Mange patetiske menn?

[Gjest go home and vogg]

Jeg synes enkelte menn er vel selvgod og patetisk.

Mens de er i et forhold med barn er de knapt til stede så de får si god natt til barna sine. Dersom mor forsøker å ta opp problemstillinger angående barna gidder han knapt å engasjere seg. Alle avgjørelser blir overlatt til mor.

Så kommer tiden etter en skilsmisse, da skal de plutselig være perfekte pappaer (er det virkelig samme mann som ikke kunne være alene med barnet en hel time tidligere??). Det er vel og bra at de streber etter å være gode fedre, men pluselig skal de være MYE BEDRE enn mor, de fremhever seg selv og sine kvaliteter, og mors omsorg er plutselig dulling som gjør gutter til sveklinger og homser.

Dersom barna naturlig nok lengter etter mor, de er jo tross alt ikke vant til å være sammen med far så lenge, så er det MORS skyld.

Hvorfor er det så vanskelig å skjønne at relasjoner må bygges fra barnet er lite. Dersom menn forventer at barna skal bli like knyttet til far som til mor må de vise like god omsorg, de må være til stede både når barnet gråter og når det ler.

Det nytter ikke å komme etterpå, og spesielt nytter det ikke å oppdra barna ved å rakke ned på moren!!

[Hawkwind]

...og akkurat hvor har du dette fra da...?

[Prozak]

Akkurat denne situasjonen, med forhold, barn, skilsmisse, delt foreldreansvar etc. - det har du opplevd med så mange menn, at du kan generalisere? :-)

"............................................."

[Gjest sjøstjerna]

...og akkurat hvor har du dette fra da...?

?

Skjønner godt hva trådstarter har i tankene jeg...

Endel fedre er som beskrevet i hovedinnlegg- dessverre...

[Gjest mener jeg, da]

Hvis disse mødrene hadde gått tilbake til jobb etter å ha tatt ca halve svangerskapspermisjonen, så hadde de fått menn som visste litt mer om barnas mat, søvn, klær osv

[Gjest sjøstjerna]

Hvis disse mødrene hadde gått tilbake til jobb etter å ha tatt ca halve svangerskapspermisjonen, så hadde de fått menn som visste litt mer om barnas mat, søvn, klær osv

Halve permisjonen?

Tja, det er bare et halvt år det.

Men barn er barn mange flere år etter det. Hvor er den interesserte far da? Som orker lese i lag med poden? Trøster når han slår seg? Hjelper i konfliktløsing? Er leksehjelper ved behov? Hvor er far som lærer poden hvordan starte vaskemaskinen? Eller koser seg i snøen med poden?

Dessverre- men jeg ser ofte MOR i den rollen. Helt til skilsmissen er et faktum- og FAR plutselig mener han har hatt sentral rolle hele oppveksten.

[Hawkwind]

?

Skjønner godt hva trådstarter har i tankene jeg...

Endel fedre er som beskrevet i hovedinnlegg- dessverre...

Mye av greia på denne type saker er jo at menn ikke slipper til.

Og de som slipper til, har ofte madammen hengende over skulderen konstant, for å irettesewtte gubben hver gang han gjør noe på en måte som hun synes blir feil.

Mye enklere for mange menn å la være å involvere seg - så de slipper denne konstante hakkingen.

Og ved samlivsbrudd; da får de endelig anledning til å gjøre tingene på sin måte uten å bli irettesatt, kjeftet på og kritisert konstant.

Når det da funker - klart de skryter da.

Enhver historie har minst to sider skjønner du.

Og den jeg refererer til over her, er den kvinnene ikke vil erkjenne.

Mye enklere for dem å fremstille mennene som uengasjerte personer som ikke tar ansvar, enn å erkjenne at de ikke har latt mannen slippe til...

[Gjest sjøstjerna]

Akkurat denne situasjonen, med forhold, barn, skilsmisse, delt foreldreansvar etc. - det har du opplevd med så mange menn, at du kan generalisere? :-)

"............................................."

:-)

Mener du at trådstarter er helt på jordet?

[Gjest Nope - ikke i dag]

Hvis disse mødrene hadde gått tilbake til jobb etter å ha tatt ca halve svangerskapspermisjonen, så hadde de fått menn som visste litt mer om barnas mat, søvn, klær osv

Vi delte permisjonen. Men det førte ikke til at han i ettertid hadde kontroll på dette alikevel. Så det er fortsatt jeg som må passe på at jentungen har gjort lekser, dusjer innimellom, pakke bag dersom ho skal være hos andre en dag osv. Nå er ho snart 7, så ho tar jo mer og mer over selv.

[Gjest Mom33]

Halve permisjonen?

Tja, det er bare et halvt år det.

Men barn er barn mange flere år etter det. Hvor er den interesserte far da? Som orker lese i lag med poden? Trøster når han slår seg? Hjelper i konfliktløsing? Er leksehjelper ved behov? Hvor er far som lærer poden hvordan starte vaskemaskinen? Eller koser seg i snøen med poden?

Dessverre- men jeg ser ofte MOR i den rollen. Helt til skilsmissen er et faktum- og FAR plutselig mener han har hatt sentral rolle hele oppveksten.

Om kvinner hadde latt menn "få" halve permisjonen - det vil bety enten 5 eller 6 måneder, ja - så ville far naturlig fått et nærmere forhold til sitt barn.

Dermed ville du sett flere fedre i trøsteposisjon, i lekseleserrolle osv.

[Gjest Mom33]

Vi delte permisjonen. Men det førte ikke til at han i ettertid hadde kontroll på dette alikevel. Så det er fortsatt jeg som må passe på at jentungen har gjort lekser, dusjer innimellom, pakke bag dersom ho skal være hos andre en dag osv. Nå er ho snart 7, så ho tar jo mer og mer over selv.

Kanskje du ikke har latt han få lov? Kanskje du har gått etter og fortalt at alt han har gjort har vært feil?

Eller kanskje du lagde barn med feil mann?

[Gjest Mom33 - kvinne]

Mye av greia på denne type saker er jo at menn ikke slipper til.

Og de som slipper til, har ofte madammen hengende over skulderen konstant, for å irettesewtte gubben hver gang han gjør noe på en måte som hun synes blir feil.

Mye enklere for mange menn å la være å involvere seg - så de slipper denne konstante hakkingen.

Og ved samlivsbrudd; da får de endelig anledning til å gjøre tingene på sin måte uten å bli irettesatt, kjeftet på og kritisert konstant.

Når det da funker - klart de skryter da.

Enhver historie har minst to sider skjønner du.

Og den jeg refererer til over her, er den kvinnene ikke vil erkjenne.

Mye enklere for dem å fremstille mennene som uengasjerte personer som ikke tar ansvar, enn å erkjenne at de ikke har latt mannen slippe til...

Amen.

[Gjest det hjelper, ihvertfall]

Halve permisjonen?

Tja, det er bare et halvt år det.

Men barn er barn mange flere år etter det. Hvor er den interesserte far da? Som orker lese i lag med poden? Trøster når han slår seg? Hjelper i konfliktløsing? Er leksehjelper ved behov? Hvor er far som lærer poden hvordan starte vaskemaskinen? Eller koser seg i snøen med poden?

Dessverre- men jeg ser ofte MOR i den rollen. Helt til skilsmissen er et faktum- og FAR plutselig mener han har hatt sentral rolle hele oppveksten.

jo, det er bare et halvt år pr barn, men hvis mor lar far ta ansvar for klær, mat, legebesøk, trøst osv denne perioden, så er det en veldig god start. Merket stor forskjell hos oss, når pappaen hadde vært hjemme det siste halvåret før yngstemann begynte i bhg, det var han som visste mest om minstens dagligliv og dette ga varige resultater.

[Gjest sjøstjerna]

Mye av greia på denne type saker er jo at menn ikke slipper til.

Og de som slipper til, har ofte madammen hengende over skulderen konstant, for å irettesewtte gubben hver gang han gjør noe på en måte som hun synes blir feil.

Mye enklere for mange menn å la være å involvere seg - så de slipper denne konstante hakkingen.

Og ved samlivsbrudd; da får de endelig anledning til å gjøre tingene på sin måte uten å bli irettesatt, kjeftet på og kritisert konstant.

Når det da funker - klart de skryter da.

Enhver historie har minst to sider skjønner du.

Og den jeg refererer til over her, er den kvinnene ikke vil erkjenne.

Mye enklere for dem å fremstille mennene som uengasjerte personer som ikke tar ansvar, enn å erkjenne at de ikke har latt mannen slippe til...

Ja, jeg skal være enig at det her kan være en annen side av saken.

Men ikke alltid. Med flere barn, som krever ulike ting- til ulike tider... så tar ofte ikke far tak uten å bli bedt om det. Og ja, mor MÅ be om det. Etter at podene har grått for å ha gått glipp av både bursdagsselskap og fotbaltrening, innser mor at hun MÅ holde oversikt.

Derfor forsøker hun delegere oppgavene (og får høre at hun maser).

Mens mor er på fotballtrening med poden, kan hun ikke følge med på hvordan far hjelper med podenr 2 sine lekser. Da er det forøvrig MEGET frustrerende og komme hjem, for å oppdage at FAR har utsatt og glemt lekselesingen...Og at MOR må ta tak i det etter fotballtreningen.

[Prozak]

:-)

Mener du at trådstarter er helt på jordet?

Ikke nødvendigvis :-)

"..................................."

[Gjest sjøstjerna]

jo, det er bare et halvt år pr barn, men hvis mor lar far ta ansvar for klær, mat, legebesøk, trøst osv denne perioden, så er det en veldig god start. Merket stor forskjell hos oss, når pappaen hadde vært hjemme det siste halvåret før yngstemann begynte i bhg, det var han som visste mest om minstens dagligliv og dette ga varige resultater.

Det her er tydeligvis avhengig av type FAR.

Noen fedre får ta så mye ansvar de vil. Men ingen ansvar blir tatt... uten at mor ber far om det.

Slitsomt.

[Hawkwind]

Ja, jeg skal være enig at det her kan være en annen side av saken.

Men ikke alltid. Med flere barn, som krever ulike ting- til ulike tider... så tar ofte ikke far tak uten å bli bedt om det. Og ja, mor MÅ be om det. Etter at podene har grått for å ha gått glipp av både bursdagsselskap og fotbaltrening, innser mor at hun MÅ holde oversikt.

Derfor forsøker hun delegere oppgavene (og får høre at hun maser).

Mens mor er på fotballtrening med poden, kan hun ikke følge med på hvordan far hjelper med podenr 2 sine lekser. Da er det forøvrig MEGET frustrerende og komme hjem, for å oppdage at FAR har utsatt og glemt lekselesingen...Og at MOR må ta tak i det etter fotballtreningen.

Jeg har til dags dato ikke kjent noen menn som er slik, faktisk.

Og i og med at jeg er ikke akkurat er en ungkalv lenger, betyr det at denne mannstypen enten er ganske sjelden, eller at jeg har vært sjeldent heldig med de menneskene jeg har støtt borti så langt i mitt liv...

[Gjest sjøstjerna]

Jeg har til dags dato ikke kjent noen menn som er slik, faktisk.

Og i og med at jeg er ikke akkurat er en ungkalv lenger, betyr det at denne mannstypen enten er ganske sjelden, eller at jeg har vært sjeldent heldig med de menneskene jeg har støtt borti så langt i mitt liv...

Da tror jeg du har vært heldig...!

:-)

[Hawkwind]

Da tror jeg du har vært heldig...!

:-)

Ikke det - fikk sett noe i forrige uke som jeg så langt i mitt 34-årige liv har trodd bare har vært en myte....mannen som er syk og "er døden nær".

En ganske bisarr opplevelse...

[Gjest sjøstjerna]

Ikke det - fikk sett noe i forrige uke som jeg så langt i mitt 34-årige liv har trodd bare har vært en myte....mannen som er syk og "er døden nær".

En ganske bisarr opplevelse...

hva mener du?