Hva bør jeg gjøre?

[Gjest marnilla]

Hva gjør jeg når noen forteller meg at de aller mest har lyst til å ta selvmord? H*n sier at det eneste som står i veien er at h*n er for feig. Vedkommende har også tidligere nevnt at h*n har hatt selvmordstanker før.

[Gjest Alive and kicking]

Er det en kjæreste det er blitt slutt med? I såfall kan h*n bruke det mot deg for at du skal skjønne hvor mye du har såret vedkommende. Altså en måte å vekke oppmerksomhet på.

Jeg pleier å tenke at det er langt mellom teori og praksis. Hvem har vel ikke "tenkt" på selvmord, som ung?

I den grad du føler at personen er truende til å gjøre alvor ut av det, syns jeg du skal ta det på alvor.

Kanskje har dere en felles bekjent voksen person, som du kan fortelle det til. Poenget er at du ikke skal gå rundt å føle deg ansvarlig for at vedkommende truer med å ta selvmord.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Da oppfordrer du vedkommende til å ta dette opp med fastlegen eller annet helsepersonell (og slutte å ta det opp med deg og andre som ikke kan gjøre noe med det).

[Gjest Jordnær]

Da oppfordrer du vedkommende til å ta dette opp med fastlegen eller annet helsepersonell (og slutte å ta det opp med deg og andre som ikke kan gjøre noe med det).

Er det ikke bra folk prater om sine problemer med venner, familie og andre bekjente?

Hvorfor skal man lukke slike ting inne hos helsevesenet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er det ikke bra folk prater om sine problemer med venner, familie og andre bekjente?

Hvorfor skal man lukke slike ting inne hos helsevesenet?

Til en viss grad er det bra å prate med venner om problemer. Men her kan det også bli for mye. Spesielt om du opplever at den som prater om problemer, bare prater og prater, men ikke gjør noe annet med det. Da blir det grovt misbruk av vennskap.

Når det gjelder selvmord, blir det nesten alltid anderledes. Den som får høre om dette oppfatter det som et tyngende ansvar, selv om det objektivt ikke er slik.

Jeg har ikke tall på de polikliniske pasienter jeg har hatt som har blitt "velsignet" med slike betroelser, som har oppfattet det som ekstremt tungt å bære.

Jeg vil gå så langt som å si at dersom en gjentatte ganger kun betror seg til venner, men nekter å snakke med helsepersonell om sin suicidalitet, er dette nært opp til et psykopatisk trekk.

[Gjest Jordnær]

Til en viss grad er det bra å prate med venner om problemer. Men her kan det også bli for mye. Spesielt om du opplever at den som prater om problemer, bare prater og prater, men ikke gjør noe annet med det. Da blir det grovt misbruk av vennskap.

Når det gjelder selvmord, blir det nesten alltid anderledes. Den som får høre om dette oppfatter det som et tyngende ansvar, selv om det objektivt ikke er slik.

Jeg har ikke tall på de polikliniske pasienter jeg har hatt som har blitt "velsignet" med slike betroelser, som har oppfattet det som ekstremt tungt å bære.

Jeg vil gå så langt som å si at dersom en gjentatte ganger kun betror seg til venner, men nekter å snakke med helsepersonell om sin suicidalitet, er dette nært opp til et psykopatisk trekk.

Takk for svar.

Jeg tenkte vel mer på at det går an å gjøre begge deler samtidig. Og på at det på lang sikt kan gå galt den motsatte veien, dersom helsevesenet skal løse alle problemer alene, uten særlig mye samspill med familie, venner og andre bekjente.

[Gjest Yellow Submarine]

Takk for svar.

Jeg tenkte vel mer på at det går an å gjøre begge deler samtidig. Og på at det på lang sikt kan gå galt den motsatte veien, dersom helsevesenet skal løse alle problemer alene, uten særlig mye samspill med familie, venner og andre bekjente.

jeg er faktisk helt enig med deg.

går man til helsevesenet og prater om problemene sine så er det med en gang opptatt av om man ikke er venner og om man kan prate med dem i stedenfor (virker det som).

Oppsøker man akuttpsykiatrisk hjelp så vil de med en gang kartlegge nettverket ditt. Ikke så rart om noen psyke derfor tror at det er vennene de skal prate med om disse tingene og ikke helsepersonellet.

Noe kan man prate med venner om, men slike destruktive ting som selvmord må tas opp med profesjonelle

[Gjest rota]

Takk for svar.

Jeg tenkte vel mer på at det går an å gjøre begge deler samtidig. Og på at det på lang sikt kan gå galt den motsatte veien, dersom helsevesenet skal løse alle problemer alene, uten særlig mye samspill med familie, venner og andre bekjente.

Helt enig. Tror også det er viktig at vi alle som det samfunnet vi er, bryr oss mer om hverandre, og ikke backer ut med en gang noen sliter. Har inntrykk av at stadig fler får større eller mindre psykiske problemer. Kan det være et symptom på at samfunnet som helhet ikke funker?

[serenity777]

Til en viss grad er det bra å prate med venner om problemer. Men her kan det også bli for mye. Spesielt om du opplever at den som prater om problemer, bare prater og prater, men ikke gjør noe annet med det. Da blir det grovt misbruk av vennskap.

Når det gjelder selvmord, blir det nesten alltid anderledes. Den som får høre om dette oppfatter det som et tyngende ansvar, selv om det objektivt ikke er slik.

Jeg har ikke tall på de polikliniske pasienter jeg har hatt som har blitt "velsignet" med slike betroelser, som har oppfattet det som ekstremt tungt å bære.

Jeg vil gå så langt som å si at dersom en gjentatte ganger kun betror seg til venner, men nekter å snakke med helsepersonell om sin suicidalitet, er dette nært opp til et psykopatisk trekk.

En fyr betrodde meg at han skulle "snekre seg kiste" dette var på dps`n der jeg går, så jeg fortalte det til behandler. Et par uker senere ble han innlagt. Han var ingen venn av meg egentlig, bare en jeg står å røyker sammen med, så egentlig sa jeg bare fra som medmenneske og ikke som venn.

[Gjest marnilla]

Er det en kjæreste det er blitt slutt med? I såfall kan h*n bruke det mot deg for at du skal skjønne hvor mye du har såret vedkommende. Altså en måte å vekke oppmerksomhet på.

Jeg pleier å tenke at det er langt mellom teori og praksis. Hvem har vel ikke "tenkt" på selvmord, som ung?

I den grad du føler at personen er truende til å gjøre alvor ut av det, syns jeg du skal ta det på alvor.

Kanskje har dere en felles bekjent voksen person, som du kan fortelle det til. Poenget er at du ikke skal gå rundt å føle deg ansvarlig for at vedkommende truer med å ta selvmord.

En kjæreste ja, men ikke som det har blitt slutt med. Han sendte masse meldinger i natt om at jeg burde glemme en som han, at jeg fortjente bedre, at han kom til å savne meg, og også det som jeg nevnte i hovedinnlegget.

Og jeg ble egentlig bare sint. Har hatt suicidale kjærester før, og det er ikke noe gøy.

Når det gjelder en "voksen" person vi begge kjenner, er det vel bare foreldrene hans, selv om jeg også anser oss som voksne (23 og 24 år). Men selv om vi har vært sammen i over to år så har jeg bare møtt dem 3 ganger, så kjenner dem ikke så veldig godt.

Idag svarte han ikke på telefonen. Jeg sendte en melding om at hvis han ikke svarer snart så blir jeg nødt til å ringe politiet og foreldrene hans og fortelle om meldingene, og da fikk jeg svar: "Hviler"...

Sukk. Orker ikke gå gjennom dette igjen.

[Gjest bry]

Det er et tyngende ansvar ja når noen sier slike ting,og det er ikke lett å vite hva man skal gjøre.

Man vet jo aldri sikkert om det er alvor eller ord,før det skjer noe da,og da er det for sent....dessværre.

Ville ringt legen jeg og sakt det,men de gjør ingenting alikevel,men da har du sakt ifra iallefall.

Tror ikke de som tar livet sitt har et valg,det er derfor de gjør det,det finnes ingen annen utvei.

Liker ikke når noen sier "h*n valgte dette selv"...det er for meg helt virkelighets-fjernt.

[Gjest Jordnær]

Det er et tyngende ansvar ja når noen sier slike ting,og det er ikke lett å vite hva man skal gjøre.

Man vet jo aldri sikkert om det er alvor eller ord,før det skjer noe da,og da er det for sent....dessværre.

Ville ringt legen jeg og sakt det,men de gjør ingenting alikevel,men da har du sakt ifra iallefall.

Tror ikke de som tar livet sitt har et valg,det er derfor de gjør det,det finnes ingen annen utvei.

Liker ikke når noen sier "h*n valgte dette selv"...det er for meg helt virkelighets-fjernt.

Akkurat slik som kreft har en dødelig utgang som i noen tilfeller ikke kan forhindres, tror jeg at selvmord er depresjonens dødelige utgang.

[Gjest margretee]

Akkurat slik som kreft har en dødelig utgang som i noen tilfeller ikke kan forhindres, tror jeg at selvmord er depresjonens dødelige utgang.

helt enig...

[frosken]

Akkurat slik som kreft har en dødelig utgang som i noen tilfeller ikke kan forhindres, tror jeg at selvmord er depresjonens dødelige utgang.

Da fraskriver du den deprimerte en hver mulighet til selv å velge å bli i livet. Kreftpasienten kan ikke velge å la være å dø - det kan den deprimerte (selv om ønsket om å dø er forårsaket av sykdommen).

[Gjest Jordnær]

Da fraskriver du den deprimerte en hver mulighet til selv å velge å bli i livet. Kreftpasienten kan ikke velge å la være å dø - det kan den deprimerte (selv om ønsket om å dø er forårsaket av sykdommen).

Hvordan kan den deprimerte når depresjonen har utviklet seg dypt nok, velge å ikke dø?

[frosken]

Hvordan kan den deprimerte når depresjonen har utviklet seg dypt nok, velge å ikke dø?

Ut i fra mitt menneskesyn, så har mennesker i de fleste tilfeller mulighet til å ta valg. Ikke alle har like store valgmuligheter - men selvmord når personen ikke er psykotisk innebærer et valg - slik jeg ser det.

[Gjest Jordnær]

Ut i fra mitt menneskesyn, så har mennesker i de fleste tilfeller mulighet til å ta valg. Ikke alle har like store valgmuligheter - men selvmord når personen ikke er psykotisk innebærer et valg - slik jeg ser det.

Går det an å ikke være psykotisk og samtidig begå selvmord?

I såfall trenger vi en ny definisjon av psykose-begrepet.

[frosken]

Går det an å ikke være psykotisk og samtidig begå selvmord?

I såfall trenger vi en ny definisjon av psykose-begrepet.

Selvfølgelig trenger man ikke være psykotisk for å begå selvmord.

[Gjest Jordnær]

Selvfølgelig trenger man ikke være psykotisk for å begå selvmord.

Hvorfor er det en selvfølge?

[frosken]

Hvorfor er det en selvfølge?

Et ønske om å ikke leve lenger innebærer ikke nødvendigvis en psykose.

Hvordan vil du begrunne det motsatte?