort det slutt (for n'te gang) - en uke etter at jeg kom hjem fra fødestua. Nå har han ikke sett gutten på fire dager. Foreldrene mine mener jeg må kvitte meg med ham for godt - dette forholdet vil forringe livskvaliteten min.

Så lett er det ikke for meg. Er jeg i ferd med å bli hjernevasket, eller bør jeg gå i meg selv og lete etter mine egne feil? Jeg føler dessverre ikke at det er jeg som har problemene. Det jeg mest av alt ønsker er at han kan bli "normal" og at vi kan få et godt liv sammen. Men: kan han bli "frisk"??

Mitt svar er, dessverre han er høyst sannsynligvis en psykopat, men det kommer litt an på akkurat hva man legger i dette begrepet.

Jeg har selv vært utsatt for slike personer, i ett tilfelle en kvinne

(fostermor), og observert personer som jeg har hatt sterke mistanker om, er det.

Det har ofte vært vanskelig å bli trodd av andre mennesker, fordi folk vanligvis forbinder ordet "psykopat", med en som f.eks. dreper eller plager andre på en veldig synlig og gjerne fysisk måte, men psykopater, spesielt kvinnelige, kan være svært utspekulerte. Stikkordet er psykisk terror, normalt vil en psykolog si at en person må ha en eller annen form for (syk) glede selv, av å plage andre, eller f.eks. én bestemt person i familien, for å bli karakterisert som en psykopat.

Jeg er noe uenig i den vinklingen, ettersom psykopater gjerne er følelseskalde og i alvorlige tilfelle sjelden har evne til å føle så mye selv. Noen slike følelseskalde personer kan kanskje føle en slags "glede" av å behandle andre som en slags "sjakkbrikker".

(Det er mange maktpersoner, alt fra overleger til politikere og toppsjefer som har psykopatiske trekk som offentligheten selvsagt ikke får se direkte, jeg vil gjette på at endel av dem i ett spesielt parti, er svært aktive for tiden! :-) )

Det er viktig å understreke at psykopater er følelseskalde, selv om de viser en eller annet form for følelser. Tenk deg en slags robot, som er noe ufullstendig programmert til å vise følelser. Noen sier også, at de gjerne får et eget "stramt ansikt" og noe stivt blikk når de er i det "infame" hjørnet, omtrent slik man ser når skuespilleren Gene Hackman spiller en korrupt politiker. Psykopater kan også være utrolig barnslige, når de ikke får det som de vil, tenk deg at noen heller litt vann på den roboten, og at den knitrer og spraker og blir sintere og farligere, og "nesten" kommer ut av kontroll.

Jeg vil dermed si at det finnes grader av psykopati, og at man kanskje skal være forsiktig med å bruke dette ordet i "lettere" tilfeller, fordi mange forbinder ordet med en "klassisk" psykopat, slik de gjerne er skildret i filmer.

En god slik film forresten, som skildrer en morderisk psykopat, er den norske filmen "Hodet over vannet", som også visstnok er laget i en amerikansk versjon, men det er altså viktig å huske på at de aller fleste psykopater har sterk nok selvkontroll til å ikke drepe noen direkte, men heller drive en person til såpass vannvidd at denne begår selvmord. (Jeg tøyser ikke!)

Noen mennesker kan utvise psykopatiske trekk i gitte situasjoner, f.eks. ved inntak av alkohol, ("dobbel personlighet") eller "endre personlighet", avhengig av hvem de forholder seg til, de velger seg ut "ofre".

Forskjellen mellom dette og personlighetsspaltning, er at psykopaten tilsynelatende har full kontroll med det som skjer.

Så dersom kjæresten din "bare" er ute av kontroll, og ekstremt barnslig og dominerende, er det muligens feil å si at han er psykopat, men jeg nøler ikke ut i fra din beskrivelse å si at kjæresten din viser sterke psykopatiske trekk i sin oppførsel mot deg.

Faktisk minner beskrivelsen din av ham meg om en tidligere venn, som avsluttet sitt vennskap med meg, etter at jeg på en fest gikk lei av at han alltid skulle hundse og kjefte på kjæresten sin, noe som også skjedde på denne festen, han skyldte vanligvis på at han hadde vært diagnostisert som "hyperaktiv" som barn men i denne krangelen innrømmet han ingen skyld for noe som helst, og mente at det gjaldt bestemte regler i "hans hus" (som egentlig var foreldrenes. (F.eks. at han bestemte når det skulle kjeftes) Han var neppe psykopat, ettersom jeg tviler på at han hadde en egen form for glede av å plage andre, han viste mange ganger det jeg opplevde som ekte følelser, men han var sterkt kontrollerende og dominerende, kanskje et typisk "borderline" tilfelle.

Et alarmsymptom er, om kjæresten din f.eks. er svært vennlig mot enkelte, og vennlig mot deg når andre er til stede, men skifter tilbake til "dr Hyde", straks dere er alene, eller som jeg oppfatter at du egentlig beskriver, at han i løpet av få minutter manipulerer fremmede personer til å tro at det er noe galt med deg. Begge disse momentene er dårlige tegn!

Psykopater er mestre og enere i selskapslivet, og starter samtaler med fremmede, og blir "raskt kjent", om det er nødvendig.

At han etter få minutter kommer med nedsettende ting om deg til fremmede, er nesten det mest klare tegnet som tilsier, at jeg etter å ha tenkt meg om, vil si at han er en psykopat, ettersom det inneholder et element av fornedrelse i tillegg til alt det andre negative du beskriver at han utsetter deg for. Et tegn til, er dette at han stadig snur situasjoner til sin fordel, dette inneholder et element av manipulasjon, et veldig typisk tegn hos en psykopat. At du nå føler at du er så lite verdt (slik jeg oppfatter det) at du ikke vil bry vennene dine med å spørre om hjelp, er et alvorlig faresignal. Du er verdt mye, og har rett til å spørre vennene dine om hjelp, du har ingen "fasade" å forsvare, men livet til deg og ditt barn!

Det er usannsynlig at en person som er psykopat, eller har psykopatiske trekk, blir mye "bedre" eller "snillere" med årene. Det eneste unntaket er høyst sannsynligvis voldelige psykopater, som blir roligere med årene når de blir ganske gamle.

Men - skadene disse menneskene er påført, er på et såpass tidlig stadium i livet, og siden hverken psykopater eller "borderline" personer har noen som helst opplevelse av at de forårsaker trøbbel, er behandling nyttesløst,

(Tja, det finnes sikkert sterke medisiner, som holder ekstremt farlige personer i sjakk, men da kun etter lov og dom)

så jeg anbefaler deg å komme deg vekk fra denne personen så raskt og effektivt som mulig. Du vil trenge hjelp og støtte av venner, og én ting til, det nytter _ikke_ å diskutere bruddet med ham, dersom han virkelig _er_ en psykopat, og da kan det i det ekstreme tilfeller være nødvendig å flytte langt unna, med hemmelig telefonnummer og adresse, men i lettere tilfeller, er det neppe nødvendig, men bruddet må være "kontant", ellers kan du vikle deg inn i diskusjoner du ikke kommer deg ut av.

At han han har gjort det slutt "for n'te gang", er bare noe han sier, fordi han tror at han kan skremme deg til lydighet, det er _du_ som må gjøre det slutt, og da ordentlig og for godt!

Du er litt heldig, siden du har støtte av både egne og hans(!) foreldre i dine mistanker, og dersom du ellers har et godt forhold til foreldrene dine, har du forbundsfeller, jeg synes du også kan spørre andre venner om hjelp, men du må vurdere dette selv.

En annen ting som du bør tenke på, er at selv dårlig utdannede psykopater viser tegn til høy intelligens, så du bør tenke over hvilke elektroniske spor du legger igjen på PCen, dersom du skriver innlegg her, hjemmefra. Det er lett å sjekke hvilke steder på Internett, en person har vært, og når man har vært der, samt også når PCen har vært slått på. Dette trenger du sannsynligvis bare tenke på, dersom han har litt peiling på data.

(Det er lett å søke etter filer etter dato og klokkeslett i Windows)

Nevner dette for sikkerhets skyld siden ekstrem sjalusi, paranoia og makt og kontrollsyke ikke er uvanlige kombinasjoner hos psykopater. Det er mulig å slette sporene etter seg, så man evt. måtte bruke spesielle diskverktøy for å finne slettede filer.

Tøm Internett-cachen din, og slett "Dr Online cookies" i "cookies"-katalogen under Windows, etter at du har besøkt Internettsider som er relatert til noe han vil bruke mot deg, pass også på at han ikke får lest e-posten din, eller får tak i dine brukernavn, passord, PIN-kode til bankkort, SIM-kort, etc. Jeg vet om personer som fortsatt betaler på store lån, etter å ha blitt lurt av psykopater som ga komplett f... etter å ha oppdaget at forholdet var slutt)

Dersom du er sikker på at han ikke har kontroll over slikt, kan du kanskje puste lettet ut, men vær obs!

Jeg har flere venner her i kveld, og vi er alle enige i at oppførselen til kjæresten din er av det mest ekstreme vi har hørt om, uten at det er snakk om mord og drap.

Jeg må innrømme at min fantasi ikke strekker til, for å skjønne hvordan det at denne personen "er en flott mann", og også har "gode sider", som du også vagt nevner, på noen som helst måte kan oppveie det du beskriver, som er negativt med ham.

(Psykopater gir som sagt gode førsteinntrykk, men alt etter det, blir et rent helvete, dessverre...)

Så bryt nå, mens barnet ditt fortsatt er så lite at det ikke kan ta skade av hans oppførsel, og kanskje utvikle seg slik selv.

Lykke til, ta godt vare på ditt barn og deg selv!

Vennlig hilsen Thomas Henden

[Gjest Thomas Henden]

En ting til, jeg søkte litt på nettet og fant et par pekere, der andre har skrevet om fenomenet psykopati, slik at du kan søke informasjon om dette på flere steder, klikk på, eller klipp og lim følgende adresser inn i nettleseren din:

http://universitas.uio.no/Arkiv/1997/08/psykopat.htm

http://www.knut.com/norsk/psykopater.htm

og

- du bør også skaffe deg boka "Sjarmør og tyrann" av Alv A. Dahl

(Vet ikke om den fortsatt kan bestilles hos bokhandlerne)

Thomas.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar.

Hvordan går man frem for å få denne behandlignen? Må man dekke det selv? Jeg har ingen erfaring med denne typen sykdom.

Vennlig hilsen

Som med all annen psykiatrisk behehandling, starter kontakten med helsevesenet hos allmennlegen.

Denne henviser til en spesialist, vanligvis i en psykiatrisk poliklinikk evt. en privatpraktiserende.

Behandlingen koster 185 kr. per time, inntil en får frikort på 1450 kr. per kalenderår.