Ang skilsmisse og barn

[Lillemus]

Ja, jeg sliter følelsesmessig.. som jeg har nevnt tidligere. Har satt meg ned og tenkt litt... På 6 uker har jeg ikke fått EN klem av mannen min, og jeg har heller ikke gitt noen.. Jeg reiste bort noen dager på venninnetur, og da jeg kom hjem sa han bare "hei".. Ingen klem ingen ting.. De andre venninnene mine fortalte meg, at da de kom hjem, var det full jubel, kyss og klem, god middag ++ -Mulig min mann ikke er typen til å sette ord på følelsene sine osv.. men jeg kan bare ikke leve sånn stort lenger.. Savnet etter det å bli elsket er for stort, rett og slett.

Dere som har skilt lag... Kranglet dere mye, eller levde dere mest i taushet eller på overfladisk snakk?

Vi krangler mye i perioder, men i de "gode" periodene snakker vi nesten ikke.

Og til deg som mener at de som beholder huset beholder barna...

Kjenner en mor, som faktisk flyttet fra barn og mann... DET var ikke heldig for barna på 8 og 12 år!!!!! Så der er jeg ikke enig...

Vi kranglet ikke, svært lite i alle fall, men han trakk seg veldig unna. Vi fikk AS Heimen til å gå rundt, men forholdt var helt dødt.

Vi var ikke uvenner da vi skilte lag, men vi hadde noen runder og en del lange samtaler den høsten ja.

[Gjest lilleluria]

Vi kranglet ikke, svært lite i alle fall, men han trakk seg veldig unna. Vi fikk AS Heimen til å gå rundt, men forholdt var helt dødt.

Vi var ikke uvenner da vi skilte lag, men vi hadde noen runder og en del lange samtaler den høsten ja.

Så godt å ha deg her, Lillemus... Du har mye erfaring, på godt og vondt, og det hjelper å lese dine innlegg..!!

Du forteller også noe om at alt kan ordne seg, selvom det pr nå ser mørkt og vanskelig ut..

Jeg er bare nødt til å få meg en fast jobb, slik at jeg kan klare meg økonomisk... Ikke minst for barnas skyld. Da håper jeg alt ordner seg for meg også.

Klem

[Lillemus]

Så godt å ha deg her, Lillemus... Du har mye erfaring, på godt og vondt, og det hjelper å lese dine innlegg..!!

Du forteller også noe om at alt kan ordne seg, selvom det pr nå ser mørkt og vanskelig ut..

Jeg er bare nødt til å få meg en fast jobb, slik at jeg kan klare meg økonomisk... Ikke minst for barnas skyld. Da håper jeg alt ordner seg for meg også.

Klem

Klart det ordner seg! Det må du aldri miste troen på! *Stor klem*

[Gjest MLLR]

Jeg var 8 da mine foreldre ble skilt (nå 24). Min bror som da var 10 tok det svært tungt, min lillesøster på da 4 husker fint lite. Jeg husker jeg syntes det var kult (?!) å få flytte til byen...hehe...Men etterhvert som jeg har blitt eldre, og husker ting som jeg så/hørte da, men ikke forsto (feks at pappas venninne sov naken i pappas seng når mamma var på ferie..), og i samtaler med min mor, vet jeg at det var en svært opprivende og jævlig skilsmisse. I ettertid er både jeg og søskene mine glad for at mamma dro. Har god kontakt med pappa, men som voksen ser jeg at de er to forskjellige personer som ikke burde ha vært sammen i det hele tatt!

Ikke vær sammen kun for barna. Jeg var 12 da jeg lærte hva utroskap var - og dermed hva pappa hadde gjort. Glad mamma la lista og viste meg som barn at man ikke skulle godta alt. Husker også flere ganger som barn at mamma satt på stua og gråt.."hun var så glad i meg" var grunnen når jeg spurte...jeg hadde garantert svart det samme, klander ikke henne, men ærlig talt - den tok jeg med en gang, og det gjør ikke en 8åring særlig trygg at mamma lyger, og i tillegg er trist...

[Gjest lilleluria]

Jeg var 8 da mine foreldre ble skilt (nå 24). Min bror som da var 10 tok det svært tungt, min lillesøster på da 4 husker fint lite. Jeg husker jeg syntes det var kult (?!) å få flytte til byen...hehe...Men etterhvert som jeg har blitt eldre, og husker ting som jeg så/hørte da, men ikke forsto (feks at pappas venninne sov naken i pappas seng når mamma var på ferie..), og i samtaler med min mor, vet jeg at det var en svært opprivende og jævlig skilsmisse. I ettertid er både jeg og søskene mine glad for at mamma dro. Har god kontakt med pappa, men som voksen ser jeg at de er to forskjellige personer som ikke burde ha vært sammen i det hele tatt!

Ikke vær sammen kun for barna. Jeg var 12 da jeg lærte hva utroskap var - og dermed hva pappa hadde gjort. Glad mamma la lista og viste meg som barn at man ikke skulle godta alt. Husker også flere ganger som barn at mamma satt på stua og gråt.."hun var så glad i meg" var grunnen når jeg spurte...jeg hadde garantert svart det samme, klander ikke henne, men ærlig talt - den tok jeg med en gang, og det gjør ikke en 8åring særlig trygg at mamma lyger, og i tillegg er trist...

Dette er et bra innlegg!! Er jo selv skilsmissebarn (men det ble jeg som 22-åring) og har ikke så mange gode minner fra barndommen pga krangling, baktaling osv.. Har likevel fått stappa ørene fulle (av min mor), om at jeg ikke må gå før barna er voksne...!!!

Vel... Jeg kjenner igjen det moren din gjorde... Sitter selv ofte og gråter, får sp.m av min 8-åring og svarer at "jeg er så glad i deg og minsten..." Tror eldstemann skjønner at noe er galt. Veldig på vakt om jeg får tårer i øynene, er "redd" for å sove om kveldene (kan jo være alderen også) osv. Merker nok at mamma og pappa ikke snakker sammen og ikke har det bra..

Takk for godt innlegg!!

[Gjest Otelia78]

Vi kranglet ikke, svært lite i alle fall, men han trakk seg veldig unna. Vi fikk AS Heimen til å gå rundt, men forholdt var helt dødt.

Vi var ikke uvenner da vi skilte lag, men vi hadde noen runder og en del lange samtaler den høsten ja.

må kaste meg med på innlegget til lilleluria. Når jeg leser en del svar fra folk som jeg ikke synest henger på greip, lurer jeg på når kommer Lillemus og "ordner opp"

[Lillemus]

må kaste meg med på innlegget til lilleluria. Når jeg leser en del svar fra folk som jeg ikke synest henger på greip, lurer jeg på når kommer Lillemus og "ordner opp"

Wow! Takker og bukker for rosen! )

[habahaba]

Jeg flyttet fra min mann i fjor sommer. Barna var da 71/2 og nesten 4 år gamle. Vi snakket med dem hele veien og forklarte hvordan ting kom til å bli. Nå bor de annenhver uke hos oss, og er strålende fornøyd med å ha en glad mamma igjen! Så noe er vel bra med dette også...

[Gjest lilleluria]

Jeg flyttet fra min mann i fjor sommer. Barna var da 71/2 og nesten 4 år gamle. Vi snakket med dem hele veien og forklarte hvordan ting kom til å bli. Nå bor de annenhver uke hos oss, og er strålende fornøyd med å ha en glad mamma igjen! Så noe er vel bra med dette også...

det er så godt å høre at ting som regel ordner seg!

Har snakket med mannen min nå... sagt at jeg ønsker å dra...

Problemet nå, er at det ikke er hus/leil. å oppdrive... Bor liksom litt i utkantnorge... Må jo finne et sted inærheten av barnas skole og barnehage..

Har heller ikke full, fast jobb... så noe huslån får jeg vel ikke med det første..

Skal ikke være så enkelt noe...

[habahaba]

det er så godt å høre at ting som regel ordner seg!

Har snakket med mannen min nå... sagt at jeg ønsker å dra...

Problemet nå, er at det ikke er hus/leil. å oppdrive... Bor liksom litt i utkantnorge... Må jo finne et sted inærheten av barnas skole og barnehage..

Har heller ikke full, fast jobb... så noe huslån får jeg vel ikke med det første..

Skal ikke være så enkelt noe...

Ingenting er enkelt og ingenting kommer lett. Men se de små positive tingene rundt deg overalt, ta deg tid til å nyte det livet du har, og det å få lov til å være litt bare deg!!! Det meste ordner seg til slutt, og barn trenger harmoniske foreldre! Da må man bare stå for det man gjør og tro det er det beste.