Blir litt småtrist

[Gjest lurer på hva som er normalt]

Jeg har hatt besøk av foreldrene mine to ganger på 7 år. Den ene gangen for å kjøre et flyttelass (fordi det var billigst).

Vi har pratet en gang på telefonen i år. Jeg er hos dem ca 3 ganger for året. Savner mer kontakt og føler at livet er litt meningsløst når familien ikke er i nærheten. Samtidig så liker jeg ikke foreldrene mine helt og jeg synes det er nok med 4 dager på besøk hos de.

Trøst eller noe klokt å si hos noen der ute?

[Gjest skjønner deg]

Hei du.

Hvilket forhold har du hatt til dine foreldre i oppveksten?

Har du hatt et nært forhold, eller et mer distansert? Har du betrodd dine foreldre ting som har vært betydningsfulle, eller har du holdt dine ting mer for deg selv?

Har det alltid vært sånn distanse mellom dere, eller begynte det på et tidspunkt?

[Gjest lurer på hva som er normalt]

Hei du.

Hvilket forhold har du hatt til dine foreldre i oppveksten?

Har du hatt et nært forhold, eller et mer distansert? Har du betrodd dine foreldre ting som har vært betydningsfulle, eller har du holdt dine ting mer for deg selv?

Har det alltid vært sånn distanse mellom dere, eller begynte det på et tidspunkt?

takk for svar :-)

Jeg vet ikke helt. Jeg har vel ikke betrodd de personlige ting, men vi har prata åpent om familiære ting. Den ene av foreldrene mine er mer åpen og veldig pratsom. Den andre litt mer lukket. Føler kanskje at jeg ikke kjenner h*n så godt, men er glad i de begge to og respekterer de. Vi skriver forresten ofte sms og de skriver alltid at de er glad i meg. Hvis jeg har problemer sier de at jeg må få hjelp (proff) fordi de ikke kan noe om det og så hjelper de med penger da.

[Gjest lurer på hva som er normalt]

Hei du.

Hvilket forhold har du hatt til dine foreldre i oppveksten?

Har du hatt et nært forhold, eller et mer distansert? Har du betrodd dine foreldre ting som har vært betydningsfulle, eller har du holdt dine ting mer for deg selv?

Har det alltid vært sånn distanse mellom dere, eller begynte det på et tidspunkt?

Jeg har forresten hatt en veldig harmonisk oppvekst. Ikke problemer av noe slag. Var et lykkelig barn, smilte, lo, sang og hoppet av gårde :-)

Det eneste jeg husker er at jeg hadde dårlig samvittighet og ba til gud om kvelden. Hva jeg skulle ha dårlig samvittighet for, har jeg INGEN ide om. Absolutt ingen ide. Jeg var et snillt og rolig barn, null problem. Hvorfor da dårlig samvitiighet? Husker også at jeg skulle ønske at foreldrene mine pratet mer og var der mer hos meg om kvelden når jeg skulle sove. Husker at moren min var der og leste for meg, helt til faren min ropte henne inn til seg på soverommet......

Sett bort fra dette var det en harmonisk og god oppvekst, slik jeg kan huske det.

[bugge -jenta]

Jeg har forresten hatt en veldig harmonisk oppvekst. Ikke problemer av noe slag. Var et lykkelig barn, smilte, lo, sang og hoppet av gårde :-)

Det eneste jeg husker er at jeg hadde dårlig samvittighet og ba til gud om kvelden. Hva jeg skulle ha dårlig samvittighet for, har jeg INGEN ide om. Absolutt ingen ide. Jeg var et snillt og rolig barn, null problem. Hvorfor da dårlig samvitiighet? Husker også at jeg skulle ønske at foreldrene mine pratet mer og var der mer hos meg om kvelden når jeg skulle sove. Husker at moren min var der og leste for meg, helt til faren min ropte henne inn til seg på soverommet......

Sett bort fra dette var det en harmonisk og god oppvekst, slik jeg kan huske det.

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg på at barndommen vår er en atmosfære av det som ble påført oss av godt og vondt, og det vi ikke fikk av godt og vondt. Finn Skaarderud skriver i boken "Uro" om de snille og flinke barna og den hvite sorgen. Har du lest det kapittelet? Det er veldig bra.

Jeg lurer på om den skammen eller skylden(husker ikke helt hvilke ord du brukte) kommer av en følelse av å ikke bli sett nok. Og at tristheten din i dag fortsatt kanskje er et barn som ikke blir sett og hørt nok. Kanskje tar jeg feil, men det var tanker jeg fikk.

Vennlig hilsen

[Gjest skjønner deg]

Jeg har forresten hatt en veldig harmonisk oppvekst. Ikke problemer av noe slag. Var et lykkelig barn, smilte, lo, sang og hoppet av gårde :-)

Det eneste jeg husker er at jeg hadde dårlig samvittighet og ba til gud om kvelden. Hva jeg skulle ha dårlig samvittighet for, har jeg INGEN ide om. Absolutt ingen ide. Jeg var et snillt og rolig barn, null problem. Hvorfor da dårlig samvitiighet? Husker også at jeg skulle ønske at foreldrene mine pratet mer og var der mer hos meg om kvelden når jeg skulle sove. Husker at moren min var der og leste for meg, helt til faren min ropte henne inn til seg på soverommet......

Sett bort fra dette var det en harmonisk og god oppvekst, slik jeg kan huske det.

Du skriver at du lurer på hva som er normalt.

Hva ønsker du skulle vært normalt for deg i forhold til dine foreldre i dag?

Kan du tenke tilbake til den jenta du var da og huske hva du ønsket deg. Var det noe du savnet?

Hva var det du hadde skyldfølelse for?

[Gjest lurer på hva som er normalt]

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg på at barndommen vår er en atmosfære av det som ble påført oss av godt og vondt, og det vi ikke fikk av godt og vondt. Finn Skaarderud skriver i boken "Uro" om de snille og flinke barna og den hvite sorgen. Har du lest det kapittelet? Det er veldig bra.

Jeg lurer på om den skammen eller skylden(husker ikke helt hvilke ord du brukte) kommer av en følelse av å ikke bli sett nok. Og at tristheten din i dag fortsatt kanskje er et barn som ikke blir sett og hørt nok. Kanskje tar jeg feil, men det var tanker jeg fikk.

Vennlig hilsen

Jeg hadde behov for å bli sett litt mer, ja. Det tror jeg nok helt sikkert.

Jeg ser ikke koblingen mellom skam/skyld og det å ikke ha blitt sett. Klarer du å utdype det?

"Uro" av Skårderud har vært aktuell for meg å lese flere ganger. Nå får jeg gjøre alvor av det. Takk for tips!

[Gjest lurer på hva som er normalt]

Du skriver at du lurer på hva som er normalt.

Hva ønsker du skulle vært normalt for deg i forhold til dine foreldre i dag?

Kan du tenke tilbake til den jenta du var da og huske hva du ønsket deg. Var det noe du savnet?

Hva var det du hadde skyldfølelse for?

Jeg aner ikke hva jeg hadde skyldfølelse for. Ingen idé. Kan ikke huske at jeg gjorde noe galt. Kun en ting ville jeg skjule og det var at jeg koste med meg selv.

Jeg ønsket nok mer kontakt med foreldrene mine den gang også. Bare om kvelden når jeg skulle sove, ble jeg bevisst det, fordi jeg følte at moren min gikk fra rommet lenge før jeg var "klar for det".

Ideelt sett skulle jeg bodd i samme by som de, sånn at vi kunne møtes hver gang vi ville. Nærmere, sporadisk kontakt. Noen timer hver gang. Ikke flere dager i strekk. (sikkert mange som tenker sånn da). Når vi bor på forskjellige steder kunne jeg vel ønske at de ringte litt oftere og at de kom på besøk heller enn å bruke pengene sine til å gi meg psykologtimer. Da jeg fortalte at jeg hadde anorexia, tok liksom den ene av foreldrene mine nesten over samtalen ved å forteller hvor store problemer h*n også har med å få i seg mat og at h*n liksom aldri blir tynn nok. Det er kanskje egoistisk av meg, men jeg følte at når jeg hadde tatt motet til meg å fortelle om det, så trengte jeg støtte, ikke å få vite at h*ns problemer var like store (for det vet jeg at de ikke er. Det er forskjell på en spiseforstyrrelse og et spiseproblem. H*n fungerer i det daglige. Det gjorde ikke jeg den gang.)

[Angela1365380318]

har du søsken du kan snakke om foreldrene dine med?

[Gjest lurer på hva som er normalt]

har du søsken du kan snakke om foreldrene dine med?

ja, vi har såvidt gjort det, men jeg har aldri nevnt dette. det har da vært snakket om temperamentet til den ene av foreldrene våre. broren min opplevde at h*n var veldig sint. jeg opplevde det også, men tok meg ikke nær av det. tror jeg. dvs. bare de gangnene jeg fikk kjeft fordi jeg ikke gjorde ting godt nok

[Gjest skjonner deg]

Jeg aner ikke hva jeg hadde skyldfølelse for. Ingen idé. Kan ikke huske at jeg gjorde noe galt. Kun en ting ville jeg skjule og det var at jeg koste med meg selv.

Jeg ønsket nok mer kontakt med foreldrene mine den gang også. Bare om kvelden når jeg skulle sove, ble jeg bevisst det, fordi jeg følte at moren min gikk fra rommet lenge før jeg var "klar for det".

Ideelt sett skulle jeg bodd i samme by som de, sånn at vi kunne møtes hver gang vi ville. Nærmere, sporadisk kontakt. Noen timer hver gang. Ikke flere dager i strekk. (sikkert mange som tenker sånn da). Når vi bor på forskjellige steder kunne jeg vel ønske at de ringte litt oftere og at de kom på besøk heller enn å bruke pengene sine til å gi meg psykologtimer. Da jeg fortalte at jeg hadde anorexia, tok liksom den ene av foreldrene mine nesten over samtalen ved å forteller hvor store problemer h*n også har med å få i seg mat og at h*n liksom aldri blir tynn nok. Det er kanskje egoistisk av meg, men jeg følte at når jeg hadde tatt motet til meg å fortelle om det, så trengte jeg støtte, ikke å få vite at h*ns problemer var like store (for det vet jeg at de ikke er. Det er forskjell på en spiseforstyrrelse og et spiseproblem. H*n fungerer i det daglige. Det gjorde ikke jeg den gang.)

skjoenner at det har oppstaatt et savn hos deg etter aa bli sett av dine foreldre.

Kanskje du skulle proeve aa snakke om det du skriver her til den av de du har mest tillit til av dine foreldre? kan váere forsoket vaerdt. Alternativt skrive et brev.

Det kan vaere forste skritt pð vegen.

haaper det beste for deg.

[bugge -jenta]

Jeg hadde behov for å bli sett litt mer, ja. Det tror jeg nok helt sikkert.

Jeg ser ikke koblingen mellom skam/skyld og det å ikke ha blitt sett. Klarer du å utdype det?

"Uro" av Skårderud har vært aktuell for meg å lese flere ganger. Nå får jeg gjøre alvor av det. Takk for tips!

Å ikke bli sett, er at foreldrene ikke ser hva som er sunt og bra for barna blant annet. Det er selvfølgelig mye annet også. Du hadde skyld når du koste med deg selv sier du. Samtidig skriver du en plass at faren din ropte moren inn til seg om kvelden. Og moren forlot deg før du var klar for det (for seksuellt samkvem med faren din blant annet?).

Jeg skulle ønske jeg var psykiateren min, men jeg tror han hadde sett en kobling mellom de to tingene og den skammen og skylden du følte.

Jeg klarer ikke si noe mer fornuftig, fordi det nærmer seg et område jeg selv ikke helt har funnet ut av.

Vh