Stebarn i ektesengen?

[Engel1365380384]

Hei!

Jeg har et tema til Dr.Onlines lesere som jeg virkelig håper å få innspill til. Jeg lurer på: Er det ok å ikke ønske partnerens barn i sengen?

Min samboers yngste barn er en skolejente på 6 år. Hun er vanligvis en blid og søt jente, og jeg tror vi har et fint forhold til hverandre. Men det jeg sliter med er når min samboer av og til tar henne opp i sengen vår om natten (eller tidlig på morgenen) når hun våkner og vil være nær han. Han sier det betyr mye for han å kunne kose med henne før hun blir for stor, og jeg forstår det. (Er selv mor til to tenåringer). Men i og med at hun er min stedatter, og jeg naturlig nok ikke har det nære båndet til henne som han har, opplever jeg det som en krenkelse av vår private sfære / vårt private voksenliv når hun plutselig befinner seg i sengen vår. Jeg føler meg invadert og klarer ikke å gi slipp på følelsen av at min samboer går over en viktig grense når han ikke respekterer hvor sterkt jeg misliker dette. Soveromet vårt, og ikke minst sengen vår, er "hellig" for meg i den forstand at det er her vi er på vårt mest intime med hverandre. Det er det eneste stedet vi to deler hvor ingen andre hører hjemme. Og følgelig føles det som en invadering på det dypeste inni meg når han ikke lar oss ha dette stedet bare for oss selv.

Jeg har prøvd å forklare for han hva jeg føler, så tydelig som jeg kan, men jeg tror ikke at han forstår. Jeg får inntrykk av at han ser på meg som "slem" og avvisende overfor hans datter. Men jeg kan jo ikke endre det jeg føler!

I tillegg til sengen hun sover i, er der enda en ledig seng de kunne bruke hvis hun våkner og de ønsker å ligge inntil hverandre et sted. M.a.o. De kan få ha sin alenetid sammen utenfor vårt soverom, hvis de ønsker. Da ville jeg ikke føle meg invadert.

Er det noen som har lignende erfaring, eller synspunkter på dette temaet? Det ville bety enormt mye for meg om der var andre der ute som følte som jeg gjør, eller som i det minste mener det jeg føler er helt naturlig. Jeg vil så gjerne at han skal se at jeg ikke er "sær" eller vanskelig, men at det er helt ok at jeg føler som jeg gjør.

Blir glad for alle inspill, men helst fra dere med egne stebarn. Dere er best ruster til å sette dere inn i min situasjon. Tusen takk!

[Mari25]

Jeg har venner som er i samme situasjon som deg, og de synes det er helt uproblematisk å ha hans barn i deres felles seng. Har man først valgt å bli sammen med en som har barn fra før, må man ta konsekvensene av det. Hvis det var deres felles barn, ville du da synes det var et problem? Beklager, men jeg må nok si meg enig med mannen din.

[Gjest Mialli]

Selvsagt skal barnet få være i sengen, og DU, ærlig talt, burde skjerpe deg.

Da jeg var lita, var ingenting så trygt som å krype inntil moren eller faren min da jeg kom tuslende inn på foreldrene mines soverom på natten/morgenen. Så ta ikke dette fra jenta. Og om det bare er sengen som er deres område, er vel det ganske synd.

Siden du sannsynligvis ikke har barn selv, skjønner du tydeligvis ikke hvor viktig dette er. Hva mener du faren skal gjøre? Si til jenta at hun ikke får lov lengre?

All ære til faren som tydeligvis skjønner at dette er bra for dem begge og båndet mellom dem.

[Gjest Alive and kicking]

Selvsagt skal barnet få være i sengen, og DU, ærlig talt, burde skjerpe deg.

Da jeg var lita, var ingenting så trygt som å krype inntil moren eller faren min da jeg kom tuslende inn på foreldrene mines soverom på natten/morgenen. Så ta ikke dette fra jenta. Og om det bare er sengen som er deres område, er vel det ganske synd.

Siden du sannsynligvis ikke har barn selv, skjønner du tydeligvis ikke hvor viktig dette er. Hva mener du faren skal gjøre? Si til jenta at hun ikke får lov lengre?

All ære til faren som tydeligvis skjønner at dette er bra for dem begge og båndet mellom dem.

Jeg skjønner trådstarteren.

Og det er feil at hun sannsynligvis ikke har barn selv, fordi hun allerede har sagt at hun har to tenåringsdøtre.

Jeg skjønner følelsen. Jeg har hatt det slik selv, men det var etter at jeg fikk mitt eget barn. To tvillingsønner kom opp i sengen til min x -mann. Jeg likte det ikke, og kan ikke sette fingeren på hva det var.

Det er bedre å si at man har en dårlig følelse i forhold til å ha andre sine barn i sengen, enn å forsøke å forklare det på detaljnivå i dette forumet. Når det gjelder barn, skal det mye til at andre skjønner problematikken.

[keinstein]

Bare en kommentar. Barn kan være temmelig innpåslitne iblant.

:-)

Det er alltid noe en må forsake.

Jeg råder til å ikke anskaffe barn eller samboer med innpåslitne barn hvis de virker frastøtende.

[Lillemus]

Oj. Mine to små har et par ganger kommet i opp i sengen når kjæresten min overnatter hos meg, men da på morran, de får ikke lov om natten da sover vi i våre egne senger alle sammen.

Han har ikke sagt noe som helst på det så langt, men det skal jeg sannelig spørre ham om han er ukomfortabel med!

[Gjest lille rosinen]

Tja.. Jeg tenker i utgangspunktet at din mann som far må ha rett til å ha en god morgenstund med datteren sin i sin egen seng hvis han ønsker det. Syns det er en kjempefin egenskap hos en far når han ønsker og ser viktigheten av å gi nærhet på denne måten.

Hvor ofte kommer hun opp i senga? Er det hver dag? Helger? Annehver helg?

Jeg tenker (helt forsiktig) at kanskje det er et lite stikk av sjalusi du føler...? Det er ikke noe hyggelig å høre at noen foreslår det, men jeg må nevne det likevel...

Hva gjorde du når barna dine var små? Fikk de lov å komme i "storsenga" til dere? Hva følte du rundt det når det var egne barn?

Jeg satte STOR pris på å kunne krype opp i senga til mamma og pappa når jeg var lita hvertfall! Og det kommer jeg til å ta videre med meg når jeg får barn.

Uansett hvem som "har rett" her, så skal man ta dine følelser på alvor. For de er høyst reelle og uansett hva som er grunnen og om grunnen er "god nok" så er det sånn du føler det, og du beskriver det som ganske vondt.

Kunne det vært en løsning at du står opp litt tidligere de morgenene stedatteren din kommer opp i senga? Lager en god frokost til alle? Eller bare lese avisen i ro og mak? Kunne du hatt utbytte av å ta del i denne morgenstunden sammen med din mann og hans datter? Kanskje hun trenger nærhet fra deg også?

Jeg tror uansett det beste er at dere snakker sammen, og at begge anerkjenner hverandres følelser rundt dette.

[Gjest modific]

Jeg ser det fra en annen kant. Er alene med en gutt på 5 år, og han kan ikke ligge sammen med pappaen sin lenger sier han. Fordi han har ny samboer.

Og jeg synes rett og slett det er trist på deres vegen. Det skjer ikke ofte at han kommer til meg om natten heller, men trenger han det så er han veldig velkommen.

Jeg har spurt han hva han gjør når han får mareritt når han er hos pappaen sin, og da kommer pappa inn og trøster ham, men han får ikke ligge sammen med han, sier han.

Nei, svelg heller følelsene dine for dette, og tenk om det var ditt barn som ikke fikk den trøsten han kunne ha hatt godt av..

Selv har jeg ingen ny mann i livet mitt ennå, så den problemstillingen har jeg ikke her, men ville aldri sette en mann over barnet mitt!

[Anaïs]

Jeg har vaert i samme situasjon selv, og reagerte akkurat som deg. Tror det er ganske naturlig à föle det slik, og ut i fra det du forteller her virker det for meg som om du hàndterer problemet pà en bra màte; synes absolutt ikke du har à "skjerpe deg" som en eller annen pàsto her, du har jo gitt samboeren din et alternativ, hvorfor skulle ikke dine behov ogsà tas hensyn til, sà lenge det ikke gàr ut over barnet?

[Gjest NinaNN]

Jeg har vaert i samme situasjon selv, og reagerte akkurat som deg. Tror det er ganske naturlig à föle det slik, og ut i fra det du forteller her virker det for meg som om du hàndterer problemet pà en bra màte; synes absolutt ikke du har à "skjerpe deg" som en eller annen pàsto her, du har jo gitt samboeren din et alternativ, hvorfor skulle ikke dine behov ogsà tas hensyn til, sà lenge det ikke gàr ut over barnet?

HUN kom faktisk inn i deres liv, ikke omvendt. Barnet var der lenge før henne, og det brude SELVSAGT tas mest hensyn til. Hva mener du man skal gjøre da? Nekte ungen?

[frosken]

Jeg har ikke stebarn, men nevøer og nieser som i alle år har ønsket å sove med oss når de er på besøk. Jeg har alltid syntes det var koselig, og mannen min har ikke hatt noe i mot det heller.

Når jeg leste innlegget ditt, så tenkte jeg at du etter min mening vektlegger dine egne følelser altfor sterkt på bekostning av det resten av familien måtte føle. Du har selvfølgelig rett til å føle det du føler, men etter min mening bør ikke jenta av den grunn nektes å kose med sin far i sengen hos dere fra tid til annen.

[frosken]

Jeg skjønner trådstarteren.

Og det er feil at hun sannsynligvis ikke har barn selv, fordi hun allerede har sagt at hun har to tenåringsdøtre.

Jeg skjønner følelsen. Jeg har hatt det slik selv, men det var etter at jeg fikk mitt eget barn. To tvillingsønner kom opp i sengen til min x -mann. Jeg likte det ikke, og kan ikke sette fingeren på hva det var.

Det er bedre å si at man har en dårlig følelse i forhold til å ha andre sine barn i sengen, enn å forsøke å forklare det på detaljnivå i dette forumet. Når det gjelder barn, skal det mye til at andre skjønner problematikken.

Men er det ikke en forskjell på det å akseptere de følelser andre måtte ha og det å mene at disse følelsene skal få avgjøre andres handlinger?

[Anaïs]

HUN kom faktisk inn i deres liv, ikke omvendt. Barnet var der lenge før henne, og det brude SELVSAGT tas mest hensyn til. Hva mener du man skal gjøre da? Nekte ungen?

Det var vel ikke akkurat det jeg skrev, var det vel?

Nevnte selvsagt aldri noe om à kaste ut det stakkars barnet! Men hun forklarte at far og datter kunne benytte et annet rom, synes da det kunne vaere en grei lösning for alle tre?

Ville egentlig bare uttrykke min forstàelse; det er lov à fremdeles ha egne behov selv om man finner seg kjaereste med barn, og man er ikke et monster fordi om man ikke er helt selvutslettende overfor barnet og foreldrene.

[Atene]

Jeg er usikker på hva jeg synes, men jeg kan ikke la være å spørre meg selv om de som svarer her at du bare må godta det, hadde svart det samme om du hadde vært barnets mor, og skrev at du ikke orket barn i sengen om natten.

Da hadde du nok heller fått masse gode og konstruktive råd om alternative løsninger.

[frosken]

Jeg er usikker på hva jeg synes, men jeg kan ikke la være å spørre meg selv om de som svarer her at du bare må godta det, hadde svart det samme om du hadde vært barnets mor, og skrev at du ikke orket barn i sengen om natten.

Da hadde du nok heller fått masse gode og konstruktive råd om alternative løsninger.

Jeg synes det er forskjell på å begrunne et ønske om ikke å ha barn i dobbeltsengen med at man får ødelagt nattesøvnen og det at man føler at privatsfæren blir innvadert.

[Gjest NinaNN]

Det var vel ikke akkurat det jeg skrev, var det vel?

Nevnte selvsagt aldri noe om à kaste ut det stakkars barnet! Men hun forklarte at far og datter kunne benytte et annet rom, synes da det kunne vaere en grei lösning for alle tre?

Ville egentlig bare uttrykke min forstàelse; det er lov à fremdeles ha egne behov selv om man finner seg kjaereste med barn, og man er ikke et monster fordi om man ikke er helt selvutslettende overfor barnet og foreldrene.

At far og datter kunne benyttet et annet rom? HUN kunne benyttet et annet rom. Stått opp om hun synes det er så 'ubehagelig'.

[Anaïs]

At far og datter kunne benyttet et annet rom? HUN kunne benyttet et annet rom. Stått opp om hun synes det er så 'ubehagelig'.

Hvorfor mà absolutt HUN bruke et annet rom? Problemet var jo at hun syntes det var litt stress at andre enn hun og mannen ligger i deres seng; hva gjör det vel barnet à ligge i en annen seng sammen med faren sin???

[Gjest Settlers]

Skal ikke ungen få en kosestund med faren på morgenen, for at _du_ føler deg ukomfortabel? Deres private sone? Barnet var der før deg. Både far og barn liker den stunden, så skal du protestere? Jøje meg. Flytt deg over i en ledig seng du da vel. Her synes jeg faktisk du får legge vekk synspunktet ditt.

[Gjest Alive and kicking]

Men er det ikke en forskjell på det å akseptere de følelser andre måtte ha og det å mene at disse følelsene skal få avgjøre andres handlinger?

Det er vanskelig å si hva som er riktig. Uansett blir det feil å ha slike følelser.

Jeg kjenner meg bare så godt igjen. Om jeg kan akseptere de hos meg selv, eller hos andre, blir en helt annen sak.

Jeg vet ikke en annen måte å si det på. Det bare er en følelse, som er vanskelig å sette fingeren på.

[Gjest NinaNN]

Hvorfor mà absolutt HUN bruke et annet rom? Problemet var jo at hun syntes det var litt stress at andre enn hun og mannen ligger i deres seng; hva gjör det vel barnet à ligge i en annen seng sammen med faren sin???

Fordi det er HUN som har problemer med dette.