Gå til innhold

Stebarn i ektesengen?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

  • Svar 103
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • Klara Q

    11

  • frosken

    8

  • Anaïs

    8

  • Engel1365380384

    5

Engel1365380384

Jeg har vaert i samme situasjon selv, og reagerte akkurat som deg. Tror det er ganske naturlig à föle det slik, og ut i fra det du forteller her virker det for meg som om du hàndterer problemet pà en bra màte; synes absolutt ikke du har à "skjerpe deg" som en eller annen pàsto her, du har jo gitt samboeren din et alternativ, hvorfor skulle ikke dine behov ogsà tas hensyn til, sà lenge det ikke gàr ut over barnet?

Tusen takk for flotte og ærlige tilbakemeldinger! Og hjertelig takk for støtten "Anaïs", "Atene", "Alive and kicking" m.fl.! Til "lille rosinen" (og dere alle) vil jeg legge til noe:

Jeg har ransakt mine følelser rundt dette temaet lenge, og jeg føler ikke at det er sjalusi fra min side som er problemet. Tvert imot - Jeg synes virkelig det er flott at de to har et nært og godt forhold til hverandre og føler meg ikke truet av det.

Det er mer som "Alive and kicking" sier det, en følelse fra min side som jeg har vanskelig for å forklare. Det dreier seg om noe som stikker langt dypere i meg enn forstyrrelse av nattesøvnen.

Ja, som noen påpeker, det er klart at saken ville vært annerledes dersom det var et felles barn vi snakket om. Men det er det ikke, og det er poenget.

Jeg har et fint forhold til denne jenta i dag, men jeg er redd det kanskje ikke vil vare dersom dette fortsetter. Og der er faren ansvarlig så klart. Hvis han respekterer min grense her, min "intimsone", og koser med henne i en annen seng, kan jeg ha et naturlig og uanstrengt forhold til jenta, et forhold som ikke blir pådyttet meg.

Dette har forekommet ganske hyppig. Midt i uka og annenhver helg når vi har henne (og brødrene hennes) hos oss.

Da mine barn var små, fikk de komme opp i sengen min så mye de ville, så det er ikke det at jeg ikke liker å kose med barn i sengen! Jeg ble skilt da de var 2 og et halvt år og 1 år gamle, så utover et par forhold, var jeg for det meste alene med dem. Men jeg hadde ikke dem (mine egne barn) i sengen når jeg hadde kjæreste heller. Derfor valgte jeg denne tematittelen.

Jeg ville ikke "dyttet" mine barn på andre heller, sånn uten videre. Og i alle fall ikke dersom min partner ga uttrykk for at han ikke likte det. Slik jeg nå altså gjør overfor min partner.

Gjelder det ikke först og fremst à finne en lösning som alle kan tilpasse seg?

Jo, men er det en rimelig løsning å gi barnet følelse av ikke å være velkommen til fars soverom?

Jeg synes barn skal føle at de ikke er i veien - særlig barn som ikke bor fast i huset.

Det er vanskelig å si hva som er riktig. Uansett blir det feil å ha slike følelser.

Jeg kjenner meg bare så godt igjen. Om jeg kan akseptere de hos meg selv, eller hos andre, blir en helt annen sak.

Jeg vet ikke en annen måte å si det på. Det bare er en følelse, som er vanskelig å sette fingeren på.

Jeg synes ikke det er feil å ha slike følelser, men for meg blir det feil dersom disse følelsene skal medføre at barnet ikke får komme opp i sengen til far fra tid til annen.

Voksne må kunne jobbe med seg selv og sine følelser, og ikke la følelser diktere andres liv.

Annonse

Tusen takk for flotte og ærlige tilbakemeldinger! Og hjertelig takk for støtten "Anaïs", "Atene", "Alive and kicking" m.fl.! Til "lille rosinen" (og dere alle) vil jeg legge til noe:

Jeg har ransakt mine følelser rundt dette temaet lenge, og jeg føler ikke at det er sjalusi fra min side som er problemet. Tvert imot - Jeg synes virkelig det er flott at de to har et nært og godt forhold til hverandre og føler meg ikke truet av det.

Det er mer som "Alive and kicking" sier det, en følelse fra min side som jeg har vanskelig for å forklare. Det dreier seg om noe som stikker langt dypere i meg enn forstyrrelse av nattesøvnen.

Ja, som noen påpeker, det er klart at saken ville vært annerledes dersom det var et felles barn vi snakket om. Men det er det ikke, og det er poenget.

Jeg har et fint forhold til denne jenta i dag, men jeg er redd det kanskje ikke vil vare dersom dette fortsetter. Og der er faren ansvarlig så klart. Hvis han respekterer min grense her, min "intimsone", og koser med henne i en annen seng, kan jeg ha et naturlig og uanstrengt forhold til jenta, et forhold som ikke blir pådyttet meg.

Dette har forekommet ganske hyppig. Midt i uka og annenhver helg når vi har henne (og brødrene hennes) hos oss.

Da mine barn var små, fikk de komme opp i sengen min så mye de ville, så det er ikke det at jeg ikke liker å kose med barn i sengen! Jeg ble skilt da de var 2 og et halvt år og 1 år gamle, så utover et par forhold, var jeg for det meste alene med dem. Men jeg hadde ikke dem (mine egne barn) i sengen når jeg hadde kjæreste heller. Derfor valgte jeg denne tematittelen.

Jeg ville ikke "dyttet" mine barn på andre heller, sånn uten videre. Og i alle fall ikke dersom min partner ga uttrykk for at han ikke likte det. Slik jeg nå altså gjør overfor min partner.

Du skriver at du har et "nært og fint" forhold til den 6 år gamle jenta i dag, men samtidig mener du at dersom hun blir "pådyttet" deg på denne måten er du redd for at det gode forholdet ikke vil fortsette.

Ut i fra det du skriver i dette innlegget, har jeg vanskelig for å tro at du virkelig har et nært og fint forhold til jenta - i såfall ville du tålt at hun kom nær dere også i sengen noen få ganger i løpet av en måned. En ting er at du kunne ønsket deg dette foruten - en annen ting er å ha så sterk motstand mot det som du beskriver.

Jeg tenker at du kan ha mye å tjene på å se nærmere på dine egne "greier" rundt dette, og ikke la følelsene dine diktere hva de andre i familien skal få lov til og ikke. Jeg håper for jentas skyld at far ikke går med på å nekte henne adgang til dobbeltsengen. Dersom dine følelser på området ikke endres, så kan du jo håpe på at hun snart har blitt så stor at hun ikke gidder å kose så mye i sengen - men noen er jo ikke helt ferdig med det før nærmere konfirmasjonsalderen...*s*

Jeg har ikke stebarn, men jeg har en 6-åring.

Jeg er kanskje veldig aseksuell, men jeg klarer ikke å se på dobbeltsenga vår som noe hellig område.

Men jeg kan også styre meg for barn i senga. Når det en sjelden gang kommer en 6-åring i vår seng, bytter jeg plass med ham, jeg går altså og legger meg i hans seng. (Vi har ingen ekstraseng, men det hadde selvsagt også vært en mulighet.)

Enkelt og greit og helt uten vanskelige følelser.

Gjest egotripp !

"Det er det eneste stedet vi to deler hvor ingen andre hører hjemme. Og følgelig føles det som en invadering på det dypeste inni meg når han ikke lar oss ha dette stedet bare for oss selv."

Dette gjelder da for absolutt alle, foreldre/barn, steforeldre/stebarn, tante, onkel/nieser, nevøer osv osv. Allikevel må vi regne med at de små (for de er små når de er 6 år) vil kose litt på morgenen i senga sammen med oss.

Syns du er en egotripp her.

lane1365380891

Det er greit at du har følelser og føler det er feil, men du er et voksent menneske nå og kan ikke få alt du ønsker deg lenger. Jeg synes du oppfører deg egoistisk når du forsøker å hevde din rett på bekostning av et lite barn på den måten.

Kan ikke du gå og legge deg et annet sted av og til?

Annonse

Jo, men er det en rimelig løsning å gi barnet følelse av ikke å være velkommen til fars soverom?

Jeg synes barn skal føle at de ikke er i veien - særlig barn som ikke bor fast i huset.

Hvorfor skulle barnet föle det negativt à ha et eget rom med faren sin? Et sted bare de to har sammen? Skjönner ikke hvordan dette kan medföre at barnet ikke föler seg velkommen i huset, tvert i mot, faktisk!

Men det jeg aller minst fatter, er det at samboerens fölelser pà död og liv mà fortrenges, hun har da rettigher hun ogsà selv om hun ikke er barn? Og barnet dör vel ikke av à màtte vise litt hensyn til de voksne rundt seg heller en gang i blant, ville jeg tro.

Men er det ikke en forskjell på det å akseptere de følelser andre måtte ha og det å mene at disse følelsene skal få avgjøre andres handlinger?

Har opplevd det samme i et tidligere forhold. Bare at denne jenta var blitt så stor som 10-11 år. Og det var jo ikke primært bare sin mor hun krøp under dyna til. Nei hun var like opptatt av min "nærhet",( kanskje fordi hun aldri hadde sett sin far )og at det var "spennende"med en mann å ligge inntil.I slike situasjoner kunne hun bli for nærgående, og når man som mann ligger der naken og får en ungpike tett inntil kroppen, så

oppstår situasjoner man skal være iskald for å kontrollere.

Så det er ikke bare bare med stebarn i ektesengen.

Ser du har fått mye motstand her, så jeg må bare si at jeg er enig med deg - og skjønner godt følelsene dine. Jeg synes dere bør sette dere ned og finne en løsning alle kan leve med, for eksempel at far og barn kan legge seg en annen plass hvis det kommer opp en slik situasjon igjen. Eller at du evt legger deg i en annen seng når barna er på besøk. Håper dere finner ut av det, lykke til!

Har opplevd det samme i et tidligere forhold. Bare at denne jenta var blitt så stor som 10-11 år. Og det var jo ikke primært bare sin mor hun krøp under dyna til. Nei hun var like opptatt av min "nærhet",( kanskje fordi hun aldri hadde sett sin far )og at det var "spennende"med en mann å ligge inntil.I slike situasjoner kunne hun bli for nærgående, og når man som mann ligger der naken og får en ungpike tett inntil kroppen, så

oppstår situasjoner man skal være iskald for å kontrollere.

Så det er ikke bare bare med stebarn i ektesengen.

"så oppstår situasjoner man skal være iskald for å kontrollere."

Hva mener du egentlig med det?

Gjest KariKruskakli

Enten må du finne deg en mann uten barn, eller så må du ta konsekvensen av at du har valgt en mann som faktisk er pappa.

Du sier at du har to tenåringsbarn selv, så da burde du ha alle forutsetninger til å skjønne hvordan det er å ha barn.

Tusen takk for flotte og ærlige tilbakemeldinger! Og hjertelig takk for støtten "Anaïs", "Atene", "Alive and kicking" m.fl.! Til "lille rosinen" (og dere alle) vil jeg legge til noe:

Jeg har ransakt mine følelser rundt dette temaet lenge, og jeg føler ikke at det er sjalusi fra min side som er problemet. Tvert imot - Jeg synes virkelig det er flott at de to har et nært og godt forhold til hverandre og føler meg ikke truet av det.

Det er mer som "Alive and kicking" sier det, en følelse fra min side som jeg har vanskelig for å forklare. Det dreier seg om noe som stikker langt dypere i meg enn forstyrrelse av nattesøvnen.

Ja, som noen påpeker, det er klart at saken ville vært annerledes dersom det var et felles barn vi snakket om. Men det er det ikke, og det er poenget.

Jeg har et fint forhold til denne jenta i dag, men jeg er redd det kanskje ikke vil vare dersom dette fortsetter. Og der er faren ansvarlig så klart. Hvis han respekterer min grense her, min "intimsone", og koser med henne i en annen seng, kan jeg ha et naturlig og uanstrengt forhold til jenta, et forhold som ikke blir pådyttet meg.

Dette har forekommet ganske hyppig. Midt i uka og annenhver helg når vi har henne (og brødrene hennes) hos oss.

Da mine barn var små, fikk de komme opp i sengen min så mye de ville, så det er ikke det at jeg ikke liker å kose med barn i sengen! Jeg ble skilt da de var 2 og et halvt år og 1 år gamle, så utover et par forhold, var jeg for det meste alene med dem. Men jeg hadde ikke dem (mine egne barn) i sengen når jeg hadde kjæreste heller. Derfor valgte jeg denne tematittelen.

Jeg ville ikke "dyttet" mine barn på andre heller, sånn uten videre. Og i alle fall ikke dersom min partner ga uttrykk for at han ikke likte det. Slik jeg nå altså gjør overfor min partner.

"Jeg ville ikke "dyttet" mine barn på andre heller, sånn uten videre. Og i alle fall ikke dersom min partner ga uttrykk for at han ikke likte det. Slik jeg nå altså gjør overfor min partner."

? Man setter vel sine barn først i rekken?! Hvis partner føler ubehag over den andres barn, er det på tide å bryte.

Jeg husker da stesønnen min pleide å komme oppi sengen fordi han hadde mareritt. Klart det er ergerlig, mht plassmangel, men det falt meg aldri inn å føle meg krenket - eller å nekte ham å komme inn til oss!

Men å ha barn i sengen nattestid er en uting, - det blir jo trangt som fy! :)

Ser du har fått mye motstand her, så jeg må bare si at jeg er enig med deg - og skjønner godt følelsene dine. Jeg synes dere bør sette dere ned og finne en løsning alle kan leve med, for eksempel at far og barn kan legge seg en annen plass hvis det kommer opp en slik situasjon igjen. Eller at du evt legger deg i en annen seng når barna er på besøk. Håper dere finner ut av det, lykke til!

"Eller at du evt legger deg i en annen seng når barna er på besøk."

Ja, heller det. La det nå ikke bli ungene som må lide!

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...